Det kalles kjærlighet, min venn...

People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on.

Vi har alle barndomsvenner, gode venner og litt mer gode venner. Vi har bekjente og folk man kjenner gjennom felles kjente. Vi har klassekamerater, kollegaer og familie. Folk vi har blitt kjent med gjennom venner, reiser, leir, organisasjonsarbeid, seminarer, studentlivet og idrettsmiljøer.
Forskjellige relasjoner har ikke noe å si, for forskjellige relasjoner kan ikke sammenlignes. Jeg har barndomsvenner fra Stavanger som jeg var sammen med hver eneste dag gjennom oppveksten. Jeg har også barndomsvenner som jeg bare traff noen ganger i året da jeg vokste opp, de som jeg delte mange av mine sommerferier og påskeferier sammen med. I senere år har forholdene til enkelte av disse barndomsvennene blitt sterke, så sterke at jeg ser på samtlige av dem som søstrer og brødre, mens andre bånd er blitt utviklet til helt andre slags forhold. Barndomsvenner er en fin ting for du vet at du alltid kan regne med dem uansett hva du gjør. Jeg har også andre venner, mindre og mer gode venner, bekjente og folk jeg har blitt kjent med gjennom felles kjente. Skolevenner fra grunnskole, videregående og folkehøyskoleåret. Venner jeg har blitt kjent med gjennom fotballen, reiser, diverse begivenheter og diverse leir. Norske, danske, finnere, islendere og svensker. Dere alle har jeg blitt mer eller mindre kjent med de siste årene, noen har jeg fremdeles veldig god kontakt med, mens andre har det dessverre gått motsatt vei med. Men vi mister ikke hverandre for det, vi kommer til å møte hverandre mange ganger i fremtiden. I forskjellige anledninger - som i sosiale begivenheter, jubileumer, stevner, mesterskap, kulturdager, festivaler, kongresser, leir, internasjonale sportsarrangementer, internasjonale sammenhenger og mer til. Vi kommer til å støte på hverandre, vi kommer til å høre om hvordan det går og vi kommer til å tenke på hverandre. For i vår verden er dette ikke til å unngås, med andre ord - vi kommer oss ikke vekk fra hverandre. Ikke misforstå - dette er noe jeg setter pris på.

Likevel er det ikke sånn for alle. Noen vennskap møter harde motstand, men tåler mye uten å bli slitt. Noen vennskap har lettere for å oppløses enn andre. Og noen vennskap rett og slett bare visner, men det verste er likevel et vennskap der hvor den ene parten svikter. Venner som vender deg ryggen på grunn av små feil og skyver deg vekk, venner som får nye venner og som ikke vil ha noe med deg å gjøre. Venner som ikke aksepterer de nye vennene dine. Venner som har fordømt deg fordi du ikke er som dem, venner som lar foreldre og andre voksne styre dem og påvirke dem til å mene at man ikke skal henge med deg. Venner som skyver deg til å gå gale veier og å gjøre dumme feil. Venner som ikke tilgir deg for disse feilene og du vet ikke hva du skal gjøre, så du bare fortsetter lenger og lenger i den gale vei. Det er tragisk at slike vennskap skal gå dukken på grunn av livets dumme feiler. Feil fra begge parter, men man ser ikke alltid sine egne feil og skylder som regel på den andre. Jeg husker et vennskap mellom noen som vokste opp sammen og som var veldig sterkt knyttet til hverandre. Et vennskap som ikke overlevde på grunn av voksnes fordømmelser og styggedom som små miljø er flinke til å bidra til for å holde gående. Et vennskap mellom to personer jeg faktisk trodde skulle vare for alltid. Det gjør vondt å se folk snakke dritt om de og det er vondere å se at de ikke bryr seg, men det gjør mest vondt å se at de selv snakker dritt om hverandre. Skittkasting om gjengens "sorte får", skittkasting om barndomskompisen man har kjent i alle år, kompisen som folk diskuterer i sine hjem. Hva innbiller folk seg at de vet? De vet vel ingenting om dette en gang så fantastiske vennskapet? Et vennskap mellom to som delte taxi i alle år og som snakket om de samme jentene, to som vokste opp i samme nabolag, som pleide å sykle sammen til butikken og gjøre inn røverkjøp, som trente sammen i lokale fotballag og som var der for hverandre. To som var så forskjellige som natt og dag, men likevel var dette vennskapet tykkere enn blod. Det trodde vi alle, helt til noe gikk galt.

Jo, det er normalt at man vokser fra hverandre, men man trenger ikke å se ned på hverandre bare fordi de andre vennene gjør det. Ha din egen mening om kompisen din og ikke bry deg om hva de andre sier, kom deg videre i livet. Kanskje blir ikke vennskapet som før igjen, men man kan kanskje slutte med å slenge dritt om hverandre og la hverandre være. Husk at vennskap faktisk er noe som gjelder begge veier.