Steg For Steg - finn en feil!

Gjennom syv sesonger av Steg For Steg så jeg på denne introen, alltid med en følelse av at noe var feil. I min kjedsomhet her om dagen fant jeg på å se gjennom gamle intoer på YouTube og jeg fant utrolig nok feilen etter mange år (kanskje vet du om dette allerede). Jeg kunne ikke tro det jeg så, klikket meg inn på imdb.com - og det var det. Følelsen jeg hadde som barn stemte, det er virkelig en feil. Se gjennom introen en gang til - og se om du finner feilen, du òg.



0:18: Hele Lambert/Foster familien går samlet i parken, det er to smågutter med mørkt hår. Den ene er Brendan og den andre er - huh? Hvem er dette?
0:35: Carol Foster deler ut noe til Lambert/Foster ungene, den ukjente ungen er der også.
1:11; Søstra til Carol deler ut noe godt til resten av familien, den ukjente ungen er med som om han er en del av familien.
1:23: Er du også en av de som alltid funderer litt på hvorfor Mark Foster (Christopher Castile) ikke er med i berg og dal-banen? Han står heller med bestemoren sin trygt på bakken og vinker til de andre på toppen.

Vel, rollefiguren Mark Foster var egentlig tiltenkt en annen (den andre ungen med det mørke håret, du kan se glimt av ham i seriens to første episoder også), men i siste liten kom Christopher Castile inn i bildet...

Var det noen som sa jul?

Favoritt julepynten min hjemme
hos mamma og pappa

Jeg drakk julegløgg allerede tidlig i november, samme måned gikk jeg rundt med en stygg nisselue. Tjuvstarta litt med sjokoladekalenderen ved å spise første bit natt til 1. desember (regelen er jo å ete om morgenen...?) Var på julebord og spiste ordentlig julemat tidlig i adventstiden. Fikk fikset det meste av julegavene før jeg forlot Oslo. Har fulgt med på gyldne hale dag for dag, selv gjennom eksamensperioden. Men julestemningen var ikke å finne, ikke før jeg dro hjem til kjære mamma.


Prins, kan ikke tro
at denne bikkja er 11 år

For der hvor mamma er finner jeg pappa, Prins, øvrige familie, min barndomshjem med masse julepynt, familiemiddager, lille Mats Emilian, snø, bilen min (ok, kanskje irrelevant) - og sist men ikke minst, juletre
(i år har vi for første gang satt frem juletreet noen dager tidligere, vi feirer nemlig ikke jula i Stavanger i år). 

Alt dette utfyller den siste juledelen. O' jul med din glede, jeg er endelig i julestemning!

Ønsker dere alle en riktig god jul!

Feedback? Oh, come on...

....It's something called motivation.

Noen har klart å knekke koden, mens andre bare har rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.

Jeg er ikke en person som liker å åpne meg selv overfor et uvisst antall lesere, så det er virkelig få ganger jeg skriver personlige innlegg, de gangene jeg tilfeldigvis gjør det - skriver jeg i gåter (beklager til deg og dere som ikke alltid forstår). Jeg har meninger om mye - og liker å reflektere om alt fra såkalte tabubelagte temaer til ulike teorier, men jeg legger ikke ut alt det jeg skriver om. Jeg har grenser for hva og hvor mye jeg vil dele. Likevel legger jeg ut (morsomme og korte) innlegg etter innlegg her på bloggen....?
Den egentlige grunnen til at jeg har en blogg er nemlig enkel: Jeg liker å skrive. Jeg liker å prøve ut nye skrivemåter - og jeg liker å se hvilke av mine innlegg som blir forstått og hvilke som ikke blir forstått, det er det man har kommentarfeltet til. Dessverre er det få som tør (gidder?) å legge igjen spor. Jeg vet at du leser bloggen min og jeg vet at du har lyst til å kommentere. Hvorfor gjør du det ikke? Enten er det fordi du ikke har lyst til å vise at du er en av dem som leser bloggen min eller så er det fordi du ikke vet helt om det passer seg å kommentere. Ok, det kan jeg respektere. Er det lettere å kommentere når man er anonym? Jeg testet dette ved å publisere et par notater på facebook - og der kommenterte folk i hytt og vær. Merkelig, man kan være mer anonym ved å legge igjen spor her enn å kommentere fritt på facebook. Noen påstår at det er fordi bloggen min ikke er så lett å finne og andre mener at jeg må publisere kobling til blogginnleggene mine på facebook for å få like mange kommentarer her som der. Kanskje det stemmer, kanskje ikke. Jeg har aldri lagt igjen link til mine innlegg åpent på facebook (og kommer ikke til å gjøre det) av en bestemt årsak; jeg har mer enn 600 venner der inne, og selv om cirka 250 av dem er i begrenset profil (de ser nemlig ingenting av det jeg poster på facebook) så har jeg likevel lite lyst til at alle skal få muligheten til å klikke seg inn på bloggen min. For det finnes som sagt grenser for hva og hvor mye jeg vil dele - og også med hvem. Hvis du finner denne bloggen tilfeldigvis - og velger å bli en fast leser er det hyggelig. Blir du tipset om denne bloggen fordi noen liker den - er det enda bedre. Men får du link til denne bloggen rett i fanget av meg på facebook (uten at jeg er klar over det fordi du er nettopp en av de 600 vennene mine der inne) er det mindre ok. For min del er det faktisk betryggende å være "diskrè" ved å ikke poste link her og der. Kanskje jeg hadde ment noe helt annet om dette hvis folk faktisk torde å legge igjen spor?

Noen har klart å knekke koden og andre har bare rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.
Ja, det er lettere å dele mine personlige, morsomme og pinlige erfaringer når jeg er under et dekknavn. Da kan jeg skrive om alt mulig og få tilbakemelding på de innleggene som virkelig er bra, uten å føle at jeg blotter meg totalt og å få en følelse av en urettferdighet ved at nettopp du vet hvem jeg er, men jeg vet ikke hvem du som leser er. For dere som leser norske blogger generelt så er dette ikke så vanskelig å finne ut, den skrivestilen jeg bruker andre steder har jeg nemlig også brukt på denne bloggen, min blogg. ;)

Ps. Det er utrolig hyggelig når folk sier ansikt-til-ansikt at det jeg skriver er morsomt å lese, det er noe jeg fremdeles setter pris på :)

To the thief!

The day started with a smile, we all had a funny start at the evening. Good friends here, old acquaintances there and new people everywhere. The night nearly went crazy and the party turned with a bang. I had a funny night, of course - like I always do at Frontrunner's parties, until you had to destroy my mood. I don't know if you are deaf or hearing, nor if you know me or if I know who you are. It doesn't matter. For me you are a thief, and I don't know if I should hate you or if I should be mad on myself. First, I can't understand why or how you just chose my wardrobe number and stole my jacket, but why I took my favorite jacket at a party with more than three hundred guests is to me a mystery. If we turn the time some days back, it's like I knew what should happen all the way….

…It's Thursday and I'm standing at my room, preparing my outfits for the weekend, and at a moment I'm thinking; «Which jacket should I bring? Maybe I should bring two different jackets? One for the whole weekend and one for the party?» After a while when it seems like my bag is going to be full I'm ending up with only one jacket. Of course my favorite jacket. Right before I'm leaving I'm telling to a friend that something is wrong and I'm feeling that I've forgot something and right there on my hall I'm thinking; «Maybe I should bring another jacket?» But there is no time for my endless thinking, we've to get on the bus before it’s leaving. After one day in Roskilde does the party start and at the Saturday evening before the dinner I’m doing me ready, I threw me on the jacket and putting down my mobile, money and the wallet in the pockets. (I’m bringing me with a handbag too.) Finally at the pub’s hall when we are going to let our jackets in the wardrobe; «Well, maybe I should take all my values from the pockets and have them in a friend’s handbag?» And there we go, my jacket and the handbag is giving away to someone others in a public wardrobe with no values in the pockets, my jacket’s number is 131 and my handbag’s number is 130. After eight funny hours when the party is over and drunk people are on the way home do I realize that I’ve lost one of my numbers. Fuck, I can’t do anything than to stand there side by side with the wardrobe and waiting for people to pick up their belongings. There’re four people with me, they’re waiting too. When last person in the cue is picking up her things do I see six jackets left in the wardrobe. None of them is mine…?

…We all had a funny start at the evening. Good friends here, old acquaintances there and new people everywhere. The night nearly went crazy and the party turned with a bang. I had a funny night, of course, like I always do at Frontrunner's parties, until you had to destroy my mood. I don't know if you are deaf or hearing, nor if you know me or if I know who you are. It doesn't matter. It’s just really resentful; because of that if I would have done something else I still could have this jacket with me now. Oh yes, I’m damn mad on myself.

It's December

Ettersom jeg for to år siden skrev dette og året etter kom med et oppfølgingsinnlegg, - så er det en selvfølge at jeg poster noe lignende i år også. Nemlig mitt kjæreste barndomsminne; http://vimeo.com/17349909

Tusen takk til deg som jeg fikk låne dvd-ene av, men aller mest - en stor juletakk til Andrè som delte dette videre med alle oss andre :)

Nordensiation; om det å være nordisk

(an english version is coming)

Internasjonale arrangementer - uansett hva slags arrangement det er, får meg alltid til å tenke på en ting, jeg kan aldri bli mer stolt av å være nordisk.

- Vent litt! Var du også i Madrid!?
- Ja, jag var där... Var du?
- Ja... Jeg husker ikke å ha sett deg der borte...
- Jag är tjejen som hoppade på biltaket den sista natten...
- Seriøst? Haha, da så jeg deg i Madrid...

En samtale mellom meg og en svenske nylig, en lignende samtale har jeg hatt flere ganger med forskjellige personer, gjerne er disse personene også nordiske. Jeg tror jeg i ettertid har møtt mer enn tjue personer fra Norden som også var i Madrid. Jeg bare husker ikke å ha sett dere der. Vi har helt sikkert støtt på hverandre og nikket til hverandre under Madrid-oppholdet, men ikke noe mer utover det. Når jeg tenker meg om så er det egentlig ikke så rart, jeg var bare nitten den gang og kjente ikke så mange utenfor Norge. Jeg reiste til Madrid primært for å nyte ferien sammen med venner - og for å oppleve "verdens største fest", likesom mange (tør jeg si alle?) andre. Etter tre fantastiske uker i Spania, selv om jeg var mye sammen med enkelte dansker og svensker + mange av de som deltok på WFDYS-leiren like før kongressen i Madrid, innså jeg der og da at det folk sier om "nordmenn-går-alltid-i-flokk"-syndromet var et faktum. Nå som det snart er gått fire år siden Madrid har jeg rukket å være med på to NUL, jobbet i et par WFDYS-leir, vært med på to (snart tre) frontrunners-fester på rad. Samt deltatt på flere internasjonale begivenheter, truffet flere kjente og blitt enda mer kjent med gamle kjente, så innså jeg først i sommer nå nylig at "nordmenn-går-alltid-i-flokk”-syndromet for meg ikke lenger finnes. Derimot er det "nordiske-går-alltid-i-flokk”-syndromet som gjelder. Er det fordi jeg har fått et større nettverk nå som 22 åring at jeg henger mer enn gjerne med folk fra Norden når vi er på internasjonale arrangementer – at dette syndromet nå gjelder? Hva skjer da etter neste fire år? Kommer nettverket mitt til å bli enda større - og kommer jeg til å henge med folk fra hele verden som om jeg har kjent dem i evigheter?

Faktisk - nei, det tror jeg ikke. Det er noe eget med Norden, noe spesielt. Noe jeg ikke kan sette ord på. For i de senere år har jeg merket meg en stor forskjell på hvordan jeg forholder meg til folk i utlandet. Utlandet? Nei, la meg heller si utenfor Norge, for jeg ser ikke på resten av Norden som utlandet. Jeg ser på Norden som Norden. Og ja, jeg forholder meg forskjellig til folk fra Norden og til folk fra utlandet. Hvis jeg for eksempel tilfeldigvis støter på deg i Sunny Beach og får vite at du er svensk, synes jeg det rett og slett er hyggelig. Treffer jeg deg på sykkelferie i Frankrike - og det viser seg at du er dansk, da tenker jeg for et sammentreff og vi kommer selvsagt lett i snakk med hverandre. Treffer jeg deg på skiferie i Østerrike og får vite at du er fra Finland, så faller det helt naturlig for meg å henge med deg på afterski. Dog om vi fire igjen treffer på hverandre, senere i for eksempel Australia på et større arrangement, henger vi med hverandre og hverandres venner som om det er noe helt naturlig. For er det noe jeg kan beskrive Norden med så er det; solidaritet, samhørighet og tradisjon. Det er dette vi står overfor hverandre med, vi har samme bakgrunn, kultur og for å ikke nevne en lang historie bak oss. Med andre ord - vi identifiserer oss med hverandre og føler at vi har et spesielt bånd, et bånd vi ikke helt kan forklare. Se på USA, som er et stort land - det er større enn hele Norden tilsammen, og ettersom de er et og samme land har de en felles tilhørighet. Kan det da være mulig at vi nordiske, helt ubevisst, ser på oss som om vi kommer fra et og samme kontinent? For det er jo det vi nettopp egentlig gjør når vi er utenlands. Vi henger med hverandre som om vi kommer fra samme land.

Så la oss nå spole tilbake til "nordiske-går-alltid-i-flokk"-syndromet; som en annen svenske en gang sa; «It's like a big party! Vi reser inte til ett annat stalla och sager; Ja, nu ska vi hitta nytt folk!» Så hvis vi skal se på verdenskongressen som en stor fest, og vi videre er en gjeng som drar på den festen sammen for å blande oss med bekjente og ukjente der borte, men så drar vi hjem igjen til Norden sammen. Hjemme i Norden treffer vi på hverandre en mang ganger før den neste store festen. Vi drar nemlig ikke på den store festen og bestemmer oss helt plutselig for at nå skal vi spre oss, vi henger heller sammen med hverandre og hverandres venner. Og jo oftere vi er utenlands jo større nettverk får vi, desto mer kan vi blande oss sammen med andre bekjente, som senere blir våre kjente. Det er bare det at vi selvsagt alltid blir kjent med nordiske først og drar hjem med nordiske og møter våre nordiske venner oftere enn våre verdensvenner...

De 10 festbud

10 uskrevne regler du må kunne når du skal på fest:

1. Du skal ikke si ha det til alle og foran alle når du skal gå
   (FESTBREMS med store bokstaver).
2. Du skal ikke prøve deg for hardt på folk du ikke kan få
3. Du tørker opp etter deg når du har sølt, uansett hvor beruset du er
4. Du låser ikke dassen for så å sovne der inne og forårsaker dokø
5. Du skal ikke bruke uendelig mye med dopapir, det er andre gjester tilstede også
6. Du feiger ikke ut i lek, den som er med på leken må tåle steken
7. Du skal ikke ankomme en fest med lite alkohol og forlate festen med mer
8. Du skal ikke legge an på venners kjærester, uansett hvor mye du har lyst
9. Du skal ikke si for mye, husk at du skal kunne stå for det du sier dagen derpå
10. Du skal ikke lage drama på andres bekosting, neste gang kan det være deg som er offeret

Ikke bli en FESTBREMS! ;)

Når det er...

…høst lengter jeg etter vinter. Når det er vinter lengter jeg etter vår. Når det er vår lengter jeg etter sommer. Når det er sommer lengter jeg etter høst.

Hvorfor kan man ikke være fornøyd med det man har?

Jeg er ikke full, jeg er beautiful

Jeg våkner. Hodet dunker, jeg kjenner svimmelheten og oppkastfølelsen true på. Jeg stirrer opp på taket. Gårskvelden var moro. Jeg var ikke så full, men heller ikke ”bare” godt brisen. Det kunne fort ha gått helt bang... Men til tross for det var jeg anstendig og fulgte utelivets spilleregler.
De tre gylne reglene enhver mor lærer barnet sitt når det er gammelt nok til å begynne å gå ut på byen;

- Si alltid ifra til noen om hvor du skal gå og gå ikke hjem alene
- La aldri drinken din være igjen for så å drikke av det etterpå / ta ikke imot drinker uten å vite hvor det har vært
- Ta ikke imot drinker fra folk hvis du ikke kjenner dem

Jada, i overført betydning;

- Ikke ha one night stands (uten å si hvem du drar med eller hvor du drar)
- Ikke bli voldtatt
- Ikke ta imot noe hvis du ikke skal gi noe tilbake

I går brøt jeg nesten den ene regelen. Jeg hadde ikke avtalt noe hjemfølge. Søyland, min (som regel) faste nattfølge - du var sterkt savnet i går! ;)

Også din leieperiode vil gå ut...

Du kan gjøre hva du vil, men du vet ikke hvor lenge du har det. Du kan velge å si opp. I verste fall kan du miste det brått, for noen kan plutselig ta det fra deg. Eller så kan det gå i stykker og du vil da miste det gradvis. Er du heldig, kan du ha det i mange år før det blir slitt og for gammelt.
Livet ditt er bare til låns, du eier ikke det. Så kom deg ut og gjør noe fornuftig med livet ditt, enten det bare er for deg selv eller for andre, før det er for sent og du kaster bort alt sammen.

- Jeg siterer en volunteer; «Å jobbe frivillig er som å betale leia til livet.»
En fin måte å si dette på - og ja, dette er noe som gjelder i går, i dag, i morgen og for alltid...

Når klokken viser 07.40

Det er fredag, klokka er 08.30. Øynene mine er tunge og forelesningssalen er halvfull. Mens halvparten ikke har giddet å møte opp strever jeg med å holde meg våken. De andre er nok hjemme og sover, jeg kunne ha vært en av dem.

Femti minutter tidligere, klokka 07.40, våkner jeg. Det er mørkt og det første som slår meg er at snøen fremdeles ikke er kommet. Huff, det første tegnet på at den svarte november er på vei. Vent litt, hvorfor er jeg våken? Klokka har vel ikke viberert? Jeg har vel ikke forsovet meg? Åå nei, tenker jeg idet jeg titter på veggklokken, skolen starter om førtifem minutter. Stresset og det kalde gulvet på rommet mitt frister lite. Jeg har heller lyst å bli under den varme dyna og sove i en time til. Siden jeg ikke har noen obligatorisk oppmøte i dag, snur meg i senga og kryper sammen under dyna. Så herlig.... Nei, herregud!!! Jeg reiser meg brått opp. Tolkene!!! Jeg kan ikke avbestille førti minutter før. Jeg kommer meg motvillig opp fra senga og gjør meg klar, rekker skolen så vidt - og tvinger meg gjennom tre timer med helvetes slit. Slitet med å holde meg våken fører til at jeg ikke får med meg noe som helst fra dagens forelesning, bortsett fra viktige punkter utenom pensumet som læreren "tilfeldigvis" nevner.
Jeg kunne jo like godt ha blitt hjemme og sovet i en time til. Deretter lest på egenhånd, fremfor å komme hjem stuptrøtt fra forelesningen, med de viktige punktene læreren har nevnt, for så å få hele døgnet snudd på hodet ved å ta en formiddagslur....

- Åå, så herlig det er å være en student med tolk ;)

Basismatte, sier du?

bildet er lånt fra dagbladet

Foran meg har jeg oppvarmingsoppgaver som inneholder alt fra likninger til brøk og potenser. Dette kjenner jeg til, jeg trenger bare å gjenoppfriske hukommelsen så er jeg klar for en ny runde med matematikk. Men før jeg rekker å komme i gang får jeg neste sett med oppgaver. Læreren snakker i vei som om det er enkle saker. Panikken tar over, hjertet hopper over et slag. Dette her var verre. Jeg kan ikke huske å ha gått gjennom dette? Jeg snur meg mot sidemannen, hun rister på hodet. Hun sliter hun òg. Jeg puster nervøs ut, det er jo derfor vi er her. Forkurs i matematikk.

Basismatte, sier du? Men jeg forstår det ikke. Faktorisering, likning, kvadratrot og algebra. Dette kan ikke være basiskunnskap i matematikk? Jeg har gjennomført elleve år med matte, dog er det fem år siden sist min siste mattetime, men jeg har aldri hatt bruk for likning siden den gang. Ei heller har jeg behøvd algebra og hvem trenger å faktorisere et tall i dagliglivet? Nei, matte er og forblir for meg syntaks med noe uforståelig.
Jeg vil ikke sitte og pugge et uforståelig fag, skal jeg lære matte må jeg forstå.
Så her kommer min utfordring til deg; kan du få meg til å forstå den såkalte basismatten, skal jeg ta et isbad på Frysja i januar ;)

- Åå, som jeg elsker det geniet som oppfant matematikken! 

Student uten tolk!

Jeg kunne ha skreket av fortvilelse. Jeg kunne ha kastet bøkene rett i veggen. Jeg kunne ha bannet til tolketjenesten. Og jeg kunne ha eksplodert av sinne og gitt opp. I forrige uke så jeg nesten rødt!
Men jeg skrek ikke, jeg kastet ikke noe og jeg bannet ikke. Jeg forholdt meg helt rolig. Er det noe jeg skal klare - så er det dette, for jeg skal ikke gi opp uten at jeg må. Gresset er alltid grønnere på den andre siden.

I mai fikk alle blivende førsteårsstudenter brev fra tolketjenesten med beskjed om at det kom til å bli vanskelig å ordne tolk til oss... Mens venner ble skremt var jeg altfor opptatt til å tenke over det, det var jo vår og snart sommer og jeg trodde faktisk det hele skulle løse seg etter hvert. Så stor tro hadde jeg på tolketjenesten, ja... I juli sendte jeg inn timeplanen min til tolketjenesten, jeg fikk takk i retursvar. Noen gikk stadig rundt og bekymret seg, andre var fortvilet. Jeg tenkte fremdeles ikke, jeg forsto faktisk ikke alvoret. Plutselig, tre dager før skolestart fikk jeg et brev fra tolketjenesten. AVSLAG! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Dagene etter det prøvde jeg og mamma nærmest desperat alt mulig, vi kontaktet alle tolkekjente og kranglet med tolketjenesten til ingen nytte. Ingen ledige tolker. Er det virkelig mulig? Så kom første skoledag - og jeg møtte opp. Jeg gledet meg ikke, men merkelig nok grudde jeg meg ikke så veldig mye heller. For jeg visste vi var flere i denne situasjonen, vi var elleve døve studenter som var sammen om dette. Opprop og inndelingen av grupper gikk heldigvis bra, kun fordi de brukte powerpoint og navnet mitt ble vist frem der, hadde ikke navnene og listene blitt vist frem hadde jeg nok vært fortapt. Andre skoledag kom - og dagen forløp seg med viktig studieinformasjon. Jeg satt i gruppen min og følte meg utrolig dum, alt som ble sagt gikk meg hus forbi. Men jeg følte meg også sterk, nå kunne jeg si at jeg hadde prøvd. Jeg hadde møtt opp, vist interesse for faget og fortalt hele klassen at jeg er døv - og skal ta fatt på studiene uten tolk. Og det viktigste av alt faglærerne hadde sett meg i klassen. Etter andre skoledag dro jeg hjem og sendte mail til skolen med en gang for å be om et møte, for noen tiltak måtte til. Jeg ville ikke sitte i en gruppe resten av året og leke dum ku.

Grytidlig i dag dro jeg opp til skolen for et møte med avdelingslederen, det første han sa var; "Jeg så deg på tv i forrige uke. Dette var svære saker!". Jeg smilte og fortalte at jeg håpet på å få tolk utover skoleåret. Overraskende var han veldig positiv og sammen kom vi frem til en midlertidig løsning. Jeg er fritatt for å møte opp til forelesninger - og skal få alt på papir. Komunikasjonen og oppgaveinnleveringen skal foregå på mail. Joda, det blir mye mer lesing på meg, men dette skal likevel gå bra. Noen vil kanskje se på det som et tap, men jeg ser på det som en fordel, - for er det noe jeg liker så er det selvstudium. Det eneste jeg må bekymre meg for fremover er seminarene, her må jeg stille opp - selv uten tolk. Men den første seminarundervisningen er ikke før i begynnelsen av september og inntil da skal jeg gjøre alt i min makt for å få tolk, enten de er faglærte eller ufaglærte. Jeg driter i tolketjenestens regler, for nå skal jeg kjøre mitt eget løp. Ja, løpet er ennå ikke kjørt for en som med stolthet bærer tittelen; "student uten tolk!"

Du... Kan du ikke ta bort sandpapiret?

Noen gang følt at du har et åpent sår og du kjenner at noen strør det med salt og gnir det inn i såret med et tørt stykke sandpapir - om igjen og om igjen, helt til du tilslutt ikke orker mer?


Sommeren er nu straks over og som vanlig fra år til år er jeg både uthvilt og sliten på en gang. Ferien min har vært helt utrolig, kanskje ikke helt som jeg ventet meg da jeg i mars planla den, - men den kunne ikke ha blitt bedre. Helt fullpakket med planer har jeg fått til så mye at jeg nesten ikke kan huske hva jeg egentlig har gjort. Ferien min startet en gang tidlig i juni på Ål. En kanonstart på sommeren selv om været virkelig sugde, Deafhood-seminar i regi av NDFU, en fet helg med masse moro. Da jeg kom hjem til Stavanger søndagen etter seminaret følte jeg meg utrolig tom, jeg var trist, men jeg visste at om knapt en uke skulle jeg tilbake til Ål igjen, - til både jobb og moro. Nemlig, for uken etter var det full fart igjen; den årlige norske barne- og juniorleiren. En artig uke med artige ledere - vi var en fin gjeng. Men brått kom sommerens første nedtur, etter leiren ble jeg syk. I tre dager var jeg dyvåt av svette, hadde feber og var utrolig utmattet. Måtte derfor avlyse en weekendtur til Danmark og gå glipp av årets største fest, samt droppe kulturfestivalen i Sverige. Jeg satt skuffet hjemme i Norge og var trist. Jeg var ikke gråtende trist, men jeg var likevel trist!

Etter tre dager med feberfantasier var jeg på bedrings vei og våget så å se frem til en Oslo-tur og den kommende NUL. I Oslo tilbrakte jeg nesten en hel uke med kvalitetstid hos venner, samme uke fikk jeg nøkkel til den nye og fantastiske leiligheten som alle nå har blitt forelsket i. Like etter var det full fart til Sverige, en uke i NUL. En utrolig bra uke med fet program og strålende vær, årets NUL kunne ikke ha blitt bedre. Men da den siste NUL-morgenen sto for dør - og jeg så bussen med alle de andre deltakerne kjøre nedover fra Västanvik  følte jeg meg ordentlig tom. Istedenfor å tenke på at NUL var over - så jeg heller frem til de andre sommerplanene mine, men da jeg kom tilbake til Norge rammet forbannelsen meg igjen. Jeg droppet først en hyttetur på Sørlandet for å spare krefter til en Danmarktur, men forgjeves - på ny måtte jeg avlyse turen til Danmark på grunn av en dum mygginfeksjon. Med savnet etter NUL og den dumme mygginfeksjonen var jeg likevel fremdeles ikke gråtende trist, selv om jeg denne gangen virkelig var utrolig trist!

Med mye frem og tilbake greier ble det tilslutt en tur til Otta, fantastisk opplevelse med juvvandring og camping-stemning. Fikk også tilbrakt tid med folk jeg ikke så ofte ser, en flott helg. Så kom søndagen igjen og det var på tide å dra hjem. Ti timer satt jeg i en bil kjørende nedover Norge og var veldig sliten-fornøyd. Etter Otta var jeg full igang med pakking, Venezuela neste. Der ventet det enda en super uke til tross for at det var en leir for barn, men som leder hadde jeg det virkelig utrolig gøy med de andre lederne. Trettifem varmegrader, et hotell med tre forskjellige svømmebasseng og en privat strand, en bedre leirjobb tror jeg ikke man kan ha. Overstått leir og det var på tide med trettifire timers hjemreise, jeg var helt utslitt da jeg kom hjem. Med en forvridd døgnrytme og rare spisevaner føler jeg meg nå tommere enn noen gang. Det er mest sikkert fordi sommeren nå er over og jeg sitter igjen med blandete følelser. Det er ti lange måneder til neste sommer, hva skal jeg i all verden se frem til nå?
Og for første gang denne sommeren er jeg endelig gråtende trist...

Takk for en superduper sommer, folkens!

Slangen i Paradiset

Jeg forbinder juks med forræderi, utroskap med illojalitet.
Jeg forbinder taushetsplikt med svik, grasrot med uvitenhet.
Jeg forbinder løgn med nag og hevn med bitterhet.
Men jeg forbinder en slange med noe verre enn alt dette.

Folkens! Sett dere ned, pust ut og forbered dere på en ekstrem form for aha-opplevelse. Dere vil snart forstå at de såkalte bad boys-guttene fra videregående tiden ikke kan måle seg med sleipe slanger som spiller skitne spill. Det er et faktum at jenter kan være jævlige mot hverandre og jenter kan også være sin egen verste fiende. Visste du at en jente har mer vansker for å komme seg over en venninnes svik enn et svik fra en av det motsatte kjønn? Og ja, de fleste av venninnene dine har mer eller mindre baktanker i alt det de gjør. Før vi fortsetter så vil jeg understreke at det også finnes gutter som er like falske og at det jeg skriver nå ikke nødvendigvis handler om et bestemt kjønn.


Alle mennesker takler lojalitetsbrudd veldig dårlig, hvis du har venner som kommer inn døren når de andre går ut. Hvis du har venner som er der når de andre bare drar hjem etter at festen din er over. Og hvis du har venner som tør å snakke med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, da har du sikkert skjønt at det er disse vennene du skal ta vare på. Men er du en av dem som tar vare på riktige venner? En vanlig vennegjeng består av en gruppe med ulike personligheter, dog er det en gjeng dannet på grunn av felles interesser. De fleste vennegjenger er forskjellige på hver sin måte, men enhver vennegjeng har noe til felles. Den kule og morsomme personen i gjengen. Ved første øyekast kan vedkommende være smart og beundringsverdig, etter en stund merker du at vedkommende også er veldig sleip. Etter enda en god stund er vedkommende for deg blitt både manipulerende og falsk. Vedkommende som alle har i vennegjengen er en sleip slange. Denne slangen liker å smyge rundt fra person til person, slangen er en kontrollfrik og styrer deg indirekte. Denne slangen kommer ikke inn døren og hjelper deg i vanskelige perioder, den bare dukker plutselig opp fra intet når du er på vei oppover igjen, for så å late som om den har vært der for deg hele tiden. Slangen drar ikke hjem etter at festen din er over, den forbereder nachspiel for så å late som at det er synd du ikke kan være med fordi du er festens vert, men innerst inne er slangen egentlig fylt av skadefryd. Slangen snakker med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, det er den samme slangen som får folk til å vende deg ryggene sine. Det er en glatt og sleip slange som vil gjøre alt for å trekke deg ned, det er den samme slangen som hvisker deg i øret og som får deg til å bite på løgner. Den sleipe slangen kryper fra person til person og fryder tilfreds over dramaet det skaper, det er den samme slangen som etterpå klager over all dramaet til alle andre. Den sleipe slangen som ser på når du kritiserer noe av frustrasjon, det er den samme slangen som er fylt av munndiare og som ikke greier å holde ting for seg selv. Slangen forteller videre det du sier i fortrolighet, men som bruker sine egne ord. Den sleipe slangen som virker uskyldig og uforstående når den blir konfrontert, det er den samme slangen som får deg på sin side for så å ta igjen på de andre som torde å konfrontere slangen. Den sleipe slangen som ligger med eksen din kun for å såre deg, det er den samme slangen som blir fly forbannet hvis du rører dens eks. Den sleipe slangen som alltid kommenterer hvor fin du er, det er den samme slangen som sier «herregud for noen stygge sko du har» når du har gått ut av rommet. Slangen som på en eller annen måte alltid får deg til å betro deg til den, den samme slangen stjeler så dine ord og før du vet ordet av det – så har du i alles øyne blitt hermegåsen. Den sleipe slangen som er sykelig sjalu og tenker konstant på hevn, det er den samme slangen som er så god til å snakke seg ut av trøbbel og som slipper unna med alt.

Store og lykkelige vennegjenger har også en annen venn. Det er reven som du har kjent så lenge du kan huske, den smarte reven som virker så god og varm ved første øyekast. Det er den samme reven som lusker rundt og er på vakt, som kan gjennomskue deg og som gjør alt for å håne urettferdighet. Denne reven er dyktig til å forsvare seg selv eller andre. Reven kan manipulere og klekke ut planer til sin egen fordel, men er likevel utrolig lojal mot sine egne. Nemlig den berømte, slu og sterke reven som vi alle kjenner til. Reven smyger ikke rundt fra person til person, den foretrekker å gå rakrygget og snakke rett fra levra. Reven trenger ikke å styre deg indirekte, den får tilhengere helt naturlig. Reven snakker seg ikke ut av trøbbel, den innrømmer feil og hever seg over det. Reven kommer inn døren og hjelper deg i vanskelige perioder, det er den samme reven som lar deg være i fred når du har kommet deg opp på beina igjen. Reven drar ikke på nachspiel etter at festen din er over, den drar rett hjem sørpe full og takker for festen dagen derpå. Reven snakker ikke med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, reven er den som får folk til å snakke med deg igjen. Reven trekker deg ikke ned i søla, det er reven som tar deg i mot når du faller. Reven hvisker ikke løgner inn i øret på deg, det er reven som sier rett ut at slangen er en løgner. Reven avskyr drama og går sin vei når dramaet oppstår, det er den samme reven som etterpå konfronterer og ydmyker slangens patetiske oppførsel foran alle andre. Reven forteller ikke videre hva du sier, men reven forsvarer deg når hemmelighetene dine har lekket ut. Reven tør å konfrontere den såkalte uskyldige slangen, men får så svi fordi slangen leker et offer. Reven ligger ikke med eksen din, men reven ligger gjerne med slangens eks for å gi samme mynt tilbake. Reven som sier rett ut at skoene dine ikke kler deg, det er den samme reven som hever øynebrynene når slangen baktaler skoene dine i det du går ut av rommet. Reven kjenner både deg og slangen ut og inn – til å skjønne at det er slangen som stjeler dine idèer og ord. Reven er brysk, direkte og hever seg over det meste, det er denne reven folk gjerne skylder på når noe går galt. Og når kaoset er skjedd - sitter slangen midt i folkemengden og leker uskyldig.

Reven er slangens fiende fordi slangen aldri greier å få overtaket over den, reven irriterer slangen ved å heve seg over slangens spill. Og når slangen ikke fordrar reven, gjør ikke du det heller. Siden reven er den som sier ting rett ut på en brysk måte, ser slangen på dette som en mulighet til å plante løgner. For når reven for eksempel sier at skoene dine ikke kler deg, kan slangen si at det er så typisk reven å rakke ned på andre. Og når reven tidligere har sagt direkte i fra om noe så er reven ferdig med saken, men slangen glemmer ikke det, den har øynet muligheten til å strø salt i såret og gjentar det reven sier igjen og igjen. Likevel liker du ikke reven fordi reven er altfor direkte, men du ser egentlig ikke hvor lojal reven er. Du er den naive som har falt for slangens skitne spill og det er noe som gjør deg blind for slangens dårlige egenskaper. Du tror slangen er lojal mot deg, men har du noen gang spurt deg selv hvorfor slangen skulle være lojal mot deg når den ikke er det mot noen andre? Når vennegjengen din tilslutt får nok av slangen og kaster den endelig ut av gjengen, så sitter du der og synes synd på slangen. Du er noe slangen ikke er, nettopp, du er naiv. Du er så naiv at det hele går utover deg selv. Du gjør feilen ved å ta slangen inn igjen med åpne armer for så å bli ignorert av slangen og slangen kan herje fritt i vennegjengen nok en gang. Du skjønner aldri hvor manipulerende slangen er, det skjønner egentlig nesten ingen. For hver gang slangen feiler og blir kastet ut, jo sleipere blir slangen og finner nye offer for å komme inn i gjengens varme lun igjen. I mindre samfunn kan man egentlig ikke komme seg vekk fra den sleipe slangen, fordi våre slanger kan ikke krype ut og inn i et annet miljø for å starte på nytt der. Våre slanger er klar over det og utnytter derfor sånne som deg for å bli værende i gjengen.


Ja, jeg har også skjønt at livet er et stort spill, men jeg er likevel en av dem som foretrekker å spille på ærlig vis. Jeg har også gjort mine feil, men jeg er fremdeles banna bein lojal og selv om reven kan være altfor direkte og leker ofte helt så er reven også lojal, og er det noe jeg går etter så er det lojale mennesker. Du derimot, naivheten din ødelegger for deg, du er slangens slave og er en som går etter status og popularitet. Du er egoistisk og bryr deg lite om hva som skjer, du kan ikke gjennomskue et spill og tror at slangen er populær. Du lar slangen sno deg rundt lillefingeren din helt til du en dag finner ut at slangen er en sviker. Men da er det kanskje for sent for deg, for den dagen du forstår slangens spill er den dagen du blir til en slange du også. Slangen din er syntaks med slangen som fikk Eva til å spise av eplet - og med skadefryd så på at Eva ga eplet videre til Adam. Eva blir syndebukken og Adam tar skylden. De blir begge kastet ut fra paradiset. Slangen sitter igjen tilfreds og smiler sleipt for seg selv.

Yatzy gjør meg deprimert!

En gang i niende klasse drømte jeg at jeg fikk en sekser i matte. Da jeg våknet tenkte jeg; - for en teit drøm. Innerst inne håpet jeg vel at den drømmen en dag skulle realiseres. I slutten av første året på videregående innså jeg at jeg aldri ville få den sekseren jeg drømte om. Nå som det har gått flere år siden min siste mattetime har jeg greid å knekke samtlige mattekoder, for plutselig en dag våknet jeg og forsto det tørre og kjedelige faget. Men selvfølgelig er det for sent, for det er lenge etter at jeg er ferdig med obligatorisk matematikk. På papiret står det fremdeles at jeg er midt på treet. Det er greit nok tenker jeg, for jeg har egentlig aldri brydd meg.

Så kommer den dagen jeg sitter med familien min på hytta, det er duket for familiehygge og vi spiller 10 000. Det er hoderegning så hjernen blør, i hvert fall for min del. Og jeg innser noe jeg hadde glemt - jeg er treig i hoderegning, men nå er jeg blitt treigere enn noen gang. Enten er jeg utrolig dårlig i det - eller så er "alle" andre på et høyt nivå.

Det er nå jeg har skjønt at matte akkurat er som kondisjon, man må bruke matte for å holde det gående - eller bli bedre, akkurat som på alle andre områder i livet. I ditt tilfelle er det kanskje norsk. Det er kanskje lenge siden din siste norsktime, men å si at du har glemt hvordan du skal skrive får meg nærmest til å grøsse. Ja, jeg har kanskje latt matten min støve altfor lenge, men du har forsømt norsken din altfor mye. Og hvilke av disse fagene har vi mest bruk for i hverdagslivet?

Something is in the air...

Det er stunder der vi føler for å hoppe rundt på asfalt, linoleum, plakett og vinyl. Vi tenker at stua er vår scene og livet er et spill.

Hjemmefest etter hjemmefest. Bar etter bar. Hjerneceller dør, men det gjør ingenting. Alt dreier seg om å helle i seg mest mulig i høy fart så ting kan gå i ring, sene kvelder blir snart til natt og det er nå det gjelder. Fra himmel til helvete på et blunk. Fylletårer og fyllelatter. Og smarte setninger som; «Fylla har skylda.» «Du er søt, du er stygg.» «Jeg ble ikke født igår, jeg ble født i dag.» «Jeg er ikke billig, - du er gratis.» Klassikeren; «Jeg falt ikke!» Og sist men ikke minst, Syver, - denne er dedikert til deg; «Jeg er ikke full, jeg er beautiful.».

Stunder der vi alle danser i regnet og hopper rundt på asfalt, linoleum, plakett og vinyl. Når vi leker med livet, - med snus i overleppa, røykpakke i baklomma og sprit i hånda. Der hvor vi har hovedrollene, verden er vår scene og livet er et vakkert spill...

...Åå, jeg skimter vår i lufta!

Tilgi meg, det gjør du vel?

Han dumper dama for han har mistet kjærestefølelsen. Hun dumper typen for hun føler seg fanget. Han har vært sammen med henne i evigheter, hun er den eneste for ham selv om følelsene ikke lenger er der. Hun har vært sammen med ham siden hun gikk det første året på videregående - og føler at hun aldri har prøvd ut ting. Begge går ut av forholdene sine med en dyp kjærlighetssorg selv om det nettopp var de selv som foreslo å ha pause.

Etter en stund kommer begge krypende tilbake - og ber om tilgivelse. Hvorfor gjør de det? De fortjener ikke tilgivelse. De har ikke gjort noe galt, derimot har de gjort det alle egentlig oppfordrer hverandre til å gjøre, å følge magefølelsen og å gjøre det en føler for. De kan kanskje tillate seg å fortelle at de har gjort en feil, men fremdeles ikke be om tilgivelse.

Hun sitter på t-banen nedover mot majorstuen og mobilen vibrerer, hun åpner innboksen og leser meldingen; «Tilgi meg, det gjør du vel?» Hun svarer at hun ikke kan tilgi noe som ikke trenger tilgivelse. Fem minutter senere vibrerer mobilen igjen; «Jeg vet ikke hva som gikk av meg, du er vel på vei til flyplassen nå?» Hun svarer ja, at hun er godt på vei. Hun tenker at hun er utrolig glad for å bruke reisen som en unnskyldning, for når hun kommer tilbake har han sikkert roet seg ned, det var tross alt han som avsluttet greia. Men i ettertid får hun høre at han hadde noe med en annen og da skjønte hun alt. Det var derfor han ba om tilgivelse.

Kan tilgivelse i noen situasjoner forbindes med naivhet?

Å bli flau eller å synes noe er flaut...

Det er ikke en og samme ting. Du kan bli flau over noen, du kan synes noe er flaut, du kan bli flau på noens vegne eller du rett og slett bare kan bli flau.

Denne videoen får meg flau på alle utenkelige måter!

http://www.youtube.com/watch?v=zv2iZWsdNhw&feature=related

it's dinner time...

Nettopp kommet hjem, vi setter oss til bords rundt middagsbordet, mens tv-en flimrer i stua. Reprise fra nattens sendinger; «Aha det var slik det gikk til…» «Jøss så fantastisk…» Praten rundt bordet dreier seg bare om Olympiske Leker; «Så du det? Helt suverent!!» «Herregud, han er ikke et menneske!!» NRK på tv dagen lang. Natten lang. Mødre hopper i gulvet av nervøsitet og fedre brøler «Jaaaa!!» brødre roper «Kæm e kongen?» og søstre synger «Det er så lett. Barneskirenn!»…
På Facebook florerer det av statuser her og der, OL-statuser er nemlig noe alle liker... «Marit er dronninga!» «Det er så lett. Barneskirenn!» «For et comeback!» «Gull atter igjen!» «Kæm e kongen?» «STOLT AV Å VÆRE NORSK!!» «Petter Northug er den største!!» «JAAAA, TORAAA!! » «SVINDAL rocker bakkene…» «Svenskene har ikke sjans, Emil er vår mann…» «Du er helt rå, Tarjei Bø!!» «Curling er fantastisk gøy…» «Ai, jeg vil til Vancouver nå» «Whistler 2010 <3»…

…I dag er ikke tv-en slått på. NRK er satt på hvil. OL er over, det er stille og husets vegger sover. Utøverne har dratt hjem. Hjem til oss i Norge med velfjortente medaljer og smil. Hjem til hardtrening for å oppnå nye mål. Mens vi andre bare sitter igjen, helt tomme med en altfor vemodig følelse og tenker det er fire lange år til neste OL. Hva nå? Ja, hva nå? Det er bare å innse det og si takk for denne gang… Folkens, vi ses i 2014 - i Russland!

Sportsidioter, se hit!

Den siste tiden har jeg ryddet gjennom hele rommet mitt og funnet masse gamle saker, deriblant en liste som jeg og familien min skrev ned for noen år siden da vi var på fjellet. Med penn og papir på bordet fant vi på å skrive ned sportsgrener fra A til Å. Ettersom OL-feberen herjer nå så passer det jo bra å legge dette ut ;)

A: Alpint, Aking, Amerikansk fotball
B: Bobsleigh, Badminton, Baseball, Basketball, Bordtennis, Bowling, Bueskyting, Bryting, Boksing
C: Cheerleading, Curling, Cricket
D: Dykking, Dart, Drifting
E: E-sport, Extreme Triathlon, Ekstremport
F: Fotball, Futsal, Friidrett, Fekting, Fallskjermhopping, Formel 1
G: Golf, Galopp
H: Håndball, Hundekjøring, Håndbak, Hanggliding
I: Innebandy, Ishockey, Isdans
J:Judo, Jujutsu
K: Kunstløp, Karate, Kickboksing, Klatring, Kulekjøring, Kiting
L: Langrenn, Landhockey
M: Motorcross, Moderne dans, MotorG
N: Nascar
O: Orientering
P: Padling, Polo, Polocrosse, Paragliding
Q: Quidditch (hehe ;))
R: Roing, Rugby, Rally, Rallycross, Roller skating, Ridning
S: Skiskyting, Skihopping, Skøyteløp, Skicross, Snowboard, Skateboard, Skiboard, Slalåm, Storslalåm, Snøskuter Sandvolleyball, Squash, Svømming, Sykling, Skyting, Sprangridning, Surfing, Skeleton
T: Tennis, Travsport, Tyrefekting, Turn, Taekwondo
U: Utfor
V: Volleyball, Vektløfting, Vannskuter
W: Waterpolo, Wrestling
X: X-Games (ikke akkurat en sportsgren, men er fremdeles noe innenfor sport)
Y:
Z:
Æ: Æble skydning (noe må vi ha på denne bokstaven også, så det danske språket kom oss til unnsetning)
Ø:
Å:

Oppdaget nå at jeg aldri har fått fullført listen. Trenger hjelp til bokstavene E, N og de siste bokstavene i alfabetet. Noen som kan hjelpe her?

Eller er det sportsgrener dere savner? Rop det gjerne ut =)

Jeg leser deg...

Noen bøker er lette å lese, mens andre er mer vanskelige å forstå. Det finnes morsomme og spennende bøker, men så finnes det også kjedelige og tunge bøker. Noen bøker har du lett for å like, mens med andre bøker kan det ta litt mer tid. Det er bøker du har blitt tvunget til å lese, men som du i ettertid er glad for å ha lest. Det finnes bøker som ikke faller i smak hos deg og så finnes det de bøkene du ikke kan noe annet enn å elske. Du har lest bøker du gjerne kan lese igjen og igjen og så finnes det bøker du skulle ønske du aldri hadde lest. 

Et menneske er som en bok.

Studenttilværelse, en av livets største gleder!

Hverdagen er kommet godt i gang og vi tenker at vi trenger så absolutt mer ferie. Vel, trøst deg med at påskeferien egentlig er rett rundt hjørnet. Etter påske er det vår. Og etter vår er det sommer. Deretter kommer høsten og 2010 er da straks over. Hæ? Vi som nettopp har kommet inn i 2010 og så skal den snart være over. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen og igjen, klokka tikker - den tikker hele tiden, har du noen gang tenkt på det? Nei, du vil unngå å tenke slikt. Det er jo deprimerende.

Livet går i en ring, det er gjentakelser overalt. Du går til den kjedelige jobben hver eneste dag og henter slitsomme unger hver ettermiddag. Du drar på trøtte forelesninger og deltar i overfladiske lesegrupper. Du drar på harde treningsøkter hver onsdag og du drar hjem til masete foreldre hver søndag. Du drar ut på den festlige studentpuben hver fredag og drikker deg dritfull hver lørdag. Du drar på koselige hytteturer hver påske og du drar til Syden hver sommer. Dagene går i ring, det eneste som holder styr på dette er datoene og månedene. År etter år gjør du det samme. Selv om levealderen vår nå er blitt høyere og folk tør å utsette ting for å prioritere sine behov, for vi alle tenker jo at vi har god tid, vi har jo hele livet foran oss, men likevel greier vi å stresse oss med å prøve å få ting til, med å planlegge og tenke ut hele livet. Vi skal planlegge et liv som er trippelt så langt som vi selv har rukket å leve.
Som student, nei? Ikke student i år? Men i studentalder? Ja, og da innebærer det å planlegge flere år fremover. Du sitter der hjemme og vet ikke helt hvor du skal begynne. For det første så må du tenke ut hva som er så deg, for så å finne ut hva slags utdannelse du vil ta og hvor du skal søke, hvilke utdanningssted som passer deg best. Hvor du skal bo, hvem du skal bo med - for så deretter å gå rundt i månedsvis, uvitende og ustanselig nervøs mens du venter på brevet som gir deg klarsignal til å gjøre den siste innspurten... Nemlig, for plutselig en varm dag i slutten av juli får du endelig brevet du har ventet så ulidelig lenge på. Du kom inn? Du kom virkelig inn! Helt utrolig? Ja, men der og da er det ikke bare en ubeskrivelig glede, for det neste som følger med på lista er å skaffe deg en superflott leilighet og å få ting på plass, alt skal være på plass på bare to uker. Deretter skal du sette deg inn i en helt ny hverdag og begynne i et nytt miljø og gå gjennom utallige eksamener og bli enda mer nervøs for om du består eller ikke består... Består du blir du enda mer redd, for det betyr et skritt nærmere neste semester og semesteret etter det og alle semestrene etter det igjen - helt til du endelig er ferdig med studiene. PANG! Du er blitt voksen - det er ingen vei tilbake. Du sitter der etter studiene og tenker; Ååå - hvorfor tok du hele studentlivet for gitt? Jaja, jobb neste. Du søker deg til den perfekte jobben, du søker her og der - sjansene dine for å kapre drømmejobben er ikke høy. Du søker overalt, du prøver å søke på de stillingene du har papirene til, men det er ikke alltid det går, du vet ikke hva du får. Tilslutt tar du en jobb du egentlig ikke vil sitte med, men noe må du jo leve av du òg! I førti år skal du jobbe med en jobb du kanskje ikke vil trives med. Du sitter på ditt støvete kontor og tenker; Ååå, - hvorfor tok du alt for gitt. Hvorfor kunne du ikke ha gjort som Anne og studert i utlandet? Hvorfor kunne du ikke ha gjort som Per og studert det du egentlig ville studere? Hvorfor kunne du ikke bare ha nytt livet ditt og tatt ting som det kom da du var ung og dum? Hvorfor kunne du ikke ha ventet litt med å studere? Hvorfor måtte du gjøre det alle andre gjorde?...

Vel, jeg vet ikke, jeg har ikke svaret så jeg får bare fortsette med å glede meg, studentlivet er virkelig den beste tiden i livet. Hele studieprosessen gjør jo meg fantastisk stressa og bekymret, det er virkelig fint at jeg blir gråhåret og utmattet av å ikke tenke på noe annet og så er det jo fenomenalt å konstant planlegge livet mitt hele tiden. For en fryd, det er virkelig godt at jeg ennå bare er enogtyve! ;)

STØNN!

Den verste tabben du noen gang kan gjøre må vel være å si stønn, bokstavelig talt STØNN, i vitterlige sengeaktiviteter?

- Hvordan høres et stønn egentlig ut? Jeg har diskutert dette flere ganger. Vel, for å komme frem til det enkleste svaret på det; vi sier ikke gisp når vi gisper og vi sier ikke sukk når vi sukker. I hvert fall sier vi ikke kremt når vi kremter. Fatter du det? ;)