søndag 23. november 2008

Memories <3



...en vanlig dag i klassen gjennom Sandaker-årene...



...siste aktivitet med Stavanger-gjengen som Stavangerboer...


..."alt for 15 minutters berømmelse" -
plakaten vår på en ukjent bussholdeplass...


...stolte stunder - DM i Ålesund, februar 2006...


...Nissene på PAFF...


...en av de mange forelesninger jeg og Katrine har fått med meg...


...bestekompis og jeg på jubileum i Danmark...


...siste uken på Sandaker, avgangsåret - juni 2007...


...min første NUL, Danmark 2008...


...en av de mange festene på Suhms gate...


...den gamle Stavangergjengen, Lerkendal 2000...


...den eneste gangen jeg er brunere enn Babar, 17. mai 2008...


...Jannicke og Julie på jubileum i Danmark...


...tre "veltrente" fotballinjespillere ;) Ål 07/08...


...en av de mange påskeferiene på Geilo, -
svoger, søs og jeg...


...storebror...


...gjengen i Stavanger - nyttårsaften 07/08...


...tidenes beste NJL, Sverige 2004...


...slutten på vår russetid, 17. mai 2007...

Attføringen

Nylig var jeg i Oslo Døveforening og så på en forelesning om "Castberggaard Syndrom".

Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.

Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)

lørdag 22. november 2008

Likestilling - igjen...

Vi kan snakke om likestilling på mange områder, tidligere skrev jeg at det ikke er likestilling hvis kvinnen skal prøve å overgå mannen. Denne gangen skriver jeg igjen om likestilling, men på litt mer dypere plan. Det er noe som har irritert meg de siste årene, mange er nok ikke klar over dette - og enda flere er det sikkert som kjenner seg igjen i dette. For et par måneder siden var jeg vitne til en rekke utsagn som er ganske tragisk å høre i 2008. Jeg skal skrive ned samtalen (noe er endret og noen ord er byttet ut).

Gutt1; Hørt hva som skjedde på festen?
Gutt2; Mener du da de to hadde sex?
Jeg; Ja, har hørt det - og så?
Gutt1; Hun er jo billig, hun...
Gutt2 og gutt3; Hahaha, ja faen...
Jeg; Herregud, hva med gutten?
Gutt1; Hva med han?
Jeg; Han har jo faen meg gjort det med 10 ganger flere forskjellige personer?
Gutt1; Hahaha, ja men hun er billig for det, for hun velger ham.
Jeg; Seriøst - se på deg selv her, du er ikke akkurat bedre selv - du tar jo det du får!
Gutt2 og gutt3; Hahaha...
Gutt1; Det er forskjell på gutter og jenter da....
Jeg; Så gutter kan knulle så mange de vil og jenter kan det ikke? Ser ikke noe logisk her.
Gutt1; Nei, jenter kan gjøre det med mange hvis de vil, men da er de lette på tråden.
Jeg; Og gutter er det ikke?
(...)

Denne samtalen glemmer jeg ikke, jeg ble skikkelig sint der og da. Jeg la det bak meg inntil i går da jeg var ute på byen med en gjeng venner og en liknende diskusjon dukket opp, da benyttet jeg sjansen ved å ta dette opp. Denne gangen var ikke de samme guttene tilstede, vi var tre gutter og tre jenter.

Jeg; La meg spørre dere gutter om noe..
Guttene; Ja?
Jeg; Dere kaller en jente billig hvis hun gjør det med mange på kort tid, hva hvis en gutt gjør det samme? Hva er han?
Gutt1; Hehehe...
Gutt2; Han er også billig, sånn er det!
Gutt3; Det er ikke det samme.
Jente til gutt3; Herregud, nå ser jeg ikke noe rettferdighet her.
Gutt3; Det er mer akseptabelt at gutter gjør det enn jenter.
(...)

To av de tre guttene nølte med å svare, mens den ene gutten svarte med en gang at gutter også er billige, det er det jeg forventer å høre når jeg stiller det spørsmålet. Det sier mye om menneskers syn på ting og det fins sikkert jenter der ute som har samme syn som de fleste av guttene i denne saken. Tragisk sier jeg igjen. Før i tiden var det jo sånn at gutten skal be jenta ut, betale for daten og følge jenta hjem, men ble jenta med gutten hjem på første date så var hun "billig". I dag er det mer og mer vanlig at jenta ber gutten ut, de deler på utgiftene på daten og drar hver sin kos, - men blir jenta med gutten hjem eller ber jenta gutten med seg hjem - så er hun fremdeles billig? Hvor er logikken?
Jeg skjønner det ikke.

Neste gang enkelte personer skal kalle noen billig - så se på dere selv en gang til! ;)

torsdag 20. november 2008

Året på Ål...

Det har nå gått opp for meg, jeg skal virkelig ikke tilbake....
Året mitt på Ål folkehøyskole var et flott år, det var godt å ta seg en pause etter å ha fullført videregående. Nå ja, heller ikke denne gangen skal jeg snakke om Ål-året mitt.

Det er rart å ta det opp her, jeg som var for Ål folkehøyskole, jeg som anbefalte folk å søke dit - jeg som sa at folk ikke vet hva de snakker om når de snakker nedlatende om skolen der oppe på fjellet. Men nå sitter jeg her og frykter for neste års kull, de fleste navnene på navnelisten som vurderer å søke dit består jo av 16-17 åringer. Hva i all verden, de er ikke ferdig på videregående. Og andre er midt i lærlingsperioden, skal de avbryte perioden og så komme tilbake året etter for å fullføre og ta fagbrev? Spør du meg så høres dette kjedelig, tungvint og komplisert ut. "Jeg har lyst til å gå sammen med de andre" - med andre ord så sier du altså; "Jeg gjør det fordi alle andre gjør det". Trodde vi ble ferdig med sånt på ungdomsskolen? Jeg skal ikke blande meg inn i dine saker, men jeg skjønner ikke poenget? Poenget med folkehøyskole er jo at du skal ta en velfortjent pause etter 13 års skolegang. (Hvis ikke du er skikkelig skolelei - da er det vel en bitte liten unntak da). Men å gå på folkehøyskole midt mellom 2. og 3. året på videregående bare fordi det ser gøy ut, det er drøyt!

søndag 2. november 2008

I've a dream...

”I have a dream” den berømte talen av Martin Luther King som ble holdt i 1963. Da jeg på grunnskolen leste om denne talen ble jeg rørt, – det var en sterk tale og jeg husker fremdeles noen setninger fra denne talen; ”We are not what we ought to be and we are not what we are going to be, but thank the lord, God almighty, we are not what we were.” Riktignok har ikke denne talen noe relevans med det jeg skal skrive om nå, men tittelen på denne talen har vært med meg helt siden den første gangen jeg hørte den. Ja, nemlig, for jeg har også en drøm. Det er sikkert mer en utopi enn bare en drøm – en drøm om en perfekt verden, som 15-åring skrev jeg dette som oppgave i norsk-faget;

Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...

...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.

”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”

Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...

…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…


Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.

Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?

Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)