fredag 23. august 2013

Når den røde varsellampa blinker...

Nei, jeg er ikke ute etter sympati, dette innlegget er til alle flinke piker der ute...

Når en dag blir til tre dager, tre dager blir til en uke og en uke blir til to uker. Hva blir det neste?
Jeg reiser bort hver eneste uke, jeg kommer hjem sene kvelder og dagen etterpå er det rett på jobb. Eller jeg kommer hjem tidlige morgener og drar rett på jobb med reisebagasjen min på slep. Det funker enn så lenge og jeg trives med livsstilen min. Det er slikt jeg lever mitt liv, jeg prøver å kombinere alt mulig med alt mulig. Det blir ingen tid til avkobling, bortsett fra på kveldene i hverdagen, men da sitter jeg bare og forbereder meg på hva jeg må gjøre neste dag - og jeg tenker på alt jeg må gjøre innen jeg reiser neste gang. Jeg begynner å savne å gjøre ting på impuls når jeg er hjemme i Oslo. Tiden strekker ikke til. Litt etter litt tar humørsvingingene over. Jeg trenger flere dager på meg til å komme meg igjen etter en reise, reparasjonen går langsommere, kroppen min fungerer ikke som den skal. Jeg kommer hjem søndagskveld og er helt død på mandagen, først på mandagsettermiddagen orker jeg å gjøre noe. Etter en stund trenger jeg flere og flere dager på å komme meg, men selv på disse dagene må jeg likevel opp og gjøre mine hverdagsrutiner. Jeg presser meg til å gjøre mine rutiner og kommer hjem på ettermiddagene utslitt etter lange dager, men når kvelden endelig kommer får jeg ikke sove. Jeg ligger lenge oppe og tenker på alt jeg må gjøre. Hvordan ting skal gjøres og når det må gjøres. Jeg forbereder dagene mine og går inn i en søvnløs tilværelse. Mine plikter og alt det andre går som det skal, det eneste som ikke fungerer er meg selv. Jeg forstår ikke kroppens signaler om å holde opp, at den prøver å si stopp.

Den røde varsellampa blinker. Den begynner å blinke litt allerede i desember 2012. Jeg gråter plutselig av ingenting hjemme hos kjæresten min uten at jeg først forstår hvorfor. Hjemme hos kjæresten klarer jeg å slappe av, det er da jeg endelig kjenner på mine følelser og merker at jeg er sliten. Så tenker jeg at jeg blir bra igjen så fort jeg får litt ferie. Etter jul fortsetter jeg som vanlig, men i mars klarer jeg ikke lenger å holde tritt. Jeg avlyser mange avtaler fordi jeg er sliten, men etter et par uker med nesten ingen reiser er det på´n igjen. Den første uka i mai klarer jeg ikke mer, mandag den 6. mai åpner jeg en epost og bryter plutselig sammen i gråt. Jeg er alene hjemme hos kjæresten min og gråter. Eposten vekker en følelse i meg, at jeg nok en gang må overbevise noen om noe. Jeg tenker «Kutt ut, Jannicke. ikke gråt. Svar på eposten!», men istedenfor går jeg bare inn på soverommet og legger meg ned i sengen og stirrer tomt opp i taket. Den røde varsellampa blinker ikke lenger noe hysterisk, den lyser heller aggressivt. Den står konstant på rødt. Jeg har oversett den altfor lenge. Humørsvinginger forårsaket av stress, dette er et tegn på den siste fasen i veien mot å bli utbrent. Og du er den eneste som våger å konfrontere meg, der og da innser jeg det. Dette kan ikke lenger ignoreres. Jeg er sliten, jeg orker ikke mer. Resten av uka befinner jeg meg i Sverige, jeg gråter oftere og oftere. Plutselig strever jeg hele tiden med å holde tårene tilbake, også når jeg er ute blant folk. På slutten av uken drar jeg hjem til Oslo og er tilbake på jobben, - hvor jeg et par ganger går inn på toalettet og gråter. På kvelden treffer jeg et familiemedlem og deretter noen venner, og begge gangene bryter jeg nok en gang sammen i tårer idet de spør meg om hvordan jeg har det. Uken etter drar jeg til legen. Sykmeldt. Utbrent. Resten av mai er det helt mørkt.

Jeg ignorerte kroppens signaler helt til det nesten rett og slett ble for mye. Helt til jeg våknet en dag og kom på at jeg ikke har sortert mine tanker og satt dem i perspektiv på veldig lenge. Hva vil jeg gjøre?
Jeg følte at jeg var ingenting, at jeg ikke fikk noe tilbake. «De setter ikke pris på deg, og på dine erfaringer. På alt det du kan.» Jeg ble lei av å overbevise alle andre om at jeg også kan, om at jeg vet hva jeg prater om og om at jeg har mer erfaring enn mange av de som er eldre enn meg. En klok person sa dette: «De har som lett for å bli utbrent er de som kan så mye og sitter med mye å gjøre, men mangler makt og innflytelse». Så sant. Flink pike syndromet, ikke akkurat verdens beste merkelapp. Alle anser flinke piker som pliktoppfyllende og ansvarsfulle. Noen assosierer flinke piker med null grensesetting. Vel, jeg vet ikke. Jeg vet bare at noen ganger i livet ender man opp med å sitte igjen med en ekstrem dårlig følelse, en følelse av å ikke få noe tilbake. På ett eller annet tidspunkt føler flinke piker at de synker og møter bunnen, andre kaller dette for å møte veggen. Jeg kaller det en idiotisk grøt hvor alt sammen er et virvar av rot. Hvor skal man begynne for å rydde opp og hva skal man ofre for å kunne få gjort noe? Flinke piker liker å gjøre sitt beste - og å gjøre alle fornøyd, dermed tar de lett på seg for mye. Ja, jeg vet at jeg må kutte ned på alt det jeg holder på med, men jeg vil ikke være feig. Jeg er ikke en som gir opp, har jeg først påtatt meg noe må jeg kjøre løpet ut. Jeg må heller lære meg å si nei.

Jeg tror jeg sov dobbelt så mye i mai-måneden som jeg gjorde i hele 2013. Jeg sov tidlig på kveldene, våknet på morgenen og sov igjen på formiddagen når jeg ble trøtt. Endelig kunne jeg sove uten å få dårlig samvittighet over noe som jeg måtte gjøre. Plutselig sluttet jeg å tenke på tidsfrister, jeg gjorde absolutt ingenting. «Det ordner seg, alt ordner seg. Det ordner seg alltid.» i begynnelsen av juni gikk denne setningen som et mantra inne i hodet mitt, helt til jeg tilslutt begynte å tro på det igjen - og igjen kunne planlegge flere dager av gangen. Det som fikk meg til å tenke slikt er de fine ordene mange av dere skrev i fotoalbumet jeg fikk til bursdagen min. Disse ordene betyr utrolig mye, og hjalp veldig på humøret mitt på det tidspunktet. Vi må virkelig bli flinkere til å si fine ord til hverandre.
Det er nå gått tre måneder siden mai. Jeg har hatt ferie, fått samlet tankene mine og satt dem i perspektiv. Jeg har begynt å tenke mer på meg selv for nå er det på tide å bli egoistisk, det er på tide å ta hensyn til meg selv. Ja, det ordner seg, alt ordner seg. Det ordner seg alltid.

4 kommentarer:

Caisanne sa...

jeg kjenner igjen mye av det du sier, og det gjør meg glad at du føler deg bedre nå! Nå som du har opplevd det, vet du forhåpentligvis når du skal stoppe når vannet holder på å renne over.

En vis mann sa en gang: det finnes ingen oppskrift på suksess, men det finnes et oppskrift på fiasko: prøv å gjøre alle fornøyde ;)

Kjempebra innlegg, er ganske sikker på at det er flere jenter der ute som opplever dette, men ikke snakker om det. Hatten av for at du står fram <3

KD sa...

Som Cais sier, hatten av for deg <3

Det du sier er så viktig, for vi trenger å vite at andre opplever det samme. Vi tror alle andre er så flinke, men ikke vi selv. Å høre at du, som jeg alltid har sett på (og fremdeles ser på) som så flink, smart og suksessfull også kan føle det stikk motsatte, er kjempe viktig!

Det føles bedre for meg å vite at andre flinke jenter føler det samme. Men selvsagt er det ikke en god følese å vite hva du har måttet gå gjennom :( håper du selv ser hvor flink du er, og at vi er mange rundtdeg som dysynes du er flink! Uavhengig om du svarer på mailer eller ikke ;)

Husk at du ikke må se på bloggingen som en plikt. Vi er glade i deg selv om du ikke blogger fast ;) bare vi vet at du har det bra :D

Jannicke K. sa...

Takk for fine kommentarer, begge to Cais og KD :)

Det er overraskende hvor mange det finnes der ute som opplever stress på samme måte som meg. Det føles fint å vite at jeg ikke er alene om dette.

Cais, jeg liker den vise mannen ;)
Og KD, blogginga kommer aldri til å føles som en plikt, tvert imot. Jeg elsker å skrive. :))
Dere må virkelig være mine trofaste lesere, sånn seriøst! Hatten av for at dere gidder å følge med ;)

Maren sa...

Åh, herre min hatt - du satte ord på det! Du beskrev ekstrakt det jeg opplevde i fjor, og akkurat som deg ble jeg sykemeldt over en periode. Det er egentlig ufattelig å forstå at det gikk an å bare ligge og se tomt på taket, men det gjorde jeg. Til å begynne med så var det tøft for meg å takke nei og være egoist, men i langsiktig så betød det mye for meg å endelig kunne si nei! Og i tillegg til det Caisanne skrev: oppskrift på fiasko er å prøve å gjøre alle fornøyde. En forferdelig oppskrift!

Vær egoist og si nei - og gjør det akkurat du selv har lyst til å gjøre! Lykke til videre i USA og jeg ønsker deg alt godt! Klem fra lille meg i Oslo :)