Når tolkene blir demotiverte...

MERK; Jeg angriper ikke tolkene eller de som sitter ved tolkesentralen. Jeg angriper systemet som gjør hverdagen min litt mer komplisert enn nødvendig.


Tolkesentralen er irritert, tolkene mine er demotiverte. Jeg har dårlig samvittighet, jeg er ikke flink nok. Jeg møter ikke opp på forelesningene som står på timeplanen jeg har oppgitt til tolkesentralen. Ok, det er kanskje dårlig gjort av meg, men jeg er ikke bare en tolkebruker. Jeg er en student, en menneskelig student som bruker tolk i tillegg. Jeg prioriterer skolen foran tolkenes hverdag, det er ikke mitt ansvar å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg avbestiller tolkene nå og da. Kanskje avbestiller jeg litt for ofte? Kanskje avbestiller jeg av og til på kort varsel? Kanskje sitter det en døv person på et legekontor uten tolker fordi jeg ikke rakk å avbestille mine tolker i tide? Ok, jeg skal være ydmyk, jeg er klar over at jeg ikke er verdens beste tolkebruker. I august satt jeg uten tolk, etter tre måneder fikk jeg faste tolker. Nå som jeg snart har hatt faste tolker i fem måneder begynner jeg allerede å ta tolkene for gitt...


Jeg er ikke forberedt til morgendagens forelesning, jeg vil heller bli hjemme og lese på egenhånd. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg har en innleveringsoppgave å gjøre ferdig, på grunn av feilberegning av tid ser jeg at jeg ikke rekker å få gjort alt i tide. Jeg velger å droppe morgendagens forelesning for å gjøre ferdig oppgaven.
Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg sover utrolig dårlig, kanskje la jeg meg litt for sent, jeg får i hvert fall ikke sove. Det er en forelesning grytidlig neste morgen, jeg velger å droppe forelesningen for å sove litt lenger. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...deltar ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Gruppen min skal ikke på formiddagens forelesning, jeg har ikke så veldig lyst å sitte alene i klassen uten gruppen. En ting er å sitte med gruppen min uten å være så veldig inkludert, en annen ting er å sitte helt alene uten gruppen min ved min side. Jeg sender sms til tolketjenesten et par timer før forelsningen; «...Jeg deltar ikke på dagens forelesning, avbestiller tolkene...»

Timeplanen min er endret, forelesningen er blitt flyttet til neste uke, beskjeden får jeg et par dager før. Faen. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...Ingen forelesning onsdag, den er blitt flyttet til neste uke, oppgir ny tid på mail. Trenger ingen tolk...»

Gruppen min bestemmer seg for å gjøre ferdig gruppeoppgaven, de dropper forelesningen og spør om jeg er med og gjør ferdig oppgaven. Ettersom jeg ikke bruker tolk i gruppearbeid tar jeg frem mobilen og sender sms til tolketjenesten; «...Skal ikke på forelesningen da jeg har en gruppeoppgave å gjøre ferdig, trenger ingen tolk...»

Jeg skal reise bort og blir borte fra torsdag til mandag.
Beskjed til tolketjenesten er gitt god tid i forveien.

Jeg skal plutselig i et møte, sender beskjed til tolketjenesten med en gang jeg får vite det og forklarer dem situasjonen.

Timeplanen min er endret, jeg glemmer å oppdatere tolketjenesten.
Tolkene møter opp på en dag jeg ikke har forelesning. «Hvor er du? Tolkene venter på deg...» Tolketjenesten sender meg en melding. Huff, tenker jeg. Jeg beklager nok en gang og forklarer dem situasjonen.

Jeg våkner opp med feber, en annen gang våkner jeg opp med tett nese og vond hoste, mens en annen gang igjen har jeg hodepine. Fellesnevneren her; Jeg sender sms til tolketjenesten og avbestiller grunnet sykdom.

Tolkesentralen er irritert på grunn av ekstraarbeid, de har oppført antall ganger jeg har avbestilt og sender meg en klage. Tolkene mine er demotiverte fordi jeg ikke bruker dem så ofte som timeplanen min først har gitt inntrykk av. Jeg sitter igjen med en dårlig sammvittighet og begynner mailen min med en beklagelse og sier at jeg skal skjerpe meg. Stopp en hal, hvorfor skriver jeg det? Jeg skal ikke beklage min studiehverdag ved å si at jeg skal skjerpe meg. Jeg er en menneskelig student, akkurat som alle andre. Jeg må få lov til å selv velge om jeg vil delta på frivillige forelesninger, det er jo en grunn til at disse forelesningene er frivillige. Skal jeg straffes ved å ha dårlig samvittighet når andre studenter kan gjøre som de vil, uten å behøve å tenke på to oppgitte tolker og en hel sentral som kommer med trusler om å frata ens tolker?

Jeg er faktisk først og fremst en student, deretter er jeg døv og tilsist er jeg en tolkebruker. Jeg er ikke en døv tolkebruker som skal ha unødvendig vond samvittighet, bare fordi systemet gjør det komplisert for meg å være en vanlig student!

Aha...?

Jeg sitter og ser på tv, drama på høyt nivå. Som alle andre tv-serier består denne serien av sex, alkohol og dop. Drap, utroskap og ulykker. Trekantdrama, kjærlighetssorg og alt annet klissete tull.
Jeg klandrer en av hovedpersonene fordi hun er blind. Jeg blir frustrert på en annen fordi han ikke innser at det er han som har feil og ikke folk rundt ham. Jeg biter tennene sammen idet jeg ser en åpenbar samtale mellom to tenåringer, hvorfor kan de ikke bare si at de vil ha hverandre? Drama på høyt nivå, det er One Tree Hill.

Hun er nesten førti, alenemor og utrolig blind. Den gode kompisen hun har hatt gjennom alle år har følelser for henne, det er åpenbart. Alle vet det. Vi ser det, men hun har aldri skjønt det… Aha! Hun vet det egentlig innerst inne, hun vet det alle vet, hun vil bare ikke vedkjenne seg det. Det er jo fordi hun ikke er interessert.

Han er 16, har en far som ikke vil vite av ham og en bror som til å begynne med er for jævlig, han er lei av at alt skal handle om alle andre bortsett fra ham selv. Vi forstår ham, vi føler med ham, det dumme han gjør er helt ok… Aha! Han oppfører seg barnslig, han har også nemlig feil. Han tror at alt det andre gjør er for å plage ham. Han tror jo egentlig at alt handler om ham.

Han har kjæreste, men er forelsket i en annen, i hun som han kan prate om alt mulig med. Vi ser kjemien, vi forstår hvorfor han vil ha henne. Vi heier på dem til tross for at han er sammen med en annen, det er helt ok at han har følelser for en annen så lenge de ikke gjør noe fysisk… Aha! Han gjør det ikke slutt med kjæresten sin, han tør ikke å være ærlig overfor seg selv. Han tør ikke å sitte igjen alene. Dette er jo utroskap.


Vi forstår ting så mye bedre når vi vet hele historien...

Sorry for treg svar...

Når man er travel, så er man stort sett opptatt. Jeg er en travel jente, selv om jeg til tider sitter på sofaen og det ser ut som om jeg sløver. Jeg prøver nemlig å slappe av, men hjernen min forstår det ikke. Jeg prøver å koble av, men jeg får det aldri til. Jeg sjekker mailene mine, går inn på facebook og kommer på ting jeg må gjøre. Viktige meldinger tikker inn på mobilen og jeg må svare. Andre meldinger blir da skjøvet til side.

To-do-listen min er lang, når jeg stryker av et gjøremål, kommer det automatisk to nye. Skolearbeidet stjeler tid, viktig. Matematikken plager meg konstant, mindre viktig. Vervene mine tar tid, jeg elsker det. Jeg vil trene, jeg vil henge med deg, jeg har plikter, jeg vil gjøre alt, spennende. Men alt dette passer dessverre ikke alltid inn i døgnets tjuefire timer. Jeg reiser bort, gjerne oftere enn andre, jeg har jo et liv ved siden av alt dette. Et liv med gjøremål, plikter og ansvar dagen lang, kanskje går det en dag uten at jeg får gjort noe fordi jeg er sliten, men det betyr ikke at jeg får slappet av. For jeg blir hele tiden plaget av at tiden ikke strekker til og en gnagende samvittighet over at jeg ikke har besvart meldingen din...

Don't worry, be happy. Det er altså ikke deg, det er meg.

Du må ikke sove!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som om et lite barn kom svevende bort til meg,

fjern som en underjordisk strøm: -
Jeg så inn i barnets øyne; Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!


Jeg har blitt forsømt.
Den 1. februar 2011 vedtok Staten å ”løse” et problem.
Fra og med 2014 har jeg lenger ingen hjem!


Hele Norge samler seg full.
og alle vil dele historier på historier.
Vi sitter og venter i klasserommene, søker etter barmhjertige partier.
Vi venter på å bli kastet ut i samfunnet, på å råtne i mørke samfunnshull!


Vi vet egentlig ikke, hva vi sitter og venter,
og hva det kan bli det neste som hender.
Vi roper, brøler og vi veiver. Vi kan kanskje ikke høre,
men det er absolutt noe vi kan gjøre!


Ingen ser oss.
Ingen skal få vite, legene og staten hysjer ned på oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva som egentlig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke politikere være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sier: Du skal ikke gi opp, du skal gi alt det kreves.
Og nu har vi gitt det. Kanskje forgjeves, forgjeves?
Staten driter i oss, vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke nøye med hjemskoler i din kommuneskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og si at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte uvitende i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg våger å rope med min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på pengene og egoismens glør!
De liker å utrydde, de frydes ved jammer,
de ønsker å se skolene våre i flammer!
De ønsker egentlig å drukne oss alle i blod.
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at døve skolebarn er prøvedukker,
som stirrer med desperate blikk over skolegård og gater,
opprørt av legenes fromme svik,
vil verge sin barndom og er villig til å gå i krig!


Du kjenner kanskje det nedrige folkebedrag
men vi skal stå, med tegnspråk, deafhood og ære -
du vet at helter, det vil døve barn tilslutt være.
du vet, de vil seire med sabel og flagg!


Men først skal de ut med skolesekk og barnslige skrål,
for så henge igjen bak faglig, midt i sosiale støy,
og lide som legenes skittentøy.
Du vet det er statens mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er kanskje det for sent.
Vår dom er ikke rettferdig. Vår fremtid er ikke fortjent!
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på vitenskap,
på arbeid, på tegnspråk, på inkludering!
Men den som ikke vil dø for samfunnet
får heller prøve alene, gjennom legenes form for assimilering!


Jeg vrimler i mørket: - Å, kunne du åpne øynene dine,
Der er en eneste ting å gjøre.
Vis deg, mens du har frie hender.
Redd dine barn! Skolene brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
På PC-skjermen poppet det opp av beskjeder her og der.


Bare ulmende artikler på nett
varslet det samme som drømmens rop om rett:
Dagen bakenom artiklenes rand
steg med et skjær av blod på tann,
steg med en styrke så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.
Vår tid er kanskje forbi: Skolene Brenner!

Det originale diktet av Arnulf Øverland kan du lese her; Du må ikke sove 

DU. EN FEIL.



Snart gjelder dette vel norske barn?





















Det har nå kommet frem mange historier og tanker om døveskolene og det å være døv. Her kommer det en tekst som jeg har fått lov til å publisere;


DU. EN FEIL.
Skrevet av Berit Emilie Nordbø

Av og til får jeg lyst til å legge CI’en min på bakken og tråkke over den.

Ikke tråkke over. Trampe på. Hoppe på. Knuse. Sparke vekk. Pulverisere.

Uten CI er jeg en feil. Med CI er jeg noe man har forsøkt å reparere.
Jeg er lei. Jeg vil bare være Berit Emilie.
Jeg er Berit Emilie. Jeg er et menneske.

Et menneske har 12 organer.
Hjerne. Hjerte. Hud. Kjønnsorgan. Lever. Lunge. Mage. Nese. Nyre. Tunge. Øye. Og øre.

Det meste trenger man for å leve. Uten øyet blir verden svart, men man kan fortsatt høre, smake og føle. Uten øret blir verden ganske stille, men man kan fortsatt se, smake og føle.

Jeg kan kjøre. Jeg kan forstå og gjøre meg forstått. Jeg kan arbeide. Jeg kan engasjere meg i frivillige og politiske organisasjoner. Jeg kan danse. Jeg kan le. Jeg kan plukke blomster. Jeg kan møte “sånne som meg” fra alle verdensdeler og kommunisere med hendene uten et felles språk som f.eks engelsk. Jeg kan ta av et fly hvis jeg får lov. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg kan ta vare på andre. Størst av alt; jeg kan leve.

Jeg føler meg hel. En av mine 12 organer mistet deler av sin funksjon. En dør ble delvis lukket. Kroppen omorganiserer seg. Nye dører åpner seg. Fantastisk. Jeg føler meg hel.

Overformynderiet til meg: Du. En feil.
Overformynderiet til andre “sånne som meg”. Du. Feil. Du. Feil. Du. Feil. Du. Du. Du. Feil. Feil. Feil.

Feil kan man ikke ha. Alt må være riktig. Alt må være i orden. Perfekt. Alt som er forskjellig fra meg er feil. Alt som er annerledes som jeg ikke forstår. Er feil. Hørselshemming. Døv. Tegnspåk. Deafhood. Jeg forstår ikke hva dette er. Stakkars dem. Det må være forferdelig for dem. Kan ikke høre. Katastrofe. De må få hjelp. De må få være som meg. Alle må få være slik som meg. Hva er normalt, sa du? Det er meg det. Jeg er normal. Jeg er svaret på alt. Når alle er slik som meg. Reparere. Genocide. Reparere. Språkdrap. Reparere. Kulturutryddelse. Reparere. Da kan jeg lene meg tilbake og slappe av. Funker ikke for alle, sa du? Nei. Enkelte feil er ugjenopprettelige. Bare å finpusse til neste generasjon. Til generasjonen etter det. Til alt er rett og alt feil er borte.

…

Ikke så lenge jeg, Berit Emilie, lever!





- En sterk artikkel i BT av Morten Sletten (journalist) som forteller om sin barndom; En døv barndom

- Flere historier kan du lese på denne bloggen; http://ladoveskoleneleve.blogg.no/