Jeg bøyer meg i støvet, ære være Norge!

Fra femte rad under Norges Døveforbunds årlige landsråd på Ål 4.-7. oktober, med omlag 75 representanter fra hele Norge, føler jeg meg plutselig skyldig. En dårlig samvittighet er gnagende på vei. En kar oppi førtiårene har entret talerpallen med følgende utsagn: «Flere og flere døveforeninger har solgt eller skal selge sine feriehjem og fritidshytter. Ingen unge virker å være interessert i å ta vare på dem...».

Jeg er ung, jeg er ikke engang fylt tjuefem år, og føler meg maktløs. Jeg anser meg selv for ung til å tilhøre den aldersgruppen som skal ha ansvar for å ivareta fritidsboligene landet rundt. Jeg ser meg rundt i salen, i pausen går jeg rundt med spørsmål til noen av representantene, på slutten av dagen får jeg ordet. Jeg entrer talerpallen og spør forsamlingen: «Hvor mange i salen er født mellom 1975 og 1985?» Bare én rakte opp hånden, en representant fra Tromsø Døveforening. Så stilte jeg følgende spørsmål om hvem som er født i 1975 og tidligere, 2/3 av salen rakte opp hånden. Fra 1985 og senere rakte 1/3 del av salen opp sine hender.

Et hull på ti år ved landsrådets representanter. Det er denne gruppen som skal føle skyld. Dessverre får denne gruppen aldri kjenne dette på samvittigheten for de er aldri med. Istedenfor sier gjerne noen av disse: «Hvorfor solgte døveforeningen hytta oppi fjellet?». Jeg har hatt denne diskusjonen gjentatte ganger med et par venner i noen år, og vi har kommet frem til at det kanskje var denne gruppen som hadde alt? De er døvesamfunnets «curlingbarn», som fikk alt rett i fanget og tok alt som en selvfølge? De hadde voksne som jobbet for å bedre døves levekår i Norge, de hadde døveskolene og en sterk ungdomsklubbkultur, dermed trengte de ikke å gjøre noe? I dag er det ti år hullet like gamle som voksne var den gang de kjempet mot datidens barrierer, men «hullet» er ikke så ofte å se som de egentlig burde ha blitt. Hvor er de? Etter at jeg stilte spørsmålet kom flere bort til meg og sa: «Det er interessant det du sier, men husk på at de fleste av dem har familie og barn, en gang blir det jo også din tur.». Min aldersgruppes foreldre lot ikke oss stoppe for å gjøre det de brenner for? Våre foreldre tok oss heller med. Jeg har venner som er mødre og fedre, og som til og med er oppmann og trenere for fotballag og ulike idrettsgrener, de stiller opp som leirleder og er frivillig for NDFU år etter år. De fleste av dem er født etter 1985. Nei du, å ha barn er ingen unnskyldning for å sitte hjemme!

I Døveforeningenes styre rundt omkring er det heller ikke mange fra «hullet» å se. Bergen Døvesenter har en gjennomsnittsalder på 32 år i styret, bare én i styret er født mellom 1975 og 1985. Er det så rart at ungdomsklubbene sliter? Vi må bli voksne for fort for dekke over «hullets» inaktivitet på andre områder enn å få tid til å kunne gi alt for den norske ungdommen? Det var jo nettopp «hullet» som lot ungdomsklubbene forfalle da de var på vår alder ved å ta alt for gitt. Jeg kom inn i NDFU som 16-åring, da var det bare én fra «hullets» aldersgruppe i styret, resten var eldre enn 1975. I dagens NDFU-styre er alle yngre enn 1985, og slik har det vært de siste par årene. Et hull på ti år er kanskje ikke så stort, men det er mye når organisasjonserfaringen ikke rekker å gå videre, når vi ikke har så mange å se opp til og voksne må skyve ansvar over på oss yngre unge fordi ingen andre ser ut til å være ”interessert”. «Hullet» hadde alt og ødela alt. De voksne må ta selvkritikk for at de ikke var flinke nok til å rekruttere og å overføre arbeidet videre. «Hullet» må lære å holde munnen sin igjen, de er  det norske døvesamfunnets curlingbarn og har ingen rett til å kritisere. Unge må være forsiktige så de ikke tar på seg for mye, Norge har ikke råd til å miste flere. Ja, jeg bøyer meg i støvet, ære være Norge!

Og så som jeg bruker å si; jeg setter ikke alle i samme bås. Det finnes flotte unntak blant «hullet», og noen attpåtil med barn, all respekt til dem.