....It's something called motivation.
Noen har klart å knekke koden, mens andre bare har rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.
Jeg er ikke en person som liker å åpne meg selv overfor et uvisst antall lesere, så det er virkelig få ganger jeg skriver personlige innlegg, de gangene jeg tilfeldigvis gjør det - skriver jeg i gåter (
beklager til deg og dere som ikke alltid forstår). Jeg har meninger om mye - og liker å reflektere om alt fra såkalte tabubelagte temaer til ulike teorier, men jeg legger ikke ut alt det jeg skriver om. Jeg har grenser for hva og hvor mye jeg vil dele. Likevel legger jeg ut (morsomme og korte) innlegg etter innlegg her på bloggen....?
Den egentlige grunnen til at jeg har en blogg er nemlig enkel: Jeg liker å skrive. Jeg liker å prøve ut nye skrivemåter - og jeg liker å se hvilke av mine innlegg som blir forstått og hvilke som ikke blir forstått, det er det man har kommentarfeltet til. Dessverre er det få som tør
(gidder?) å legge igjen spor. Jeg vet at du leser bloggen min og jeg vet at du har lyst til å kommentere.
Hvorfor gjør du det ikke? Enten er det fordi du ikke har lyst til å vise at du er en av dem som leser bloggen min eller så er det fordi du ikke vet helt om det passer seg å kommentere. Ok, det kan jeg respektere. Er det lettere å kommentere når man er anonym? Jeg testet dette ved å publisere et par notater på facebook - og der kommenterte folk i hytt og vær. Merkelig, man kan være mer anonym ved å legge igjen spor her enn å kommentere fritt på facebook. Noen påstår at det er fordi bloggen min ikke er så lett å finne og andre mener at jeg må publisere kobling til blogginnleggene mine på facebook for å få like mange kommentarer her som der. Kanskje det stemmer, kanskje ikke. Jeg har aldri lagt igjen link til mine innlegg åpent på facebook (og kommer ikke til å gjøre det) av en bestemt årsak; jeg har mer enn 600 venner der inne, og selv om cirka 250 av dem er i begrenset profil (de ser nemlig ingenting av det jeg poster på facebook) så har jeg likevel lite lyst til at alle skal få muligheten til å klikke seg inn på bloggen min. For det finnes som sagt grenser for hva og hvor mye jeg vil dele - og også med
hvem. Hvis du finner denne bloggen tilfeldigvis - og velger å bli en fast leser er det hyggelig. Blir du tipset om denne bloggen fordi noen liker den - er det enda bedre. Men får du link til denne bloggen rett i fanget
av meg på facebook (uten at jeg er klar over det fordi du er nettopp en av de 600 vennene mine der inne) er det mindre ok. For min del er det faktisk betryggende å være "diskrè" ved å ikke poste link her og der. Kanskje jeg hadde ment noe helt annet om dette hvis folk faktisk torde å legge igjen spor?
Noen har klart å knekke koden og andre har bare rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.
Ja, det er lettere å dele mine personlige, morsomme og pinlige erfaringer når jeg er under et dekknavn. Da kan jeg skrive om alt mulig og få tilbakemelding på de innleggene som virkelig er bra, uten å føle at jeg blotter meg totalt og å få en følelse av en urettferdighet ved at nettopp du vet hvem jeg er, men jeg vet ikke hvem du som leser er. For dere som leser norske blogger generelt så er dette ikke så vanskelig å finne ut, den skrivestilen jeg bruker andre steder har jeg nemlig også brukt på denne bloggen, min blogg. ;)
Ps. Det er utrolig hyggelig når folk sier ansikt-til-ansikt at det jeg skriver er morsomt å lese, det er noe jeg fremdeles setter pris på :)
