Du kan gjøre hva du vil, men du vet ikke hvor lenge du har det. Du kan velge å si opp. I verste fall kan du miste det brått, for noen kan plutselig ta det fra deg. Eller så kan det gå i stykker og du vil da miste det gradvis. Er du heldig, kan du ha det i mange år før det blir slitt og for gammelt.
Livet ditt er bare til låns, du eier ikke det. Så kom deg ut og gjør noe fornuftig med livet ditt, enten det bare er for deg selv eller for andre, før det er for sent og du kaster bort alt sammen.
- Jeg siterer en volunteer; «Å jobbe frivillig er som å betale leia til livet.»
En fin måte å si dette på - og ja, dette er noe som gjelder i går, i dag, i morgen og for alltid...
lørdag 6. november 2010
fredag 22. oktober 2010
Når klokken viser 07.40
Det er fredag, klokka er 08.30. Øynene mine er tunge og forelesningssalen er halvfull. Mens halvparten ikke har giddet å møte opp strever jeg med å holde meg våken. De andre er nok hjemme og sover, jeg kunne ha vært en av dem.
Femti minutter tidligere, klokka 07.40, våkner jeg. Det er mørkt og det første som slår meg er at snøen fremdeles ikke er kommet. Huff, det første tegnet på at den svarte november er på vei. Vent litt, hvorfor er jeg våken? Klokka har vel ikke viberert? Jeg har vel ikke forsovet meg? Åå nei, tenker jeg idet jeg titter på veggklokken, skolen starter om førtifem minutter. Stresset og det kalde gulvet på rommet mitt frister lite. Jeg har heller lyst å bli under den varme dyna og sove i en time til. Siden jeg ikke har noen obligatorisk oppmøte i dag, snur meg i senga og kryper sammen under dyna. Så herlig.... Nei, herregud!!! Jeg reiser meg brått opp. Tolkene!!! Jeg kan ikke avbestille førti minutter før. Jeg kommer meg motvillig opp fra senga og gjør meg klar, rekker skolen så vidt - og tvinger meg gjennom tre timer med helvetes slit. Slitet med å holde meg våken fører til at jeg ikke får med meg noe som helst fra dagens forelesning, bortsett fra viktige punkter utenom pensumet som læreren "tilfeldigvis" nevner.
Jeg kunne jo like godt ha blitt hjemme og sovet i en time til. Deretter lest på egenhånd, fremfor å komme hjem stuptrøtt fra forelesningen, med de viktige punktene læreren har nevnt, for så å få hele døgnet snudd på hodet ved å ta en formiddagslur....
- Åå, så herlig det er å være en student med tolk ;)
Femti minutter tidligere, klokka 07.40, våkner jeg. Det er mørkt og det første som slår meg er at snøen fremdeles ikke er kommet. Huff, det første tegnet på at den svarte november er på vei. Vent litt, hvorfor er jeg våken? Klokka har vel ikke viberert? Jeg har vel ikke forsovet meg? Åå nei, tenker jeg idet jeg titter på veggklokken, skolen starter om førtifem minutter. Stresset og det kalde gulvet på rommet mitt frister lite. Jeg har heller lyst å bli under den varme dyna og sove i en time til. Siden jeg ikke har noen obligatorisk oppmøte i dag, snur meg i senga og kryper sammen under dyna. Så herlig.... Nei, herregud!!! Jeg reiser meg brått opp. Tolkene!!! Jeg kan ikke avbestille førti minutter før. Jeg kommer meg motvillig opp fra senga og gjør meg klar, rekker skolen så vidt - og tvinger meg gjennom tre timer med helvetes slit. Slitet med å holde meg våken fører til at jeg ikke får med meg noe som helst fra dagens forelesning, bortsett fra viktige punkter utenom pensumet som læreren "tilfeldigvis" nevner.
Jeg kunne jo like godt ha blitt hjemme og sovet i en time til. Deretter lest på egenhånd, fremfor å komme hjem stuptrøtt fra forelesningen, med de viktige punktene læreren har nevnt, for så å få hele døgnet snudd på hodet ved å ta en formiddagslur....
- Åå, så herlig det er å være en student med tolk ;)
tirsdag 12. oktober 2010
Basismatte, sier du?
 |
| bildet er lånt fra dagbladet |
Basismatte, sier du? Men jeg forstår det ikke. Faktorisering, likning, kvadratrot og algebra. Dette kan ikke være basiskunnskap i matematikk? Jeg har gjennomført elleve år med matte, dog er det fem år siden sist min siste mattetime, men jeg har aldri hatt bruk for likning siden den gang. Ei heller har jeg behøvd algebra og hvem trenger å faktorisere et tall i dagliglivet? Nei, matte er og forblir for meg syntaks med noe uforståelig.
Jeg vil ikke sitte og pugge et uforståelig fag, skal jeg lære matte må jeg forstå.
Så her kommer min utfordring til deg; kan du få meg til å forstå den såkalte basismatten, skal jeg ta et isbad på Frysja i januar ;)
- Åå, som jeg elsker det geniet som oppfant matematikken!
mandag 23. august 2010
Student uten tolk!
Jeg kunne ha skreket av fortvilelse. Jeg kunne ha kastet bøkene rett i veggen. Jeg kunne ha bannet til tolketjenesten. Og jeg kunne ha eksplodert av sinne og gitt opp. I forrige uke så jeg nesten rødt!
Men jeg skrek ikke, jeg kastet ikke noe og jeg bannet ikke. Jeg forholdt meg helt rolig. Er det noe jeg skal klare - så er det dette, for jeg skal ikke gi opp uten at jeg må. Gresset er alltid grønnere på den andre siden.
I mai fikk alle blivende førsteårsstudenter brev fra tolketjenesten med beskjed om at det kom til å bli vanskelig å ordne tolk til oss... Mens venner ble skremt var jeg altfor opptatt til å tenke over det, det var jo vår og snart sommer og jeg trodde faktisk det hele skulle løse seg etter hvert. Så stor tro hadde jeg på tolketjenesten, ja... I juli sendte jeg inn timeplanen min til tolketjenesten, jeg fikk takk i retursvar. Noen gikk stadig rundt og bekymret seg, andre var fortvilet. Jeg tenkte fremdeles ikke, jeg forsto faktisk ikke alvoret. Plutselig, tre dager før skolestart fikk jeg et brev fra tolketjenesten. AVSLAG! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Dagene etter det prøvde jeg og mamma nærmest desperat alt mulig, vi kontaktet alle tolkekjente og kranglet med tolketjenesten til ingen nytte. Ingen ledige tolker. Er det virkelig mulig? Så kom første skoledag - og jeg møtte opp. Jeg gledet meg ikke, men merkelig nok grudde jeg meg ikke så veldig mye heller. For jeg visste vi var flere i denne situasjonen, vi var elleve døve studenter som var sammen om dette. Opprop og inndelingen av grupper gikk heldigvis bra, kun fordi de brukte powerpoint og navnet mitt ble vist frem der, hadde ikke navnene og listene blitt vist frem hadde jeg nok vært fortapt. Andre skoledag kom - og dagen forløp seg med viktig studieinformasjon. Jeg satt i gruppen min og følte meg utrolig dum, alt som ble sagt gikk meg hus forbi. Men jeg følte meg også sterk, nå kunne jeg si at jeg hadde prøvd. Jeg hadde møtt opp, vist interesse for faget og fortalt hele klassen at jeg er døv - og skal ta fatt på studiene uten tolk. Og det viktigste av alt faglærerne hadde sett meg i klassen. Etter andre skoledag dro jeg hjem og sendte mail til skolen med en gang for å be om et møte, for noen tiltak måtte til. Jeg ville ikke sitte i en gruppe resten av året og leke dum ku.
Grytidlig i dag dro jeg opp til skolen for et møte med avdelingslederen, det første han sa var; "Jeg så deg på tv i forrige uke. Dette var svære saker!". Jeg smilte og fortalte at jeg håpet på å få tolk utover skoleåret. Overraskende var han veldig positiv og sammen kom vi frem til en midlertidig løsning. Jeg er fritatt for å møte opp til forelesninger - og skal få alt på papir. Komunikasjonen og oppgaveinnleveringen skal foregå på mail. Joda, det blir mye mer lesing på meg, men dette skal likevel gå bra. Noen vil kanskje se på det som et tap, men jeg ser på det som en fordel, - for er det noe jeg liker så er det selvstudium. Det eneste jeg må bekymre meg for fremover er seminarene, her må jeg stille opp - selv uten tolk. Men den første seminarundervisningen er ikke før i begynnelsen av september og inntil da skal jeg gjøre alt i min makt for å få tolk, enten de er faglærte eller ufaglærte. Jeg driter i tolketjenestens regler, for nå skal jeg kjøre mitt eget løp. Ja, løpet er ennå ikke kjørt for en som med stolthet bærer tittelen; "student uten tolk!"
Men jeg skrek ikke, jeg kastet ikke noe og jeg bannet ikke. Jeg forholdt meg helt rolig. Er det noe jeg skal klare - så er det dette, for jeg skal ikke gi opp uten at jeg må. Gresset er alltid grønnere på den andre siden.
I mai fikk alle blivende førsteårsstudenter brev fra tolketjenesten med beskjed om at det kom til å bli vanskelig å ordne tolk til oss... Mens venner ble skremt var jeg altfor opptatt til å tenke over det, det var jo vår og snart sommer og jeg trodde faktisk det hele skulle løse seg etter hvert. Så stor tro hadde jeg på tolketjenesten, ja... I juli sendte jeg inn timeplanen min til tolketjenesten, jeg fikk takk i retursvar. Noen gikk stadig rundt og bekymret seg, andre var fortvilet. Jeg tenkte fremdeles ikke, jeg forsto faktisk ikke alvoret. Plutselig, tre dager før skolestart fikk jeg et brev fra tolketjenesten. AVSLAG! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Dagene etter det prøvde jeg og mamma nærmest desperat alt mulig, vi kontaktet alle tolkekjente og kranglet med tolketjenesten til ingen nytte. Ingen ledige tolker. Er det virkelig mulig? Så kom første skoledag - og jeg møtte opp. Jeg gledet meg ikke, men merkelig nok grudde jeg meg ikke så veldig mye heller. For jeg visste vi var flere i denne situasjonen, vi var elleve døve studenter som var sammen om dette. Opprop og inndelingen av grupper gikk heldigvis bra, kun fordi de brukte powerpoint og navnet mitt ble vist frem der, hadde ikke navnene og listene blitt vist frem hadde jeg nok vært fortapt. Andre skoledag kom - og dagen forløp seg med viktig studieinformasjon. Jeg satt i gruppen min og følte meg utrolig dum, alt som ble sagt gikk meg hus forbi. Men jeg følte meg også sterk, nå kunne jeg si at jeg hadde prøvd. Jeg hadde møtt opp, vist interesse for faget og fortalt hele klassen at jeg er døv - og skal ta fatt på studiene uten tolk. Og det viktigste av alt faglærerne hadde sett meg i klassen. Etter andre skoledag dro jeg hjem og sendte mail til skolen med en gang for å be om et møte, for noen tiltak måtte til. Jeg ville ikke sitte i en gruppe resten av året og leke dum ku.
Grytidlig i dag dro jeg opp til skolen for et møte med avdelingslederen, det første han sa var; "Jeg så deg på tv i forrige uke. Dette var svære saker!". Jeg smilte og fortalte at jeg håpet på å få tolk utover skoleåret. Overraskende var han veldig positiv og sammen kom vi frem til en midlertidig løsning. Jeg er fritatt for å møte opp til forelesninger - og skal få alt på papir. Komunikasjonen og oppgaveinnleveringen skal foregå på mail. Joda, det blir mye mer lesing på meg, men dette skal likevel gå bra. Noen vil kanskje se på det som et tap, men jeg ser på det som en fordel, - for er det noe jeg liker så er det selvstudium. Det eneste jeg må bekymre meg for fremover er seminarene, her må jeg stille opp - selv uten tolk. Men den første seminarundervisningen er ikke før i begynnelsen av september og inntil da skal jeg gjøre alt i min makt for å få tolk, enten de er faglærte eller ufaglærte. Jeg driter i tolketjenestens regler, for nå skal jeg kjøre mitt eget løp. Ja, løpet er ennå ikke kjørt for en som med stolthet bærer tittelen; "student uten tolk!"
torsdag 12. august 2010
Du... Kan du ikke ta bort sandpapiret?
Noen gang følt at du har et åpent sår og du kjenner at noen strør det med salt og gnir det inn i såret med et tørt stykke sandpapir - om igjen og om igjen, helt til du tilslutt ikke orker mer?
Sommeren er nu straks over og som vanlig fra år til år er jeg både uthvilt og sliten på en gang. Ferien min har vært helt utrolig, kanskje ikke helt som jeg ventet meg da jeg i mars planla den, - men den kunne ikke ha blitt bedre. Helt fullpakket med planer har jeg fått til så mye at jeg nesten ikke kan huske hva jeg egentlig har gjort. Ferien min startet en gang tidlig i juni på Ål. En kanonstart på sommeren selv om været virkelig sugde, Deafhood-seminar i regi av NDFU, en fet helg med masse moro. Da jeg kom hjem til Stavanger søndagen etter seminaret følte jeg meg utrolig tom, jeg var trist, men jeg visste at om knapt en uke skulle jeg tilbake til Ål igjen, - til både jobb og moro. Nemlig, for uken etter var det full fart igjen; den årlige norske barne- og juniorleiren. En artig uke med artige ledere - vi var en fin gjeng. Men brått kom sommerens første nedtur, etter leiren ble jeg syk. I tre dager var jeg dyvåt av svette, hadde feber og var utrolig utmattet. Måtte derfor avlyse en weekendtur til Danmark og gå glipp av årets største fest, samt droppe kulturfestivalen i Sverige. Jeg satt skuffet hjemme i Norge og var trist. Jeg var ikke gråtende trist, men jeg var likevel trist!
Etter tre dager med feberfantasier var jeg på bedrings vei og våget så å se frem til en Oslo-tur og den kommende NUL. I Oslo tilbrakte jeg nesten en hel uke med kvalitetstid hos venner, samme uke fikk jeg nøkkel til den nye og fantastiske leiligheten som alle nå har blitt forelsket i. Like etter var det full fart til Sverige, en uke i NUL. En utrolig bra uke med fet program og strålende vær, årets NUL kunne ikke ha blitt bedre. Men da den siste NUL-morgenen sto for dør - og jeg så bussen med alle de andre deltakerne kjøre nedover fra Västanvik følte jeg meg ordentlig tom. Istedenfor å tenke på at NUL var over - så jeg heller frem til de andre sommerplanene mine, men da jeg kom tilbake til Norge rammet forbannelsen meg igjen. Jeg droppet først en hyttetur på Sørlandet for å spare krefter til en Danmarktur, men forgjeves - på ny måtte jeg avlyse turen til Danmark på grunn av en dum mygginfeksjon. Med savnet etter NUL og den dumme mygginfeksjonen var jeg likevel fremdeles ikke gråtende trist, selv om jeg denne gangen virkelig var utrolig trist!
Med mye frem og tilbake greier ble det tilslutt en tur til Otta, fantastisk opplevelse med juvvandring og camping-stemning. Fikk også tilbrakt tid med folk jeg ikke så ofte ser, en flott helg. Så kom søndagen igjen og det var på tide å dra hjem. Ti timer satt jeg i en bil kjørende nedover Norge og var veldig sliten-fornøyd. Etter Otta var jeg full igang med pakking, Venezuela neste. Der ventet det enda en super uke til tross for at det var en leir for barn, men som leder hadde jeg det virkelig utrolig gøy med de andre lederne. Trettifem varmegrader, et hotell med tre forskjellige svømmebasseng og en privat strand, en bedre leirjobb tror jeg ikke man kan ha. Overstått leir og det var på tide med trettifire timers hjemreise, jeg var helt utslitt da jeg kom hjem. Med en forvridd døgnrytme og rare spisevaner føler jeg meg nå tommere enn noen gang. Det er mest sikkert fordi sommeren nå er over og jeg sitter igjen med blandete følelser. Det er ti lange måneder til neste sommer, hva skal jeg i all verden se frem til nå?
Og for første gang denne sommeren er jeg endelig gråtende trist...
Takk for en superduper sommer, folkens!
Sommeren er nu straks over og som vanlig fra år til år er jeg både uthvilt og sliten på en gang. Ferien min har vært helt utrolig, kanskje ikke helt som jeg ventet meg da jeg i mars planla den, - men den kunne ikke ha blitt bedre. Helt fullpakket med planer har jeg fått til så mye at jeg nesten ikke kan huske hva jeg egentlig har gjort. Ferien min startet en gang tidlig i juni på Ål. En kanonstart på sommeren selv om været virkelig sugde, Deafhood-seminar i regi av NDFU, en fet helg med masse moro. Da jeg kom hjem til Stavanger søndagen etter seminaret følte jeg meg utrolig tom, jeg var trist, men jeg visste at om knapt en uke skulle jeg tilbake til Ål igjen, - til både jobb og moro. Nemlig, for uken etter var det full fart igjen; den årlige norske barne- og juniorleiren. En artig uke med artige ledere - vi var en fin gjeng. Men brått kom sommerens første nedtur, etter leiren ble jeg syk. I tre dager var jeg dyvåt av svette, hadde feber og var utrolig utmattet. Måtte derfor avlyse en weekendtur til Danmark og gå glipp av årets største fest, samt droppe kulturfestivalen i Sverige. Jeg satt skuffet hjemme i Norge og var trist. Jeg var ikke gråtende trist, men jeg var likevel trist!
Etter tre dager med feberfantasier var jeg på bedrings vei og våget så å se frem til en Oslo-tur og den kommende NUL. I Oslo tilbrakte jeg nesten en hel uke med kvalitetstid hos venner, samme uke fikk jeg nøkkel til den nye og fantastiske leiligheten som alle nå har blitt forelsket i. Like etter var det full fart til Sverige, en uke i NUL. En utrolig bra uke med fet program og strålende vær, årets NUL kunne ikke ha blitt bedre. Men da den siste NUL-morgenen sto for dør - og jeg så bussen med alle de andre deltakerne kjøre nedover fra Västanvik følte jeg meg ordentlig tom. Istedenfor å tenke på at NUL var over - så jeg heller frem til de andre sommerplanene mine, men da jeg kom tilbake til Norge rammet forbannelsen meg igjen. Jeg droppet først en hyttetur på Sørlandet for å spare krefter til en Danmarktur, men forgjeves - på ny måtte jeg avlyse turen til Danmark på grunn av en dum mygginfeksjon. Med savnet etter NUL og den dumme mygginfeksjonen var jeg likevel fremdeles ikke gråtende trist, selv om jeg denne gangen virkelig var utrolig trist!
Med mye frem og tilbake greier ble det tilslutt en tur til Otta, fantastisk opplevelse med juvvandring og camping-stemning. Fikk også tilbrakt tid med folk jeg ikke så ofte ser, en flott helg. Så kom søndagen igjen og det var på tide å dra hjem. Ti timer satt jeg i en bil kjørende nedover Norge og var veldig sliten-fornøyd. Etter Otta var jeg full igang med pakking, Venezuela neste. Der ventet det enda en super uke til tross for at det var en leir for barn, men som leder hadde jeg det virkelig utrolig gøy med de andre lederne. Trettifem varmegrader, et hotell med tre forskjellige svømmebasseng og en privat strand, en bedre leirjobb tror jeg ikke man kan ha. Overstått leir og det var på tide med trettifire timers hjemreise, jeg var helt utslitt da jeg kom hjem. Med en forvridd døgnrytme og rare spisevaner føler jeg meg nå tommere enn noen gang. Det er mest sikkert fordi sommeren nå er over og jeg sitter igjen med blandete følelser. Det er ti lange måneder til neste sommer, hva skal jeg i all verden se frem til nå?
Og for første gang denne sommeren er jeg endelig gråtende trist...
Takk for en superduper sommer, folkens!
Abonner på:
Innlegg (Atom)