Jula, attpåklattens paradis!

Så var det jul igjen! Årets beste høytid for de fleste små og dessverre årets verste høytid for noen få. Jeg skal ikke snakke om hvor fint eller vondt jula er for mange. Dette innlegget er for alle attpåklatter...

Oslo in my heart vol 2

Selvsagt rekker jeg en svipptur innom O-town og hjem til kollektivet før julen setter inn. Jeg kan virkelig ikke være borte fra Oslo så lenge om gangen... 

Og så er det Danmark...

Er det noen Norge føler for å passe så er det Danmark, landet som skiller seg ut i Norden med vågale påfunn. Med en stat som prøver seg frem med idiotiske vedtak, og som består av radikale og rebelske borgere, dette er egenskaper som kjennetegner en lillesøster. Her er ti ting nordmenn burde vite om lillesøster Danmark...

Kjære Snø!

Det er gått en stund siden sist nå, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg vil først si unnskyld, jeg mente ikke å såre deg i vår. Du kom plutselig innom Oslo i april, da sola skinte og jeg var på vei videre med sommerdekk på min bil...

Ting nordmenn burde vite om Sverige...

Man bruker å se opp til sine eldre brødre, det betyr ikke at brødre skal være perfekte - for brødre slutter faktisk aldri med å overraske. Her er ti ting nordmenn burde vite om storebror Sverige...

To oppturer, en nedtur og en fiasko...

Til tross for to oppturer forrige uke så er jeg fryktelig irritert på meg selv. Mitt navnetegn sier jo egentlig alt, hvorfor skal jeg alltid ombestemme meg? 

Du vet du har en dyktig kompis...

...når du ser på filmene hans igjen og igjen...

«Jeg savner deg mindre og mindre...»

Det er flere år siden jeg hilste på deg for første gang. Jeg traff deg via en venns venn, men jeg ga deg ikke noe annet enn bare et kort blikk. Etter noen år ble det første kontaktbåndet mellom oss inntatt, du var moro så lenge den ene kvelden varte....

Når du heller vil gjøre alt annet...

enn å skrive på en, (nei to, eller var det tre?) innleveringsoppgaver. Akk og ve, jeg sitter med hendene fulle. Oppgaver opp til hodet. Selv om innleveringsfristene ikke er før om to-tre uker så har jeg utrolig lite med tid, jeg er like ukonsentrert nå som da jeg våknet i går morges. Og morgenen før det, og alle morgenene de siste ukene...

Jannicke, hvem?

Noen liker å kalle meg feminist, andre kødder med at jeg er en kommunist, du mener kanskje at jeg kan være for kritisk. Neimen, slapp av, jeg er ingen ekstremist.

Uvitende sofaslitere, se hit!

Etter at jeg la ut innlegget mitt i går har jeg fått mange tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er ganske bra mange med engasjerte der ute, som gjerne slår seg ned på bølgen og kritiserer med. Jeg er ikke overrasket, dette er noe jeg kraftig har erfart de siste årene.

Døves Tidsskrift ramler ned i postkassen...

…Jeg blir storøyd og kjenner et øyeblikks skam. Jeg hadde faktisk nesten glemt at dette bladet fantes, men så fort jeg får øye på bladet slenger jeg meg ned i sofaen og leser gjennom det....

Here we go again

Sitater meg her og sitater meg der. Noen har spurt meg om å legge ut enda et sitatinnlegg.
Jeg kvier meg, jeg har mange sitater på lager, en dag har jeg kanskje delt alle med dere - og da blir jeg tilslutt altfor lett å gjennomskue. Men heldigvis er det lenge, lenge til denne dagen kommer...

Veien til WFDYS

Egentlig så burde jeg skrive dette innlegget på engelsk, så lesere utenfor Norge også kan få med seg dette. Men siden dette innlegget er til dere nordmenn så velger jeg å skrive på norsk. Innlegget har noen ordforkortelser, se derfor i margen til høyre side for å finne ordforklaringer.

Alt for NDFU!

Jeg har nå vært hjemme i fire dager og har tenkt ut to blogginnlegg, det ene om WFDYS og det andre om den grufulle hendelsen 22. juli 2011, og jeg sa til meg selv at før jeg blogger så skal jeg legge ut et innlegg om den fatale dagen Norge opplevde for en uke siden. Men siden jeg nå drar ut på en uventet leirjobb må jeg dessverre utsette disse innleggene til jeg er tilbake igjen...

Mallorca, baby!

It's weird to be back at the place where I first learned to swim, to swim at the pool where I also learned to dive, to eat at the restaurant where I for the first time fell in love with an older boy named Kai. It's the island where my father became forty, where I swam with dolphins and saw my first shark in real life (I know, it's something with me and sharks).

It's eighteen years ago I was here first time (this time is my fourth - and wouldn't be my last), twelve years ago I was here last time - and I can't describe the feeling... What a feeling, just one thing to say; It's Mallorca baby! ;)

Søttende Mai!!

Man føler seg naken uten bunad på nasjonaldagen, man føler seg som en utlending i Norge. Dette er definitivt første og siste gang jeg tilbringer nasjonaldagen vår uten bunad. Jeg tilbrakte dagen i Oslo, litt kjipt å feire dagen uten familie, enda mer kjipt uten nasjonaldrakten, men mest av alt - man får jammen meg ikke fred fra skolearbeidet. Trodde man hadde fri på slike dager som dette ;) 

Vel vel, til dere kjære medborgere, gratulerer med dagen :)

What a wonderful road...

Med min kjære Audi A4, solbriller, Signmark på full guffe og kaffe fra Statoil ruller jeg nedover E18 og E39, langs Sørlandet. Etter å ha kjørt ut av motorveien fra Tønsberg kjører jeg forbi et skilt som viser Stokke. Åja, her har Katrine G. barndomshjemmet sitt, henne traff jeg for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen. Etter en ytterligere stund på E18 er jeg forbi Arendal; Her er byen til Christine D. som jeg også ble kjent med gjennom et arrangement på ungdomsskolen. Like etter skimter jeg Grimstad; Ah, her har Juliane Rn. vokst opp, henne konkurrerte jeg med for første gang i et skolemesterskap da vi var barn. En time senere er jeg i Mandal og kommer på søte Kristine W., som også var min konkurrent på det samme skolemesterskapet. Tre timer senere på E39 er jeg endelig fremme i Stavanger... Og vet dere, uten døveskolene hadde jeg aldri møtt dere...

Hyggelig å bli kjent med dere, og at vi fremdeles har kontakt med hverandre den dag i dag sier vel sitt... Neste gang dere tenker å dra nedover Norge - gi meg beskjed, det er alltid koselig med selskap på veien :)

Heller blind enn døv?

Jeg har ofte "ramlet" over spørsmålet; «Hva ville du valgt å være, døv eller blind?» Og jeg blir alltid like overrasket når jeg ser at de fleste svarer at de heller vil være blind enn å være døv. Uvitenhet er vel nøkkelordet her? Det kan virke unfair at jeg skriver dette innlegget ettersom jeg ikke vet hvordan det er å være blind, men jeg skriver dette fra mitt ståsted - og ja, det kan hende jeg tar feil.

Blinde trenger ekstra tid om morgenen, som døv trenger jeg en vekkerklokke som vibererer.
Blinde kan høre på musikk, som døv kan jeg kjøre bil.
Blinde kan høre din stemme, som døv kan jeg se din glede eller sorg uten at du trenger å si et ord.
Blinde kan kommunisere flytende på samme språk som deg, som døv kan jeg lære deg et nytt språk.
Blinde bruker blindeskrift, som døv bruker jeg samme skriftspråk som deg.
Blinde trenger førerhund eller en hvit stokk når de skal forlate sitt hjem, som døv trenger jeg å kle meg etter været for å gå ut.
Blinde går på blindeskole, som døv går jeg på skole der det er andre som bruker tegnspråk.
Blinde kan høre fuglene kvitre, som døv kan jeg se årstidene skifte.

«...Vennlighet er et språk døve kan høre og blinde se...»Jeg har alltid stusset over dette ordtaket, for det passer så mye bedre å si at vennlighet er et språk døve kan se og blinde høre. For det er jo det som er fakta? Og så, si meg, hvorfor er det verre å være døv enn blind?

Home sweet...?

Hvordan lød setningen nå igjen? Home sweet...?
Æsj, du vet du har vært altfor lenge borte hjemmefra når:

- Det er blitt satt fram en babyseng på rommet ditt.
- Du har glemt hvordan det er å ha en hund som følger etter deg hvor du enn går...
- Du har (plutselig fått) store nevøer som smiler til deg dagen lang...
- Du overspiser deg på mormors fantastiske hjemmelagde lapper...
- Pappa forteller deg nytt om familiemedlemmer; «De har kjøpt seg et hus.» «Han har nettopp gått gjennom en operasjon.»  «De kommer på besøk på lørdag og blir her over påsken.»
- Du har glemt hvordan det er å ha et kjøleskap som er stappfullt av mat døgnet rundt. Namminammi, mammas mat... <3
- Det allerede er vår - og lukten av sommer herjer i byen...
- Du føler deg ikke lenger hjemme i den lokale døveforeningen...
- Du vet ikke hva du skal si til bekjente, som en gang var dine kjente...
- Du har glemt at du faktisk har en bil du kan kjøre rundt i når du vil...

...Ja, hvis båden du komme me legge t kai, og d hagle å snør sånn i midten av mai... Ingen tvil, då e du her i Stavanger!!

 

Gitt, dette er deilig... Jeg hadde virkelig glemt den gode følelsen av å være hjemme. Ser frem til en laaang påskeferie (jada, leseferie). God påske og vi ses i slutten av mai ;)

Obs: Jeg deltar selvsagt på demonstrasjonen den 27. april, du ser meg der hvis du kommer.

Når tolkene blir demotiverte...

MERK; Jeg angriper ikke tolkene eller de som sitter ved tolkesentralen. Jeg angriper systemet som gjør hverdagen min litt mer komplisert enn nødvendig.


Tolkesentralen er irritert, tolkene mine er demotiverte. Jeg har dårlig samvittighet, jeg er ikke flink nok. Jeg møter ikke opp på forelesningene som står på timeplanen jeg har oppgitt til tolkesentralen. Ok, det er kanskje dårlig gjort av meg, men jeg er ikke bare en tolkebruker. Jeg er en student, en menneskelig student som bruker tolk i tillegg. Jeg prioriterer skolen foran tolkenes hverdag, det er ikke mitt ansvar å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg avbestiller tolkene nå og da. Kanskje avbestiller jeg litt for ofte? Kanskje avbestiller jeg av og til på kort varsel? Kanskje sitter det en døv person på et legekontor uten tolker fordi jeg ikke rakk å avbestille mine tolker i tide? Ok, jeg skal være ydmyk, jeg er klar over at jeg ikke er verdens beste tolkebruker. I august satt jeg uten tolk, etter tre måneder fikk jeg faste tolker. Nå som jeg snart har hatt faste tolker i fem måneder begynner jeg allerede å ta tolkene for gitt...


Jeg er ikke forberedt til morgendagens forelesning, jeg vil heller bli hjemme og lese på egenhånd. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg har en innleveringsoppgave å gjøre ferdig, på grunn av feilberegning av tid ser jeg at jeg ikke rekker å få gjort alt i tide. Jeg velger å droppe morgendagens forelesning for å gjøre ferdig oppgaven.
Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg sover utrolig dårlig, kanskje la jeg meg litt for sent, jeg får i hvert fall ikke sove. Det er en forelesning grytidlig neste morgen, jeg velger å droppe forelesningen for å sove litt lenger. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...deltar ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Gruppen min skal ikke på formiddagens forelesning, jeg har ikke så veldig lyst å sitte alene i klassen uten gruppen. En ting er å sitte med gruppen min uten å være så veldig inkludert, en annen ting er å sitte helt alene uten gruppen min ved min side. Jeg sender sms til tolketjenesten et par timer før forelsningen; «...Jeg deltar ikke på dagens forelesning, avbestiller tolkene...»

Timeplanen min er endret, forelesningen er blitt flyttet til neste uke, beskjeden får jeg et par dager før. Faen. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...Ingen forelesning onsdag, den er blitt flyttet til neste uke, oppgir ny tid på mail. Trenger ingen tolk...»

Gruppen min bestemmer seg for å gjøre ferdig gruppeoppgaven, de dropper forelesningen og spør om jeg er med og gjør ferdig oppgaven. Ettersom jeg ikke bruker tolk i gruppearbeid tar jeg frem mobilen og sender sms til tolketjenesten; «...Skal ikke på forelesningen da jeg har en gruppeoppgave å gjøre ferdig, trenger ingen tolk...»

Jeg skal reise bort og blir borte fra torsdag til mandag.
Beskjed til tolketjenesten er gitt god tid i forveien.

Jeg skal plutselig i et møte, sender beskjed til tolketjenesten med en gang jeg får vite det og forklarer dem situasjonen.

Timeplanen min er endret, jeg glemmer å oppdatere tolketjenesten.
Tolkene møter opp på en dag jeg ikke har forelesning. «Hvor er du? Tolkene venter på deg...» Tolketjenesten sender meg en melding. Huff, tenker jeg. Jeg beklager nok en gang og forklarer dem situasjonen.

Jeg våkner opp med feber, en annen gang våkner jeg opp med tett nese og vond hoste, mens en annen gang igjen har jeg hodepine. Fellesnevneren her; Jeg sender sms til tolketjenesten og avbestiller grunnet sykdom.

Tolkesentralen er irritert på grunn av ekstraarbeid, de har oppført antall ganger jeg har avbestilt og sender meg en klage. Tolkene mine er demotiverte fordi jeg ikke bruker dem så ofte som timeplanen min først har gitt inntrykk av. Jeg sitter igjen med en dårlig sammvittighet og begynner mailen min med en beklagelse og sier at jeg skal skjerpe meg. Stopp en hal, hvorfor skriver jeg det? Jeg skal ikke beklage min studiehverdag ved å si at jeg skal skjerpe meg. Jeg er en menneskelig student, akkurat som alle andre. Jeg må få lov til å selv velge om jeg vil delta på frivillige forelesninger, det er jo en grunn til at disse forelesningene er frivillige. Skal jeg straffes ved å ha dårlig samvittighet når andre studenter kan gjøre som de vil, uten å behøve å tenke på to oppgitte tolker og en hel sentral som kommer med trusler om å frata ens tolker?

Jeg er faktisk først og fremst en student, deretter er jeg døv og tilsist er jeg en tolkebruker. Jeg er ikke en døv tolkebruker som skal ha unødvendig vond samvittighet, bare fordi systemet gjør det komplisert for meg å være en vanlig student!

Aha...?

Jeg sitter og ser på tv, drama på høyt nivå. Som alle andre tv-serier består denne serien av sex, alkohol og dop. Drap, utroskap og ulykker. Trekantdrama, kjærlighetssorg og alt annet klissete tull.
Jeg klandrer en av hovedpersonene fordi hun er blind. Jeg blir frustrert på en annen fordi han ikke innser at det er han som har feil og ikke folk rundt ham. Jeg biter tennene sammen idet jeg ser en åpenbar samtale mellom to tenåringer, hvorfor kan de ikke bare si at de vil ha hverandre? Drama på høyt nivå, det er One Tree Hill.

Hun er nesten førti, alenemor og utrolig blind. Den gode kompisen hun har hatt gjennom alle år har følelser for henne, det er åpenbart. Alle vet det. Vi ser det, men hun har aldri skjønt det… Aha! Hun vet det egentlig innerst inne, hun vet det alle vet, hun vil bare ikke vedkjenne seg det. Det er jo fordi hun ikke er interessert.

Han er 16, har en far som ikke vil vite av ham og en bror som til å begynne med er for jævlig, han er lei av at alt skal handle om alle andre bortsett fra ham selv. Vi forstår ham, vi føler med ham, det dumme han gjør er helt ok… Aha! Han oppfører seg barnslig, han har også nemlig feil. Han tror at alt det andre gjør er for å plage ham. Han tror jo egentlig at alt handler om ham.

Han har kjæreste, men er forelsket i en annen, i hun som han kan prate om alt mulig med. Vi ser kjemien, vi forstår hvorfor han vil ha henne. Vi heier på dem til tross for at han er sammen med en annen, det er helt ok at han har følelser for en annen så lenge de ikke gjør noe fysisk… Aha! Han gjør det ikke slutt med kjæresten sin, han tør ikke å være ærlig overfor seg selv. Han tør ikke å sitte igjen alene. Dette er jo utroskap.


Vi forstår ting så mye bedre når vi vet hele historien...

Sorry for treg svar...

Når man er travel, så er man stort sett opptatt. Jeg er en travel jente, selv om jeg til tider sitter på sofaen og det ser ut som om jeg sløver. Jeg prøver nemlig å slappe av, men hjernen min forstår det ikke. Jeg prøver å koble av, men jeg får det aldri til. Jeg sjekker mailene mine, går inn på facebook og kommer på ting jeg må gjøre. Viktige meldinger tikker inn på mobilen og jeg må svare. Andre meldinger blir da skjøvet til side.

To-do-listen min er lang, når jeg stryker av et gjøremål, kommer det automatisk to nye. Skolearbeidet stjeler tid, viktig. Matematikken plager meg konstant, mindre viktig. Vervene mine tar tid, jeg elsker det. Jeg vil trene, jeg vil henge med deg, jeg har plikter, jeg vil gjøre alt, spennende. Men alt dette passer dessverre ikke alltid inn i døgnets tjuefire timer. Jeg reiser bort, gjerne oftere enn andre, jeg har jo et liv ved siden av alt dette. Et liv med gjøremål, plikter og ansvar dagen lang, kanskje går det en dag uten at jeg får gjort noe fordi jeg er sliten, men det betyr ikke at jeg får slappet av. For jeg blir hele tiden plaget av at tiden ikke strekker til og en gnagende samvittighet over at jeg ikke har besvart meldingen din...

Don't worry, be happy. Det er altså ikke deg, det er meg.

Du må ikke sove!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som om et lite barn kom svevende bort til meg,

fjern som en underjordisk strøm: -
Jeg så inn i barnets øyne; Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!


Jeg har blitt forsømt.
Den 1. februar 2011 vedtok Staten å ”løse” et problem.
Fra og med 2014 har jeg lenger ingen hjem!


Hele Norge samler seg full.
og alle vil dele historier på historier.
Vi sitter og venter i klasserommene, søker etter barmhjertige partier.
Vi venter på å bli kastet ut i samfunnet, på å råtne i mørke samfunnshull!


Vi vet egentlig ikke, hva vi sitter og venter,
og hva det kan bli det neste som hender.
Vi roper, brøler og vi veiver. Vi kan kanskje ikke høre,
men det er absolutt noe vi kan gjøre!


Ingen ser oss.
Ingen skal få vite, legene og staten hysjer ned på oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva som egentlig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke politikere være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sier: Du skal ikke gi opp, du skal gi alt det kreves.
Og nu har vi gitt det. Kanskje forgjeves, forgjeves?
Staten driter i oss, vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke nøye med hjemskoler i din kommuneskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og si at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte uvitende i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg våger å rope med min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på pengene og egoismens glør!
De liker å utrydde, de frydes ved jammer,
de ønsker å se skolene våre i flammer!
De ønsker egentlig å drukne oss alle i blod.
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at døve skolebarn er prøvedukker,
som stirrer med desperate blikk over skolegård og gater,
opprørt av legenes fromme svik,
vil verge sin barndom og er villig til å gå i krig!


Du kjenner kanskje det nedrige folkebedrag
men vi skal stå, med tegnspråk, deafhood og ære -
du vet at helter, det vil døve barn tilslutt være.
du vet, de vil seire med sabel og flagg!


Men først skal de ut med skolesekk og barnslige skrål,
for så henge igjen bak faglig, midt i sosiale støy,
og lide som legenes skittentøy.
Du vet det er statens mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er kanskje det for sent.
Vår dom er ikke rettferdig. Vår fremtid er ikke fortjent!
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på vitenskap,
på arbeid, på tegnspråk, på inkludering!
Men den som ikke vil dø for samfunnet
får heller prøve alene, gjennom legenes form for assimilering!


Jeg vrimler i mørket: - Å, kunne du åpne øynene dine,
Der er en eneste ting å gjøre.
Vis deg, mens du har frie hender.
Redd dine barn! Skolene brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
På PC-skjermen poppet det opp av beskjeder her og der.


Bare ulmende artikler på nett
varslet det samme som drømmens rop om rett:
Dagen bakenom artiklenes rand
steg med et skjær av blod på tann,
steg med en styrke så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.
Vår tid er kanskje forbi: Skolene Brenner!

Det originale diktet av Arnulf Øverland kan du lese her; Du må ikke sove 

DU. EN FEIL.



Snart gjelder dette vel norske barn?





















Det har nå kommet frem mange historier og tanker om døveskolene og det å være døv. Her kommer det en tekst som jeg har fått lov til å publisere;


DU. EN FEIL.
Skrevet av Berit Emilie Nordbø

Av og til får jeg lyst til å legge CI’en min på bakken og tråkke over den.

Ikke tråkke over. Trampe på. Hoppe på. Knuse. Sparke vekk. Pulverisere.

Uten CI er jeg en feil. Med CI er jeg noe man har forsøkt å reparere.
Jeg er lei. Jeg vil bare være Berit Emilie.
Jeg er Berit Emilie. Jeg er et menneske.

Et menneske har 12 organer.
Hjerne. Hjerte. Hud. Kjønnsorgan. Lever. Lunge. Mage. Nese. Nyre. Tunge. Øye. Og øre.

Det meste trenger man for å leve. Uten øyet blir verden svart, men man kan fortsatt høre, smake og føle. Uten øret blir verden ganske stille, men man kan fortsatt se, smake og føle.

Jeg kan kjøre. Jeg kan forstå og gjøre meg forstått. Jeg kan arbeide. Jeg kan engasjere meg i frivillige og politiske organisasjoner. Jeg kan danse. Jeg kan le. Jeg kan plukke blomster. Jeg kan møte “sånne som meg” fra alle verdensdeler og kommunisere med hendene uten et felles språk som f.eks engelsk. Jeg kan ta av et fly hvis jeg får lov. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg kan ta vare på andre. Størst av alt; jeg kan leve.

Jeg føler meg hel. En av mine 12 organer mistet deler av sin funksjon. En dør ble delvis lukket. Kroppen omorganiserer seg. Nye dører åpner seg. Fantastisk. Jeg føler meg hel.

Overformynderiet til meg: Du. En feil.
Overformynderiet til andre “sånne som meg”. Du. Feil. Du. Feil. Du. Feil. Du. Du. Du. Feil. Feil. Feil.

Feil kan man ikke ha. Alt må være riktig. Alt må være i orden. Perfekt. Alt som er forskjellig fra meg er feil. Alt som er annerledes som jeg ikke forstår. Er feil. Hørselshemming. Døv. Tegnspåk. Deafhood. Jeg forstår ikke hva dette er. Stakkars dem. Det må være forferdelig for dem. Kan ikke høre. Katastrofe. De må få hjelp. De må få være som meg. Alle må få være slik som meg. Hva er normalt, sa du? Det er meg det. Jeg er normal. Jeg er svaret på alt. Når alle er slik som meg. Reparere. Genocide. Reparere. Språkdrap. Reparere. Kulturutryddelse. Reparere. Da kan jeg lene meg tilbake og slappe av. Funker ikke for alle, sa du? Nei. Enkelte feil er ugjenopprettelige. Bare å finpusse til neste generasjon. Til generasjonen etter det. Til alt er rett og alt feil er borte.

…

Ikke så lenge jeg, Berit Emilie, lever!





- En sterk artikkel i BT av Morten Sletten (journalist) som forteller om sin barndom; En døv barndom

- Flere historier kan du lese på denne bloggen; http://ladoveskoleneleve.blogg.no/



04.02.11

Stian Giltvedt har mekket seg en film fra aksjonsdagen i Oslo, 04. februar 2011
Få med deg filmen her; markering mot nedleggelse av døveskole i Norge


Belinda Stø har tatt bilder fra markeringen i Bergen den 12. februar 2011; bilder fra aksjonen i Bergen

Sammen er vi sterke!

Er kjempefornøyd etter dagens aksjon. Takk til alle som kom, jeg er mektig imponert over hvor mange vi var i dag på et så kort varsel!

Bilder fra dagens hendelser kan dere finne her;

Stian Giltvedts bilder

Belinda Støs bilder

Rune Andas bilder

Etter to lange dager og netter - med knapt nok søvn skal jeg nå legge meg og nyte en hel natt før morgendagen.

Markering imorra kl 10.00

Møt opp utenfor Norges Døveforbund, ved Grensen 9 imorgen kl 10.00 - vi skal videre markere denne saken ved å stå stand utenfor Slottet med plakater. Bli med og støtt oss!

La døveskolene leve!

Staten har besluttet å legge ned tre av landets fire døveskoler, det er nå inntaksstopp i disse skolene. De eneste mulighetene døve og tunghørte barn har nå er enten å gå integrert i hjemskoler spredt rundt omkring i Norge eller dra til landets (blivende) eneste døveskole i Trondheim.


En gang var tegnspråk forbudt og en gang steriliserte staten døve av frykt for å få flere døve. Vi har en historie om hvordan tegnspråk ble til et språk og hvordan døveskolene ble til. Skådalen betyr mye for oss og døvekulturen er utrolig viktig. Vi alle her vet hvem Andreas Christian Møller var og hva A, B, C skoler betyr. Vi har alle også blitt utrolig trøtte av årelang diskusjon om CI....
Men selv etter alt dette - etter så mange år er vi fremdeles her. Og vi vil fortsatt bestå. Historisk sett betyr døveskolene mye for oss alle, å legge ned disse skolene er som å frata våre røtter, men hva er vitsen med å holde liv i skoler der det ikke er noe liv? Det er allerede kommet frem mange meninger om denne saken, det er delte meninger her og der. Selv om vi er delt - er vi likevel alle rystet. Hva blir det neste tenker vi? Slaget er kanskje tapt, men krigen er ennå ikke over. Vi har kanskje forsovet oss, for det er plutselig nå vi våkner og innser at toget har kjørt. Døveskolens tid er forbi. Kanskje.

Noen klare faktorer som får folk til å velge bort døveskolene / Staten til å nedlegge skolene:
- Det er for mange skoler med tegnspråklig tilbud rundt omkring i Norge og for få døve til å fylle dem.
- Ingen mor vil sende en syvåring milevis avsted for å la barnet sitt gå på internatskole
- Folk i dagens samfunn foretrekker tvillingskoler fremfor rene døveskoler
- Ingen foreldre trosser legers råd om tale fremfor tegnspråk
- Undervisningsnivåene på døveskolene er ikke noe å skryte av
- Miljøene på døveskolene er blitt så lite at de ikke lenger har det samme store og sterke miljøet som de en gang hadde.

Istedenfor å bruke ressurser på å holde liv i spøkelsesskoler bør vi kanskje tenke annerledes og komme staten i forkjøpet. Heller tenke langsiktig enn å sitte hjemme og skylde på ditt og datt. Det var kanskje dette som måtte til for å få oss engasjert - å våkne opp, ta saken i våre hender og gjøre noe med det?
For det er plutselig nå jeg ser at vi er så mange engasjerte som skaper liv. La oss fylle døveskolene opp igjen ved å gjøre dem attraktive - og la oss finne løsninger fremfor å lete etter syndebukker.

Neimen...

Egentlig så kan griser være litt søte. Og jeg elsker kofferter - for det assosierer jeg jo med reising. Selv om griser og kofferter kan være positive i seg selv, så misliker jeg likevel uhøflige og mannssjåvinistisk-koffert-tenkende-griser. Er du en av de som nedverdiger jenter ved å undervurdere oss og slenge ekle kommentarer etter oss med ufyselige flir? Da gratulerer jeg deg med å si at du er på lista mi over menn som jeg blir gal av.
Merk: gal AV. IKKE gal etter! ;)

bildene er lånt fra google.

I'm still waiting for you...

For du er den eneste ene. Jeg vil ha deg. Jeg vil kunne glede meg over å bli kjent med deg, lære av deg og utvikle meg med deg. Jeg vil leke med deg, studere deg - og komme langt med deg... Klisje. Klisje. Klisje....

Du tror vel at jeg snakker om kjærlighet? Du tror helt riktig. Overskriften lyver ikke, jeg har for tiden kjærlighetssorg. Jeg får ikke det jeg vil ha - og kommer ikke til å få det i nærmeste fremtid heller.
Det er ikke mye jeg setter høyere enn det å kunne leke med språk. Nemlig, jeg vil studere mitt språk, det er dette jeg egentlig vil. Og jeg venter ennå på muligheten, sammen med flere har jeg - år etter år - spurt om dette faget kommer tilbake på UiO. Jeg har ventet på denne muligheten siden videregående, og det mest irriterende ved dette er at UiO sluttet å tilby døve tegnspråk som fag på universitetsnivå samme år som jeg gikk ut av videregående.

Tegnspråkdebatten «Hvem råder over norsk tegnspråk?» på Litteraturhuset i går fikk meg til å innse hvor sterkt jeg egentlig vil studere mitt språk. Jeg er misunnelig på dere som sitter med denne kunnskapen, en kunnskap om det språket jeg bruker til daglig. Jeg vil ha den kunnskapen, jeg òg.

Til dere interesserte, en relevant artikkel om tegnspråk og tolkestudiets fremtid; Tolkestudiet reddes av HiO

Studentøkonomi - lenge leve

Det er noe som kommer en gang hvert kvartal / annenhver måned. Alle i Oslo og omegn får det i disse dager. Det er ikke til å unngå. Du gruer deg hver gang du åpner postkassen og du blir automatisk noen kroner fattigere.

Men budsjettet - lenge leve! Budsjett ja, det er virkelig en fin ting. Det første jeg gjorde da jeg flytta inn her var å lage et budsjett - og den funker strålende. Selv da jula (utgifter og atter utgifter) satte inn med julebord, utallige eksamensfester og svipptur til nabolandene. For å ikke snakke om julegavene, d'oh. Den megakule hytteturen på fjellet, oh no. Skolebøker og semesteravgiften i januar, omg. Og på toppen av det hele - nå kommer attpåtil den skyhøye strømregninga. Men budsjettet mitt lever ennå i beste velgående.

Deler du ikke den samme gleden? Sjekk ut dette; 10 gode råd for bedre studentøkonomi

- Åå, som jeg elsker å være en fattig student!

Jeg er bortskjemt.

Du som TROR du kjenner meg nikker nok gjenkjennende ;) Neida. Selv om jeg er hun som alltid hadde den ”beste” matpakka på grunnskolen, hun med et nytt plagg nesten hver uke, hun som fikk penger hver gang hun ba om det – pent. Så er jeg fremdeles langt i fra bortskjemt. Jeg hadde den beste matpakka på skolen fordi jeg i det hele tatt skulle lage meg mat og ikke bruke penger på å kjøpe. Jeg fikk ofte noe nytt fordi jeg aldri maste. Jeg fikk penger når jeg spurte om det fordi jeg aldri fikk ukentlige lommepenger.

Jo, du leste likevel riktig ovenfor, jeg er bortskjemt.
Det har for meg allerede gått to skoleuker nå og jeg merker at jeg er sliten. På to uker har jeg måttet samle inn informasjon før mine medstudenter (for som døv må man alltid være et skritt foran). Gi atter beskjeder til tolketjenesten om endringer i timeplanen. Finne ut om vi skal ha gruppearbeid dette semesteret – for så å spørre medstudenter om å danne gruppe, før de i det hele tatt er klar over at vi skal ha gruppearbeid. Herregud som jeg virkelig lengter tilbake til juleferien. Tegnspråk er språket mitt, det er det språket jeg helst kommuniserer på og under hele jula har jeg kunnet kommunisere på det språket. Dog med hørende familiemedlemmer tilstede – så har jeg hatt døve rundt meg HELE ferien. Det var derfor utrolig tungt å starte på skolen igjen, å komme tilbake til den forreste raden og aldri rekke opp hånden – uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg hater å kommunisere via tolk, jeg føler at det ikke blir ekte og jeg føler at jeg ikke får uttrykt meg på den måten jeg egentlig vil. Så istedenfor å snakke i forelesningen er jeg heller stille. I klassen min er jeg den eneste som er døv, jo– det er folk jeg gjerne prater med og det er folk jeg har blitt kjent med, for vi har virkelig et utrolig hyggelig klassemiljø, men likevel gidder jeg ikke å streve etter å henge med de andre. Noen mener nå kanskje at jeg er arrogant, men jeg svarer bare at greier meg fint som selvstendig og alene. Hvorfor skal jeg slite meg ut ved å prøve å henge med i sosiale situasjoner når jeg vet at det er en annen verden som venter på meg når skoledagen er over? Jeg hater tungvinte løsninger, jeg foretrekker de lettvinte. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg vet at det finnes enklere veier. Og jeg skulle faktisk ønske at det fantes en liten snarvei som gjør at jeg kan slippe alt som har med tolk å gjøre, bortskjemt tankegang? Å jada, men uansett hvor flott det hadde vært så går det ikke an å gå en vei rundt dette, alle samtalene jeg foretar på skolen er derfor nokså overflatiske og dreier seg hovedsakelig bare om skolearbeid. Jeg har få timer på skolen hver dag med kun 15 minutters pause imellom, så for meg funker det fint å være litt "usynlig". Hadde jeg hatt flere timer på skolen tror jeg nok at jeg hadde gått mer inn for å bli kjent med de andre i klassen – og gladelig deltatt på klassefester, men frem til nå har jeg ikke sett behovet for det. Derimot synes jeg synd på de som virkelig sliter gjennom åtte timer på skolen hver eneste dag, for å ikke snakke om de som heller ikke har den andre verden å dra til når de er ferdig på skolen. Jeg forstår ikke hvordan de holder det ut. Eller så er de kanskje de uheldige ofrene som ikke kjenner til vår verden? Som biter tennene sammen – og sliter i sin uvitenhet hele livet.

Jeg innser det, jeg er bortskjemt.

Oslo in my heart

Skulle ønske jeg kunne si velkommen til Oslo. Skulle ønske jeg hadde mot nok til å trykke "liker", men det kan jeg ikke. Fordi det strider mot alt det jeg tidligere har sagt og fordi du ikke hører til her. Vel så lenge, lykke til sier jeg bare :)

ToTusenogTi

Dette har jeg aldri gjort før 2010

- Jeg flyttet tilbake til Stavanger og hjem til mor og far etter seks år
- Jeg fikk vite at jeg skulle bli tante for første gang

- Jeg fikk for første gang oppleve et utdrikkingslag

- Jeg fikk vite at jeg skulle bli tante - igjen

- Jeg fikk se min søster bli gift

- Jeg fikk prøve meg på juvvandring

- Jeg flyttet inn i et kollektiv
- Jeg begynte ved Høyskolen i Oslo
- Jeg ble tante
- Jeg kjøpte meg min første bil
- Jeg fikk vite at storebror er blitt forlovet
- Jeg feiret jul for første gang uten storesøster, samt for første gang langt borte fra Stavanger


2010 må ha vært en av de korteste årene i mitt liv. Jeg håper 2011 blir like kort for det er allerede så mye jeg ser frem til i 2012. Godt nytt år, folkens! :)


Skulle egentlig legge ut en video, men det funker ikke helt. Frem til jeg finner ut av feilen får dere nøye dere med et bilde fra juvvandringen, juli 2010.