Hvordan kan noen utvikle seg
uten tilbakemelding? Visstnok er det kanskje litt feil å gi tilbakemelding til en
organisasjon som en selv har vært med på å bygge opp, men kanskje er det
nettopp de som kjenner til et system fra bunnen av også de beste kandidatene
til å kritisere det systemet?
Som en engasjert ungdom er det sikkert feil av meg å skrive dette, for jeg sitter med denne kunnskapen nettopp ved å ha vært engasjert, men likevel vil jeg tillate meg selv til å si at jeg trygt har rettighetene til å kritisere NDFUs organisasjonssystem. Det er jo nettopp jeg som er en av de som har bygget opp dette organisasjonssystemet.
Som en engasjert ungdom er det sikkert feil av meg å skrive dette, for jeg sitter med denne kunnskapen nettopp ved å ha vært engasjert, men likevel vil jeg tillate meg selv til å si at jeg trygt har rettighetene til å kritisere NDFUs organisasjonssystem. Det er jo nettopp jeg som er en av de som har bygget opp dette organisasjonssystemet.
En organisasjon som har blitt stor de siste årene, flere enn noensinne vet nå om denne organisasjonen, både innad og utad døvesamfunnet. Sidemålene som profilering og rekruttering er i solid utvikling, og ungdomsarbeidet i Norge er nå på fremmarsj. På noen få år har medlemsantallet økt med 30 %, medlemsaktiviteten er i stadig økning, og arrangementene blir bare flere og flere for hvert år. Fem ungdomsklubber er blitt gjenopprettet på to år, og stadig yngre ungdommer viser interesse for organisasjonsarbeid. Skal vi se ungdommer og ungdomsarbeidet fra dette lyset har noe blitt gjort riktig. Dog begynner likevel denne organisasjonen å bli sliten. Sliten? Eller kanskje det heller bare er jeg som er blitt ekstrem lei av å høre voksne stadig si: «Dagens ungdom!»?
Organisasjonen som har
vokst seg stor de siste årene virker nå plutselig så himla liten, begynner å
bli utslitt og er blitt et «motivasjonssluk». Mangel på ressurser, tillit og
samarbeid mellom organisasjoner på tvers er påvirkende faktorer. Noe er kanskje
blitt gjort feil, sammen med noen få andre ungdommer har én prøvd og feilet,
forbedret seg og feilet atter igjen. Det er slikt vi har kommet frem til der vi
er i dag. Jeg er kanskje ikke lenger så sentralt i systemet, men likevel blir
jeg fremdeles voldsomt provosert på vegne av andre ungdommer når jeg hører
hvordan enkelte voksne undervurderer oss ungdommer. Hvor kjernen i problemet
ligger er kanskje selvfølgelig som tittelen på dette innlegget viser «deaf
parents? Oh please», feilen skyldes kanskje døve foreldre? Døve foreldre generelt skal være forbilder for andre foreldre, de skal være
talspersoner og skape nettverk med foreldremiljøet i døvesamfunnet. Ok, dere
har kanskje ikke bedt om å få det ansvaret. Dere behøver heller ikke å være
talspersoner for noe som helst om dere ikke vil, men når dere først begynner å
kritisere oss ungdommer for at ting ikke lenger er som det var på deres tid
begynner jeg selvfølgelig å himle med øynene. Vi har jo heller ikke bedt om å
få ansvaret for å rydde opp etter deres rot!?
Rot, huh? Skrur vi tilbake
til nittitallet kan jeg på rams komme med ulike punkter som får norske døve
pionere fra forrige århundre til å snu seg i graven. Ungdomsarbeidet i Norge
druknet på slutten av nittitallet, de som druknet og drepte
ungdomsorganisasjonene i Norge den gang er i dag de samme voksne som kritiserer
døve ungdommer. Det er de som kritiserer oss som har stablet seg frem med knapt noen norske unge forbilder å se opp til, ryddet
opp etter dem uten veiledning og forsøkt å gjenopprette et givende arbeid, og gjennom disse
årene har vi hele tiden gått rundt og hørt dem klage over oss. Ironisk? Det var
jo ikke vi som prøvde å drepe vår organisasjon.
På nittitallet hadde vi
skolemesterskap, disse varte helt frem til jeg og mine venner gikk ut av
ungdomsskolen. Hvem som sto bak disse skolemesterskapene den gang er
foreldreorganisasjonen sammen med døveskolene, nemlig besto disse
organisasjonene av våre foreldre, oss som dere idag kaller «dagens ungdom». Og
hvem er det som i dag fortsetter med å prøve å ivareta dette tilbudet? Joda, «dagens ungdom». De siste fire årene er det NDFU som har begynt å ta over
ansvaret for arrangementer som skal veie opp for skolemesterskapene som har
forsvunnet. I dag kan det ikke lenger hete skolemesterskap, for det er ikke
lenger skolene / foreldrene som står bak disse arrangementene. Et annet klart
eksempel er sommerleiren Norge har hatt hvert år siden 2004, den aller første
leirkomiteen besto av kun foreldre. Fra 2007 og frem til nå er det NDFU som har
hatt det fulle ansvaret, i samarbeid med Ål folkehøyskole, også for dette
arrangementet. NDFU klager ikke, men når dagens foreldre begynner å kritisere
oss ungdommer for at vi er late begynner man å spørre seg selv om hvor lenge vi
gidder å «leke barnevakt» for deres barn? Ingen som sitter i dagens NDFU-styre
har barn, og skal jeg være brutal nå kan jeg si at det ikke ligger i vår
interesse å ivareta dette tilbudet til døve barn når vi har andre områder vi
gjerne også vil ta oss av. Grunnen til at vi begynte med disse arrangementene
for noen få år siden er først og fremst på grunn av rekrutteringen, noe som har
lykkes. I dag fortsetter vi med disse arrangementene fordi døve barn trenger et
felles møteplass, spesielt nå som døveskolene også er på vei til å forsvinne.
Apropos døveskolesaken som brast ut i fjor vinter, det var nesten kun ungdommer
som ledet hele kampen(sammen med hørende foreldre). Vi valgte å la våre vanlige
arrangementer stå litt på vent, hva fikk vi tilbake for å gjøre prioriteringer?
Kritikk og atter kritikk, igjen kan man spørre seg om hvem som egentlig burde
ha ledet kampen om døveskolene? Er ikke dette foreldrenes kamp, spesifikk døve
foreldre? Og hvor var de i fjor?
Vi er ungdommer, studenter som vil prioritere
sin tid, vi har ingen barn og vi har også våre andre interesser vi vil bruke
tid på. Har du noen gang tenkt over hva all den ressursen vi bruker på å
arrangere noe for andres barn, kan brukes til dersom foreldre selv kan være med
på å organisere noe? At noen av disse foreldrene gang på gang bremser
ungdomsarbeidet ved å vise lite tillit så begynner selvfølgelig motivasjonen
også å forsvinne. Javisst, det heter ikke «dagens ungdom», det heter
«dagens foreldre». Noe er annerledes med denne gruppen som hele tiden prøver å
drepe sin egen organisasjon. De har klart det en gang før, og tro meg når jeg
sier at om dette fortsetter så kommer de til å lykkes enda en gang.
Og tilslutt
vil jeg si det jeg pleier å si; jeg setter ikke alle i samme bås.
1 kommentar:
Kjenner meg selv igjen i problematikken fra da jeg satt i styret for ungdomsarbeidet i Døvekirken i Oslo. Ble møtt med masse kritikk fra foreldre som mente at vi ungdommene var uskikket til å arrangere utflukter og aktiviteter for andre ungdom, men ingen av de foreldrene foreslo å stille opp som anstand eller å delta i aktivitetene.
Dobbeltmoral, kanskje? Jeg kaller det heller å være blind for de restrerende fingrene i hånden som peker mot en annen.
Bra du tar opp dette. Håper noen endelig våkner opp og takker dere for all den tiden og engasjementet dere legger i å tilby barn og ungdom et felles møtested.
Keep up the good work!!
Legg inn en kommentar