Å skrive på dialekt er noe som er vanlig blant dialekttalende folk, men skal døve også skrive på dialekt? Hvis man sliter med å skrive på bokmål, hvorfor i all verden skal man da gjøre det vanskeligere for seg selv ved å skrive på dialekt?
Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.
Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.
mandag 20. oktober 2008
søndag 19. oktober 2008
Når mødre joiner Facebook...
...Har vi noen grunn til å frykte?
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
torsdag 16. oktober 2008
Det er noe med den gyldne hale....
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
Abonner på:
Innlegg (Atom)