mandag 9. januar 2012

Mitt 2011

Ironi er en fin ting - og sarkasme er noe som får deg til å se bra ut. Humor er tennende og ros er smigrende, mens saklig kritikk er givende og lojalitet sexy. Jeg har meninger om mye, faktisk har jeg meninger om alt mulig... Ååh provosering, lenge leve...

Jasså, 2011 er over? Likesom i fjor og tidligere år kommer det selvfølgelig en fantastisk oppramsing fra året som har gått. I mitt 2011 er det to ting som står i sentrum:
1. Bloggen min + dens enorme oppmerksomhet (nei du, jeg overdriver ikke).
2. Jeg har kraftig fått erfare at det finnes godt voksne som liker å opptre seg barnslig (ja, jeg blir like overrasket hver gang(??)).
Før vi går i gang med mitt lengste, og kanskje det aller siste, blogginnlegget på denne bloggen vil jeg begynne med noe skikkelig klokt. En kompis av meg skrev rett før jul noe bra på facebookstatusen sin, om å gjøre alt i siste liten som student. Kommentarene strømmet på: «Du gjorde meg lettet, glad jeg ikke er alene!» «Det er godt å se at vi er flere...» and so on... Hvorfor holder mennesker ting for seg selv og går rundt med dårlig samvittighet av å tro at alle andre er mye flinkere? Nemlig, med følge av dette spørsmålet velger jeg derfor nå å være litt mer åpen enn vanligvis så flere kan se at vi er mange i samme båt om alt mulig. Dette innlegget er derfor det mest personlige innlegget du noensinne har lest på denne bloggen (eller kanskje den ikke blir så fryktelig personlig... Ble du skuffet? Les videre, kanskje blir du ikke altfor skuffet likevel).


2011 har vært et.... huh? Året har gått ganske skummelt fort (for meg, vel og merke), men også er dette det året jeg virkelig har overrasket meg selv - gjentatte ganger. Blant annet har jeg fått skaffet meg en tatovering. Hatt blandete tanker om alt mulig (kan si at navnetegnet mitt virkelig passer meg, til tross for at jeg fikk det tegnet lenge før 2011 dukket opp på kalenderen). Jeg har behersket meg og opptredd meg mer voksen enn 50-åringer. Og jeg har grått foran folk som ikke tilhører mitt eget kjøtt og blod.

Vennskap er det vakreste som finnes, på slutten av 2011 har jeg innsett at jeg kanskje har forsømt et par vennskapsbånd ved at tiden ikke har strukket til for å treffes like ofte som før, og i den anledning vil jeg be deg lese dette innlegget her for å minne deg på at det "altså ikke er deg, men meg". Vennskap og lojalitet er ord som står om hverandre, jeg er glad for at jeg har dere i livet i mitt selv om det av og til går perioder uten særlig kontakt. For å vise at jeg virkelig setter pris på det som fint heter vennskap vil jeg si noe som jeg fant på nettet og som passer så himla bra på vennskapet mitt med en kompis: «You will always be my best friend... You know too much!» Dette sier jeg til akkurat deg fordi du er utrolig og jeg er ufattelig glad i deg. Takk for alt vi har delt sammen i 2011.


Love is truly all around... and blind... Neida slapp av, du har ikke gått glipp av noe. Jeg har ingen ny kjæreste, men årets spørsmål er likevel dette: «Do you have a boyfriend?» Hvorfor er alle så interessert i det der? Kan ikke nekte for at jeg selv har spurt liknende spørsmål til folk rundt meg, noe som fører meg til årets diskusjon: «Er døve mer direkte enn hørende?» Ja, det er vi nok. Jeg er et klart eksempel på dette, under en bli-kjent-runde i gruppen min på leiren i Sør Afrika fant jeg på at gruppen skulle svare på tre spørsmål hver, og det ene spørsmålet var: "Singel eller opptatt?"


Kakemons sa min onkel under talen i min konfirmasjon (for nå 8 år siden, herre min hatt, hjelp!), mitt forhold til mat dette året har vært helt ekstrem. Aldri før har jeg spist så mye usunt på kort tid, men noe positivt har også kommet ut av årets matforhold, jeg har begynt å like tomat (til noen i kollektivets store irritasjon), sennep og - tro det eller ei, karbonade (det er jo godt det!?) Jeg har begynt å drikke mer kaffe når jeg er bortreist, og det har blitt altfor mye inntak av kaker når jeg har deltatt på seminarer. I 2012 skal jeg derfor starte med å være anti-kake når jeg er ute og representerer ett-eller-annet. Får håpe jeg lykkes ;)


Bloggens fremtid er uvisst, dette året har jeg fått enormt mye positiv tilbakemelding på blogginnleggene mine, noe jeg setter stor pris på - ros er smigrende. Dessverre finnes det også en uhyggelig bakside, for to måneder siden vurderte jeg å stenge bloggen min, men etter et par ukers betenkingstid kom jeg til et punkt hvor jeg tilslutt valgte å la bloggen min være. Stenger jeg bloggen min viser jeg jo at jeg har tapt. Huh? Når ble dette en maktkamp? Jeg er ikke ute etter å slenge med leppa, jeg vil ikke skape krig. Jeg har ikke lyst å synke til et nivå der hvor jeg blir taperen tilslutt. Foreløpig skal bloggen kanskje få leve litt til, men jeg kommer til å være veldig tydelig på at det er jeg som privatperson som skriver innlegg her inne. Jeg kommer til å bruke mer ironi og å ta mer i bruk et verktøy som jeg elsker, sarkasme. Det blir nok ikke mange innlegg om saker som berører døvesamfunnet, selv om jeg har meninger om mye. Faktisk har jeg meninger om alt mulig, men utifra året som har gått har Døvenorge vist at det ikke er klar for nye meninger.




All around the world...Det klør noe sinnsykt, og jeg er bare et par klikk unna. Det er egentlig bare å bestille. Jeg har sittet og fundert på dette i et par år, i 2011 har jeg kjent trangen mer enn noensinne. De siste månedene har jeg tenkt frem og tilbake på dette, det er faktisk nå eller aldri. Tanken på hva som kan gå galt skremmer meg selvfølgelig noe sykt, men jeg gidder ikke å gå rundt og lengte etter dette mer. Enten må jeg gjøre noe med det nå, eller så får jeg bare sitte og angre resten av livet på at jeg ikke hoppet i det... Noen som aner hva jeg prater om? ;)


Facebook, blogg, imessage, sms, skype, whatsapp og uendelig mange @mail... Jeg skal innrømme at jeg har brukt sinnsykt mye tid foran den fabelaktige macen min i 2011, og hele tiden har jeg jevnlig sjekket ut greier på iphone, noe som til tider har tært på mitt humør. Tenk hvor mye tid jeg kunne ha spart hvis jeg kunne legge noe av dette fra meg? (For dere som maser, dette er en av årsakene til at jeg ikke er aktiv på twitter.;)) Fremover vil nok flere av dere merke at facebookprofilen min blir mer og mer begrenset, for en stund siden endret jeg innstillingene til at ingen kan skrive på veggen min - og hvem som helst kan ikke lenger tagge meg, i tillegg er bildene (sorry) mine ikke tilgjengelig for alle. Dessverre oppdaget jeg at jeg visstnok har mistet litt av oversikten der inne, derfor kommer jeg til å totalrenovere personverninnstillingene for nå har jeg plutselig behov for å være litt mer anonym. Så om du plutselig skulle få mindre tilgang til goder på profilen min sier jeg dette gjerne atter igjen, det er ikke deg, men meg!


Trening og andre aktiviteter har gått opp-og-ned, tid og motivasjon (jada, jada, unnskyldninger og unnskydninger) er nøkkelordene her. Jeg har ikke gjennomført noe bragd i sportsverden gjennom 2011. Ikke annet enn bare et lite comeback i fotballen, og akkurat der skjønte jeg hvorfor jeg egentlig mistet motivasjonen for fotball. Døvemesterskapet i fotball som en gang var årets høydepunkt fenger meg ikke like mye som den en gang gjorde. Det sier vel sitt, interessene mine har forandret seg - eller kanskje jeg prioriterer annerledes. Vel, fotball skal enten være seriøs og gøy eller bare på gøy, og så lenge jeg i det minste synes det bare er gøy fortsetter jeg...


Studiene har noenlunde vært litt turbulent - av flere årsaker. Etter at jeg deltok på en Nordisk Ungdomsseminar i april der hvor språk og tegnspråk var de sentrale temaene begynte jeg å spørre meg selv om hva jeg egentlig holder på med. Matematikk? Statsøkonomi? Økonomistyring i offentlig sektor? Huh? Visst liker jeg alle de andre fagene studieretningen min består av, men økonomidelen begynner virkelig å tære på motivasjonen min. På slutten av 2011 hadde jeg nesten glemt hvordan det er å brenne for et fag og leve meg inn i skolearbeid, det er ingen skam å snu sies det jo. Jeg kommer antakeligvis til å fullføre, og deretter kanskje begynne på noe annet (ja, igjen!?!)...


Kollektivlivet har gitt meg så mye at jeg nesten ikke har ord! De jeg bor med er virkelig herlige mennesker. Ikke bare er de noen jeg bor med, men også gode venner - som kommer til å bety noe for meg resten av livet. Man lærer mye av å bo i kollektiv, om de menneskene du bor med og om deg selv. Du lærer deg å ta hensyn til andre, ta ansvar og å dele, takle hverandres humør og du lærer å sette pris på privatliv (når du først får det). Du lærer å være der for en og du får ha noen som er der for deg. Alle burde oppleve dette en gang gjennom livet, det er en fin overgang fra å bo hjemme til å bli total selvstendig (nei du, jeg har ingen planer om å bli total selvstendig. Jeg anser meg fremdeles ikke som voksen selv om jeg drikker kaffe;))


Overarbeidet er noe jeg kan si om meg selv i 2011. Flink-pike syndromet, jada – ikke verdens beste merkelapp. Men hva gjør man hvis man har den etiketten? Alle anser flinke piker som pliktoppfyllende og ansvarsfulle. Noen assosierer flinke piker med null grensesetting, vel, alt jeg vet er at man noen ganger i livet ender opp med å sitte igjen med en ekstrem dårlig følelse, en følelse av å ikke få noe tilbake. På ett eller annet tidspunkt føler flinke piker at de synker og møter bunnen, andre kaller dette for å møte veggen. Jeg kaller det en idiotisk grøt hvor alt sammen er et virvar av rot. Hvor skal man begynne for å rydde opp og hva skal man ofre for å kunne få gjort noe? Flinke piker greier ikke å si nei, har utrolig lett for å få dårlig samvittighet og blir fra en tid til en annen overarbeidet. Flinke piker liker å gjøre sitt beste – og å gjøre alle fornøyd, dermed tar de lett på seg for mye. Ja, jeg vet at jeg må kutte ned på alt det jeg holder på med, men jeg vil ikke være feig. Jeg er ikke en som gir opp, har jeg først påtatt meg noe må jeg kjøre løpet ut. Jeg må heller lære meg å si nei.


Familien min unngår jeg helst å skrive om (denne bloggen handler først og fremst om meg og ikke om de rundt meg), men siden så mye spennende skjer rundt nære familiemedlemmer skader det sikkert ikke å nevne noe, for i år har jeg blitt kjent med nye sider av meg selv gjennom mine nevøer. Årets høydepunkter i familiesammenheng må være Mallorca-turen og julefeiringen, og selvfølgelig nevøenes utvikling det første leveåret (det sistnevnte er utrolig fascinerende). Ingenting slår det å kunne tilbringe tid med familien for å koble av og å prate om alt mulig annet enn det man vanligvis gjør, Mallorcaferien var derfor årets herligste avbrekk midt 2011s hektiske hverdag.


Den sosiale kurven kan i år beskrives som en vanvittig karusell. Jeg har latt mitt alter ego styre deler av det sosiale livet, når man fortrenger noe en stund dukker mitt alter ego gjerne opp i ny og ne. Jeg har vist at jeg kan være både fornuftig og menneskelig jeg òg. Dette året har jeg deltatt på mer internasjonale begivenheter enn noengang, både private, større arrangementer - og i forbindelse med organisasjonsarbeid. Alt fra turist i VM futsal til utenlandske bursdagsfeiringer og å være deltaker under verdens ungdomsleir. Jeg har møtt mange nye og blitt kjent med mange skikkelige fine mennesker som virkelig inspirerer meg. Verden er ikke som du tror, jeg simpelthen elsker nye utfordringer - og jeg ser frem til mer av det i 2012. 


Politikken har jeg mistet all tillit til, først og fremst på grunn av det skuffende sviket fra flere ulike hold i forbindelse med døveskolenes nedleggelse. Og ikke for å være ufølsom, men selv ikke det flotte samholdet i Norge etter den fatale dagen 22. juli får meg til å endre mitt syn på regjeringen, medieoppstyret rundt Anders Breivik (det er første gang navnet blir nevnt på denne bloggen(!)) gjør ikke ting bedre (ja, grensen mellom politikk og media er ørliten!). Kommunevalget i år ga jeg derfor egentlig blaffen i. Nei, jeg stemte ikke blankt, jeg stemte på det partiet som fikk folk flest til å reagere. "Hvorfor stemmer du på dem?". Du kjenner altså til det partiet? Du kan politikk? Ja, nå kan vi endelig diskutere. Ååh, provosering lenge leve...


Organisasjonslivet i Norge har i år vært både motiverende og demotiverende på en gang. Det er ganske forvirrende når du den ene dagen får høre av noen at du er flink - og den neste dagen føler du deg uønsket av samme person, men det er som man sier; det er i motbakker det går oppoverHeldigvis er det andre områder jeg er mer motivert til å jobbe med og jeg gleder meg til å bruke mer tid på dette i 2012. Til norske ungdommer, dere er best! Og takk til dere som har vært min ryggstøtte de siste månedene av 2011, det har ikke vært lett å innse det faktum at Norge er sterkere preget av krabbeteorien enn jeg egentlig først var klar over.


Sitatene jeg har brukt i år har hovedsaklig bestått av humor, humor er virkelig tennende. I år har det vært en del folk som har kopiert mine typiske uttrykk på facebook og brukt dem opp (wooha! ;))... Og selvfølgelig er det noen samtaler jeg husker mer enn andre, årets samtale foregikk under et nervøs bristepunkt der hvor jeg tillot meg å gråte og hvor samtalepartneren min sa; «Taper du så taper du, en gang må være den første. Men jeg vet at du kan, sett i gang og øv!»... Og så vil jeg selvsagt avslutte med et sitat i velkjent stil: «Du vet du har stor innflytelse når alle rundt deg begynner å bruke «du vet-setninger»» ;)


Nyttårsløfter for 2012 har jeg selvfølgelig, men dette her velger jeg å holde for meg selv frem til neste år (hvis jeg fremdeles skriver i denne bloggen)...


Og aller sist en liten liste over mine mest minnerike hendelser gjennom 2011:
- Jeg ble tante for andre gang
- Blogginnlegg anbefalt på lesernes VG (nesten 5000 personer klikket seg inn på bloggen i løpet av tre timer)
- Tolkene så rødt, dette innlegget fikk noen tolker nok en gang forbanna (provosering, lenge leve)
- Deltok på Nordisk Ungdomsseminar i Danmark
- Var med på å lede en demonstrasjon sammen med aksjonsgruppen Vade Mecum
- Fikk oppleve litt av Sør-Afrika, deltok på WFDYS-leir og WFD-kogress.
- Blogginnlegg førte til stor debatt, samme innlegg ble publisert i DT uten varsel
- Vurderte å stenge bloggen min, ombestemte meg da bloggen passerte 20 000 lesere/klikk i november (statistikk fra jan 2011-nov 2011)
- Fant ut at noen kopierer blogginnleggene mine og legger det ut som om de har skrevet det selv.
- Garantert første og siste gang noensinne med en jævlig lang juleferie.

Allerede i januar i fjor skrev jeg at jeg håpet dette året skulle gå fort, det gjorde det - fortere enn jeg både håpet og trodde. Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske det ikke hadde gått så fort likevel, man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Derfor er det eneste ønsket mitt for 2012 at det blir et like himla bra år som året vi alle nå legger bak oss. Godt nytt år til dere alle!

7 kommentarer:

Anonym sa...

Likte godt dette innlegget! Det er bra du setter grenser for andres innsyn i ditt liv, det er jo bare ditt! Jeg håper ting blir like bra og kjekkere i år! :) Marie H

Lars Petter sa...

Stå på, og sats på at 2012 blir et supert år for deg!

Martin B sa...

Håper ikke du stenger ned bloggen, synes det er utrolig interessant å lese det du skriver!

Men, synd at folk ødelegger (stjeling av innlegg, reposting uten å gi deg creds, etcetc..)

Stå på! :)

Martin

Caroline Sofia sa...

Jeg tror faktisk at det er første gang jeg legger igjen en kommentar på bloggen din...

Men uansett, så håper jeg ikke at du stenger bloggen! Jeg synes du skriver veldig bra og det er alltid like interessant å lese det du skriver! :)

Håper 2012 blir et bra år for deg :D

Anonym sa...

Ser at du er ei sterk jente med si mening og er FLINK med ord!
stolt av deg,Jannicke! følger alltid med bloggen din:D du har faktisk lært meg noe par ting, også fått meg til å innse noe!

Bare en fantatisk blogg!

Lykke til videre! Stå på!

klem Kristine W

Ann`s Side sa...

Sjuke folk som stjeler fra deg, anmeld dem om du kan! Ikke la dem slippe unna..

Sier som andre: håper du ikke legger ned bloggen, din stemme trengst absolutt! :)

Stao pao ;)

Jannicke Kvitvær sa...

Takk for utrolige fine tilbakemeldinger, det smigrer!

Håper 2012 blir like bra for oss alle :)