Det sies at når du gråter så er det fordi du ikke er i stand til å få uttrykt dine følelser med ord. Babyer gråter mye fordi de ikke kan kommunisere, de gråter for å oppnå kontakt og for å vise sine behov. Gledestårer kommer fordi du vet ikke hva du skal si, du er så lykkelig og så glad at du vil vise det - gledestårer kommer fra en ubeskrivelig glede. Også når du er sint, er du så sint at du ikke kan beskrive den vreden du føler - da kommer tårene. Når jeg får ut noe som har sittet inni meg en god stund og som har frustrert meg da kan det hende at jeg plutselig ikke vet hva jeg skal si. Det er egentlig rart det, når det først dukker opp en mulighet for å si noe som du lenge har villet si så vet du ikke helt hvor du skal begynne. Og der og da kan du føle deg så sint, utmattet og oppgitt at du bare bryter sammen. Det fikk nok dere som var tilstede ved helgens anledning merke, jeg lot kanskje ikke tårene trille her, men det var nære på.
Jeg skal nevne to sentrale episoder;
1. Som tiåring ble jeg og en annen elev valgt inn til skolens hovedråd (hele skolens elevråd), der alle andre i rådet var hørende. Vi hadde som regel en lærer som skulle fungere som "tolk" på møtene. Under et elevrådsmøte var den læreren ikke tilstede på skolen. Jeg ble tvunget til å delta på dette møtet, mens den andre tillitsvalgte fikk slippe. Jeg husker at jeg ble skikkelig sint og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo høre på lærerne, mens jeg satt under møtet klarte jeg ikke å konsentrere meg, hele situasjonen jeg var satt i gjorde meg så sint at tårene plutselig kom frem.
2. Som trettenåring skulle ungdomstrinnet vise et dukketeater, vi var fem gutter og to jenter i teaterklassen. Alle de fem guttene ville være bak scenen og styre dukkene. Jeg og den andre jenta skulle være "fortellere", en av oss skulle bruke tegnspråk og den andre skulle prate med stemmen. Jeg sa til lærerne at jeg ville være den som bruker tegnspråk, men jeg fikk et nei til svar. Jeg måtte bruke talespråket, jeg husker at jeg ble irritert og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs og veldig sint, frem kom tårene, ja.
I begge situasjonene gråt jeg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var rasende. Dere lurer nok på hvorfor jeg i all verden tar opp dette nå? Jo, det som er felles med disse to episodene er nemlig lærerenes rolle og makt. At lærere har makt er en ting, men at de skal utøve den, det avskyr jeg. Jeg avskyr de lærerne som skal misbruke sine lærertitler ved å ha det typiske lærersyndromet; "lærere vet bedre enn elever" når de akkurat i noen situasjoner IKKE gjør det. Spesielt er dette vanlig hos hørende lærere som underviser døve. (Obs. Jeg setter ikke alle i bås nå.) I disse tider sitter jeg med en sterk følelse rettet mot nettopp en sånn person, vedkommende er ikke nødvendigvis en lærer, men vedkommende har det typiske lærersyndromet, "jeg vet mer enn deg"-syndromet. På under ett år har jeg måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer - og det bare på grunn av en feil. Skal jeg la en sånn person ødelegge noe jeg har brent for de siste fem-seks årene? Nei, det eneste jeg kan si er at jeg har vært der og jeg er der, jeg akter å være der så lenge som mulig og stå på mitt, - enten vil det bli vanskelig for vedkommende eller så vil det bli vanskelig for meg og de andre personene i bildet. Dette er sterke ord fra min side, så til dere som eventuelt tror at dere vet hva jeg snakker om, la det være. Ikke gå rundt og uttal dere om denne saken, det er ikke sikkert dere vet hva jeg snakker om :)
fredag 19. desember 2008
tirsdag 16. desember 2008
Takk!
Den første ordentlige barneboken jeg leste var "mormor og de åtte ungene", jeg var seks år - og hadde nettopp gått fra bildebøker til ordentlige barnebøker. Senere leste jeg også bøkene om Ole Aleksander Fillibom-bom, så kom "Aurora" og "Guro". Jeg elsket "Pippi Langstrømpe" og "Emil i Lønneberget". Søsteren min fikk meg til å lese boken "Madicken" - deretter ble det "Barna i Bakkebygrenda", så "Brødrene Løvehjerte" og "Mio min Mio", jeg må nå ikke glemme å nevne "Ronja Røvedatter".
Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....
Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....
søndag 23. november 2008
Memories <3
...en vanlig dag i klassen gjennom Sandaker-årene...
...siste aktivitet med Stavanger-gjengen som Stavangerboer...
..."alt for 15 minutters berømmelse" -plakaten vår på en ukjent bussholdeplass...
...stolte stunder - DM i Ålesund, februar 2006...
...Nissene på PAFF...
...en av de mange forelesninger jeg og Katrine har fått med meg...
...bestekompis og jeg på jubileum i Danmark...
...siste uken på Sandaker, avgangsåret - juni 2007...
...min første NUL, Danmark 2008...
...en av de mange festene på Suhms gate...
...den gamle Stavangergjengen, Lerkendal 2000...
...den eneste gangen jeg er brunere enn Babar, 17. mai 2008...
...Jannicke og Julie på jubileum i Danmark...
...tre "veltrente" fotballinjespillere ;) Ål 07/08...
...en av de mange påskeferiene på Geilo, -svoger, søs og jeg...
...storebror...
...gjengen i Stavanger - nyttårsaften 07/08...
...tidenes beste NJL, Sverige 2004...
...slutten på vår russetid, 17. mai 2007...Attføringen
Nylig var jeg i Oslo Døveforening og så på en forelesning om "Castberggaard Syndrom".
Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.
Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)
Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.
Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)
lørdag 22. november 2008
Likestilling - igjen...
Vi kan snakke om likestilling på mange områder, tidligere skrev jeg at det ikke er likestilling hvis kvinnen skal prøve å overgå mannen. Denne gangen skriver jeg igjen om likestilling, men på litt mer dypere plan. Det er noe som har irritert meg de siste årene, mange er nok ikke klar over dette - og enda flere er det sikkert som kjenner seg igjen i dette. For et par måneder siden var jeg vitne til en rekke utsagn som er ganske tragisk å høre i 2008. Jeg skal skrive ned samtalen (noe er endret og noen ord er byttet ut).
Gutt1; Hørt hva som skjedde på festen?
Gutt2; Mener du da de to hadde sex?
Jeg; Ja, har hørt det - og så?
Gutt1; Hun er jo billig, hun...
Gutt2 og gutt3; Hahaha, ja faen...
Jeg; Herregud, hva med gutten?
Gutt1; Hva med han?
Jeg; Han har jo faen meg gjort det med 10 ganger flere forskjellige personer?
Gutt1; Hahaha, ja men hun er billig for det, for hun velger ham.
Jeg; Seriøst - se på deg selv her, du er ikke akkurat bedre selv - du tar jo det du får!
Gutt2 og gutt3; Hahaha...
Gutt1; Det er forskjell på gutter og jenter da....
Jeg; Så gutter kan knulle så mange de vil og jenter kan det ikke? Ser ikke noe logisk her.
Gutt1; Nei, jenter kan gjøre det med mange hvis de vil, men da er de lette på tråden.
Jeg; Og gutter er det ikke?
(...)
Denne samtalen glemmer jeg ikke, jeg ble skikkelig sint der og da. Jeg la det bak meg inntil i går da jeg var ute på byen med en gjeng venner og en liknende diskusjon dukket opp, da benyttet jeg sjansen ved å ta dette opp. Denne gangen var ikke de samme guttene tilstede, vi var tre gutter og tre jenter.
Jeg; La meg spørre dere gutter om noe..
Guttene; Ja?
Jeg; Dere kaller en jente billig hvis hun gjør det med mange på kort tid, hva hvis en gutt gjør det samme? Hva er han?
Gutt1; Hehehe...
Gutt2; Han er også billig, sånn er det!
Gutt3; Det er ikke det samme.
Jente til gutt3; Herregud, nå ser jeg ikke noe rettferdighet her.
Gutt3; Det er mer akseptabelt at gutter gjør det enn jenter.
(...)
To av de tre guttene nølte med å svare, mens den ene gutten svarte med en gang at gutter også er billige, det er det jeg forventer å høre når jeg stiller det spørsmålet. Det sier mye om menneskers syn på ting og det fins sikkert jenter der ute som har samme syn som de fleste av guttene i denne saken. Tragisk sier jeg igjen. Før i tiden var det jo sånn at gutten skal be jenta ut, betale for daten og følge jenta hjem, men ble jenta med gutten hjem på første date så var hun "billig". I dag er det mer og mer vanlig at jenta ber gutten ut, de deler på utgiftene på daten og drar hver sin kos, - men blir jenta med gutten hjem eller ber jenta gutten med seg hjem - så er hun fremdeles billig? Hvor er logikken?
Jeg skjønner det ikke.
Neste gang enkelte personer skal kalle noen billig - så se på dere selv en gang til! ;)
Gutt1; Hørt hva som skjedde på festen?
Gutt2; Mener du da de to hadde sex?
Jeg; Ja, har hørt det - og så?
Gutt1; Hun er jo billig, hun...
Gutt2 og gutt3; Hahaha, ja faen...
Jeg; Herregud, hva med gutten?
Gutt1; Hva med han?
Jeg; Han har jo faen meg gjort det med 10 ganger flere forskjellige personer?
Gutt1; Hahaha, ja men hun er billig for det, for hun velger ham.
Jeg; Seriøst - se på deg selv her, du er ikke akkurat bedre selv - du tar jo det du får!
Gutt2 og gutt3; Hahaha...
Gutt1; Det er forskjell på gutter og jenter da....
Jeg; Så gutter kan knulle så mange de vil og jenter kan det ikke? Ser ikke noe logisk her.
Gutt1; Nei, jenter kan gjøre det med mange hvis de vil, men da er de lette på tråden.
Jeg; Og gutter er det ikke?
(...)
Denne samtalen glemmer jeg ikke, jeg ble skikkelig sint der og da. Jeg la det bak meg inntil i går da jeg var ute på byen med en gjeng venner og en liknende diskusjon dukket opp, da benyttet jeg sjansen ved å ta dette opp. Denne gangen var ikke de samme guttene tilstede, vi var tre gutter og tre jenter.
Jeg; La meg spørre dere gutter om noe..
Guttene; Ja?
Jeg; Dere kaller en jente billig hvis hun gjør det med mange på kort tid, hva hvis en gutt gjør det samme? Hva er han?
Gutt1; Hehehe...
Gutt2; Han er også billig, sånn er det!
Gutt3; Det er ikke det samme.
Jente til gutt3; Herregud, nå ser jeg ikke noe rettferdighet her.
Gutt3; Det er mer akseptabelt at gutter gjør det enn jenter.
(...)
To av de tre guttene nølte med å svare, mens den ene gutten svarte med en gang at gutter også er billige, det er det jeg forventer å høre når jeg stiller det spørsmålet. Det sier mye om menneskers syn på ting og det fins sikkert jenter der ute som har samme syn som de fleste av guttene i denne saken. Tragisk sier jeg igjen. Før i tiden var det jo sånn at gutten skal be jenta ut, betale for daten og følge jenta hjem, men ble jenta med gutten hjem på første date så var hun "billig". I dag er det mer og mer vanlig at jenta ber gutten ut, de deler på utgiftene på daten og drar hver sin kos, - men blir jenta med gutten hjem eller ber jenta gutten med seg hjem - så er hun fremdeles billig? Hvor er logikken?
Jeg skjønner det ikke.
Neste gang enkelte personer skal kalle noen billig - så se på dere selv en gang til! ;)
torsdag 20. november 2008
Året på Ål...
Det har nå gått opp for meg, jeg skal virkelig ikke tilbake....
Året mitt på Ål folkehøyskole var et flott år, det var godt å ta seg en pause etter å ha fullført videregående. Nå ja, heller ikke denne gangen skal jeg snakke om Ål-året mitt.
Det er rart å ta det opp her, jeg som var for Ål folkehøyskole, jeg som anbefalte folk å søke dit - jeg som sa at folk ikke vet hva de snakker om når de snakker nedlatende om skolen der oppe på fjellet. Men nå sitter jeg her og frykter for neste års kull, de fleste navnene på navnelisten som vurderer å søke dit består jo av 16-17 åringer. Hva i all verden, de er ikke ferdig på videregående. Og andre er midt i lærlingsperioden, skal de avbryte perioden og så komme tilbake året etter for å fullføre og ta fagbrev? Spør du meg så høres dette kjedelig, tungvint og komplisert ut. "Jeg har lyst til å gå sammen med de andre" - med andre ord så sier du altså; "Jeg gjør det fordi alle andre gjør det". Trodde vi ble ferdig med sånt på ungdomsskolen? Jeg skal ikke blande meg inn i dine saker, men jeg skjønner ikke poenget? Poenget med folkehøyskole er jo at du skal ta en velfortjent pause etter 13 års skolegang. (Hvis ikke du er skikkelig skolelei - da er det vel en bitte liten unntak da). Men å gå på folkehøyskole midt mellom 2. og 3. året på videregående bare fordi det ser gøy ut, det er drøyt!
Året mitt på Ål folkehøyskole var et flott år, det var godt å ta seg en pause etter å ha fullført videregående. Nå ja, heller ikke denne gangen skal jeg snakke om Ål-året mitt.
Det er rart å ta det opp her, jeg som var for Ål folkehøyskole, jeg som anbefalte folk å søke dit - jeg som sa at folk ikke vet hva de snakker om når de snakker nedlatende om skolen der oppe på fjellet. Men nå sitter jeg her og frykter for neste års kull, de fleste navnene på navnelisten som vurderer å søke dit består jo av 16-17 åringer. Hva i all verden, de er ikke ferdig på videregående. Og andre er midt i lærlingsperioden, skal de avbryte perioden og så komme tilbake året etter for å fullføre og ta fagbrev? Spør du meg så høres dette kjedelig, tungvint og komplisert ut. "Jeg har lyst til å gå sammen med de andre" - med andre ord så sier du altså; "Jeg gjør det fordi alle andre gjør det". Trodde vi ble ferdig med sånt på ungdomsskolen? Jeg skal ikke blande meg inn i dine saker, men jeg skjønner ikke poenget? Poenget med folkehøyskole er jo at du skal ta en velfortjent pause etter 13 års skolegang. (Hvis ikke du er skikkelig skolelei - da er det vel en bitte liten unntak da). Men å gå på folkehøyskole midt mellom 2. og 3. året på videregående bare fordi det ser gøy ut, det er drøyt!
søndag 2. november 2008
I've a dream...
”I have a dream” den berømte talen av Martin Luther King som ble holdt i 1963. Da jeg på grunnskolen leste om denne talen ble jeg rørt, – det var en sterk tale og jeg husker fremdeles noen setninger fra denne talen; ”We are not what we ought to be and we are not what we are going to be, but thank the lord, God almighty, we are not what we were.” Riktignok har ikke denne talen noe relevans med det jeg skal skrive om nå, men tittelen på denne talen har vært med meg helt siden den første gangen jeg hørte den. Ja, nemlig, for jeg har også en drøm. Det er sikkert mer en utopi enn bare en drøm – en drøm om en perfekt verden, som 15-åring skrev jeg dette som oppgave i norsk-faget;
Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...
...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.
”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”
Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...
…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…
Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.
Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?
Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)
Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...
...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.
”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”
Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...
…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…
Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.
Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?
Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)
mandag 20. oktober 2008
Dialektskrivende Døve
Å skrive på dialekt er noe som er vanlig blant dialekttalende folk, men skal døve også skrive på dialekt? Hvis man sliter med å skrive på bokmål, hvorfor i all verden skal man da gjøre det vanskeligere for seg selv ved å skrive på dialekt?
Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.
Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.
Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.
Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.
søndag 19. oktober 2008
Når mødre joiner Facebook...
...Har vi noen grunn til å frykte?
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
torsdag 16. oktober 2008
Det er noe med den gyldne hale....
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
tirsdag 9. september 2008
Døve + Romvesener = Sant
Ei venninne fortalte noen morsomme historier om uvitende mennesker. Den ene historien er bare så latterlig at jeg vil dele den med dere, når jeg hører sånne historier så vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.
torsdag 21. august 2008
En bonusgave...
...til ingen andre enn Andrè som ble 20 år i år, 20 år betyr 20 ting som folk skal gjøre for ham. Folkens, dere husker vel at dere trakk en papirbit på bursdagsfeiringen hans? Nemlig, noe dere skal gjøre for Andrè innen et år har gått, - altså frem til hans neste fødselsdag, den 22. juli 2009. Mange som har glemt hva de fikk, så for å gjøre det lettere for alle skriver jeg opp lista her:
tirsdag 19. august 2008
Facebook; Et nytt fjortisfenomen?
Noe som mange kan si seg enig i er at det er typisk fjortiser å leke med opplegg som; "jeg-er-mer-glad-i-deg-enn-henne" eller noe som er enda teitere "jeg-er-mer-populær-enn-deg"...
mandag 18. august 2008
Skyldfølelse! Ja, - når du føler skyld.
Når man gjør en tabbe i en fotballkamp, en tabbe der du forårsaker et mål til motstanderlaget, - da er det vanlig å føle skyld. For fotball er en lagsport, du konkurrerer ikke alene - derimot er det laget ditt som kjemper for å vinne. Å få skyldfølelse innenfor lagsport er en standardgreie, det er noe som går over når kampen er over. For som man sier - gjort er gjort...
søndag 20. juli 2008
Likestilling...
Jeg hater mannssjåvinistiske menn, men jeg hater overdrevet "kvinnesjåvinisme" like mye...
onsdag 2. juli 2008
torsdag 12. juni 2008
søndag 4. mai 2008
Du er oppvokst på 90'tallet...
Fant dette på nettby - og teksten vekket så mange minner at jeg ville legge den ut her. Litt lang vel, men det er verdt det...
torsdag 1. mai 2008
Happy Birthday...
Et godt vennskap blir aldri glemt - derfor fortjener du en plass her på bloggen min...
fredag 18. april 2008
Dette blir aldri glemt...
...for dette er i mitt hjerte gjemt!
Noen sitater og utsagn gjennom mitt liv som jeg aldri vil glemme...
Noen sitater og utsagn gjennom mitt liv som jeg aldri vil glemme...
torsdag 27. mars 2008
Atter en gang...
...har familien min vært spredt rundt i verden på omtrent samme tid. Vi er sju i familien - som regel er vi spredt rundt i Norge, men denne gangen er det snakk om hele verden...
mandag 25. februar 2008
Fjern, jeg?
Neida, jeg har bare mye å tenke på for tiden... Kanskje litt for mye?
Januar gikk fort, altfor fort, for vips så var vi i februar. Og nå er februar snart over, jeg har jo ikke rukket å telle 1, 2... engang. Vel, det er ikke noe nytt at tiden går fort. Klokka tikker. Den tikker faktisk hele tiden, har du noen gang tenkt på det? Igjen er det på tide å tenke på hva jeg skal gjøre til høsten, søknad til samordna-opptak er i hvert fall nå sendt. En mindre ting å tenke på kanskje? Nei, jeg har fremdeles mye i hodet mitt...
Januar gikk fort, altfor fort, for vips så var vi i februar. Og nå er februar snart over, jeg har jo ikke rukket å telle 1, 2... engang. Vel, det er ikke noe nytt at tiden går fort. Klokka tikker. Den tikker faktisk hele tiden, har du noen gang tenkt på det? Igjen er det på tide å tenke på hva jeg skal gjøre til høsten, søknad til samordna-opptak er i hvert fall nå sendt. En mindre ting å tenke på kanskje? Nei, jeg har fremdeles mye i hodet mitt...
mandag 21. januar 2008
lørdag 19. januar 2008
Det handler om lojalitet...
Det er bare et eneste lag jeg kan tenke meg å spille for under det DM'et som kommer. Dessverre så blir det ikke slikt som jeg tenkte meg...
Abonner på:
Innlegg (Atom)