J. K. Rowling: tilfeldig eller et geni?

Julen 2014 delte jeg mine analyser av Vertshuset den Gyldne Hale, som ble til en julekalender med 24 innlegg. Noen lurte på hvorfor jeg i all verden gjorde dette, jeg gjorde det mest for moro skyld – og jeg kunne gjerne gjort dette for meg selv, men jeg liker å dele. Snart to år senere får jeg fortsatt ros for analysene mine. Analysene har fått flere til å tenke annerledes når det gjelder hvordan døve blir fremstilt på TV og i bøker – generelt. I fjor høst analyserte jeg noe helt annet, og denne her er også til for å deles.

Etter at jeg ble sammen med en genusviter har jeg fått på meg de såkalte gender glasses. Jeg ser filmer, tv-serier og leser bøker med andre øyne. TV-serier jeg tidligere hadde kjær, ser jeg i dag i helt andre perspektiv. Gender glasses er en forbannelse, like mye som en fornøyelse.

Dette innlegget er først og fremst til de som ser på vår verden med andre briller, det vil si de som jeg kan diskutere denne analysen videre med. Analysen handler om J. K. Rowlings Harry Potter. Vi er nå inne i en enda høst med Harry Potter-feber flere år etter at den syvende Harry Potter-boken kom ut, analysen min er basert på de syv originalbøkene.

1. Innledning

Harry Potter er en bok med en gutt i hovedkarakteren. J. K. Rowling visste kanskje hva hun skulle gjøre for å nå langt? Hun visste kanskje hvordan hun skulle oppnå suksess? Selv om det tok tid for henne å få gjennomslag hos et forlag så knakk hun kanskje kodene i den vestlige verdensstrukturen ved å skrive en historie med skjulte meninger mellom linjene, og åpnet samtidig muligheter for egne individuelle tolkninger av historien. La oss ta en nærmere titt:

2. Vi tar det soleklare: J. K. Rowling, navnet sier ingenting om forfatterens kjønn. Vi vet alle i dag at forfatteren er en kvinne, men den første gangen jeg leste Harry Potter som 13-åring trodde jeg at forfatteren var en mann. Jeg kjenner til en god del flere som trodde det samme.

Partneren min fortalte meg en gang for lenge siden at gutter/menn leser bøker av mannlige forfattere. Jenter/kvinner leser bøker av forfattere i alle kjønn. J. K. Rowling kom jo langt ved å skjule fornavnet sitt.

3. Harry Potter er hovedkarakteren. Det er en gutt. Han har to bestekompiser, en gutt – Ronny Wiltersen/Ron Weasley og ei jente, Hermine Grang/Hermione Granger. Dermed er de mest sentrale i bøkene to gutter og ei jente. 

Gutter/menn leser bøker med gutter/menn som hovedkarakterer. Jenter/kvinner leser bøker med både gutter/menn og jenter/kvinner som hovedkarakterer. Dette bekrefter nok at det er mer akseptabelt at jenter kan identifisere seg med gutter/ha mannlige forbilder, enn at gutter kan identifisere seg med jenter/ha kvinnelige forbilder. Rowling oppnådde en større leserskala ved å la to av tre hovedkarakterer være gutter. Vi må også ikke glemme at de fleste andre karakterene med viktige roller i Harry Potter-bøkene er menn.

4. Professorene på Galtvort/Hogwarts er kalt som ”professor (etternavn)”, etternavn er kjønnsnøytrale. Hvor mange av disse professorene er menn og kvinner kommer ikke tydelig frem før senere i Harry Potter-bøkene. Det er fire professorer/lærere som er kjente, disse kjenner vi kjønnet til ettersom det blir sagt ”hun”/”han” eller ved at fornavnet er blitt nevnt. Her tenker jeg på Minerva McSnurp/McGonnagall, Severus Slur/Snape, Rubeus Gygrid/Hagrid og Professor Kiste/Binns (som blir omtalt som en mann i den første boken når vi får kjennskap om Binns som et mannlig spøkelse). Så er  det alle lærerne i Defence Against the Dark Arts (DADA) – disse professorene var også menn med unntak av en – Dolrosa Uffert/Dolores Umbridge. Og sist men ikke minst, en mannlig rektor, Albus Dumbledore.  

Men hva med husstyrene i Håsblås/Hufflepuff og i Ravnklo/Ravenclaw? 

Ravenclaw har en mannlig husstyrer, professor Pirrevimp. Læreren i urtologi er en kvinne, professor Stikling, dette kom opp for meg først i bok nummer 4 (men vi fikk egentlig først nærmere kjennskap til denne læreren i bok nr. 2), hun er hustyreren i Hufflepuff. Vikarlæreren for Hagrid i vesenstell er også en kvinne. Dette ble nevnt ved at læreren blir omtalt som en ”hun” lenge etter at denne professoren første gang ble introdusert for oss i bøkene. Jeg trodde faktisk at de to sistnevnte lærerne var menn første gangen jeg leste om dem…

Noen professorer ble forlatt i historien etter åpen tolkning. At disse professorene er kvinner eller menn blir aldri nevnt, googler vi får vi sikkert vite svaret. Om Rowling gjorde dette bevisst, vet jeg ikke. Men jeg som leser måtte bli kjent med mine tanker, mine nye tolkninger og forestillinger om bøkene på ny etter at jeg fikk på meg gender glasses og leste bøkene på nytt. 

- Hvorfor tok jeg tidligere det som en selvfølge at disse professorene ved ukjent kjønn var menn? 

- At den eneste kvinnelige professoren i DADA – også er den mest forhatte personen, er jo noe vi også kan tenke på.

Og når vi snakker om Hogwarts: jeg har alltid sterkt mislikt at sykesøsteren på skolen er en kvinne, det får vi vite fra første stund når hun blir omtalt som madam. At en kvinne er sykesøster er en klassisk stereotype. Det som kanskje dekker over Rowlings ”feiltakelse” her er at flyvelæreren også er en kvinne, dog har hun en liten plass i serien. Det i likhet med resten av de kvinnelige kollegaene, men vi må huske på at de (fleste kvinnelige) lærerne som sto i bakgrunnen i Harry-historien, er også de som kjempet lojalt for skolen helt til siste slutt…

5. Hermione Granger: Hun er den flinkeste i klassen (en av de flinkeste på hele skolen). Hun er pliktoppfyllende, bryter ikke regler i begynnelsen av bøkene. Hun kjefter på kompisene sine når de ikke gjør lekser. Hun prioriterer seriøse saker og hun er irriterende som dominerende/sjefete i begynnelsen av bok nummer 1.

Dette er også klassisk. Det er slik strukturen i samfunnet forventer at jenter skal være. Lesere kan oppleve disse egenskapene som negative trekk. Derimot fikk Rowling frem at Harry er like irriterende når han skulle være sjefete senere i bøkene. Var det et bevisst trekk at leserne skulle bli glad i guttekarakteren først før karakteren skulle tillate seg å bli irriterende? 

6. Ron Weasley: Han har fem eldre brødre. Han føler han må leve opp til folks forventninger om å være tøff, om å gjøre det like bra som brødrene sine. Ron selv sammenligner seg mye med fire av brødrene. Fire av fem brødre. Den femte broren Perry/Percy som er familiens nerd er en skam for brødrene. Percy blir sett på som taperen av dem. Den eneste av søknene som står Percy nær er lillesøsteren Ginny. 

Dette gjenspeiler også strukturen i samfunnet vårt, gutter oppmuntres ikke til å være flinke på skolen. Er de skoleflinke ved hardt arbeid – ender de opp med stempelet nerd.  At gutter også føler at de må leve opp til noe snakkes det lite om i dagens samfunn. 

7. Ginny Weasley: Hun er med i alle bøkene. Ginny er en tomboy. Hun gråter aldri, selv ikke i begravelser. Det blir sagt i boken at hun kanskje er ”mentalt sterkere” enn de fleste jenter fordi hun fikk vokse opp uten noen form for ”jentebehandling”. Hun vokste opp med seks eldre brødre. Hvor minst fire av disse brødrene er såkalte villbasser. Ginny ender opp som landslagsspiller i Quiditch/Rumpeldunk. At hun var god i rumpeldunk kom på som en overraskelse (hvorfor det?) for de fleste rundt henne. Hun giftet seg med Harry, som var god i rumpeldunk han óg, men han endte visst aldri (uvisst hvorfor) på landslaget.

8. Rumpeldunk: Her er både jenter og gutter med. En lagsport som åpner for deltakelse i alle kjønn. J. K. Rowling viser her at jenter som gutter fyller ut sportens posisjoner like godt. Flere spillere i Rumpeldunk blir omtalt ved etternavn i begynnelsen, etter hvert får vi vite fornavn - og vi får da ta del av at det er omtrent like mange jenter som gutter på sopelimene i denne sporten.

I virkeligheten er det slik at idretten deler opp etter kjønn. Mange mannlige i LHBTQ-verden slutter med sport så fort de finner ut at de ikke ”tilhører” samfunnet og idrettens normer. Mens kvinnefotballen har en ufortjent ”stempel” som en sport for LHBTQ-kvinner. I Harry-historien fant J. K. Rowling på en egen sport som åpnet for alle kjønn og alle grupper. En sport som mange fikk en stor kjærlighet for - også de som ikke er sportsinteresserte. 

9. Hudfarge blir aldri noensinne nevnt i bøkene. De fleste som leste bøkene først før de så filmene måtte svelge det at de hadde forestilt seg ved å lese bøkene. En tolkning de fleste leserne hadde er at majoriteten av karakterene i bøkene er hvite personer.
Det er få personer som tydelig blir beskrevet ved utseende i Harry-bøkene. Jeg velger å nevne noen av dem: Cho Chang, Viktor Krum(m), Tom Venster/Riddle Jr. og Draco Malfang/Malfoy. Navnet Cho lyder asiatisk, men det blir faktisk aldri nevnt hvordan hun ser ut av utseende, bortsett fra at hun har svart hår. Draco Malfoy blir beskrevet som en blond gutt med blekt ansikt. Tom Riddle Jr. blir beskrevet som en blek hvit ung gutt i bok nummer 2. Viktor Krumm blir beskrevet som av bulgarsk opprinnelse. Tvillingene Patil kommer av persisk opprinnelse, navnene avslører dette, men tvillingene, likesom Cho, blir ikke ytterligere beskrevet utseendemessig i bøkene. Elevene ved Beauxbaton blir beskrevet som blonde. Og alle i Weasley-slekten er beskrevet som rødhårige. Ellers er det ikke mange andre som blir beskrevet med utseendelige trekk. At Laffen Styx/Lee Jordan, Angelina Johnsson, Tommy Ding/Dean Thomas og Nestor Bindelbolt/Kingsley Shacklebolt er noen av de svarte i filmene vekket mine tanker om hvordan jeg forestilte meg  disse personene i bøkene som hvite før jeg så filmene. Harry Potter blir, så vidt jeg vet, aldri beskrevet som hvit i bøkene. Han hadde svart og bustete hår, med et sikksakk arr på pannen. Harry kan like godt være en svart person.

Nok en gang har J. K Rowling kanskje bevisst valgt å la være å beskrive de fleste personene med noe mer enn hårfarge, hun åpnet muligheten for at folk skulle kunne lage egne forestillinger og egne identifikasjoner. Hun åpnet mulighetene for at folk skulle kunne spille ulike karakterer i filmene. Hvorfor Harry er hvit i filmenes versjon kan vi jo spørre oss selv om. At Tom Riddle Jr. er hvit i bøkene synes jeg forøvrig må nevnes, var det bevisst at Rowling valgte å la historiens største skurk være en hvit mann?

10. Tom Venster/Riddle Jr. – Voldemort: Den største og skumleste personen i Harry Potter er en hvit mann, men hans største tjener og som drepte flere, kanskje flest, av våre kjære karakterer er en kvinne. Bellatrix DeMons/Lestrange. Hun drepte Harrys Gudfar Siris, hun drepte Lupus/Lupin, Dult/Tonks og Fred.  Hun skadet Nilus Langballe/ Neville Longbottoms foreldre for livet. Hun brydde seg ikke om familieforhold, som at ”blod er tykkere enn vann”: hun sviktet søsteren Narcissa Malfang/Malfoy.

Jeg vil tro at J. K Rowling visste hva hun gjorde her. Bellatrix hadde en av de største rollene blant dødseterne. Vi hater henne. Hvor ofte hater vi en kvinne  i bøker av årsaken at hun har drept personer? Hvor ofte blir kvinner fremstilt som følelsesløse i bøker? Og den som tilslutt klarer å overvinne Bellatrix er selv en kvinne, Molly Weasley: ”Not my daughter, you bitch!”

11. Molly og Arthur Weasley. Ja, Molly er den klassiske hjemmeværende moren, men hun er den eneste av to (Minerva McGonnagal er den andre personen) som oppmuntrer guttene i Weasley-slekten til å bli skoleflinke. Hun forventer aldri at Ginny skal være skoleflink – bare fordi hun er jente. Molly forventer ALLE barna sine som skoleflinke og oppmuntrer dem til å gjøre det de vil, men at skolen alltid skal komme først. Det kommer også frem at Molly er personen som bestemmer overalt, også i Føniksordenen (Order of the Phoenix) nest etter Albus Dumbledore. 

Det som jeg stusser over er at Rowling her bidrar til at stereotyper om foreldre blir videreført til en enda generasjon med historien om Harry Potter. Molly er den seriøse og bestemte når det gjelder barneoppdragelsen, mens mannen hennes Arthur Weasley, er den mindre bestemte, den lekelystne – og den ”snille”. Dette gjenspeiler dessverre mange i dagens samfunn – ”mammaer blir sett på som bestemte, men pappaer blir sett på som snille voksne som vil leke”.

12. Albus Dumbledore og Minerva McGonnagall. Da jeg og noen diskuterte Harry Potter-bøkene (lenge før bok 6 og 7 ble publisert) så snakket vi om at Albus og Minerva skulle utgjøre et fint par. Da den siste boken ble publisert virret det rykter om at Albus var homofil. Nok en gang måtte jeg hente meg selv, dette falt meg aldri inn. Albus Dumbledore er homo. Han var forelsket i Grindewald. Da jeg leste bok nummer 7 igjen nylig så kunne jeg kjenne meg igjen i det å utvikle følelser for en av det samme kjønn, fordi jeg nå hadde mine egne opplevelser å referere til. Albus fant noe spesielt i Grindewald og forholdet utviklet seg til mer enn et uskyldig vennskap gjennom brevveksling og lange diskusjoner om alt og intet. 

Nok en gang må jeg klappe for Rowlings geniale måte å overraske på ved å skrive mellom linjene. Det må også nevnes at bildet mitt av Minerva har forandret seg nå som jeg nylig har lest bøkene igjen. Hva hun er vet jeg ikke. Vi skal ikke sette merkelapp på folk. Minerva McGonnagall er kjent som den altfor rettferdige. Det er derfor hun kommer langt, hadde hun vært mer som Dumbledore i den skrullete veien tror jeg ikke hun hadde kommet så langt fordi hun nettopp er en kvinne. Minerva blir Hogwarts første kvinnelige rektor (så vidt jeg vet. Dolores Umbridge regnes ikke her for meg).

13. Magidepartementet: alle magiministrene som blir omtalt i bøkene er menn. Merkelig, jeg hadde forventet at minst en kvinne skulle ha vært magiminister, men Rowling skriver noe mellom linjene når Dumbledore og Harry diskuterer Dumbledore som magiminister. Vi vet at Dumbledore holder seg unna ”stjålet” makt. De fleste magiministerne som vi blir kjent med er for oss utrolig dumme og illojale: som ikke handler etter kompetanse, men av frykt for at noen skal ta deres posisjon. Slik som de privilegerte hvite menn ofte er i dagens samfunn. Rowling beskriver nok en virkelighet ved å la denne tråden av historien tale for seg selv.

14. Harry Potter. De fleste av mine venner av det mannlige kjønn liker Ron bedre enn Harry. Kanskje er det fordi Harry som gutt ikke er like lett å identifisere seg med av gutter/menn i vårt samfunn, hvor menn ikke skal snakke om følelser? Likevel har Harry fått en aksept av leserne, den aksepten tror jeg aldri ville vært tilstede dersom Harry var en jente. Nøkkelordet her er kjærlighet. Historien om Harry oser like mye av kjærlighet som mørkhet. En fin kombinasjon for folk som liker ulikt. Hvordan Harry overvinner det mørke er fordi han har – og kan uttrykke kjærlighet.

Hvor ofte leser vi om guttekarakterer som myke og følsomme personer? Ron har fått de mer klassiske mannlige stereotypene. For eksempel bryr ikke Ron seg om husnisser før i bok nummer 7. Harry derimot viser kjærlighet for husnissen Noldus/Dobby allerede i bok nummer 2. 

15. Sirius Svaart/Black. Likesom Harry, Hermione og Ron har vi Jakob/James, Sirius og Lupin. Det er blitt sagt at Harry er en bedre versjon av James, Ron en bedre versjon av Sirius og Hermione er sammenlignet med Lupin. Hvorfor Lupin er kulere enn Hermione er fordi han kanskje er en mann, men skulle Lupin blitt akseptert som kul av leserne hvis det ikke hadde vært fordi han i tillegg til å være en mann også er en varulv? Hadde Hermione vært en varulv tviler jeg sterkt på at hun hadde blitt tatt i mot som like kul av leserne. Sirius snakker ofte før han tenker, akkurat som Ron. En trekk som er helt ok hos dette kjønn. Hadde Hermione hatt dette trekket tror jeg ikke noen noensinne ville omtalt Hermione som en ”bra person å ha med på laget til tross for at hun er irriterende/til tross for at hun er jente”. 

16. Severus Slur/Snape, en forvirrende karakter, men dog – var det mange i min omgangskrets på videregående som likte Severus. Han er en av de mystiske personene som folk hadde håp for til siste slutt. Severus er likt av alle kjønn i min omgangskrets. Rowling gjorde jobben med Severus helt fantastisk, det som trekker ned for meg her er at Severus i bok nummer syv innrømmer at han har alltid vært forelsket i Harrys mor Lily. Hadde det ikke vært for det sistnevnte så skulle Severus for meg fortsatt vært en person som ikke eier kjærlige følelser overfor en annen person, han skulle fortsatt bare være en som flagger rundt i svart kutte. Men Rowling liker kjærlighet. Og det er det jeg tilslutt vil avslutte med. Hvor mange bøker om kjærlighet tiltrekker en vid leserskala som også gutter/menn åpent kan forgude helt til siste sekund? «After all this time?» «Always».

Harry Potter er rett og slett en bok om kjærlighet og lojalitet. Joanne Kathleen Rowling er kanskje et fantastisk geni, og bøkene er helt enkelt til for ”det felles beste”, i min betydning helt annen enn den betydningen i bøkene.