- I Danmark har de døve advokater... - I Danmark har de mange som har en utdanning innen psykologi og enda flere innenfor feltet journalistikk... - I Danmark har de ditt og datt...
Disse utsagnene har jeg hørt fra folk rundt omkring, fra både nordmenn og dansker - og disse utsagnene provoserer meg, eller skal jeg heller si provoserte? Danskene er bedre enn oss!? Huh? Unnskyld meg, men dette er tullprat. Okei - så er danskene foran oss på dette området, men er det så rart?
Gjennomsnittkravene for å komme inn på disse studiene i Danmark er lave i forhold til gjennomsnittkravene på de samme studiene her i Norge. Jeg har nå 5.3 i gjennomsnitt, det er ikke så verst. Den utdanningen jeg vil ta hadde ifjor en krav på 6.6. Med andre ord helt umulig for nitten-åringer å komme inn, - selv for rene sekser-elever. Hadde jeg vært dansk med samme gjennomsnitt i dansk karaktersystem hadde jeg for lengst kommet inn på det studiet jeg vil ta. Det er vel kanskje fordi disse yrkene / studieretningene er mer populær her i Norge enn resten av Norden at kravet er så høyt, ettersom flere og flere vil søke seg inn for hvert år som går? Det er bare å si det, det norske skole- og utdanningssystemet er ELENDIG!
Neste gang jeg møter folk som går rundt og kommer med utsagnene jeg nevnte ovenfor, - så skal jeg bruke dette som motargument. For danskene er ikke bedre enn oss... Huff, nå håper jeg ikke at jeg graver min egen grav, tilgi meg dansker ;)
mandag 26. januar 2009
fredag 19. desember 2008
Når sinne blir til tårer...
Det sies at når du gråter så er det fordi du ikke er i stand til å få uttrykt dine følelser med ord. Babyer gråter mye fordi de ikke kan kommunisere, de gråter for å oppnå kontakt og for å vise sine behov. Gledestårer kommer fordi du vet ikke hva du skal si, du er så lykkelig og så glad at du vil vise det - gledestårer kommer fra en ubeskrivelig glede. Også når du er sint, er du så sint at du ikke kan beskrive den vreden du føler - da kommer tårene. Når jeg får ut noe som har sittet inni meg en god stund og som har frustrert meg da kan det hende at jeg plutselig ikke vet hva jeg skal si. Det er egentlig rart det, når det først dukker opp en mulighet for å si noe som du lenge har villet si så vet du ikke helt hvor du skal begynne. Og der og da kan du føle deg så sint, utmattet og oppgitt at du bare bryter sammen. Det fikk nok dere som var tilstede ved helgens anledning merke, jeg lot kanskje ikke tårene trille her, men det var nære på.
Jeg skal nevne to sentrale episoder;
1. Som tiåring ble jeg og en annen elev valgt inn til skolens hovedråd (hele skolens elevråd), der alle andre i rådet var hørende. Vi hadde som regel en lærer som skulle fungere som "tolk" på møtene. Under et elevrådsmøte var den læreren ikke tilstede på skolen. Jeg ble tvunget til å delta på dette møtet, mens den andre tillitsvalgte fikk slippe. Jeg husker at jeg ble skikkelig sint og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo høre på lærerne, mens jeg satt under møtet klarte jeg ikke å konsentrere meg, hele situasjonen jeg var satt i gjorde meg så sint at tårene plutselig kom frem.
2. Som trettenåring skulle ungdomstrinnet vise et dukketeater, vi var fem gutter og to jenter i teaterklassen. Alle de fem guttene ville være bak scenen og styre dukkene. Jeg og den andre jenta skulle være "fortellere", en av oss skulle bruke tegnspråk og den andre skulle prate med stemmen. Jeg sa til lærerne at jeg ville være den som bruker tegnspråk, men jeg fikk et nei til svar. Jeg måtte bruke talespråket, jeg husker at jeg ble irritert og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs og veldig sint, frem kom tårene, ja.
I begge situasjonene gråt jeg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var rasende. Dere lurer nok på hvorfor jeg i all verden tar opp dette nå? Jo, det som er felles med disse to episodene er nemlig lærerenes rolle og makt. At lærere har makt er en ting, men at de skal utøve den, det avskyr jeg. Jeg avskyr de lærerne som skal misbruke sine lærertitler ved å ha det typiske lærersyndromet; "lærere vet bedre enn elever" når de akkurat i noen situasjoner IKKE gjør det. Spesielt er dette vanlig hos hørende lærere som underviser døve. (Obs. Jeg setter ikke alle i bås nå.) I disse tider sitter jeg med en sterk følelse rettet mot nettopp en sånn person, vedkommende er ikke nødvendigvis en lærer, men vedkommende har det typiske lærersyndromet, "jeg vet mer enn deg"-syndromet. På under ett år har jeg måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer - og det bare på grunn av en feil. Skal jeg la en sånn person ødelegge noe jeg har brent for de siste fem-seks årene? Nei, det eneste jeg kan si er at jeg har vært der og jeg er der, jeg akter å være der så lenge som mulig og stå på mitt, - enten vil det bli vanskelig for vedkommende eller så vil det bli vanskelig for meg og de andre personene i bildet. Dette er sterke ord fra min side, så til dere som eventuelt tror at dere vet hva jeg snakker om, la det være. Ikke gå rundt og uttal dere om denne saken, det er ikke sikkert dere vet hva jeg snakker om :)
Jeg skal nevne to sentrale episoder;
1. Som tiåring ble jeg og en annen elev valgt inn til skolens hovedråd (hele skolens elevråd), der alle andre i rådet var hørende. Vi hadde som regel en lærer som skulle fungere som "tolk" på møtene. Under et elevrådsmøte var den læreren ikke tilstede på skolen. Jeg ble tvunget til å delta på dette møtet, mens den andre tillitsvalgte fikk slippe. Jeg husker at jeg ble skikkelig sint og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo høre på lærerne, mens jeg satt under møtet klarte jeg ikke å konsentrere meg, hele situasjonen jeg var satt i gjorde meg så sint at tårene plutselig kom frem.
2. Som trettenåring skulle ungdomstrinnet vise et dukketeater, vi var fem gutter og to jenter i teaterklassen. Alle de fem guttene ville være bak scenen og styre dukkene. Jeg og den andre jenta skulle være "fortellere", en av oss skulle bruke tegnspråk og den andre skulle prate med stemmen. Jeg sa til lærerne at jeg ville være den som bruker tegnspråk, men jeg fikk et nei til svar. Jeg måtte bruke talespråket, jeg husker at jeg ble irritert og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs og veldig sint, frem kom tårene, ja.
I begge situasjonene gråt jeg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var rasende. Dere lurer nok på hvorfor jeg i all verden tar opp dette nå? Jo, det som er felles med disse to episodene er nemlig lærerenes rolle og makt. At lærere har makt er en ting, men at de skal utøve den, det avskyr jeg. Jeg avskyr de lærerne som skal misbruke sine lærertitler ved å ha det typiske lærersyndromet; "lærere vet bedre enn elever" når de akkurat i noen situasjoner IKKE gjør det. Spesielt er dette vanlig hos hørende lærere som underviser døve. (Obs. Jeg setter ikke alle i bås nå.) I disse tider sitter jeg med en sterk følelse rettet mot nettopp en sånn person, vedkommende er ikke nødvendigvis en lærer, men vedkommende har det typiske lærersyndromet, "jeg vet mer enn deg"-syndromet. På under ett år har jeg måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer - og det bare på grunn av en feil. Skal jeg la en sånn person ødelegge noe jeg har brent for de siste fem-seks årene? Nei, det eneste jeg kan si er at jeg har vært der og jeg er der, jeg akter å være der så lenge som mulig og stå på mitt, - enten vil det bli vanskelig for vedkommende eller så vil det bli vanskelig for meg og de andre personene i bildet. Dette er sterke ord fra min side, så til dere som eventuelt tror at dere vet hva jeg snakker om, la det være. Ikke gå rundt og uttal dere om denne saken, det er ikke sikkert dere vet hva jeg snakker om :)
tirsdag 16. desember 2008
Takk!
Den første ordentlige barneboken jeg leste var "mormor og de åtte ungene", jeg var seks år - og hadde nettopp gått fra bildebøker til ordentlige barnebøker. Senere leste jeg også bøkene om Ole Aleksander Fillibom-bom, så kom "Aurora" og "Guro". Jeg elsket "Pippi Langstrømpe" og "Emil i Lønneberget". Søsteren min fikk meg til å lese boken "Madicken" - deretter ble det "Barna i Bakkebygrenda", så "Brødrene Løvehjerte" og "Mio min Mio", jeg må nå ikke glemme å nevne "Ronja Røvedatter".
Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....
Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....
søndag 23. november 2008
Memories <3
...en vanlig dag i klassen gjennom Sandaker-årene...
...siste aktivitet med Stavanger-gjengen som Stavangerboer...
..."alt for 15 minutters berømmelse" -plakaten vår på en ukjent bussholdeplass...
...stolte stunder - DM i Ålesund, februar 2006...
...Nissene på PAFF...
...en av de mange forelesninger jeg og Katrine har fått med meg...
...bestekompis og jeg på jubileum i Danmark...
...siste uken på Sandaker, avgangsåret - juni 2007...
...min første NUL, Danmark 2008...
...en av de mange festene på Suhms gate...
...den gamle Stavangergjengen, Lerkendal 2000...
...den eneste gangen jeg er brunere enn Babar, 17. mai 2008...
...Jannicke og Julie på jubileum i Danmark...
...tre "veltrente" fotballinjespillere ;) Ål 07/08...
...en av de mange påskeferiene på Geilo, -svoger, søs og jeg...
...storebror...
...gjengen i Stavanger - nyttårsaften 07/08...
...tidenes beste NJL, Sverige 2004...
...slutten på vår russetid, 17. mai 2007...Attføringen
Nylig var jeg i Oslo Døveforening og så på en forelesning om "Castberggaard Syndrom".
Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.
Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)
Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.
Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)