Det har nå gått opp for meg, jeg skal virkelig ikke tilbake....
Året mitt på Ål folkehøyskole var et flott år, det var godt å ta seg en pause etter å ha fullført videregående. Nå ja, heller ikke denne gangen skal jeg snakke om Ål-året mitt.
Det er rart å ta det opp her, jeg som var for Ål folkehøyskole, jeg som anbefalte folk å søke dit - jeg som sa at folk ikke vet hva de snakker om når de snakker nedlatende om skolen der oppe på fjellet. Men nå sitter jeg her og frykter for neste års kull, de fleste navnene på navnelisten som vurderer å søke dit består jo av 16-17 åringer. Hva i all verden, de er ikke ferdig på videregående. Og andre er midt i lærlingsperioden, skal de avbryte perioden og så komme tilbake året etter for å fullføre og ta fagbrev? Spør du meg så høres dette kjedelig, tungvint og komplisert ut. "Jeg har lyst til å gå sammen med de andre" - med andre ord så sier du altså; "Jeg gjør det fordi alle andre gjør det". Trodde vi ble ferdig med sånt på ungdomsskolen? Jeg skal ikke blande meg inn i dine saker, men jeg skjønner ikke poenget? Poenget med folkehøyskole er jo at du skal ta en velfortjent pause etter 13 års skolegang. (Hvis ikke du er skikkelig skolelei - da er det vel en bitte liten unntak da). Men å gå på folkehøyskole midt mellom 2. og 3. året på videregående bare fordi det ser gøy ut, det er drøyt!
torsdag 20. november 2008
søndag 2. november 2008
I've a dream...
”I have a dream” den berømte talen av Martin Luther King som ble holdt i 1963. Da jeg på grunnskolen leste om denne talen ble jeg rørt, – det var en sterk tale og jeg husker fremdeles noen setninger fra denne talen; ”We are not what we ought to be and we are not what we are going to be, but thank the lord, God almighty, we are not what we were.” Riktignok har ikke denne talen noe relevans med det jeg skal skrive om nå, men tittelen på denne talen har vært med meg helt siden den første gangen jeg hørte den. Ja, nemlig, for jeg har også en drøm. Det er sikkert mer en utopi enn bare en drøm – en drøm om en perfekt verden, som 15-åring skrev jeg dette som oppgave i norsk-faget;
Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...
...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.
”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”
Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...
…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…
Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.
Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?
Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)
Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...
...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.
”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”
Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...
…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…
Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.
Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?
Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)
mandag 20. oktober 2008
Dialektskrivende Døve
Å skrive på dialekt er noe som er vanlig blant dialekttalende folk, men skal døve også skrive på dialekt? Hvis man sliter med å skrive på bokmål, hvorfor i all verden skal man da gjøre det vanskeligere for seg selv ved å skrive på dialekt?
Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.
Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.
Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.
Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.
søndag 19. oktober 2008
Når mødre joiner Facebook...
...Har vi noen grunn til å frykte?
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.
Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)
Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.
torsdag 16. oktober 2008
Det er noe med den gyldne hale....
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.
Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.
Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.
Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;
Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!
Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....
Abonner på:
Innlegg (Atom)