Fuck heteronormen!

Altså, før du blir sint, lei deg, irritert, satt ut, provosert eller får dårlig samvittighet av å lese dette innlegget så skal du vite at det ikke er min hensikt. Med dette innlegget vil jeg løfte frem en diskusjon ut til det offentlige rom. Til mitt offentlige rom. 

Jeg har mange heterovenner, kanskje altfor mange. Faktisk har jeg nesten bare heterovenner, og av og til kan det føles ensomt. Nei, jeg er ikke ensom fordi du er hetero, men jeg kan føle meg ensom fordi jeg ikke er hetero i et samfunn som er basert på heteronormen. Heteronormen? Hva faen er det for noe?

Jeg føler meg av og til ensom fordi samfunnet er bygget opp etter forbaskede normer. Alle de morsomme begivenheter og tradisjoner hvor man jo eldre man blir mer og mer skiller på kjønn. Heteronormen. Den begynner faktisk allerede når vi er veldig veldig små. Nå snakker jeg ikke om rosa og blå. Nei, nå snakker jeg om alle de organiserte sosiale arrangementene som vi voksne organiserer for våre barn, våre venner og kjærester. For allerede når vi er små så skiller vi på kjønn.

Der hvor foreldre inviterer kun gutter til sønnens bursdagsselskap, eller der hvor foreldre inviterer jenter til datterens første jentekveld. Vent litt nå, ja vent litt: døvesamfunnet er jo annerledes. Barneselskaper i vårt samfunn består ofte av alle kjønn. Vi i døvesamfunnet vokser opp i et samfunn hvor det er helt normalt at jenter og gutter vokser opp som bestevenner, og det er kanskje nettopp derfor heteronormen er mer sårbart i vårt miljø når vi senere blir ungdommer og voksne?

Siden vi i døvesamfunnet allerede som barn henger med alle kjønn så blir det plutselig en ubalanse når vi står overfor ”tradisjoner” som Norge og resten av Norden har hentet inn fra den amerikanske hørendekulturen. Tradisjoner som det norske og nordiske døvesamfunnet også henger med i. Dette er tradisjoner som ofte er rettet mot majoriteten i storsamfunnet fordi det nettopp er den gruppen man tjener mest penger på. Det er derfor disse tradisjonene er rettet mot tosomheten, egnet for heteropar eller så er det tradisjoner som deler opp etter kjønn – slik at det blir enda flere tradisjoner og enda mer penger å hente inn. Når vi i døvesamfunnet henger med og tar inn disse tradisjonene så blir vi mer utsatt som en gruppe fordi vi deler oss selv opp i flere små grupper som gjør oss svakere som gruppe - og det blir også mer sårbart for enkeltindivider.

La meg trekke inn noen eksempler:

Når vi er ferdige med barnebursdagsselskaper begynner vi som tenåringer å selv organisere jentekvelder og guttekvelder, med et par unntak fordi det er vi som organiserer som bestemmer hvem vi inviterer. Vi fortsetter å vokse opp og plutselig er vi inne i en alder der det skal være pardater. Senere står vi overfor flere som skal gifte seg og det er tid for utdrikkingslag. Nå oppnår vi 30-årsfester hvor noen arrangerer en overraskelse for et bursdagsbarn. Som blivende foreldre står plutselig babyshowere i kø, og etter fødselen dannes det foreldregrupper. 

Her blir kanskje døvesamfunnet mer utsatt? Fordi døvesamfunnet plutselig blir sårbar når vi stenger ute noen få, eller får noen til å føle seg utenfor i den sosiale begivenheten – uten å egentlig mene noe vondt med det.

La meg gå i detalj her:
- Jeg har deltatt på kanskje fem barnebursdagsselskaper hvor jeg var den eneste jenta tilstede. Til tider kunne det være gøy og til tider kunne det være kjedelig. Dette var guttevenner som trosset sine hørende foreldre allerede som små ved å bryte normen om å kun invitere gutter til bursdagsselskapet. For året etter ble det jo både gutter og jenter i bursdagsselskapene i kullet. Hvorfor jeg skriver ”hørende foreldre” er fordi jeg som så andre som meg som vokste opp med døve foreldre alltid har hatt det helt naturlig å invitere ALLE, uansett hvem og uansett kjønn til våre egne bursdagsselskaper.

- Men så blir vi tenåringer og blir da nesten tvunget til å velge den enkle løsningen når vi selv skal organisere hjemmekvelder ved å dele opp etter kjønn fordi det ikke er plass til hele ungdomsskolen i kjellerstuen. Vi kan ikke invitere alle fordi da blir vi for mange, men inviterer vi ikke alle ender noen opp lei seg fordi vi egentlig er for få i døvesamfunnet. Døvesamfunnet er kanskje lite, men likevel for stort til å få plass til alle i kjellerstuen. Å gå for jente/guttekvelder blir da den enkle løsningen etter press fra vennegjengen om å arrangere noe fordi man har en kjellerstue.
- På videregående får noen av oss kjærester: dine bestevenner er fortsatt single, men du har fått deg kjæreste så da må du henge med andre som har kjærester. Døvesamfunnet er lite, og blir enda mer mindre fordi vi deles opp i to grupper – de som er i parforhold og de som ikke er det. Blir det slutt mellom et par blir det enda mer kleint fordi de begge skal henge i den sammen "singelgjengen".
- Bryllupsklokkene ringer, men før det er det den siste festen som ugift – her er det viktig at kvinner skal få være kvinner og menn skal være menn en siste gang før de blir bundet. Å invitere noen av et annet kjønn til utdrikkingslaget kan vi nok hoppe over. Men man glemte jo at døvesamfunnet er lite – her blir en eller annen nær venn kanskje såret og tilsidesatt fordi vennen dessverre er av feil kjønn.
- Neimen skal vi ikke arrangere 30-årsfest for den der karen som blir 30? La oss invitere mennene i gjengen. Eller babyshower, hurra –  men babyshower er kun forbeholdt kvinner, så det er kun kvinner som er velkomne. Døvesamfunnet er lite, istedenfor å invitere nærmeste venner av begge kjønn til 30-åringens overraskelsefest eller til parets babyshower – ender man opp med å invitere 100 kvinnelige venner til babyshoweret og 100 mannlige venner til 30-årsfesten.
- Jaha, så har fødselen vært tilstede og man blir invitert til foreldregrupper – nei, ikke foreldregrupper. Det er mødregrupper og fedregrupper. Mødregrupper er forbeholdt de som har født et barn, og fedregrupper er forbeholdt menn. Og alle de som er midt i mellom, de som er forelder uten å ha født et barn – de er ikke med i bildet...

Dette. Alt dette er heteronormen. 

Jeg har vært del av den heteronormen. Jeg var hetero hele tenåringslivet og noen år etter det, jeg har sikkert såret noen ved å ha holdt i noen av arrangementene selv. Så sent som mitt eget utdrikkingslag så falt det meg ikke inn å nevne for noen at jeg ville ha mine nærmeste mannlige venner tilstede, og jeg sørger fortsatt av og til over det i dag fordi noen av de som stod meg nærmest da – og som fortsatt står meg nær i dag – ikke var med på mitt eget utdrikkingslag (misforstå meg rett: jeg hadde et fantastisk utdrikkingslag). Jeg er ennå del av denne heteronormen fordi jeg har altfor mange heterovenner – som jeg er utrolig glad i, derfor håper jeg at du vil være med på å forandre en norm som er dårlig for vårt storsamfunn, og faktisk enda dårligere for døvesamfunnet. Jada, ikveld påtar jeg meg igjen å være den som skaper dårlig stemning ved middagsbordet for nå har jeg tatt denne diskusjonen ut til ditt offentlige rom: Fuck heteronormen! ;)