Men først skal jeg lære meg å krype...

Da er vi straks inne i et nytt år, og som flere tidligere år kommer jeg nå også med en årsdagbok. Også denne årsdagboken er unik, på sin egen måte. 

En del fikk med seg at jeg gikk inn i 2018 med ryggsmerter, de nærmeste fikk ta del av dette på tett hold, men det fantes noen som overdramatiserte det, mens andre igjen bagatelliserte det. For meg var det 7 måneder med smerte og opptrening for å tilslutt kunne begynne med vanlig trening. Hva som var årsaken til ryggsmertene er fortsatt ikke helt klart, men en ting skal være sikkert - det ble mye etterpåklokskap her i gården. 

Ryggen min brast sammen mandag 8. januar, og etter legebesøk, vurdering fra ortopeder, behandling hos fysioterapeuter og kiropraktorer. Samt en røntgen som viste ingen avvikelser så fikk man omsider i april tatt magnetrøntgen for å avskrive eller bekrefte mistanke om prolaps (diskbråck). Under de fem første månedene skrev jeg en såkalt ryggdagbok dag for dag, dagboken begynte jeg med for at jeg selv skulle se forandringene og forbedringene jeg foretok meg for hver dag som gikk. For å gi meg selv motivasjon i mitt mål om å bli frisk. Inne i mitt femte måned kunne jeg endelig få troa på at jeg en dag skulle kunne løpe igjen. Reisen til en smertefri rygg har vært ubeskrivelig, det har vært en indre reise - både psykisk og fysisk. Under reisen hadde jeg hele tiden et stort lyspunkt i hverdagen: min familie - som også involverer alle de gledene Mio har gitt oss, for i takt med hans spennende utvikling det første leveåret har jeg også fått muligheten til å utvikle meg. Før vi går videre vil jeg dele noen utdrag fra ryggdagboken:

Dag 1 (8. januar)

Jeg reiste meg opp fra sengen på min vanlige måte, altså nesten hoppet opp fra sengen. Jeg ramlet omkull og mistet total bakkekontakt. Et klikk og et elektrisk støt for gjennom ryggen, i noen minutter var kontrollen over min kropp borte. Etter ti minutter urørlig på gulvet kunne jeg dra meg opp til sengen med hjelp av mine armer. Resten av kroppen min ville ikke samarbeide...

Dag 43 (19. februar)
En av mine bedre dager, det tok 40 minutter å komme meg opp av sengen, og fra soverommet til badet. Fortsatt kan jeg ikke løfte og bære Mio mens jeg står, i det minste kan jeg nå løfte ham i lufta mens jeg sitter. En av hans favorittleker. I dag kunne jeg også bære min egen middagstallerken fra middagsbordet til oppvasken.

Dag 48 (24. februar)
Kommer jeg noen gang til å klatre igjen? Stå på slalom? Kommer jeg noen gang kunne løpe etter Mio? Kan jeg noen gang bære Mio i stående stilling igjen? Hva med rulleskøyter og noe så lite som enkel styrketrening? To timer tok det meg å komme meg opp fra sengen i går. Også i går måtte jeg starte dagen med å krype rundt. Vi måtte tilslutt en tur til akutten. Nå har jeg fått smertestillende, men jeg får kun ta de i en uke på grunn av ammingen.

Dag 90 (8. april)
Det er nøyaktig 3 måneder siden ryggen min kollapset. Jeg kunne reise meg opp fra sengen uten at det gjorde så helvete vondt, og ikke behøvde jeg å begynne dagen med å lære meg å krype heller. Det tok meg faktisk kun fem minutter fra senga til badet.

Dag 92 (9. april)
For første gang siden januar har jeg kunnet komme meg ut av leiligheten på egen hånd med Mio, gå ned trappa og plassere han i barnevogna samt ta t-banen. Neste skritt blir å ta bussen med Mio og barnevogna på egen hånd...

Dag 93 (10. april)
Nedtur...

Dag 94 (11. april)
Til tross for den dårlige ryggdagen min i går så var tilbakefallet ikke så stor. Skuffelsen var tung å svelge, men hviledagen i går kanskje måtte til for å skåne ryggen min etter to dager med full aktivitet...

Dag 126 (13. mai)
Det går sakte fremover, dårlige dager gjør ikke lenger så stor forskjell fra de gode dagene. Første styrketrening på mange måneder etter kun opptrening... Nå kan jeg endelig skrive ned neste mål...

Dag 179 (4. juli)

En hel dag uten at ryggen min gjorde vondt… 

Under disse syv månedene tok jeg bruk av verktøy som mindfulness, altså å være her og nå. Å akseptere situasjonen som den er og å forholde meg til det. Det var vår hverdag, og i takt med våren og lysere tider ute så ble også hverdagen vår lysere når vi kunne se at jeg faktisk sakte, men sikkert, ble bedre. For ja, det var tider der jeg trodde jeg aldri skulle bli frisk, og her kommer vi til hvorfor det er så mye etterpåklokskap her i gården. Ryggsmertene mine hadde ingenting med selve svangerskapet eller fødselen å gjøre selv om det kan ha vært en utløsende faktor, men nesten alle leger jeg møtte i helsesektoren bagatelliserte ryggsmertene mine som noe jeg bare måtte forholde meg til fordi jeg nettopp hadde gått gjennom et svangerskap, en fødsel og har en nyfødt en i hverdagen. Men for oss er det veldig lett å peke på problemene som finnes i helsesektoren når det kommer til kvinner. I stedet for å tenke at ting bare er sånn og at det alltid har vært sånn, så legger vi mye av ansvaret på det offentlige. Det offentlige som skal bevilge penger til helsesektoren, men kutt i økonomisk statsstøtte går alltid først utover kvinner og kvinneklinikker, noe som igjen betyr at det er få eksperter på dette feltet. 

6. januar, ute på sparke i snøen. To dager senere kollapser ryggen.

29. mars, endelig kan jeg bære Mio i stående stilling - etter nesten 3 måneder.

1. juli, for første gang har jeg en hel dag med en smertefri rygg.

Oppslag fra Danmark om økonomisk innstramming i helsesektoren, et bevis på at kvinner og babyer alltid er en nedprioritert gruppe. 

Jeg løftet saker og gjorde alt uten utfordringer etter fødselen, fire uker etter fødselen løp jeg nærmest rundt med og uten barnevogna. Jeg så på meg selv som en superkvinne. Ryggen min brast sammen elleve uker etter fødselen og akuttkiropraktoren jeg kom inn til var en mann. Han sendte meg hjem og sa at han ikke kunne hjelpe meg fordi det gjorde for vondt for meg, videre sa han at jeg måtte bare ta tiden til hjelp og å oppsøke lege dersom smertene ikke avtok seg, dette sa han med en gang jeg fortalte at jeg hadde en baby på 2,5 måneder. Legen jeg deretter oppsøkte var også en mann, også han bare anbefalte meg å oppsøke en fysioterapeut… Men hvilken fysioterapeut…? Det tok lang tid å få riktig hjelp, det ble prøvd et par ulike fysioterapeuter uten særlige store resultater. På besøk hjemme hos familien i Stavanger fikk jeg stor hjelp og gode råd av min søster som er kiropraktor, og i april fikk vi tid hos en fysioterapeut som hadde både kvinner under og etter svangerskap og rygg som ekspertområde. Treningen måtte vi likevel være forsiktige med frem til vi fikk avkreftet mistanke om prolaps. Ja, noen har overdramatisert dette og andre har bagatellisert dette, men en ting er i hvert fall sikkert: vi bør alle være enige i at helsesektoren må omprioriteres, og for å ikke snakke om storsamfunnet som begrenser mange individer:

For var heisen på t-banen ødelagt måtte vi gå av et annet sted for å ta heis der. Råkjørte bussen over en hump eller en sving kunne jeg knekke sammen av smerte. Kom folk borti meg når de hastet seg forbi måtte jeg trekke pusten for å ikke falle ned av smerte. Gamle heiser kunne jeg ikke ta fordi de starter og stopper for brått. Kjørte bussen eller t-banen før jeg rakk å sette meg ned på nærmeste ledige sete gjorde det vondt. En trapp med 10 trappetrinn kunne bety 10 minutter for meg. Hadde vi en tid å passe på morgenen måtte jeg stå opp to timer tidligere. Det finnes faktisk en slik hverdag for mange i samfunnet. En rullestolbruker må ta mange omveier hvis heiser er i ustand eller hvor det i det hele tatt ikke er en heis. Eldre mennesker blir det tatt lite hensyn til på busser og t-baner, og mange steder er det en for liten heis som knapt får plass til to voksne personer og en barnevogn. Det er virkelig mye i hverdagslivet man tar for gitt og dette har vært min lærdom i 2018. Jeg har fortsatt et lite stykke igjen i veien mot en 100 % frisk rygg, og selv om jeg hadde øyeblikk hvor jeg følte meg isolert så kommer jeg til å se tilbake på denne tiden med takknemlighet, for jeg har dette året på helt andre måter lært å kjenne nye sider av meg selv. Vi ser så frem til nye eventyrer og mye friluftsliv i 2019, og vi gleder oss til å tilbringe enda mer tid med hverandre! Jeg ønsker deg et like bra år som året vi nå legger bak oss, godt nytt år til dere alle!

Hva som feiler ryggen min? Troligvis en anspent rygg og senebetennelser i skulderblader #notyet30