Han dumper dama for han har mistet kjærestefølelsen. Hun dumper typen for hun føler seg fanget. Han har vært sammen med henne i evigheter, hun er den eneste for ham selv om følelsene ikke lenger er der. Hun har vært sammen med ham siden hun gikk det første året på videregående - og føler at hun aldri har prøvd ut ting. Begge går ut av forholdene sine med en dyp kjærlighetssorg selv om det nettopp var de selv som foreslo å ha pause.
Etter en stund kommer begge krypende tilbake - og ber om tilgivelse. Hvorfor gjør de det? De fortjener ikke tilgivelse. De har ikke gjort noe galt, derimot har de gjort det alle egentlig oppfordrer hverandre til å gjøre, å følge magefølelsen og å gjøre det en føler for. De kan kanskje tillate seg å fortelle at de har gjort en feil, men fremdeles ikke be om tilgivelse.
Hun sitter på t-banen nedover mot majorstuen og mobilen vibrerer, hun åpner innboksen og leser meldingen; «Tilgi meg, det gjør du vel?» Hun svarer at hun ikke kan tilgi noe som ikke trenger tilgivelse. Fem minutter senere vibrerer mobilen igjen; «Jeg vet ikke hva som gikk av meg, du er vel på vei til flyplassen nå?» Hun svarer ja, at hun er godt på vei. Hun tenker at hun er utrolig glad for å bruke reisen som en unnskyldning, for når hun kommer tilbake har han sikkert roet seg ned, det var tross alt han som avsluttet greia. Men i ettertid får hun høre at han hadde noe med en annen og da skjønte hun alt. Det var derfor han ba om tilgivelse.
Kan tilgivelse i noen situasjoner forbindes med naivhet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar