Hva var det jeg sa?

Ja, det var det vi sa, - det er virkelig noe med den gyldne hale!
Mitt forrige innlegg om den Gyldne Hale var basert på det jeg husket som barn, mens dette innlegget er basert på mitt synspunkt fra det jeg har sett i dag. Jeg har endelig skjønt hvorfor alle dere i generasjonene før meg kommer med skulende blikk hver gang jeg nevner Vertshuset den Gyldne Hale. De siste dagene har jeg sett gjennom de første ni episodene av serien, de første fire så jeg med flere, mens de fem siste så jeg alene. Serien bringer fremdeles gode barndomsminner og jeg tror det er et av våre mest nostalgiske juleminner, men…

…Skuespillerne bruker et grusomt språk, hvis man i det hele tatt kan kalle det et språk (noe jeg ikke kan forsone meg med) og man kan tydelig se en skjev balanse mellom de døve og hørende skuespillerne. Hørende snakker og tolker for de døve rett foran dem og har alltid de beste replikkene (selvfølgelig, de er KJENDISER og har hovedrollene?). Joda, de lærte seg tegnene på kort tid (kun for å tilpasse seg rollene sine) og det er jo egentlig ekstremt positivt, selv om tegnene til de hørende skuespillerne fremdeles er ELENDIG! De minner meg om de mange lærerne jeg har hatt gjennom skolegangen, forskjellen her er at – lærere jobber med døve barn i 30-40 år og har et tegnspråk som så å si er identisk med Viktor og Julie i serien og disse to lærte tegnene på kort tid. Når det gjelder de døve skuespillerne, jeg blir nesten flau. Språket de bruker er ikke vårt språk og de blir behandlet som dumme ku, unnskyld mitt ordspråk, men det er fakta det. Men merk dere; de døve skuespillerne ble bedt om å bruke tegn til tale i serien og forholdt seg til rollene de fikk. Uten å mukke? Hvem vet hva som foregikk mens kameraene var slått av? Hvis vi greier å se på helheten i serien, det inkluderer også den parallelle historien i tryllelampen der hvor de faktisk brukte TEGNSPRÅK, så er det egentlig en fenomenal serie. Spesielt til å være en serie laget på åttitallet, ja - dette var jo tross alt i nittenåttini. De hadde blinklamper og tekstelefon, de utnyttet det visuelle for fullt samtidig som de hadde norske rim, ordtak og julesanger. Noe fordi barn, (for å sitere den gyldne hale; de som hører og de som ikke hører), skulle kunne identifisere seg med serien. Noe jeg og de andre fant ut at vi var samstemmige i var hva vi syntes om juleevangeliet, at man ville alltid være med inn i spisesalen og se hvordan det er der inne og at man gledet seg hver gang Marie sa; ”Se, kom, kom!” da hun skulle tørke av støv på tryllelampen.
Gjennom de første episodene la jeg også merke til at skuespillerne i serien har tights, strikkeklær, blant annet mariusgensere og strikkeluer. Fargerike bukser, silkejakker og conversesko. Noen som kjenner seg igjen? Vi bruker faktisk de klærne i dag. Men det var noe helt annet som jeg la mest merke til, i tryllelampen møter vi døve ungdommer som bruker stygge høreapparater. Aldri i livet om jeg hadde gått med slike, men når jeg tenker meg om, dagens barn har jo CI. Det er jo egentlig likedan, er det ikke? Apropos CI, all den CI-debatten, vi går faktisk gjennom noe som de i generasjonene før oss gikk gjennom på åttitallet. Ringer det en bjelle? Kanskje det er derfor de i generasjonene før oss ikke greier å nyte denne serien like mye som vi? Jeg skal holde munn nå og heller være glad for at de lot oss se på denne serien selv om de fleste av dem ikke likte den. Det skal de ha mange mange takk for. ;)

(Ps. Til de av dere som lurer så må jeg beklage med å si at den største gåten fremdeles ikke er løst).

Sjenanse versus Arroganse

Det er egentlig et bitte lite skille mellom disse to egenskapene. Sjenerte individer kan oppfattes som arrogante og også omvendt. Arrogante individer slipper unna fordi folk forsvarer dem ved å si at de er sjenerte. Vi har nok alle en eller annen form for arroganse og sjenanse i oss, selvfølgelig. Det er menneskelig.

Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).

Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.

Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.

Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.

På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!

Opp over ørene forelska!!!

- å sveve på en lyserød sky -

Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?

Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?

Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?

Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)

Hvorfor kunne ikke livet vært litt mer sims?

Da kunne man bare gå på skolen med ferdiggjorte lekser og i godt humør tre dager på rad for å få toppkarakterer. Det er bare å lese i avisen eller stikke innom et sted for få en jobb og videre trenger man bare å møte opp til avtalt tid for å få sin første forfremmelse.

Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.
Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)

The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.
Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?

Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))

Oktober 1999

Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:

"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"

En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...

Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...

...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...

...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...


...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...

...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...


...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)...