Jeg er bortskjemt.

Du som TROR du kjenner meg nikker nok gjenkjennende ;) Neida. Selv om jeg er hun som alltid hadde den ”beste” matpakka på grunnskolen, hun med et nytt plagg nesten hver uke, hun som fikk penger hver gang hun ba om det – pent. Så er jeg fremdeles langt i fra bortskjemt. Jeg hadde den beste matpakka på skolen fordi jeg i det hele tatt skulle lage meg mat og ikke bruke penger på å kjøpe. Jeg fikk ofte noe nytt fordi jeg aldri maste. Jeg fikk penger når jeg spurte om det fordi jeg aldri fikk ukentlige lommepenger.

Jo, du leste likevel riktig ovenfor, jeg er bortskjemt.
Det har for meg allerede gått to skoleuker nå og jeg merker at jeg er sliten. På to uker har jeg måttet samle inn informasjon før mine medstudenter (for som døv må man alltid være et skritt foran). Gi atter beskjeder til tolketjenesten om endringer i timeplanen. Finne ut om vi skal ha gruppearbeid dette semesteret – for så å spørre medstudenter om å danne gruppe, før de i det hele tatt er klar over at vi skal ha gruppearbeid. Herregud som jeg virkelig lengter tilbake til juleferien. Tegnspråk er språket mitt, det er det språket jeg helst kommuniserer på og under hele jula har jeg kunnet kommunisere på det språket. Dog med hørende familiemedlemmer tilstede – så har jeg hatt døve rundt meg HELE ferien. Det var derfor utrolig tungt å starte på skolen igjen, å komme tilbake til den forreste raden og aldri rekke opp hånden – uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg hater å kommunisere via tolk, jeg føler at det ikke blir ekte og jeg føler at jeg ikke får uttrykt meg på den måten jeg egentlig vil. Så istedenfor å snakke i forelesningen er jeg heller stille. I klassen min er jeg den eneste som er døv, jo– det er folk jeg gjerne prater med og det er folk jeg har blitt kjent med, for vi har virkelig et utrolig hyggelig klassemiljø, men likevel gidder jeg ikke å streve etter å henge med de andre. Noen mener nå kanskje at jeg er arrogant, men jeg svarer bare at greier meg fint som selvstendig og alene. Hvorfor skal jeg slite meg ut ved å prøve å henge med i sosiale situasjoner når jeg vet at det er en annen verden som venter på meg når skoledagen er over? Jeg hater tungvinte løsninger, jeg foretrekker de lettvinte. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg vet at det finnes enklere veier. Og jeg skulle faktisk ønske at det fantes en liten snarvei som gjør at jeg kan slippe alt som har med tolk å gjøre, bortskjemt tankegang? Å jada, men uansett hvor flott det hadde vært så går det ikke an å gå en vei rundt dette, alle samtalene jeg foretar på skolen er derfor nokså overflatiske og dreier seg hovedsakelig bare om skolearbeid. Jeg har få timer på skolen hver dag med kun 15 minutters pause imellom, så for meg funker det fint å være litt "usynlig". Hadde jeg hatt flere timer på skolen tror jeg nok at jeg hadde gått mer inn for å bli kjent med de andre i klassen – og gladelig deltatt på klassefester, men frem til nå har jeg ikke sett behovet for det. Derimot synes jeg synd på de som virkelig sliter gjennom åtte timer på skolen hver eneste dag, for å ikke snakke om de som heller ikke har den andre verden å dra til når de er ferdig på skolen. Jeg forstår ikke hvordan de holder det ut. Eller så er de kanskje de uheldige ofrene som ikke kjenner til vår verden? Som biter tennene sammen – og sliter i sin uvitenhet hele livet.

Jeg innser det, jeg er bortskjemt.