Når sinne blir til tårer...

Det sies at når du gråter så er det fordi du ikke er i stand til å få uttrykt dine følelser med ord. Babyer gråter mye fordi de ikke kan kommunisere, de gråter for å oppnå kontakt og for å vise sine behov. Gledestårer kommer fordi du vet ikke hva du skal si, du er så lykkelig og så glad at du vil vise det - gledestårer kommer fra en ubeskrivelig glede. Også når du er sint, er du så sint at du ikke kan beskrive den vreden du føler - da kommer tårene. Når jeg får ut noe som har sittet inni meg en god stund og som har frustrert meg da kan det hende at jeg plutselig ikke vet hva jeg skal si. Det er egentlig rart det, når det først dukker opp en mulighet for å si noe som du lenge har villet si så vet du ikke helt hvor du skal begynne. Og der og da kan du føle deg så sint, utmattet og oppgitt at du bare bryter sammen. Det fikk nok dere som var tilstede ved helgens anledning merke, jeg lot kanskje ikke tårene trille her, men det var nære på.

Jeg skal nevne to sentrale episoder;
1. Som tiåring ble jeg og en annen elev valgt inn til skolens hovedråd (hele skolens elevråd), der alle andre i rådet var hørende. Vi hadde som regel en lærer som skulle fungere som "tolk" på møtene. Under et elevrådsmøte var den læreren ikke tilstede på skolen. Jeg ble tvunget til å delta på dette møtet, mens den andre tillitsvalgte fikk slippe. Jeg husker at jeg ble skikkelig sint og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo høre på lærerne, mens jeg satt under møtet klarte jeg ikke å konsentrere meg, hele situasjonen jeg var satt i gjorde meg så sint at tårene plutselig kom frem.

2. Som trettenåring skulle ungdomstrinnet vise et dukketeater, vi var fem gutter og to jenter i teaterklassen. Alle de fem guttene ville være bak scenen og styre dukkene. Jeg og den andre jenta skulle være "fortellere", en av oss skulle bruke tegnspråk og den andre skulle prate med stemmen. Jeg sa til lærerne at jeg ville være den som bruker tegnspråk, men jeg fikk et nei til svar. Jeg måtte bruke talespråket, jeg husker at jeg ble irritert og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs og veldig sint, frem kom tårene, ja.

I begge situasjonene gråt jeg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var rasende. Dere lurer nok på hvorfor jeg i all verden tar opp dette nå? Jo, det som er felles med disse to episodene er nemlig lærerenes rolle og makt. At lærere har makt er en ting, men at de skal utøve den, det avskyr jeg. Jeg avskyr de lærerne som skal misbruke sine lærertitler ved å ha det typiske lærersyndromet; "lærere vet bedre enn elever" når de akkurat i noen situasjoner IKKE gjør det. Spesielt er dette vanlig hos hørende lærere som underviser døve. (Obs. Jeg setter ikke alle i bås nå.) I disse tider sitter jeg med en sterk følelse rettet mot nettopp en sånn person, vedkommende er ikke nødvendigvis en lærer, men vedkommende har det typiske lærersyndromet, "jeg vet mer enn deg"-syndromet. På under ett år har jeg måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer - og det bare på grunn av en feil. Skal jeg la en sånn person ødelegge noe jeg har brent for de siste fem-seks årene? Nei, det eneste jeg kan si er at jeg har vært der og jeg er der, jeg akter å være der så lenge som mulig og stå på mitt, - enten vil det bli vanskelig for vedkommende eller så vil det bli vanskelig for meg og de andre personene i bildet. Dette er sterke ord fra min side, så til dere som eventuelt tror at dere vet hva jeg snakker om, la det være. Ikke gå rundt og uttal dere om denne saken, det er ikke sikkert dere vet hva jeg snakker om :)

Takk!

Den første ordentlige barneboken jeg leste var "mormor og de åtte ungene", jeg var seks år - og hadde nettopp gått fra bildebøker til ordentlige barnebøker. Senere leste jeg også bøkene om Ole Aleksander Fillibom-bom, så kom "Aurora" og "Guro". Jeg elsket "Pippi Langstrømpe" og "Emil i Lønneberget". Søsteren min fikk meg til å lese boken "Madicken" - deretter ble det "Barna i Bakkebygrenda", så "Brødrene Løvehjerte" og "Mio min Mio", jeg må nå ikke glemme å nevne "Ronja Røvedatter".

Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....