Rett skal være rett.

Mannssjåvinistiske menn flest kommer kanskje til å fryde over å lese dette, for nå tror de vel at de har vunnet sin triumf, men nei, det har de ikke.

Jeg går for rettferdighet, rett skal være rett. Jeg er ingen ekstremist, jeg er døv, jeg er jente og jeg er norsk. Jeg har synspunkter på alt, men jeg prater sjeldent høyt om det, man kommer ikke langt ved å diskutere alt og alle. Folk blir lei, folk himler med øynene og folk bytter samtaleemne. Folk ser en annen vei så fort jeg og visse andre diskuterer, og folk ler en nervøs latter når diskusjoner blir for høylytt. Feigt? Ja, jeg vet det. Det er ikke meg du skal kalle feig. De som jeg liker å omgås med er de som jeg kan diskutere saklig med. Du derimot tror vi er blitt ”voksne” fordi vi ikke diskuterer like mye som før, der tar du grundig grovelig feil. Vi bare unngår å diskutere foran folk, vi vet at folk synes vi ødelegger stemningen. Huh? Hvilken stemning? Den anspente stemningen som kommer frem i en diskusjon er fordi noen tier og ikke våger å stå for sine meninger. Tier, lukker øynene og ser en annen vei.
Selv om jeg er jente henger jeg gjerne bare med døve gutter fremfor hørende jenter, men jeg foretrekker å henge med døve jenter fra andre land fremfor å bare henge med døve gutter i Norge, selv om jeg bor i Norge. Så du som er mannssjåvinistisk har ingenting å fryde over, dette innlegget betyr ikke at jeg har forandret min mening om alt jeg tidligere har sagt om kvinnens stilling i dagens samfunn. Dette innlegget skal vise hvilken rollekonflikt en kan bli satt i – når en plutselig blir oppsøkt av noen som ber en om hjelp. Dette er et innlegg om rettferdighet.

For snart ett år siden hadde jeg en diskusjon med noen, det jeg sa den gang samsvarer ikke med det jeg nå har skrevet i dette innlegget, så jeg blir ikke overrasket om du kommer og sier at jeg motsier meg selv. For ja, det er sant at jeg mente noe helt annet for ett år siden, men noe har fått meg til å se saker fra et annet perspektiv, først tar vi den diskusjonen jeg hadde for ett år siden. Jeg spurte om folk skulle tillate en morder eller en voldtektsperson, som dog har sonet sin straff, entre en døveforenings lokale. Svaret jeg fikk var noe med: «Døveforeningen er åpent for alle så lenge folk oppfører seg anstendig der.» Jeg var uenig og trakk da inn Anders Behring Breivik som et ekstremt eksempel. Hvis ABB skulle vært døv og kom tilbake til samfunnet etter 30 år - og etter å ha sonet sin straff. Skulle folk latt denne mannen gå gjennom døveforeningens dører? Det endte med at dette ikke skulle diskuteres- og det ble slått en strek over diskusjonen der. Dette er et sårbart tema - så jeg skal ikke gå mer inn på det her. Jeg har i ettertid stilt det førstnevnte spørsmålet til flere andre, ingen har kunnet gitt meg noe klart svar. Etter den siste tids hendelser har jeg funnet frem et svar, - som egentlig burde ha vært en selvfølge hele veien.

Døve er som alle andre, vi er mennesker. Noen av oss er lovlydige, andre er kriminelle. Noen er religiøse, andre er ateister. Noen er voldelige, andre er offer. Noen stemmer på Høyre, andre stemmer på Venstre. Noen er utro, andre blir sviktet. Noen vinner i lotto, andre får kreft. Noen er arbeidsledige, andre har jobb. Noen er skolelei, andre studerer. Noen er datanerder, andre er fotballfrelste. Noen liker sport, andre liker kunst. Noen er frivillige bidragsytere, andre er sofagriser. Noen er flinke til å tale for seg, andre roter det alltid til. Noen er velformulerende, andre klarer ikke å formulere det de alltid vil. Noen er historikere, andre er matematikere. Noen er mørke, andre er lyse. Noen er festløver, andre tar en dram bare til jul. Noen er kvinner, andre er menn. Noen er barn, andre er voksne. Noen hører ingenting, andre hører litt. Noen er skeive, andre er streite. Noen sitter i rullestol, andre går. Noen røyker, andre bruker stoff. Noen får barn tidlig, andre får barn senere. Noen gifter seg, andre skiller seg. Noen er lojale, andre er mer opptatt av status. Noen gjør det stort, andre er ”personen” bak.

Så det første skrittet for deg nå er å forstå at døve er som alle andre, så jeg håper du har forstått det. Forstår du ikke det - vil du ikke forstå poenget mitt i dette innlegget.
Det andre skrittet ditt er å forstå at jeg ikke forsvarer lovbrudd, forstår du ikke dette, vil du misforstå dette innlegget totalt.
Døve kommer lettere overens med hverandre til tross for alle de ulike forskjellene vi har. «Det er ikke døve som skaper krig i verden». Vi har sett at døve i land der hvor det er religiøse konflikter er bestevenner, selv om de ikke har samme religionsbakgrunn. Døve har lettere for å akseptere hverandre for den vi er, selvfølgelig finnes det unntak, og det er det mitt innlegg skal handle om. Dersom en døv person gjør noe straffbart, så blir selvfølgelig vedkommende møtt med sanksjoner fra vårt samfunn. Vi kjæledegger ikke med dem, vi støtter ikke kriminelle, ei heller døve kriminelle. Jeg viser min sanksjon mot dem ved å overse dem og utestenge dem fra private festligheter, så enkelt, men når vi kommer til offentlige steder, så som døveforeningenes sosiale treff og andre tegnspråklige arenaer på fritiden. Der folk kan komme og gå som de vil, her har vi vel ingen rett til nekte dem adgang? Dog kan vi ignorere dem på disse plassene også, så de kanskje forstår at det de har gjort er galt. Om det fungerer? Det kan ikke jeg svare på. Nekter vi dem adgang på tegnspråklige arenaer – hvor skal de da gå? Hvem skal de være sosial med når de også har behov for det? Døve har behov for å være sosial med andre tegnspråklige, enten de er sosiale avvik eller ei.

En døv mann banker opp en hørende kvinne på en privat etterfest. Den døve blir utestengt fra en tegnspråklig møteplass på ubestemt tid - til dommen er falt. Offeret som er hørende kan fortsatt være med i trygge tegnspråklige omgivelser. Saken er avsluttet sånn.
Jeg får høre om hendelsen en kveld, det er lenge etter hendelsens tidspunkt og jeg er tydeligvis en av de siste som får vite det. Jeg får høre at det er en som er utestengt av årsaken nevnt ovenfor. Det første jeg tenker er at det er bra at de som styrer viser sanksjoner, for jeg støtter ikke – og kommer aldri til å støtte vold. Denne kvelden er jeg ute på byen, jeg treffer folk jeg ikke har sett på lenge og har det riktig hyggelig. Etter noen timer må jeg en tur på toalettet, på vei til toalettet merker jeg at noen prikker meg på skulderen. Jeg snur meg og ser en kar, han er døv og han sier hei. «Hei» sier jeg stivt tilbake, noen timer tidligere fikk jeg jo vite hva denne karen hadde gjort, jeg prøver desperat å stikke av fra stedet. Jeg har ikke særlig lyst til å prate med ham, jeg har ikke lyst å bli innblandet i noe som helst, men så sa han «Jeg vet du har hørt det. Jeg vil bare snakke litt om det». Jeg lar ham snakke. «Jeg vet at det jeg har gjort er galt. Jeg vet jeg trenger hjelp» i begynnelsen lytter jeg til det han sier uten å føle noe empati, etter en stund sier han noe som skjærer i hjertet mitt: «Jeg er dårlig i språk, jeg kan ikke formulere meg. Jeg får ikke sagt det jeg vil uten at folk forstår…».

La oss snu på saken litt: Hadde vedkommende vært en ressurssterk person, med kontakter og nettverk hos ”riktige” personer. Hadde vedkommende hatt et velformulerende språk og kunne tale for seg selv, da skulle jo saken vært helt annerledes. Skulle det ikke?
Tenk deg en person somm satt med et verv innenfor en organisasjon, og kunne påvirke andre til å  ubevisst støtte vedkommende, skulle noen våget å trosse ham / henne? Selv etter gjentatt trakassering, både fysisk og psykisk (men med en viss kontroll på at grensen ifølge lovens lange arm nesten aldri blir overtrådt)? Om vedkommende kommer med stygge tilnærmelser, overser de fleste og ignorerer en part i en krangel, fordi vedkommende vil ha innpass hos den andre parten. Skulle noen våget å si ifra om ubehagelighetene?
Og når en først våger å si i fra, hva gjør alle de andre?
Ingenting. Alle snur jo hodet sitt bort og ler. Tier, lukker øynene og ser en annen vei.
Men denne personen er ikke en ressurssterk person, det er en som fra før nesten ikke har noen venner, som har et språk på lik linje med en fjortenåring, han gjør mye dumt – og han skal ta sin straff for det. Vi kan ignorere ham, vi kan overse ham, men har vi rett til å nekte ham adgang på offentlige steder? Når det allerede finnes lignende ressurssterke personer, om ikke mye verre, som går fritt rundt og aldri trenger å være redd for å bli utestengt fra noe som helst?

Offentlige tegnspråklige arenaer skal være åpent for alle så lenge folk oppfører seg anstendig der, likesom i en dagligvarebutikk. Jeg støtter avgjørelsen som ble tatt, jeg vil bare gjøre folk oppmerksomme på at en sak ikke kan dras ut lenger enn nødvendig. Det er IKKE vår jobb å leke politi.