- å sveve på en lyserød sky -
Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?
Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?
Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?
Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)
søndag 25. oktober 2009
onsdag 7. oktober 2009
Hvorfor kunne ikke livet vært litt mer sims?
Da kunne man bare gå på skolen med ferdiggjorte lekser og i godt humør tre dager på rad for å få toppkarakterer. Det er bare å lese i avisen eller stikke innom et sted for få en jobb og videre trenger man bare å møte opp til avtalt tid for å få sin første forfremmelse.
Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.
Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)
The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.
Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?
Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))
Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)
The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?
Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))
Oktober 1999
Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:
"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"
En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...
"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"
En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...
Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...
...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...
.jpg)
...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...
...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...
...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)... 
...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...
...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)... søndag 30. august 2009
Oljebyen sier takk, Ekofisk!
Fra en av Norges fattigste landsbyer til en rik by, fra en rik by til en av Norges storbyer, fra en av Norges storbyer til Norges rikeste by… Ja, tenk!
Byen som er gjemt bort og der innbyggerne lever i en egen verden. Vi har Jørpeland som vårt sommersted og Sirdal som vårt vintersted. Vi er kjent som festivalbyen og har den verdenskjente Solastranda og for å ikke snakke om strendene langs Jæren. Vi har gullgruvene i Gullingen og krigshistoriene fra Knaben. Er du med? Ikke? Okei, nå skal du se...
Vi har fotballaget Viking og vi har Jarle Klepp. Det er Alexander Kiellands fødested, der Karen og Gift har sine opphav. Byen like i nærheten av den berømte bolten på Kjerag, byen som er omringet av den vakre Lysfjorden. Vi har Prekestolen som alle, foruten oss innfødte selv, har vært på og spøkelsesklosteret på Ulstein. Vi er Rogalands hovedstad og holder til rett ved siden av sykkelbyen. Og det beste av alt, det er der jeg kommer fra. Er du med nå? Nei?
Er du født og oppvokst der blir du kalt for en vaskekte siddis, er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og vi er ikke alle kristne, okei? Vi er realfagets hovedstad og nesten alle herfra blir anbefalt at man bør videreutdanne seg i noe som har fremtid innenfor offshorebransjen. Det er den bortgjemte byen på vestlandet, byen der folk liksom har tykke lommebøker og bader i penger. Byen alle bare har hørt om, men aldri vært i. Byen som alle sier er så vakker når de først har vært der, byen med den fine dialekten (ifølge de som hører). Du har fått deg med det nå?
Ja, Stavanger! Det er kjære Stavanger jeg snakker om. Stavanger som er gjemt bort og der innbyggerne lever i sin egen verden. Du vet de patriotiske bergenserne som tror at Bergen er et eget land, sant? Ja, okei, det er noe alle vet, nettopp fordi alle vet om Bergen. Alle vet at de har Brann og alle vet at de lever i byen bortom de sju fjell og der hvor folk går rundt med en paraply. Men med Stavanger er det helt motsatt, det eneste folk forbinder Stavanger med er oljen og den forbannede myten om at alle derfra er kristne. Nei, ikke sant, det er på tide å dele min kjære bortgjemte by og dens godt bevarte historie, veien til suksessen, med dere. Nei, slapp nå av, jeg skal ikke komme med historieprat, det kan dere lese om selv. Men bare tenk litt, tenk hvis ting hadde vært litt annerledes, hvordan ville Stavanger ha vært nå? Ja, jeg også har hørt at byen var religiøs en gang, men det var den gang før nittensekstini, før oljefunnet ble et faktum. Før hodene våre fyltes med amerikanske offshoremenn og amerikanske familier som kom langveisfra og bosatte seg i den lille fattige byen som plutselig hadde blitt interessant. Som man sier, Roma ble ikke bygget på en dag. Førti år har gått siden vårt første oljefunn og Stavanger har rukket å bli en av Norges storbyer. Nei, byen er ikke SÅ stor, men det er heller ikke de andre storbyene i Norge sammenlignet med storbyer verden over? Frem til 1960-tallet var Stavanger en av Norges fattigste byer, i 1969 ble det plutselig funnet Olje. Stavanger ble en av Norges rikeste byer over natta, men likevel er det få som kjenner denne byen. Er ikke det rart? Er det siddisene som velger å holde byen for seg selv og skåne den for lykkejegere? Hva vet vel jeg? Jeg bare tenker litt, for hva ville vi ha vært uten oljen? Ingen ville vel brydd seg om Stavanger, den ville fortsatt ha vært fattig og gjort sitt beste på å leve på sild og hermetikk. Folk ville ikke hatt de jobbene de hadde nå, ei heller ville de hatt den utdannelsen de har. Lille Stavanger ville vel bare vært bestående av gamle fabrikker og hvite små hus med brokksteiner i gatene, ja, samme sted der hvor Alexander Kiellands dyrket sin kreativitet og Jarle Klepp vokste opp. Livet mitt ville ha vært annerledes, vi hadde vel ikke greid å være en festivalby og de verdensberømte strendene ville ha gått i glemmekroken, for ingen bryr seg vel om å besøke en stygg og liten by bare for å bade og surfe der? Og gullgruvene på Gullingen ville vel kanskje fremdeles ha vært fylt av desperate gullgravere på stadig jakt etter litt lykke, helt forgjeves? Å jada...
Oljefunnet i 1969 har gjort den lille byen til en av Norges vakreste sommerbyer, gud som jeg elsker denne byen om sommeren. Turister strømmer til som bare det, men det er turister utenlandsfra. Nordmenn bryr seg fremdeles ikke, likesom de mange fra Sør-Norge som aldri har vært i Nord og de mange i Øst som aldri har vært i Vest. Hvorfor bryr vi oss ikke med et lite besøk rundt omkring i lille Norge egentlig? Nei, Roma ble ikke bygget på en dag – og ikke Stavanger heller, mye har skjedd - det siste store er vel at Stavanger endelig har fått sitt eget universitet, noe som enkelte byer (les; Tromsø og Kristiandsand) tar seg for en selvfølge. Mer må likevel fremdeles til for at folk skal legge merke til denne byen og si; ”Åja, ja i Stavanger har jeg vært før!” og da telles ikke korte besøk med et formål. For at du skal kunne si at du har vært i Stavanger skal du ha gått rundt i gatene i byen, prøvd deg på utelivet, der hvor pub på pub ligger i rekker og rader langs kaien. Du skal ha badet på Solastranda og du skal ha deltatt på minst en av de berømte sommerfestivalene som blir holdt der hvert år...
Ja, nå vet dere det, er du født og oppvokst i Stavanger blir du kalt for en siddis. Er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og ikke alle derfra er kristne, myten om at Stavanger er skikkelig religiøs er bare tull… ;)
Byen som er gjemt bort og der innbyggerne lever i en egen verden. Vi har Jørpeland som vårt sommersted og Sirdal som vårt vintersted. Vi er kjent som festivalbyen og har den verdenskjente Solastranda og for å ikke snakke om strendene langs Jæren. Vi har gullgruvene i Gullingen og krigshistoriene fra Knaben. Er du med? Ikke? Okei, nå skal du se...
Vi har fotballaget Viking og vi har Jarle Klepp. Det er Alexander Kiellands fødested, der Karen og Gift har sine opphav. Byen like i nærheten av den berømte bolten på Kjerag, byen som er omringet av den vakre Lysfjorden. Vi har Prekestolen som alle, foruten oss innfødte selv, har vært på og spøkelsesklosteret på Ulstein. Vi er Rogalands hovedstad og holder til rett ved siden av sykkelbyen. Og det beste av alt, det er der jeg kommer fra. Er du med nå? Nei?
Er du født og oppvokst der blir du kalt for en vaskekte siddis, er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og vi er ikke alle kristne, okei? Vi er realfagets hovedstad og nesten alle herfra blir anbefalt at man bør videreutdanne seg i noe som har fremtid innenfor offshorebransjen. Det er den bortgjemte byen på vestlandet, byen der folk liksom har tykke lommebøker og bader i penger. Byen alle bare har hørt om, men aldri vært i. Byen som alle sier er så vakker når de først har vært der, byen med den fine dialekten (ifølge de som hører). Du har fått deg med det nå?
Ja, Stavanger! Det er kjære Stavanger jeg snakker om. Stavanger som er gjemt bort og der innbyggerne lever i sin egen verden. Du vet de patriotiske bergenserne som tror at Bergen er et eget land, sant? Ja, okei, det er noe alle vet, nettopp fordi alle vet om Bergen. Alle vet at de har Brann og alle vet at de lever i byen bortom de sju fjell og der hvor folk går rundt med en paraply. Men med Stavanger er det helt motsatt, det eneste folk forbinder Stavanger med er oljen og den forbannede myten om at alle derfra er kristne. Nei, ikke sant, det er på tide å dele min kjære bortgjemte by og dens godt bevarte historie, veien til suksessen, med dere. Nei, slapp nå av, jeg skal ikke komme med historieprat, det kan dere lese om selv. Men bare tenk litt, tenk hvis ting hadde vært litt annerledes, hvordan ville Stavanger ha vært nå? Ja, jeg også har hørt at byen var religiøs en gang, men det var den gang før nittensekstini, før oljefunnet ble et faktum. Før hodene våre fyltes med amerikanske offshoremenn og amerikanske familier som kom langveisfra og bosatte seg i den lille fattige byen som plutselig hadde blitt interessant. Som man sier, Roma ble ikke bygget på en dag. Førti år har gått siden vårt første oljefunn og Stavanger har rukket å bli en av Norges storbyer. Nei, byen er ikke SÅ stor, men det er heller ikke de andre storbyene i Norge sammenlignet med storbyer verden over? Frem til 1960-tallet var Stavanger en av Norges fattigste byer, i 1969 ble det plutselig funnet Olje. Stavanger ble en av Norges rikeste byer over natta, men likevel er det få som kjenner denne byen. Er ikke det rart? Er det siddisene som velger å holde byen for seg selv og skåne den for lykkejegere? Hva vet vel jeg? Jeg bare tenker litt, for hva ville vi ha vært uten oljen? Ingen ville vel brydd seg om Stavanger, den ville fortsatt ha vært fattig og gjort sitt beste på å leve på sild og hermetikk. Folk ville ikke hatt de jobbene de hadde nå, ei heller ville de hatt den utdannelsen de har. Lille Stavanger ville vel bare vært bestående av gamle fabrikker og hvite små hus med brokksteiner i gatene, ja, samme sted der hvor Alexander Kiellands dyrket sin kreativitet og Jarle Klepp vokste opp. Livet mitt ville ha vært annerledes, vi hadde vel ikke greid å være en festivalby og de verdensberømte strendene ville ha gått i glemmekroken, for ingen bryr seg vel om å besøke en stygg og liten by bare for å bade og surfe der? Og gullgruvene på Gullingen ville vel kanskje fremdeles ha vært fylt av desperate gullgravere på stadig jakt etter litt lykke, helt forgjeves? Å jada...
Oljefunnet i 1969 har gjort den lille byen til en av Norges vakreste sommerbyer, gud som jeg elsker denne byen om sommeren. Turister strømmer til som bare det, men det er turister utenlandsfra. Nordmenn bryr seg fremdeles ikke, likesom de mange fra Sør-Norge som aldri har vært i Nord og de mange i Øst som aldri har vært i Vest. Hvorfor bryr vi oss ikke med et lite besøk rundt omkring i lille Norge egentlig? Nei, Roma ble ikke bygget på en dag – og ikke Stavanger heller, mye har skjedd - det siste store er vel at Stavanger endelig har fått sitt eget universitet, noe som enkelte byer (les; Tromsø og Kristiandsand) tar seg for en selvfølge. Mer må likevel fremdeles til for at folk skal legge merke til denne byen og si; ”Åja, ja i Stavanger har jeg vært før!” og da telles ikke korte besøk med et formål. For at du skal kunne si at du har vært i Stavanger skal du ha gått rundt i gatene i byen, prøvd deg på utelivet, der hvor pub på pub ligger i rekker og rader langs kaien. Du skal ha badet på Solastranda og du skal ha deltatt på minst en av de berømte sommerfestivalene som blir holdt der hvert år...
Ja, nå vet dere det, er du født og oppvokst i Stavanger blir du kalt for en siddis. Er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og ikke alle derfra er kristne, myten om at Stavanger er skikkelig religiøs er bare tull… ;)
tirsdag 30. juni 2009
SURPRISE!!!!
Jeg hadde ingen 18. årsfest, heller ingen 20 årsfest. Noe som de fleste fremdeles erger seg over, også mine foreldre. Har faktisk ikke hatt en bursdagsfest siden jeg var 14, har aldri brydd meg om å kreve oppmerksomhet på dagen min. Jeg får jo gratulasjoner, det holder sier jeg bare ;) Er nok derfor mor og far allerede i mai oppfordret meg til å ha en fest i år, 27. juni var jo på en lørdag - jeg måtte arrangere noe sa de. Men hele tiden sa jeg bare; "Jada, vi får se!"...
Onsdag 17. juni: Jeg forteller André og Magnus at jeg mistenker mine foreldre for å planlegge noe til bursdagen min. De bare ler og sier at jeg tenker for mye og påpeker at om det virkelig er noe så vil det nok skje i Stavanger.
Fredag 19. juni: Marcus, Grete og Katrine fra Stavanger spør for ørtende gang om jeg skal ha bursdagsfest, jeg bare nikker med hodet og sier at det nok skal bli noe, når jeg innerst inne egentlig ikke bryr meg.
Mandag 22. juni: Jeg sitter i baksetet i mamma og pappas bil, vi kjører nedover fra Oslo til Stavanger. Mamma spør plutselig om jeg skal gjøre noe lørdag den 27. juni, jeg sier nei, men regner med at jeg må finne på noe, folk forventer jo det. Mamma nikker med hodet og smiler. Hun spør så om hvem som er hjemme i Stavanger i disse tider. Jeg ramser opp alle navn og hun smiler igjen. Mistankene mine blir sterkere og sterkere.
Tirsdag 23. juni: Det er St. Hans og som tradisjonen er så er vi på Vaulen badeplass. Jeg ser plutselig Håkon og Kjell Rune snakke i "skjul". De bruker setninger som "Hvordan skal vi gjøre det?" "Hun spurte oss, så..." Jeg går bort til dem og de stopper plutselig å snakke, jeg innser at mistankene mine kan være riktige. Jeg spør dem om hva de prater om, de sier at de prater om oppkjøringen som Håkon skal ha dagen etter. Jeg bare nikker med hodet, vel vitende om at jeg så det jeg så. Senere på kvelden maser Marcus og Grete igjen om at jeg må ha fest. Jeg blir forvirret og tør derfor å ikke være så sikker i min sak.
Onsdag 24. juni: Jeg får besøk av Astri, hun kommer innom etter å ha hentet vitnemålet sitt på skolen. Etter en stund med prat kommer vi inn på bursdagsfest-prat. Hun spør om jeg planlegger å ha noe på lørdag. Jeg tenker at kanskje Astri ikke vet noe, hun var jo ikke med på Vaulen dagen i forveien. Senere på kvelden kommer Katrine på besøk, også hun hinter til at jeg må ha noe på lørdag. Mistankene mine svinner hen og jeg tenker ikke mer på dette. Men denne dagen fikk jeg ingen meldinger med spørsmål om at jeg måtte ha fest fra verken Grete eller Marcus.
Torsdag 25. juni: Jeg er på byen og ser på åpningskampen i VM i sandvolleyball med Marcus og Grete. De nevner ikke et ord om lørdag, de maser ikke om at jeg må ha fest. De spør ikke om noe som helst som har noe med lørdag å gjøre - noe som ikke er vanlig. Grete og Marcus gir seg aldri, de pleier jo ikke å ta et nei for et nei. ;) Vi treffer Kjell Rune, heller ikke han spør om noe. Jeg synes det er en smule rart, men lar det hele være og nyter freden ;) Denne dagen får jeg melding fra Carlina om at hun tar nattoget istedenfor, - så hun er fremme tidlig på dagen på lørdag. Jeg tenker ikke noe særlig over det.
Fredag 26. juni: Jeg sitter i bilen på vei til Astri, hun har bursdagsfest - ingen av de andre i bilen nevner noe som helst om dagen etterpå, de spør ikke om planer og de ber meg ikke om å finne på noe. Jeg tenker ikke over det der og da.
Kl. 18.30; Jeg taster en melding og forteller om mine mistanker til en fra Østlandet, han bestemmer seg plutselig for ta bilen og kjøre over til Stavanger.
Kl 20.00; Hos Astri begynner festen. Marcus prater til Caroline og sier at de må spare halve spritflaska til imorra. Huh, tenker jeg og spør ham om hva som skjer imorra. Ansiktuttrykket hans avslører det meste, men han kommer med en kjapp bortforklaring om at Grete skal ha fest imorra og peker på Grete. Grete virker overrumplet, hun har ikke fått med seg samtalen og bruker en god stund på å si at det stemmer at hun skal ha fest. Jeg synes det er noe muffens, jeg har jo ikke hørt noe om hennes fest. Men bare nikker "godtroende" og bestemmer meg for å spille med. Mistankene mine er bekreftet. Det er noe som skal skje imorra.
Kl 23.40; Vi sitter i Astris stue, jeg begynner å nevne mine mistanker, men velger ord med omhu. Later som om jeg vet mye mindre enn det jeg gjør og sier bare at jeg mistenker mor og far for å planlegge noe, når jeg egentlig mistenker hele gjengen i Stavanger. Det blir stille rundt meg, folk bytter samtaleemne, de er ikke med på spekuleringen min.
Kl 24.10; Alle gratulerer meg med dagen med sleipe smil.
Kl 24.40; Østlandsgjesten ankommer festen, et par av gutta ber om å få prate litt privat med ham. Jeg legger hodet på skakke og lar dem få en privat stund. Tenker litt på det, men det blir fort glemt ettersom vi etter en stund drar hjem.
Lørdag 27. juni, Kl 07.15; Vi henter Carlina på togstasjonen, vi drar så hjem igjen og sover litt til. Deretter drar vi ut på stranda. På stranda ser jeg folk prate seg imellom; "Noen må hente Markus etterpå, hvem skal hente Eirik?" "Det blir sent, klokka er 15.15 nå" "Det går bra, jeg har sendt en melding!" "Vi må til Kvadrat for å kjøpe noe!". Her bestemmer jeg meg for å blande meg inn og spør om hva de skal kjøpe på Kvadrat. De rister på hodet og sier at det ikke er noe spesielt. Jeg nikker med hodet og later som om jeg tror på dem. Jeg spør så Kjell Rune om det skjer noe ikveld, om folk kan dra ut på byen og finne på noe. Han sier ja og nevner VM i volleyball og at vi kan se på det.
Kl 16.15; Klokka er blitt mange, jeg bestemmer meg for å dra hjem, gjestene mine er raske til å pakke sakene og følge meg hjem, mens resten av gjengen blir. Kanskje de blir for å diskutere videre, tenker jeg smilende for meg selv. Men likevel tør jeg ikke å være så sikker på det. Idet jeg skal gå sier samtlige helt automatisk; "Vi ses ikveld". Jeg ler inni meg og sier bare det samme tilbake. Noen begynner å få panikk, de tenker vel at de har dummet seg ut. Men jeg bare går videre til bilen med gjestene mine på slep. ;)
Kl 17.30; Vi er fremme hjemme hos meg og inne i huset er det skinnende rent, pappa og mamma har vasket huset. Jeg tenker ikke særlig over det. Det er jo en lørdag. Jeg åpner et kjøkkenskap for å legge inn kjeks fra strandturen, der ser jeg et hav av potetgull og tenker at folk virkelig er dårlig til å skjule ting. Jeg går ned for å dusje, gjestene blir igjen ute på terassen, de ser ut til å prate om noe litt viktig. Mine gjester og mine foreldre?
Kl 18.15; Vi sitter ute på terassen og nyter kveldssolen, mamma og pappa ber meg om å ta med gjestene ut på byen slik at de får oppleve sandvolleyball-stemningen. Og de sier at de kommer til å bestille pizza til rundt kl 20.00, så vi må være hjemme igjen innen den tid.
Kl 18.30; Vi går ut hoveddøren og står ved innkjørelsen, plutselig dukker Katrine opp - smilende og festkledd. "Ååå, så Jannicke vet det!!! Er du også her?" Utbryter hun og ser på en av gjestene mine. Jeg står der og blir forskrekket. Snur meg rundt til gjestene mine, den ene sier plutselig "Vi var på vei til byen, blir du med?" Katrine nikker med hodet og er med, vi tar bilen inn til sentrum. Og Katrine kommer med en bortforklaring om at hun var i nærheten for et arrangement på Vaulen, men at hun kjedet seg og tenkte å stikke innom. Faktisk en ganske bra forklaring, men innerst inne forstår jeg at det er noe som ikke stemmer. Jeg later som om jeg er med på leken og nikker forstående med hodet.
Kl 18.50; Katrine sier plutselig at hun har fått melding fra moren sin og at hun må tilbake til Vaulen, hun tar bussen tilbake.
Kl 19.30; Vi tre som er igjen går rundt i byen og får med oss litt av hvert, kjøper solbriller og vi skravler.
Kl 19.45; Jeg spør om vi kan dra hjem, for jeg merker at jeg er sulten som en ulv og pizzaen som mamma og pappa snakket om frister veldig. Så vi tar veien til bilen og kjører deretter hjemover igjen. Bilen stopper foran garasjeporten min, vi går ut av bilen og finner veien til hagen, jeg møter bikkja mi som er hoppende glad. Han løper rundt og rundt, litt for hyper synes jeg. Jeg ser at Carlina stirrer på terassen min, jeg snur hodet mitt og får øye på folk. Ser først et hode, deretter ser jeg mange, jeg ser Grete veive med hendene sine. Jeg smiler fra øre til øre, går opp trappen og møter alle sammen. Katrine sitter lurt blant folkemengden og skjønner ikke at hun faktisk spolerte nesten hele overraskelsen ;)
Takk for kvelden og mange takk for gavene. Ble utrolig glad for dette! :D
Onsdag 17. juni: Jeg forteller André og Magnus at jeg mistenker mine foreldre for å planlegge noe til bursdagen min. De bare ler og sier at jeg tenker for mye og påpeker at om det virkelig er noe så vil det nok skje i Stavanger.
Fredag 19. juni: Marcus, Grete og Katrine fra Stavanger spør for ørtende gang om jeg skal ha bursdagsfest, jeg bare nikker med hodet og sier at det nok skal bli noe, når jeg innerst inne egentlig ikke bryr meg.
Mandag 22. juni: Jeg sitter i baksetet i mamma og pappas bil, vi kjører nedover fra Oslo til Stavanger. Mamma spør plutselig om jeg skal gjøre noe lørdag den 27. juni, jeg sier nei, men regner med at jeg må finne på noe, folk forventer jo det. Mamma nikker med hodet og smiler. Hun spør så om hvem som er hjemme i Stavanger i disse tider. Jeg ramser opp alle navn og hun smiler igjen. Mistankene mine blir sterkere og sterkere.
Tirsdag 23. juni: Det er St. Hans og som tradisjonen er så er vi på Vaulen badeplass. Jeg ser plutselig Håkon og Kjell Rune snakke i "skjul". De bruker setninger som "Hvordan skal vi gjøre det?" "Hun spurte oss, så..." Jeg går bort til dem og de stopper plutselig å snakke, jeg innser at mistankene mine kan være riktige. Jeg spør dem om hva de prater om, de sier at de prater om oppkjøringen som Håkon skal ha dagen etter. Jeg bare nikker med hodet, vel vitende om at jeg så det jeg så. Senere på kvelden maser Marcus og Grete igjen om at jeg må ha fest. Jeg blir forvirret og tør derfor å ikke være så sikker i min sak.
Onsdag 24. juni: Jeg får besøk av Astri, hun kommer innom etter å ha hentet vitnemålet sitt på skolen. Etter en stund med prat kommer vi inn på bursdagsfest-prat. Hun spør om jeg planlegger å ha noe på lørdag. Jeg tenker at kanskje Astri ikke vet noe, hun var jo ikke med på Vaulen dagen i forveien. Senere på kvelden kommer Katrine på besøk, også hun hinter til at jeg må ha noe på lørdag. Mistankene mine svinner hen og jeg tenker ikke mer på dette. Men denne dagen fikk jeg ingen meldinger med spørsmål om at jeg måtte ha fest fra verken Grete eller Marcus.
Torsdag 25. juni: Jeg er på byen og ser på åpningskampen i VM i sandvolleyball med Marcus og Grete. De nevner ikke et ord om lørdag, de maser ikke om at jeg må ha fest. De spør ikke om noe som helst som har noe med lørdag å gjøre - noe som ikke er vanlig. Grete og Marcus gir seg aldri, de pleier jo ikke å ta et nei for et nei. ;) Vi treffer Kjell Rune, heller ikke han spør om noe. Jeg synes det er en smule rart, men lar det hele være og nyter freden ;) Denne dagen får jeg melding fra Carlina om at hun tar nattoget istedenfor, - så hun er fremme tidlig på dagen på lørdag. Jeg tenker ikke noe særlig over det.
Fredag 26. juni: Jeg sitter i bilen på vei til Astri, hun har bursdagsfest - ingen av de andre i bilen nevner noe som helst om dagen etterpå, de spør ikke om planer og de ber meg ikke om å finne på noe. Jeg tenker ikke over det der og da.
Kl. 18.30; Jeg taster en melding og forteller om mine mistanker til en fra Østlandet, han bestemmer seg plutselig for ta bilen og kjøre over til Stavanger.
Kl 20.00; Hos Astri begynner festen. Marcus prater til Caroline og sier at de må spare halve spritflaska til imorra. Huh, tenker jeg og spør ham om hva som skjer imorra. Ansiktuttrykket hans avslører det meste, men han kommer med en kjapp bortforklaring om at Grete skal ha fest imorra og peker på Grete. Grete virker overrumplet, hun har ikke fått med seg samtalen og bruker en god stund på å si at det stemmer at hun skal ha fest. Jeg synes det er noe muffens, jeg har jo ikke hørt noe om hennes fest. Men bare nikker "godtroende" og bestemmer meg for å spille med. Mistankene mine er bekreftet. Det er noe som skal skje imorra.
Kl 23.40; Vi sitter i Astris stue, jeg begynner å nevne mine mistanker, men velger ord med omhu. Later som om jeg vet mye mindre enn det jeg gjør og sier bare at jeg mistenker mor og far for å planlegge noe, når jeg egentlig mistenker hele gjengen i Stavanger. Det blir stille rundt meg, folk bytter samtaleemne, de er ikke med på spekuleringen min.
Kl 24.10; Alle gratulerer meg med dagen med sleipe smil.
Kl 24.40; Østlandsgjesten ankommer festen, et par av gutta ber om å få prate litt privat med ham. Jeg legger hodet på skakke og lar dem få en privat stund. Tenker litt på det, men det blir fort glemt ettersom vi etter en stund drar hjem.
Lørdag 27. juni, Kl 07.15; Vi henter Carlina på togstasjonen, vi drar så hjem igjen og sover litt til. Deretter drar vi ut på stranda. På stranda ser jeg folk prate seg imellom; "Noen må hente Markus etterpå, hvem skal hente Eirik?" "Det blir sent, klokka er 15.15 nå" "Det går bra, jeg har sendt en melding!" "Vi må til Kvadrat for å kjøpe noe!". Her bestemmer jeg meg for å blande meg inn og spør om hva de skal kjøpe på Kvadrat. De rister på hodet og sier at det ikke er noe spesielt. Jeg nikker med hodet og later som om jeg tror på dem. Jeg spør så Kjell Rune om det skjer noe ikveld, om folk kan dra ut på byen og finne på noe. Han sier ja og nevner VM i volleyball og at vi kan se på det.
Kl 16.15; Klokka er blitt mange, jeg bestemmer meg for å dra hjem, gjestene mine er raske til å pakke sakene og følge meg hjem, mens resten av gjengen blir. Kanskje de blir for å diskutere videre, tenker jeg smilende for meg selv. Men likevel tør jeg ikke å være så sikker på det. Idet jeg skal gå sier samtlige helt automatisk; "Vi ses ikveld". Jeg ler inni meg og sier bare det samme tilbake. Noen begynner å få panikk, de tenker vel at de har dummet seg ut. Men jeg bare går videre til bilen med gjestene mine på slep. ;)
Kl 17.30; Vi er fremme hjemme hos meg og inne i huset er det skinnende rent, pappa og mamma har vasket huset. Jeg tenker ikke særlig over det. Det er jo en lørdag. Jeg åpner et kjøkkenskap for å legge inn kjeks fra strandturen, der ser jeg et hav av potetgull og tenker at folk virkelig er dårlig til å skjule ting. Jeg går ned for å dusje, gjestene blir igjen ute på terassen, de ser ut til å prate om noe litt viktig. Mine gjester og mine foreldre?
Kl 18.15; Vi sitter ute på terassen og nyter kveldssolen, mamma og pappa ber meg om å ta med gjestene ut på byen slik at de får oppleve sandvolleyball-stemningen. Og de sier at de kommer til å bestille pizza til rundt kl 20.00, så vi må være hjemme igjen innen den tid.
Kl 18.30; Vi går ut hoveddøren og står ved innkjørelsen, plutselig dukker Katrine opp - smilende og festkledd. "Ååå, så Jannicke vet det!!! Er du også her?" Utbryter hun og ser på en av gjestene mine. Jeg står der og blir forskrekket. Snur meg rundt til gjestene mine, den ene sier plutselig "Vi var på vei til byen, blir du med?" Katrine nikker med hodet og er med, vi tar bilen inn til sentrum. Og Katrine kommer med en bortforklaring om at hun var i nærheten for et arrangement på Vaulen, men at hun kjedet seg og tenkte å stikke innom. Faktisk en ganske bra forklaring, men innerst inne forstår jeg at det er noe som ikke stemmer. Jeg later som om jeg er med på leken og nikker forstående med hodet.
Kl 18.50; Katrine sier plutselig at hun har fått melding fra moren sin og at hun må tilbake til Vaulen, hun tar bussen tilbake.
Kl 19.30; Vi tre som er igjen går rundt i byen og får med oss litt av hvert, kjøper solbriller og vi skravler.
Kl 19.45; Jeg spør om vi kan dra hjem, for jeg merker at jeg er sulten som en ulv og pizzaen som mamma og pappa snakket om frister veldig. Så vi tar veien til bilen og kjører deretter hjemover igjen. Bilen stopper foran garasjeporten min, vi går ut av bilen og finner veien til hagen, jeg møter bikkja mi som er hoppende glad. Han løper rundt og rundt, litt for hyper synes jeg. Jeg ser at Carlina stirrer på terassen min, jeg snur hodet mitt og får øye på folk. Ser først et hode, deretter ser jeg mange, jeg ser Grete veive med hendene sine. Jeg smiler fra øre til øre, går opp trappen og møter alle sammen. Katrine sitter lurt blant folkemengden og skjønner ikke at hun faktisk spolerte nesten hele overraskelsen ;)
Takk for kvelden og mange takk for gavene. Ble utrolig glad for dette! :D
Abonner på:
Innlegg (Atom)