På tide!

Jeg ser denne setningen - nesten - hver eneste gang noen offentliggjør et forhold på Facebook. De fleste gratulerer, noen spør «hvem?», men så er det også alltid noen som sier: «På tide!». Unnskyld. Har jeg gått glipp av noe? Jeg visste ikke det var en tidsfrist på gå inn i et forhold? Eller er dette en indirekte form for å si at en henger bak? Henger bak hva da? Utsagnet ”på tide!” blir oftere og oftere nevnt overfor mennesker som er yngre enn meg. Yngre enn tjue.

Jeg gikk inn i mitt første forhold som tjuetre-åring, så jeg har vel failet ifølge denne noen? Nå er jeg nærmere tretti enn jeg er tjue og det folk spør meg om for tiden er barn, naturligvis. Naturligvis? Hvem er det som bestemmer disse tidsfristene?

Du fødes i en verden, er du ei jente er det ingen feil i å drømme om et bryllup. Det er utrolig søtt. Drømmer du ikke om et bryllup når du er ti år så er du senere ute enn dine jevnaldrende venner. Er du en gutt er det ingen feil i å tenke på jenter. Det er bare sånn. Tenker du ikke på jenter når du er tolv år så er du senere ute enn dine jevnaldrende venner. Du vokser opp videre i den troen at du som jente, skal finne deg en gutt. Du vokser opp videre i den troen at du som gutt, må skynde deg så du ikke blir sistemann i gjengen. Noe som, i begge tilfeller, fører til massevis av fyllesex og uønsket sex - med andre ord overgrep og mørketall av voldtekt. Velger du som tenåring å ikke prioritere det motsatte kjønn eller å vente - er du kjedelig. Og slik lærer du det, gutt som jente, at livet handler om å være to. Så blir du til en mann og en kvinne. Du lærer deg at du skal skaffe deg barn. Det ender opp i en uoffisiell konkurranse - der du som alle andre - strever for å passe inn. Passe inn i noe som noen har bestemt.

Jeg som jente var totalt uinteressert i gutter frem til jeg var tretten, pang - noe skjedde. Noen lærte meg at nå er det "på tide". Ti år senere faller jeg for en jente, og det året jeg innser jeg har følelser for en av samme kjønn begynner jeg å tenke. Det hadde aldri falt meg inn, inntil da, at det går an å tenke utenfor rammene om sitt eget liv også. Jeg har alltid vært åpen om meget og mangt, jeg har hatt homoseksuelle venner siden jeg var fjorten, men det merkelige er - jeg tenkte aldri i disse baner om meg selv innen det sa pang for meg det året jeg var tjuetre. Livet er uforventet, du faller for den du faller for, eller - så kan du bestemme deg for å ikke falle for noen noensinne. Denne noen hadde feil. Jeg failet ikke som ti-åring da jeg himlet med øynene når noen av mine venner snakket om drømmebryllupet. Jeg failet ikke da jeg ikke ville binde meg til noen som helst under tenårene. Jeg failet ikke da jeg innledet et seriøst forhold først som tjuetre-åring - og det i tillegg med en av samme kjønn. Ja denne noen tok heldigvis feil. Hvem er egentlig denne noen? Noen som er vokst opp i vårt samfunn og har lært seg noe vi alle lærer oss: Jente + gutt før du er tjue = sant. Kvinne + Mann = barn før du blir tretti. Går du inn i ditt første forhold når du er over tjue = på tide. Skal du ha ditt første barn når du er over tretti = endelig.
 

Nei. Ikke alle trenger å være to, og langt ifra handler tosomheten om ulik kjønn. Noen trives mer å være alene, og andre med flere enn en. Noen vil ikke ha barn. Andre vil ha mange barn. Noen skaffer barn på egenhånd (ja det er fullt mulig) og andre skaffer seg det med venner. Noen har to fedre og andre har to mødre. Lær deg det: "På tide!" finnes ikke og livet er langt ifra en hast. Jeg er tjueseks og jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli. Hva jeg gjør om ti år. Eller hvor jeg bor om tjue år. Jeg lever nå. Og jeg er glad for at det finnes folk som kan tenke utenfor rammene, at jeg og du er en av dem. 

Dette her gjelder forøvrig ikke bare tosomheten, det gjelder også andre områder. La meg trekke inn høyere utdanning, med mine 190 studiepoeng (hvis jeg husker riktig) har jeg fremdeles ingen bachelorgrad. Og det finnes noen som spør meg, igjen - igjen og atter igjen, om når jeg skal begynne på bacheloroppgaven min. Jeg vet ikke. Og det svaret er vel ikke så vanskelig å akseptere? Jo, for noen. Noen som har vokst opp i samfunnets A4-rammer har bestemt seg for å mene det.

Neste gang du ser noen si «på tide!» så gjør meg den tjenesten ved å spørre: «På tide, ifølge hvem?»


Inlegget er redigert den 15 oktober.