Kjære Snø!

Det er gått en stund siden sist nå, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg vil først si unnskyld, jeg mente ikke å såre deg i vår. Du kom plutselig innom Oslo i april, da sola skinte og jeg var på vei videre med sommerdekk på min bil...


Da fikk jeg bare nok. Jeg vet jeg sa mange stygge ord, ord som kanskje såret deg dypt. Jeg vet jeg ba deg om å dra til helvete og at jeg aldri ville se deg igjen. 
Du gjør jo som du vil, du kommer og går, den ene dagen dukker du plutselig opp, mens den neste dagen er du borte. Det var ikke meningen å ignorere deg tilslutt, men du kom plutselig uten noen forvarsel idet jeg nettopp hadde kommet meg over deg. Du kan ikke gjøre det der mot meg, du kan ikke bare forsvinne og la meg være alene igjen og igjen. Du forsvant plutselig like før påske, og det var jo da jeg trengte deg som mest. Og så trodde du at du kunne komme tilbake rett etterpå som om ingenting var skjedd...


Jeg venter faktisk på deg hvert eneste år. At du ikke kommer når du skal - sårer meg, det må jo du forstå! Forstår du ikke at alle liker deg, alle vil se deg, mest av alt - jeg vil ha deg i livet mitt. Kanskje ikke hele tiden, men jeg vil ha deg når du skal være her. Kan du ikke oppføre deg som alle andre? Kan du ikke være normal? 
Vi savner deg, vi savner din lyse og kalde hud. Vi savner å kunne leke med deg, vi savner å kjenne deg under føttene våre. Vi savner at du lyser opp mørket - og vi savner at du kjøler oss ned med din friske pust. Timingen din er ikke alltid perfekt, det er derfor vi alle til tider blir lei, hvis du bare kunne ta ansvar og holde på dine løfter og ord så hadde vi ikke behøvd å være så sinte på deg. Kan du ikke komme tilbake og oppføre deg normalt? Da skal jeg legge stoltheten min til side og si unnskyld...


Klemmer fra din beste venn, Jannicke!