Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som om et lite barn kom svevende bort til meg,
fjern som en underjordisk strøm: -det var som om et lite barn kom svevende bort til meg,
Jeg så inn i barnets øyne; Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
Jeg har blitt forsømt.
Den 1. februar 2011 vedtok Staten å ”løse” et problem.
Fra og med 2014 har jeg lenger ingen hjem!
Hele Norge samler seg full.
og alle vil dele historier på historier.
Vi sitter og venter i klasserommene, søker etter barmhjertige partier.
Vi venter på å bli kastet ut i samfunnet, på å råtne i mørke samfunnshull!
Vi vet egentlig ikke, hva vi sitter og venter,
og hva det kan bli det neste som hender.
Vi roper, brøler og vi veiver. Vi kan kanskje ikke høre,
men det er absolutt noe vi kan gjøre!
Ingen ser oss.
Ingen skal få vite, legene og staten hysjer ned på oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva som egentlig skjer!
Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke politikere være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sier: Du skal ikke gi opp, du skal gi alt det kreves.
Og nu har vi gitt det. Kanskje forgjeves, forgjeves?
Staten driter i oss, vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke nøye med hjemskoler i din kommuneskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og si at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte uvitende i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg våger å rope med min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på pengene og egoismens glør!
De liker å utrydde, de frydes ved jammer,
de ønsker å se skolene våre i flammer!
De ønsker egentlig å drukne oss alle i blod.
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at døve skolebarn er prøvedukker,
som stirrer med desperate blikk over skolegård og gater,
opprørt av legenes fromme svik,
vil verge sin barndom og er villig til å gå i krig!
Du kjenner kanskje det nedrige folkebedrag
men vi skal stå, med tegnspråk, deafhood og ære -
du vet at helter, det vil døve barn tilslutt være.
du vet, de vil seire med sabel og flagg!
Men først skal de ut med skolesekk og barnslige skrål,
for så henge igjen bak faglig, midt i sosiale støy,
og lide som legenes skittentøy.
Du vet det er statens mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er kanskje det for sent.
Vår dom er ikke rettferdig. Vår fremtid er ikke fortjent!
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på vitenskap,
på arbeid, på tegnspråk, på inkludering!
Men den som ikke vil dø for samfunnet
får heller prøve alene, gjennom legenes form for assimilering!
Jeg vrimler i mørket: - Å, kunne du åpne øynene dine,
Der er en eneste ting å gjøre.
Vis deg, mens du har frie hender.
Redd dine barn! Skolene brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
På PC-skjermen poppet det opp av beskjeder her og der.
Bare ulmende artikler på nett
varslet det samme som drømmens rop om rett:
Dagen bakenom artiklenes rand
steg med et skjær av blod på tann,
steg med en styrke så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.
Vår tid er kanskje forbi: Skolene Brenner!
Det originale diktet av Arnulf Øverland kan du lese her; Du må ikke sove
