Hva var det jeg sa?

Ja, det var det vi sa, - det er virkelig noe med den gyldne hale!
Mitt forrige innlegg om den Gyldne Hale var basert på det jeg husket som barn, mens dette innlegget er basert på mitt synspunkt fra det jeg har sett i dag. Jeg har endelig skjønt hvorfor alle dere i generasjonene før meg kommer med skulende blikk hver gang jeg nevner Vertshuset den Gyldne Hale. De siste dagene har jeg sett gjennom de første ni episodene av serien, de første fire så jeg med flere, mens de fem siste så jeg alene. Serien bringer fremdeles gode barndomsminner og jeg tror det er et av våre mest nostalgiske juleminner, men…

…Skuespillerne bruker et grusomt språk, hvis man i det hele tatt kan kalle det et språk (noe jeg ikke kan forsone meg med) og man kan tydelig se en skjev balanse mellom de døve og hørende skuespillerne. Hørende snakker og tolker for de døve rett foran dem og har alltid de beste replikkene (selvfølgelig, de er KJENDISER og har hovedrollene?). Joda, de lærte seg tegnene på kort tid (kun for å tilpasse seg rollene sine) og det er jo egentlig ekstremt positivt, selv om tegnene til de hørende skuespillerne fremdeles er ELENDIG! De minner meg om de mange lærerne jeg har hatt gjennom skolegangen, forskjellen her er at – lærere jobber med døve barn i 30-40 år og har et tegnspråk som så å si er identisk med Viktor og Julie i serien og disse to lærte tegnene på kort tid. Når det gjelder de døve skuespillerne, jeg blir nesten flau. Språket de bruker er ikke vårt språk og de blir behandlet som dumme ku, unnskyld mitt ordspråk, men det er fakta det. Men merk dere; de døve skuespillerne ble bedt om å bruke tegn til tale i serien og forholdt seg til rollene de fikk. Uten å mukke? Hvem vet hva som foregikk mens kameraene var slått av? Hvis vi greier å se på helheten i serien, det inkluderer også den parallelle historien i tryllelampen der hvor de faktisk brukte TEGNSPRÅK, så er det egentlig en fenomenal serie. Spesielt til å være en serie laget på åttitallet, ja - dette var jo tross alt i nittenåttini. De hadde blinklamper og tekstelefon, de utnyttet det visuelle for fullt samtidig som de hadde norske rim, ordtak og julesanger. Noe fordi barn, (for å sitere den gyldne hale; de som hører og de som ikke hører), skulle kunne identifisere seg med serien. Noe jeg og de andre fant ut at vi var samstemmige i var hva vi syntes om juleevangeliet, at man ville alltid være med inn i spisesalen og se hvordan det er der inne og at man gledet seg hver gang Marie sa; ”Se, kom, kom!” da hun skulle tørke av støv på tryllelampen.
Gjennom de første episodene la jeg også merke til at skuespillerne i serien har tights, strikkeklær, blant annet mariusgensere og strikkeluer. Fargerike bukser, silkejakker og conversesko. Noen som kjenner seg igjen? Vi bruker faktisk de klærne i dag. Men det var noe helt annet som jeg la mest merke til, i tryllelampen møter vi døve ungdommer som bruker stygge høreapparater. Aldri i livet om jeg hadde gått med slike, men når jeg tenker meg om, dagens barn har jo CI. Det er jo egentlig likedan, er det ikke? Apropos CI, all den CI-debatten, vi går faktisk gjennom noe som de i generasjonene før oss gikk gjennom på åttitallet. Ringer det en bjelle? Kanskje det er derfor de i generasjonene før oss ikke greier å nyte denne serien like mye som vi? Jeg skal holde munn nå og heller være glad for at de lot oss se på denne serien selv om de fleste av dem ikke likte den. Det skal de ha mange mange takk for. ;)

(Ps. Til de av dere som lurer så må jeg beklage med å si at den største gåten fremdeles ikke er løst).