tirsdag 15. februar 2011

DU. EN FEIL.


Snart gjelder dette vel norske barn?






















Det har nå kommet frem mange historier og tanker om døveskolene og det å være døv. Her kommer det en tekst som jeg har fått lov til å publisere;


DU. EN FEIL.
Skrevet av Berit Emilie Nordbø

Av og til får jeg lyst til å legge CI’en min på bakken og tråkke over den.

Ikke tråkke over. Trampe på. Hoppe på. Knuse. Sparke vekk. Pulverisere.

Uten CI er jeg en feil. Med CI er jeg noe man har forsøkt å reparere.
Jeg er lei. Jeg vil bare være Berit Emilie.
Jeg er Berit Emilie. Jeg er et menneske.

Et menneske har 12 organer.
Hjerne. Hjerte. Hud. Kjønnsorgan. Lever. Lunge. Mage. Nese. Nyre. Tunge. Øye. Og øre.

Det meste trenger man for å leve. Uten øyet blir verden svart, men man kan fortsatt høre, smake og føle. Uten øret blir verden ganske stille, men man kan fortsatt se, smake og føle.

Jeg kan kjøre. Jeg kan forstå og gjøre meg forstått. Jeg kan arbeide. Jeg kan engasjere meg i frivillige og politiske organisasjoner. Jeg kan danse. Jeg kan le. Jeg kan plukke blomster. Jeg kan møte “sånne som meg” fra alle verdensdeler og kommunisere med hendene uten et felles språk som f.eks engelsk. Jeg kan ta av et fly hvis jeg får lov. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg kan ta vare på andre. Størst av alt; jeg kan leve.

Jeg føler meg hel. En av mine 12 organer mistet deler av sin funksjon. En dør ble delvis lukket. Kroppen omorganiserer seg. Nye dører åpner seg. Fantastisk. Jeg føler meg hel.

Overformynderiet til meg: Du. En feil.
Overformynderiet til andre “sånne som meg”. Du. Feil. Du. Feil. Du. Feil. Du. Du. Du. Feil. Feil. Feil.

Feil kan man ikke ha. Alt må være riktig. Alt må være i orden. Perfekt. Alt som er forskjellig fra meg er feil. Alt som er annerledes som jeg ikke forstår. Er feil. Hørselshemming. Døv. Tegnspåk. Deafhood. Jeg forstår ikke hva dette er. Stakkars dem. Det må være forferdelig for dem. Kan ikke høre. Katastrofe. De må få hjelp. De må få være som meg. Alle må få være slik som meg. Hva er normalt, sa du? Det er meg det. Jeg er normal. Jeg er svaret på alt. Når alle er slik som meg. Reparere. Genocide. Reparere. Språkdrap. Reparere. Kulturutryddelse. Reparere. Da kan jeg lene meg tilbake og slappe av. Funker ikke for alle, sa du? Nei. Enkelte feil er ugjenopprettelige. Bare å finpusse til neste generasjon. Til generasjonen etter det. Til alt er rett og alt feil er borte.



Ikke så lenge jeg, Berit Emilie, lever!





- En sterk artikkel i BT av Morten Sletten (journalist) som forteller om sin barndom; En døv barndom

- Flere historier kan du lese på denne bloggen; http://ladoveskoleneleve.blogg.no/



Ingen kommentarer: