Ja, det var det vi sa, - det er virkelig noe med den gyldne hale!
Mitt forrige innlegg om den Gyldne Hale var basert på det jeg husket som barn, mens dette innlegget er basert på mitt synspunkt fra det jeg har sett i dag. Jeg har endelig skjønt hvorfor alle dere i generasjonene før meg kommer med skulende blikk hver gang jeg nevner Vertshuset den Gyldne Hale. De siste dagene har jeg sett gjennom de første ni episodene av serien, de første fire så jeg med flere, mens de fem siste så jeg alene. Serien bringer fremdeles gode barndomsminner og jeg tror det er et av våre mest nostalgiske juleminner, men…
…Skuespillerne bruker et grusomt språk, hvis man i det hele tatt kan kalle det et språk (noe jeg ikke kan forsone meg med) og man kan tydelig se en skjev balanse mellom de døve og hørende skuespillerne. Hørende snakker og tolker for de døve rett foran dem og har alltid de beste replikkene (selvfølgelig, de er KJENDISER og har hovedrollene?). Joda, de lærte seg tegnene på kort tid (kun for å tilpasse seg rollene sine) og det er jo egentlig ekstremt positivt, selv om tegnene til de hørende skuespillerne fremdeles er ELENDIG! De minner meg om de mange lærerne jeg har hatt gjennom skolegangen, forskjellen her er at – lærere jobber med døve barn i 30-40 år og har et tegnspråk som så å si er identisk med Viktor og Julie i serien og disse to lærte tegnene på kort tid. Når det gjelder de døve skuespillerne, jeg blir nesten flau. Språket de bruker er ikke vårt språk og de blir behandlet som dumme ku, unnskyld mitt ordspråk, men det er fakta det. Men merk dere; de døve skuespillerne ble bedt om å bruke tegn til tale i serien og forholdt seg til rollene de fikk. Uten å mukke? Hvem vet hva som foregikk mens kameraene var slått av? Hvis vi greier å se på helheten i serien, det inkluderer også den parallelle historien i tryllelampen der hvor de faktisk brukte TEGNSPRÅK, så er det egentlig en fenomenal serie. Spesielt til å være en serie laget på åttitallet, ja - dette var jo tross alt i nittenåttini. De hadde blinklamper og tekstelefon, de utnyttet det visuelle for fullt samtidig som de hadde norske rim, ordtak og julesanger. Noe fordi barn, (for å sitere den gyldne hale; de som hører og de som ikke hører), skulle kunne identifisere seg med serien. Noe jeg og de andre fant ut at vi var samstemmige i var hva vi syntes om juleevangeliet, at man ville alltid være med inn i spisesalen og se hvordan det er der inne og at man gledet seg hver gang Marie sa; ”Se, kom, kom!” da hun skulle tørke av støv på tryllelampen.
Gjennom de første episodene la jeg også merke til at skuespillerne i serien har tights, strikkeklær, blant annet mariusgensere og strikkeluer. Fargerike bukser, silkejakker og conversesko. Noen som kjenner seg igjen? Vi bruker faktisk de klærne i dag. Men det var noe helt annet som jeg la mest merke til, i tryllelampen møter vi døve ungdommer som bruker stygge høreapparater. Aldri i livet om jeg hadde gått med slike, men når jeg tenker meg om, dagens barn har jo CI. Det er jo egentlig likedan, er det ikke? Apropos CI, all den CI-debatten, vi går faktisk gjennom noe som de i generasjonene før oss gikk gjennom på åttitallet. Ringer det en bjelle? Kanskje det er derfor de i generasjonene før oss ikke greier å nyte denne serien like mye som vi? Jeg skal holde munn nå og heller være glad for at de lot oss se på denne serien selv om de fleste av dem ikke likte den. Det skal de ha mange mange takk for. ;)
(Ps. Til de av dere som lurer så må jeg beklage med å si at den største gåten fremdeles ikke er løst).
fredag 18. desember 2009
mandag 7. desember 2009
Sjenanse versus Arroganse
Det er egentlig et bitte lite skille mellom disse to egenskapene. Sjenerte individer kan oppfattes som arrogante og også omvendt. Arrogante individer slipper unna fordi folk forsvarer dem ved å si at de er sjenerte. Vi har nok alle en eller annen form for arroganse og sjenanse i oss, selvfølgelig. Det er menneskelig.
Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).
Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.
Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.
Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.
På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!
Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).
Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.
Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.
Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.
På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!
søndag 25. oktober 2009
Opp over ørene forelska!!!
- å sveve på en lyserød sky -
Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?
Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?
Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?
Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)
Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?
Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?
Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?
Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)
onsdag 7. oktober 2009
Hvorfor kunne ikke livet vært litt mer sims?
Da kunne man bare gå på skolen med ferdiggjorte lekser og i godt humør tre dager på rad for å få toppkarakterer. Det er bare å lese i avisen eller stikke innom et sted for få en jobb og videre trenger man bare å møte opp til avtalt tid for å få sin første forfremmelse.
Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.
Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)
The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.
Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?
Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))
Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)
The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?
Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))
Oktober 1999
Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:
"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"
En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...
"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"
En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...
Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...
...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...
.jpg)
...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...
...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...
...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)... 
...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...
...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)... søndag 30. august 2009
Oljebyen sier takk, Ekofisk!
Fra en av Norges fattigste landsbyer til en rik by, fra en rik by til en av Norges storbyer, fra en av Norges storbyer til Norges rikeste by… Ja, tenk!
Byen som er gjemt bort og der innbyggerne lever i en egen verden. Vi har Jørpeland som vårt sommersted og Sirdal som vårt vintersted. Vi er kjent som festivalbyen og har den verdenskjente Solastranda og for å ikke snakke om strendene langs Jæren. Vi har gullgruvene i Gullingen og krigshistoriene fra Knaben. Er du med? Ikke? Okei, nå skal du se...
Vi har fotballaget Viking og vi har Jarle Klepp. Det er Alexander Kiellands fødested, der Karen og Gift har sine opphav. Byen like i nærheten av den berømte bolten på Kjerag, byen som er omringet av den vakre Lysfjorden. Vi har Prekestolen som alle, foruten oss innfødte selv, har vært på og spøkelsesklosteret på Ulstein. Vi er Rogalands hovedstad og holder til rett ved siden av sykkelbyen. Og det beste av alt, det er der jeg kommer fra. Er du med nå? Nei?
Er du født og oppvokst der blir du kalt for en vaskekte siddis, er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og vi er ikke alle kristne, okei? Vi er realfagets hovedstad og nesten alle herfra blir anbefalt at man bør videreutdanne seg i noe som har fremtid innenfor offshorebransjen. Det er den bortgjemte byen på vestlandet, byen der folk liksom har tykke lommebøker og bader i penger. Byen alle bare har hørt om, men aldri vært i. Byen som alle sier er så vakker når de først har vært der, byen med den fine dialekten (ifølge de som hører). Du har fått deg med det nå?
Ja, Stavanger! Det er kjære Stavanger jeg snakker om. Stavanger som er gjemt bort og der innbyggerne lever i sin egen verden. Du vet de patriotiske bergenserne som tror at Bergen er et eget land, sant? Ja, okei, det er noe alle vet, nettopp fordi alle vet om Bergen. Alle vet at de har Brann og alle vet at de lever i byen bortom de sju fjell og der hvor folk går rundt med en paraply. Men med Stavanger er det helt motsatt, det eneste folk forbinder Stavanger med er oljen og den forbannede myten om at alle derfra er kristne. Nei, ikke sant, det er på tide å dele min kjære bortgjemte by og dens godt bevarte historie, veien til suksessen, med dere. Nei, slapp nå av, jeg skal ikke komme med historieprat, det kan dere lese om selv. Men bare tenk litt, tenk hvis ting hadde vært litt annerledes, hvordan ville Stavanger ha vært nå? Ja, jeg også har hørt at byen var religiøs en gang, men det var den gang før nittensekstini, før oljefunnet ble et faktum. Før hodene våre fyltes med amerikanske offshoremenn og amerikanske familier som kom langveisfra og bosatte seg i den lille fattige byen som plutselig hadde blitt interessant. Som man sier, Roma ble ikke bygget på en dag. Førti år har gått siden vårt første oljefunn og Stavanger har rukket å bli en av Norges storbyer. Nei, byen er ikke SÅ stor, men det er heller ikke de andre storbyene i Norge sammenlignet med storbyer verden over? Frem til 1960-tallet var Stavanger en av Norges fattigste byer, i 1969 ble det plutselig funnet Olje. Stavanger ble en av Norges rikeste byer over natta, men likevel er det få som kjenner denne byen. Er ikke det rart? Er det siddisene som velger å holde byen for seg selv og skåne den for lykkejegere? Hva vet vel jeg? Jeg bare tenker litt, for hva ville vi ha vært uten oljen? Ingen ville vel brydd seg om Stavanger, den ville fortsatt ha vært fattig og gjort sitt beste på å leve på sild og hermetikk. Folk ville ikke hatt de jobbene de hadde nå, ei heller ville de hatt den utdannelsen de har. Lille Stavanger ville vel bare vært bestående av gamle fabrikker og hvite små hus med brokksteiner i gatene, ja, samme sted der hvor Alexander Kiellands dyrket sin kreativitet og Jarle Klepp vokste opp. Livet mitt ville ha vært annerledes, vi hadde vel ikke greid å være en festivalby og de verdensberømte strendene ville ha gått i glemmekroken, for ingen bryr seg vel om å besøke en stygg og liten by bare for å bade og surfe der? Og gullgruvene på Gullingen ville vel kanskje fremdeles ha vært fylt av desperate gullgravere på stadig jakt etter litt lykke, helt forgjeves? Å jada...
Oljefunnet i 1969 har gjort den lille byen til en av Norges vakreste sommerbyer, gud som jeg elsker denne byen om sommeren. Turister strømmer til som bare det, men det er turister utenlandsfra. Nordmenn bryr seg fremdeles ikke, likesom de mange fra Sør-Norge som aldri har vært i Nord og de mange i Øst som aldri har vært i Vest. Hvorfor bryr vi oss ikke med et lite besøk rundt omkring i lille Norge egentlig? Nei, Roma ble ikke bygget på en dag – og ikke Stavanger heller, mye har skjedd - det siste store er vel at Stavanger endelig har fått sitt eget universitet, noe som enkelte byer (les; Tromsø og Kristiandsand) tar seg for en selvfølge. Mer må likevel fremdeles til for at folk skal legge merke til denne byen og si; ”Åja, ja i Stavanger har jeg vært før!” og da telles ikke korte besøk med et formål. For at du skal kunne si at du har vært i Stavanger skal du ha gått rundt i gatene i byen, prøvd deg på utelivet, der hvor pub på pub ligger i rekker og rader langs kaien. Du skal ha badet på Solastranda og du skal ha deltatt på minst en av de berømte sommerfestivalene som blir holdt der hvert år...
Ja, nå vet dere det, er du født og oppvokst i Stavanger blir du kalt for en siddis. Er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og ikke alle derfra er kristne, myten om at Stavanger er skikkelig religiøs er bare tull… ;)
Byen som er gjemt bort og der innbyggerne lever i en egen verden. Vi har Jørpeland som vårt sommersted og Sirdal som vårt vintersted. Vi er kjent som festivalbyen og har den verdenskjente Solastranda og for å ikke snakke om strendene langs Jæren. Vi har gullgruvene i Gullingen og krigshistoriene fra Knaben. Er du med? Ikke? Okei, nå skal du se...
Vi har fotballaget Viking og vi har Jarle Klepp. Det er Alexander Kiellands fødested, der Karen og Gift har sine opphav. Byen like i nærheten av den berømte bolten på Kjerag, byen som er omringet av den vakre Lysfjorden. Vi har Prekestolen som alle, foruten oss innfødte selv, har vært på og spøkelsesklosteret på Ulstein. Vi er Rogalands hovedstad og holder til rett ved siden av sykkelbyen. Og det beste av alt, det er der jeg kommer fra. Er du med nå? Nei?
Er du født og oppvokst der blir du kalt for en vaskekte siddis, er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og vi er ikke alle kristne, okei? Vi er realfagets hovedstad og nesten alle herfra blir anbefalt at man bør videreutdanne seg i noe som har fremtid innenfor offshorebransjen. Det er den bortgjemte byen på vestlandet, byen der folk liksom har tykke lommebøker og bader i penger. Byen alle bare har hørt om, men aldri vært i. Byen som alle sier er så vakker når de først har vært der, byen med den fine dialekten (ifølge de som hører). Du har fått deg med det nå?
Ja, Stavanger! Det er kjære Stavanger jeg snakker om. Stavanger som er gjemt bort og der innbyggerne lever i sin egen verden. Du vet de patriotiske bergenserne som tror at Bergen er et eget land, sant? Ja, okei, det er noe alle vet, nettopp fordi alle vet om Bergen. Alle vet at de har Brann og alle vet at de lever i byen bortom de sju fjell og der hvor folk går rundt med en paraply. Men med Stavanger er det helt motsatt, det eneste folk forbinder Stavanger med er oljen og den forbannede myten om at alle derfra er kristne. Nei, ikke sant, det er på tide å dele min kjære bortgjemte by og dens godt bevarte historie, veien til suksessen, med dere. Nei, slapp nå av, jeg skal ikke komme med historieprat, det kan dere lese om selv. Men bare tenk litt, tenk hvis ting hadde vært litt annerledes, hvordan ville Stavanger ha vært nå? Ja, jeg også har hørt at byen var religiøs en gang, men det var den gang før nittensekstini, før oljefunnet ble et faktum. Før hodene våre fyltes med amerikanske offshoremenn og amerikanske familier som kom langveisfra og bosatte seg i den lille fattige byen som plutselig hadde blitt interessant. Som man sier, Roma ble ikke bygget på en dag. Førti år har gått siden vårt første oljefunn og Stavanger har rukket å bli en av Norges storbyer. Nei, byen er ikke SÅ stor, men det er heller ikke de andre storbyene i Norge sammenlignet med storbyer verden over? Frem til 1960-tallet var Stavanger en av Norges fattigste byer, i 1969 ble det plutselig funnet Olje. Stavanger ble en av Norges rikeste byer over natta, men likevel er det få som kjenner denne byen. Er ikke det rart? Er det siddisene som velger å holde byen for seg selv og skåne den for lykkejegere? Hva vet vel jeg? Jeg bare tenker litt, for hva ville vi ha vært uten oljen? Ingen ville vel brydd seg om Stavanger, den ville fortsatt ha vært fattig og gjort sitt beste på å leve på sild og hermetikk. Folk ville ikke hatt de jobbene de hadde nå, ei heller ville de hatt den utdannelsen de har. Lille Stavanger ville vel bare vært bestående av gamle fabrikker og hvite små hus med brokksteiner i gatene, ja, samme sted der hvor Alexander Kiellands dyrket sin kreativitet og Jarle Klepp vokste opp. Livet mitt ville ha vært annerledes, vi hadde vel ikke greid å være en festivalby og de verdensberømte strendene ville ha gått i glemmekroken, for ingen bryr seg vel om å besøke en stygg og liten by bare for å bade og surfe der? Og gullgruvene på Gullingen ville vel kanskje fremdeles ha vært fylt av desperate gullgravere på stadig jakt etter litt lykke, helt forgjeves? Å jada...
Oljefunnet i 1969 har gjort den lille byen til en av Norges vakreste sommerbyer, gud som jeg elsker denne byen om sommeren. Turister strømmer til som bare det, men det er turister utenlandsfra. Nordmenn bryr seg fremdeles ikke, likesom de mange fra Sør-Norge som aldri har vært i Nord og de mange i Øst som aldri har vært i Vest. Hvorfor bryr vi oss ikke med et lite besøk rundt omkring i lille Norge egentlig? Nei, Roma ble ikke bygget på en dag – og ikke Stavanger heller, mye har skjedd - det siste store er vel at Stavanger endelig har fått sitt eget universitet, noe som enkelte byer (les; Tromsø og Kristiandsand) tar seg for en selvfølge. Mer må likevel fremdeles til for at folk skal legge merke til denne byen og si; ”Åja, ja i Stavanger har jeg vært før!” og da telles ikke korte besøk med et formål. For at du skal kunne si at du har vært i Stavanger skal du ha gått rundt i gatene i byen, prøvd deg på utelivet, der hvor pub på pub ligger i rekker og rader langs kaien. Du skal ha badet på Solastranda og du skal ha deltatt på minst en av de berømte sommerfestivalene som blir holdt der hvert år...
Ja, nå vet dere det, er du født og oppvokst i Stavanger blir du kalt for en siddis. Er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og ikke alle derfra er kristne, myten om at Stavanger er skikkelig religiøs er bare tull… ;)
tirsdag 30. juni 2009
SURPRISE!!!!
Jeg hadde ingen 18. årsfest, heller ingen 20 årsfest. Noe som de fleste fremdeles erger seg over, også mine foreldre. Har faktisk ikke hatt en bursdagsfest siden jeg var 14, har aldri brydd meg om å kreve oppmerksomhet på dagen min. Jeg får jo gratulasjoner, det holder sier jeg bare ;) Er nok derfor mor og far allerede i mai oppfordret meg til å ha en fest i år, 27. juni var jo på en lørdag - jeg måtte arrangere noe sa de. Men hele tiden sa jeg bare; "Jada, vi får se!"...
Onsdag 17. juni: Jeg forteller André og Magnus at jeg mistenker mine foreldre for å planlegge noe til bursdagen min. De bare ler og sier at jeg tenker for mye og påpeker at om det virkelig er noe så vil det nok skje i Stavanger.
Fredag 19. juni: Marcus, Grete og Katrine fra Stavanger spør for ørtende gang om jeg skal ha bursdagsfest, jeg bare nikker med hodet og sier at det nok skal bli noe, når jeg innerst inne egentlig ikke bryr meg.
Mandag 22. juni: Jeg sitter i baksetet i mamma og pappas bil, vi kjører nedover fra Oslo til Stavanger. Mamma spør plutselig om jeg skal gjøre noe lørdag den 27. juni, jeg sier nei, men regner med at jeg må finne på noe, folk forventer jo det. Mamma nikker med hodet og smiler. Hun spør så om hvem som er hjemme i Stavanger i disse tider. Jeg ramser opp alle navn og hun smiler igjen. Mistankene mine blir sterkere og sterkere.
Tirsdag 23. juni: Det er St. Hans og som tradisjonen er så er vi på Vaulen badeplass. Jeg ser plutselig Håkon og Kjell Rune snakke i "skjul". De bruker setninger som "Hvordan skal vi gjøre det?" "Hun spurte oss, så..." Jeg går bort til dem og de stopper plutselig å snakke, jeg innser at mistankene mine kan være riktige. Jeg spør dem om hva de prater om, de sier at de prater om oppkjøringen som Håkon skal ha dagen etter. Jeg bare nikker med hodet, vel vitende om at jeg så det jeg så. Senere på kvelden maser Marcus og Grete igjen om at jeg må ha fest. Jeg blir forvirret og tør derfor å ikke være så sikker i min sak.
Onsdag 24. juni: Jeg får besøk av Astri, hun kommer innom etter å ha hentet vitnemålet sitt på skolen. Etter en stund med prat kommer vi inn på bursdagsfest-prat. Hun spør om jeg planlegger å ha noe på lørdag. Jeg tenker at kanskje Astri ikke vet noe, hun var jo ikke med på Vaulen dagen i forveien. Senere på kvelden kommer Katrine på besøk, også hun hinter til at jeg må ha noe på lørdag. Mistankene mine svinner hen og jeg tenker ikke mer på dette. Men denne dagen fikk jeg ingen meldinger med spørsmål om at jeg måtte ha fest fra verken Grete eller Marcus.
Torsdag 25. juni: Jeg er på byen og ser på åpningskampen i VM i sandvolleyball med Marcus og Grete. De nevner ikke et ord om lørdag, de maser ikke om at jeg må ha fest. De spør ikke om noe som helst som har noe med lørdag å gjøre - noe som ikke er vanlig. Grete og Marcus gir seg aldri, de pleier jo ikke å ta et nei for et nei. ;) Vi treffer Kjell Rune, heller ikke han spør om noe. Jeg synes det er en smule rart, men lar det hele være og nyter freden ;) Denne dagen får jeg melding fra Carlina om at hun tar nattoget istedenfor, - så hun er fremme tidlig på dagen på lørdag. Jeg tenker ikke noe særlig over det.
Fredag 26. juni: Jeg sitter i bilen på vei til Astri, hun har bursdagsfest - ingen av de andre i bilen nevner noe som helst om dagen etterpå, de spør ikke om planer og de ber meg ikke om å finne på noe. Jeg tenker ikke over det der og da.
Kl. 18.30; Jeg taster en melding og forteller om mine mistanker til en fra Østlandet, han bestemmer seg plutselig for ta bilen og kjøre over til Stavanger.
Kl 20.00; Hos Astri begynner festen. Marcus prater til Caroline og sier at de må spare halve spritflaska til imorra. Huh, tenker jeg og spør ham om hva som skjer imorra. Ansiktuttrykket hans avslører det meste, men han kommer med en kjapp bortforklaring om at Grete skal ha fest imorra og peker på Grete. Grete virker overrumplet, hun har ikke fått med seg samtalen og bruker en god stund på å si at det stemmer at hun skal ha fest. Jeg synes det er noe muffens, jeg har jo ikke hørt noe om hennes fest. Men bare nikker "godtroende" og bestemmer meg for å spille med. Mistankene mine er bekreftet. Det er noe som skal skje imorra.
Kl 23.40; Vi sitter i Astris stue, jeg begynner å nevne mine mistanker, men velger ord med omhu. Later som om jeg vet mye mindre enn det jeg gjør og sier bare at jeg mistenker mor og far for å planlegge noe, når jeg egentlig mistenker hele gjengen i Stavanger. Det blir stille rundt meg, folk bytter samtaleemne, de er ikke med på spekuleringen min.
Kl 24.10; Alle gratulerer meg med dagen med sleipe smil.
Kl 24.40; Østlandsgjesten ankommer festen, et par av gutta ber om å få prate litt privat med ham. Jeg legger hodet på skakke og lar dem få en privat stund. Tenker litt på det, men det blir fort glemt ettersom vi etter en stund drar hjem.
Lørdag 27. juni, Kl 07.15; Vi henter Carlina på togstasjonen, vi drar så hjem igjen og sover litt til. Deretter drar vi ut på stranda. På stranda ser jeg folk prate seg imellom; "Noen må hente Markus etterpå, hvem skal hente Eirik?" "Det blir sent, klokka er 15.15 nå" "Det går bra, jeg har sendt en melding!" "Vi må til Kvadrat for å kjøpe noe!". Her bestemmer jeg meg for å blande meg inn og spør om hva de skal kjøpe på Kvadrat. De rister på hodet og sier at det ikke er noe spesielt. Jeg nikker med hodet og later som om jeg tror på dem. Jeg spør så Kjell Rune om det skjer noe ikveld, om folk kan dra ut på byen og finne på noe. Han sier ja og nevner VM i volleyball og at vi kan se på det.
Kl 16.15; Klokka er blitt mange, jeg bestemmer meg for å dra hjem, gjestene mine er raske til å pakke sakene og følge meg hjem, mens resten av gjengen blir. Kanskje de blir for å diskutere videre, tenker jeg smilende for meg selv. Men likevel tør jeg ikke å være så sikker på det. Idet jeg skal gå sier samtlige helt automatisk; "Vi ses ikveld". Jeg ler inni meg og sier bare det samme tilbake. Noen begynner å få panikk, de tenker vel at de har dummet seg ut. Men jeg bare går videre til bilen med gjestene mine på slep. ;)
Kl 17.30; Vi er fremme hjemme hos meg og inne i huset er det skinnende rent, pappa og mamma har vasket huset. Jeg tenker ikke særlig over det. Det er jo en lørdag. Jeg åpner et kjøkkenskap for å legge inn kjeks fra strandturen, der ser jeg et hav av potetgull og tenker at folk virkelig er dårlig til å skjule ting. Jeg går ned for å dusje, gjestene blir igjen ute på terassen, de ser ut til å prate om noe litt viktig. Mine gjester og mine foreldre?
Kl 18.15; Vi sitter ute på terassen og nyter kveldssolen, mamma og pappa ber meg om å ta med gjestene ut på byen slik at de får oppleve sandvolleyball-stemningen. Og de sier at de kommer til å bestille pizza til rundt kl 20.00, så vi må være hjemme igjen innen den tid.
Kl 18.30; Vi går ut hoveddøren og står ved innkjørelsen, plutselig dukker Katrine opp - smilende og festkledd. "Ååå, så Jannicke vet det!!! Er du også her?" Utbryter hun og ser på en av gjestene mine. Jeg står der og blir forskrekket. Snur meg rundt til gjestene mine, den ene sier plutselig "Vi var på vei til byen, blir du med?" Katrine nikker med hodet og er med, vi tar bilen inn til sentrum. Og Katrine kommer med en bortforklaring om at hun var i nærheten for et arrangement på Vaulen, men at hun kjedet seg og tenkte å stikke innom. Faktisk en ganske bra forklaring, men innerst inne forstår jeg at det er noe som ikke stemmer. Jeg later som om jeg er med på leken og nikker forstående med hodet.
Kl 18.50; Katrine sier plutselig at hun har fått melding fra moren sin og at hun må tilbake til Vaulen, hun tar bussen tilbake.
Kl 19.30; Vi tre som er igjen går rundt i byen og får med oss litt av hvert, kjøper solbriller og vi skravler.
Kl 19.45; Jeg spør om vi kan dra hjem, for jeg merker at jeg er sulten som en ulv og pizzaen som mamma og pappa snakket om frister veldig. Så vi tar veien til bilen og kjører deretter hjemover igjen. Bilen stopper foran garasjeporten min, vi går ut av bilen og finner veien til hagen, jeg møter bikkja mi som er hoppende glad. Han løper rundt og rundt, litt for hyper synes jeg. Jeg ser at Carlina stirrer på terassen min, jeg snur hodet mitt og får øye på folk. Ser først et hode, deretter ser jeg mange, jeg ser Grete veive med hendene sine. Jeg smiler fra øre til øre, går opp trappen og møter alle sammen. Katrine sitter lurt blant folkemengden og skjønner ikke at hun faktisk spolerte nesten hele overraskelsen ;)
Takk for kvelden og mange takk for gavene. Ble utrolig glad for dette! :D
Onsdag 17. juni: Jeg forteller André og Magnus at jeg mistenker mine foreldre for å planlegge noe til bursdagen min. De bare ler og sier at jeg tenker for mye og påpeker at om det virkelig er noe så vil det nok skje i Stavanger.
Fredag 19. juni: Marcus, Grete og Katrine fra Stavanger spør for ørtende gang om jeg skal ha bursdagsfest, jeg bare nikker med hodet og sier at det nok skal bli noe, når jeg innerst inne egentlig ikke bryr meg.
Mandag 22. juni: Jeg sitter i baksetet i mamma og pappas bil, vi kjører nedover fra Oslo til Stavanger. Mamma spør plutselig om jeg skal gjøre noe lørdag den 27. juni, jeg sier nei, men regner med at jeg må finne på noe, folk forventer jo det. Mamma nikker med hodet og smiler. Hun spør så om hvem som er hjemme i Stavanger i disse tider. Jeg ramser opp alle navn og hun smiler igjen. Mistankene mine blir sterkere og sterkere.
Tirsdag 23. juni: Det er St. Hans og som tradisjonen er så er vi på Vaulen badeplass. Jeg ser plutselig Håkon og Kjell Rune snakke i "skjul". De bruker setninger som "Hvordan skal vi gjøre det?" "Hun spurte oss, så..." Jeg går bort til dem og de stopper plutselig å snakke, jeg innser at mistankene mine kan være riktige. Jeg spør dem om hva de prater om, de sier at de prater om oppkjøringen som Håkon skal ha dagen etter. Jeg bare nikker med hodet, vel vitende om at jeg så det jeg så. Senere på kvelden maser Marcus og Grete igjen om at jeg må ha fest. Jeg blir forvirret og tør derfor å ikke være så sikker i min sak.
Onsdag 24. juni: Jeg får besøk av Astri, hun kommer innom etter å ha hentet vitnemålet sitt på skolen. Etter en stund med prat kommer vi inn på bursdagsfest-prat. Hun spør om jeg planlegger å ha noe på lørdag. Jeg tenker at kanskje Astri ikke vet noe, hun var jo ikke med på Vaulen dagen i forveien. Senere på kvelden kommer Katrine på besøk, også hun hinter til at jeg må ha noe på lørdag. Mistankene mine svinner hen og jeg tenker ikke mer på dette. Men denne dagen fikk jeg ingen meldinger med spørsmål om at jeg måtte ha fest fra verken Grete eller Marcus.
Torsdag 25. juni: Jeg er på byen og ser på åpningskampen i VM i sandvolleyball med Marcus og Grete. De nevner ikke et ord om lørdag, de maser ikke om at jeg må ha fest. De spør ikke om noe som helst som har noe med lørdag å gjøre - noe som ikke er vanlig. Grete og Marcus gir seg aldri, de pleier jo ikke å ta et nei for et nei. ;) Vi treffer Kjell Rune, heller ikke han spør om noe. Jeg synes det er en smule rart, men lar det hele være og nyter freden ;) Denne dagen får jeg melding fra Carlina om at hun tar nattoget istedenfor, - så hun er fremme tidlig på dagen på lørdag. Jeg tenker ikke noe særlig over det.
Fredag 26. juni: Jeg sitter i bilen på vei til Astri, hun har bursdagsfest - ingen av de andre i bilen nevner noe som helst om dagen etterpå, de spør ikke om planer og de ber meg ikke om å finne på noe. Jeg tenker ikke over det der og da.
Kl. 18.30; Jeg taster en melding og forteller om mine mistanker til en fra Østlandet, han bestemmer seg plutselig for ta bilen og kjøre over til Stavanger.
Kl 20.00; Hos Astri begynner festen. Marcus prater til Caroline og sier at de må spare halve spritflaska til imorra. Huh, tenker jeg og spør ham om hva som skjer imorra. Ansiktuttrykket hans avslører det meste, men han kommer med en kjapp bortforklaring om at Grete skal ha fest imorra og peker på Grete. Grete virker overrumplet, hun har ikke fått med seg samtalen og bruker en god stund på å si at det stemmer at hun skal ha fest. Jeg synes det er noe muffens, jeg har jo ikke hørt noe om hennes fest. Men bare nikker "godtroende" og bestemmer meg for å spille med. Mistankene mine er bekreftet. Det er noe som skal skje imorra.
Kl 23.40; Vi sitter i Astris stue, jeg begynner å nevne mine mistanker, men velger ord med omhu. Later som om jeg vet mye mindre enn det jeg gjør og sier bare at jeg mistenker mor og far for å planlegge noe, når jeg egentlig mistenker hele gjengen i Stavanger. Det blir stille rundt meg, folk bytter samtaleemne, de er ikke med på spekuleringen min.
Kl 24.10; Alle gratulerer meg med dagen med sleipe smil.
Kl 24.40; Østlandsgjesten ankommer festen, et par av gutta ber om å få prate litt privat med ham. Jeg legger hodet på skakke og lar dem få en privat stund. Tenker litt på det, men det blir fort glemt ettersom vi etter en stund drar hjem.
Lørdag 27. juni, Kl 07.15; Vi henter Carlina på togstasjonen, vi drar så hjem igjen og sover litt til. Deretter drar vi ut på stranda. På stranda ser jeg folk prate seg imellom; "Noen må hente Markus etterpå, hvem skal hente Eirik?" "Det blir sent, klokka er 15.15 nå" "Det går bra, jeg har sendt en melding!" "Vi må til Kvadrat for å kjøpe noe!". Her bestemmer jeg meg for å blande meg inn og spør om hva de skal kjøpe på Kvadrat. De rister på hodet og sier at det ikke er noe spesielt. Jeg nikker med hodet og later som om jeg tror på dem. Jeg spør så Kjell Rune om det skjer noe ikveld, om folk kan dra ut på byen og finne på noe. Han sier ja og nevner VM i volleyball og at vi kan se på det.
Kl 16.15; Klokka er blitt mange, jeg bestemmer meg for å dra hjem, gjestene mine er raske til å pakke sakene og følge meg hjem, mens resten av gjengen blir. Kanskje de blir for å diskutere videre, tenker jeg smilende for meg selv. Men likevel tør jeg ikke å være så sikker på det. Idet jeg skal gå sier samtlige helt automatisk; "Vi ses ikveld". Jeg ler inni meg og sier bare det samme tilbake. Noen begynner å få panikk, de tenker vel at de har dummet seg ut. Men jeg bare går videre til bilen med gjestene mine på slep. ;)
Kl 17.30; Vi er fremme hjemme hos meg og inne i huset er det skinnende rent, pappa og mamma har vasket huset. Jeg tenker ikke særlig over det. Det er jo en lørdag. Jeg åpner et kjøkkenskap for å legge inn kjeks fra strandturen, der ser jeg et hav av potetgull og tenker at folk virkelig er dårlig til å skjule ting. Jeg går ned for å dusje, gjestene blir igjen ute på terassen, de ser ut til å prate om noe litt viktig. Mine gjester og mine foreldre?
Kl 18.15; Vi sitter ute på terassen og nyter kveldssolen, mamma og pappa ber meg om å ta med gjestene ut på byen slik at de får oppleve sandvolleyball-stemningen. Og de sier at de kommer til å bestille pizza til rundt kl 20.00, så vi må være hjemme igjen innen den tid.
Kl 18.30; Vi går ut hoveddøren og står ved innkjørelsen, plutselig dukker Katrine opp - smilende og festkledd. "Ååå, så Jannicke vet det!!! Er du også her?" Utbryter hun og ser på en av gjestene mine. Jeg står der og blir forskrekket. Snur meg rundt til gjestene mine, den ene sier plutselig "Vi var på vei til byen, blir du med?" Katrine nikker med hodet og er med, vi tar bilen inn til sentrum. Og Katrine kommer med en bortforklaring om at hun var i nærheten for et arrangement på Vaulen, men at hun kjedet seg og tenkte å stikke innom. Faktisk en ganske bra forklaring, men innerst inne forstår jeg at det er noe som ikke stemmer. Jeg later som om jeg er med på leken og nikker forstående med hodet.
Kl 18.50; Katrine sier plutselig at hun har fått melding fra moren sin og at hun må tilbake til Vaulen, hun tar bussen tilbake.
Kl 19.30; Vi tre som er igjen går rundt i byen og får med oss litt av hvert, kjøper solbriller og vi skravler.
Kl 19.45; Jeg spør om vi kan dra hjem, for jeg merker at jeg er sulten som en ulv og pizzaen som mamma og pappa snakket om frister veldig. Så vi tar veien til bilen og kjører deretter hjemover igjen. Bilen stopper foran garasjeporten min, vi går ut av bilen og finner veien til hagen, jeg møter bikkja mi som er hoppende glad. Han løper rundt og rundt, litt for hyper synes jeg. Jeg ser at Carlina stirrer på terassen min, jeg snur hodet mitt og får øye på folk. Ser først et hode, deretter ser jeg mange, jeg ser Grete veive med hendene sine. Jeg smiler fra øre til øre, går opp trappen og møter alle sammen. Katrine sitter lurt blant folkemengden og skjønner ikke at hun faktisk spolerte nesten hele overraskelsen ;)
Takk for kvelden og mange takk for gavene. Ble utrolig glad for dette! :D
fredag 8. mai 2009
ENDELIG MAI!!!
Gresset er grønt, sola skinner og temperaturen stiger, - kan det bli bedre? Åjada, det er mai. Vi er i mai. Mai er en av de fineste månedene i året... :D
Og spesielt gjelder det årets mai, det er mye som skal skje og mye som skal falle på plass denne måneden. Mai er måneden jeg kanskje får svar på ting og tang. Mai er måneden der samtlige av mine verv går ut og det er nå det nærmer seg tiden der folk flytter hjem igjen til Oslo. Mai er også måneden jeg skal møte folk jeg ikke har sett på lenge og det beste av alt, massevis av røde dager! =)
Og spesielt gjelder det årets mai, det er mye som skal skje og mye som skal falle på plass denne måneden. Mai er måneden jeg kanskje får svar på ting og tang. Mai er måneden der samtlige av mine verv går ut og det er nå det nærmer seg tiden der folk flytter hjem igjen til Oslo. Mai er også måneden jeg skal møte folk jeg ikke har sett på lenge og det beste av alt, massevis av røde dager! =)
mandag 20. april 2009
Har du lyst - har du lov!
Damnit, jeg er opp over ørene forelska og jeg kan rett og slett ikke få den ut av mitt hode! Det klør, det klør - jeg kan ikke sitte rolig. JEG VIL HA EN BIL!!! Det er ikke en hvilken som helst bil, det er nemlig en MINI COOPER, en rød og flunkende ny mini cooper :D
- Har du lyst, har du lov -
Ja, jeg har lyst og jeg har råd,
Så hva er det jeg venter på?
Det er jo selvsagt noe som stopper meg, det har jo klart å stoppe meg i et par år nå. Hvor lenge jeg skal holde ut det vet jeg ikke, men FUCK OSLO sier jeg bare. Det er Oslo som er grunnen til at jeg ikke kjøper den bilen, for hva skal man med bil i Oslo når man bare bor 15 minutter med gåavstand til jobben og byen? Så har vi jo kollektivtransporten som funker bra den óg! Og det er aldeles umulig å parkere en bil der jeg bor.. Og en bil koster penger, joda, jeg himler med øynene når folk sier det, men det er sant det. Tenk på alle avgiftene jeg slipper og bensinen... Men likevel kan jeg ikke tenke på noe annet enn å sette meg i den og suuuuse forbi alle som står og venter på bussen... Det hadde vært noe ja... Huff, jeg vil ha DEN bilen NÅ! ;)
- Har du lyst, har du lov -
Ja, jeg har lyst og jeg har råd,
Så hva er det jeg venter på?
Det er jo selvsagt noe som stopper meg, det har jo klart å stoppe meg i et par år nå. Hvor lenge jeg skal holde ut det vet jeg ikke, men FUCK OSLO sier jeg bare. Det er Oslo som er grunnen til at jeg ikke kjøper den bilen, for hva skal man med bil i Oslo når man bare bor 15 minutter med gåavstand til jobben og byen? Så har vi jo kollektivtransporten som funker bra den óg! Og det er aldeles umulig å parkere en bil der jeg bor.. Og en bil koster penger, joda, jeg himler med øynene når folk sier det, men det er sant det. Tenk på alle avgiftene jeg slipper og bensinen... Men likevel kan jeg ikke tenke på noe annet enn å sette meg i den og suuuuse forbi alle som står og venter på bussen... Det hadde vært noe ja... Huff, jeg vil ha DEN bilen NÅ! ;)
søndag 19. april 2009
Det kalles kjærlighet, min venn...
People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on.
Vi har alle barndomsvenner, gode venner og litt mer gode venner. Vi har bekjente og folk man kjenner gjennom felles kjente. Vi har klassekamerater, kollegaer og familie. Folk vi har blitt kjent med gjennom venner, reiser, leir, organisasjonsarbeid, seminarer, studentlivet og idrettsmiljøer.
Forskjellige relasjoner har ikke noe å si, for forskjellige relasjoner kan ikke sammenlignes. Jeg har barndomsvenner fra Stavanger som jeg var sammen med hver eneste dag gjennom oppveksten. Jeg har også barndomsvenner som jeg bare traff noen ganger i året da jeg vokste opp, de som jeg delte mange av mine sommerferier og påskeferier sammen med. I senere år har forholdene til enkelte av disse barndomsvennene blitt sterke, så sterke at jeg ser på samtlige av dem som søstrer og brødre, mens andre bånd er blitt utviklet til helt andre slags forhold. Barndomsvenner er en fin ting for du vet at du alltid kan regne med dem uansett hva du gjør. Jeg har også andre venner, mindre og mer gode venner, bekjente og folk jeg har blitt kjent med gjennom felles kjente. Skolevenner fra grunnskole, videregående og folkehøyskoleåret. Venner jeg har blitt kjent med gjennom fotballen, reiser, diverse begivenheter og diverse leir. Norske, danske, finnere, islendere og svensker. Dere alle har jeg blitt mer eller mindre kjent med de siste årene, noen har jeg fremdeles veldig god kontakt med, mens andre har det dessverre gått motsatt vei med. Men vi mister ikke hverandre for det, vi kommer til å møte hverandre mange ganger i fremtiden. I forskjellige anledninger - som i sosiale begivenheter, jubileumer, stevner, mesterskap, kulturdager, festivaler, kongresser, leir, internasjonale sportsarrangementer, internasjonale sammenhenger og mer til. Vi kommer til å støte på hverandre, vi kommer til å høre om hvordan det går og vi kommer til å tenke på hverandre. For i vår verden er dette ikke til å unngås, med andre ord - vi kommer oss ikke vekk fra hverandre. Ikke misforstå - dette er noe jeg setter pris på.
Likevel er det ikke sånn for alle. Noen vennskap møter harde motstand, men tåler mye uten å bli slitt. Noen vennskap har lettere for å oppløses enn andre. Og noen vennskap rett og slett bare visner, men det verste er likevel et vennskap der hvor den ene parten svikter. Venner som vender deg ryggen på grunn av små feil og skyver deg vekk, venner som får nye venner og som ikke vil ha noe med deg å gjøre. Venner som ikke aksepterer de nye vennene dine. Venner som har fordømt deg fordi du ikke er som dem, venner som lar foreldre og andre voksne styre dem og påvirke dem til å mene at man ikke skal henge med deg. Venner som skyver deg til å gå gale veier og å gjøre dumme feil. Venner som ikke tilgir deg for disse feilene og du vet ikke hva du skal gjøre, så du bare fortsetter lenger og lenger i den gale vei. Det er tragisk at slike vennskap skal gå dukken på grunn av livets dumme feiler. Feil fra begge parter, men man ser ikke alltid sine egne feil og skylder som regel på den andre. Jeg husker et vennskap mellom noen som vokste opp sammen og som var veldig sterkt knyttet til hverandre. Et vennskap som ikke overlevde på grunn av voksnes fordømmelser og styggedom som små miljø er flinke til å bidra til for å holde gående. Et vennskap mellom to personer jeg faktisk trodde skulle vare for alltid. Det gjør vondt å se folk snakke dritt om de og det er vondere å se at de ikke bryr seg, men det gjør mest vondt å se at de selv snakker dritt om hverandre. Skittkasting om gjengens "sorte får", skittkasting om barndomskompisen man har kjent i alle år, kompisen som folk diskuterer i sine hjem. Hva innbiller folk seg at de vet? De vet vel ingenting om dette en gang så fantastiske vennskapet? Et vennskap mellom to som delte taxi i alle år og som snakket om de samme jentene, to som vokste opp i samme nabolag, som pleide å sykle sammen til butikken og gjøre inn røverkjøp, som trente sammen i lokale fotballag og som var der for hverandre. To som var så forskjellige som natt og dag, men likevel var dette vennskapet tykkere enn blod. Det trodde vi alle, helt til noe gikk galt.
Jo, det er normalt at man vokser fra hverandre, men man trenger ikke å se ned på hverandre bare fordi de andre vennene gjør det. Ha din egen mening om kompisen din og ikke bry deg om hva de andre sier, kom deg videre i livet. Kanskje blir ikke vennskapet som før igjen, men man kan kanskje slutte med å slenge dritt om hverandre og la hverandre være. Husk at vennskap faktisk er noe som gjelder begge veier.
Vi har alle barndomsvenner, gode venner og litt mer gode venner. Vi har bekjente og folk man kjenner gjennom felles kjente. Vi har klassekamerater, kollegaer og familie. Folk vi har blitt kjent med gjennom venner, reiser, leir, organisasjonsarbeid, seminarer, studentlivet og idrettsmiljøer.
Forskjellige relasjoner har ikke noe å si, for forskjellige relasjoner kan ikke sammenlignes. Jeg har barndomsvenner fra Stavanger som jeg var sammen med hver eneste dag gjennom oppveksten. Jeg har også barndomsvenner som jeg bare traff noen ganger i året da jeg vokste opp, de som jeg delte mange av mine sommerferier og påskeferier sammen med. I senere år har forholdene til enkelte av disse barndomsvennene blitt sterke, så sterke at jeg ser på samtlige av dem som søstrer og brødre, mens andre bånd er blitt utviklet til helt andre slags forhold. Barndomsvenner er en fin ting for du vet at du alltid kan regne med dem uansett hva du gjør. Jeg har også andre venner, mindre og mer gode venner, bekjente og folk jeg har blitt kjent med gjennom felles kjente. Skolevenner fra grunnskole, videregående og folkehøyskoleåret. Venner jeg har blitt kjent med gjennom fotballen, reiser, diverse begivenheter og diverse leir. Norske, danske, finnere, islendere og svensker. Dere alle har jeg blitt mer eller mindre kjent med de siste årene, noen har jeg fremdeles veldig god kontakt med, mens andre har det dessverre gått motsatt vei med. Men vi mister ikke hverandre for det, vi kommer til å møte hverandre mange ganger i fremtiden. I forskjellige anledninger - som i sosiale begivenheter, jubileumer, stevner, mesterskap, kulturdager, festivaler, kongresser, leir, internasjonale sportsarrangementer, internasjonale sammenhenger og mer til. Vi kommer til å støte på hverandre, vi kommer til å høre om hvordan det går og vi kommer til å tenke på hverandre. For i vår verden er dette ikke til å unngås, med andre ord - vi kommer oss ikke vekk fra hverandre. Ikke misforstå - dette er noe jeg setter pris på.
Likevel er det ikke sånn for alle. Noen vennskap møter harde motstand, men tåler mye uten å bli slitt. Noen vennskap har lettere for å oppløses enn andre. Og noen vennskap rett og slett bare visner, men det verste er likevel et vennskap der hvor den ene parten svikter. Venner som vender deg ryggen på grunn av små feil og skyver deg vekk, venner som får nye venner og som ikke vil ha noe med deg å gjøre. Venner som ikke aksepterer de nye vennene dine. Venner som har fordømt deg fordi du ikke er som dem, venner som lar foreldre og andre voksne styre dem og påvirke dem til å mene at man ikke skal henge med deg. Venner som skyver deg til å gå gale veier og å gjøre dumme feil. Venner som ikke tilgir deg for disse feilene og du vet ikke hva du skal gjøre, så du bare fortsetter lenger og lenger i den gale vei. Det er tragisk at slike vennskap skal gå dukken på grunn av livets dumme feiler. Feil fra begge parter, men man ser ikke alltid sine egne feil og skylder som regel på den andre. Jeg husker et vennskap mellom noen som vokste opp sammen og som var veldig sterkt knyttet til hverandre. Et vennskap som ikke overlevde på grunn av voksnes fordømmelser og styggedom som små miljø er flinke til å bidra til for å holde gående. Et vennskap mellom to personer jeg faktisk trodde skulle vare for alltid. Det gjør vondt å se folk snakke dritt om de og det er vondere å se at de ikke bryr seg, men det gjør mest vondt å se at de selv snakker dritt om hverandre. Skittkasting om gjengens "sorte får", skittkasting om barndomskompisen man har kjent i alle år, kompisen som folk diskuterer i sine hjem. Hva innbiller folk seg at de vet? De vet vel ingenting om dette en gang så fantastiske vennskapet? Et vennskap mellom to som delte taxi i alle år og som snakket om de samme jentene, to som vokste opp i samme nabolag, som pleide å sykle sammen til butikken og gjøre inn røverkjøp, som trente sammen i lokale fotballag og som var der for hverandre. To som var så forskjellige som natt og dag, men likevel var dette vennskapet tykkere enn blod. Det trodde vi alle, helt til noe gikk galt.
Jo, det er normalt at man vokser fra hverandre, men man trenger ikke å se ned på hverandre bare fordi de andre vennene gjør det. Ha din egen mening om kompisen din og ikke bry deg om hva de andre sier, kom deg videre i livet. Kanskje blir ikke vennskapet som før igjen, men man kan kanskje slutte med å slenge dritt om hverandre og la hverandre være. Husk at vennskap faktisk er noe som gjelder begge veier.
tirsdag 7. april 2009
Lavt nivå?
Han går ut på verandaen, det er november og det er kaldt ute.
Han er ikledd en jakke, en jakke med NORGE på trykk på ryggen og med det norske flagget på jakkebrystet.
Han tenner opp en røyk og tar en slurk fra ølet sitt og ler av ett eller annet som blir sagt. Han er brisen og har en liten kul på magen, han ser veltrent ut selv med den lille ølmagen. Han ser en fyr på verandaen fiske frem snus fra snusboksen, - Kan jeg få en? spør han. Snusboksen blir kastet over, han tar imot og putter snusen under overleppa. Han smiler det sjarmerende smilet sitt, tar enda en slurk av ølet sitt og røyker ferdig idet en jente spør ham om jakka hans. – Hva slags jakke er det? Han tar en slurk til og nikker selvsikkert, - Jo, det er landslagsjakka. Jenta undrer og begynner å tulle, - Åja, hvilke landslag? Øl-landslaget kanskje?
- Nei, fotballandslaget! Fyren smiler fortsatt selvsikkert til jenta som nå er blitt forbauset, han spytter ut snusen og avslutter dialogen med å si - Hehe, altså, jeg snakker om døvelandslaget!
Han er ikledd en jakke, en jakke med NORGE på trykk på ryggen og med det norske flagget på jakkebrystet.
Han tenner opp en røyk og tar en slurk fra ølet sitt og ler av ett eller annet som blir sagt. Han er brisen og har en liten kul på magen, han ser veltrent ut selv med den lille ølmagen. Han ser en fyr på verandaen fiske frem snus fra snusboksen, - Kan jeg få en? spør han. Snusboksen blir kastet over, han tar imot og putter snusen under overleppa. Han smiler det sjarmerende smilet sitt, tar enda en slurk av ølet sitt og røyker ferdig idet en jente spør ham om jakka hans. – Hva slags jakke er det? Han tar en slurk til og nikker selvsikkert, - Jo, det er landslagsjakka. Jenta undrer og begynner å tulle, - Åja, hvilke landslag? Øl-landslaget kanskje?
- Nei, fotballandslaget! Fyren smiler fortsatt selvsikkert til jenta som nå er blitt forbauset, han spytter ut snusen og avslutter dialogen med å si - Hehe, altså, jeg snakker om døvelandslaget!
lørdag 21. mars 2009
HÆ?
«Døve jenter er jo pene, hvorfor er dere alle single?»
Ok, litt smigrende er det kanskje for noen å høre det, men likevel det dummeste en fremmed kan si...
- «Jamen, se her da...»
- «Hei...»
- «Har en kusine som snakker på samme måte som dere...»
- «Ååå?»
- «Ja, har aldri sett noen andre prate tegnspråk, er dere også døve???»
- «Ja, vi er vel det...»
- «Oida, døve jenter er jo pene, hvorfor er dere alle single?»
- «Hæ?»
- «Døve jenter...»
- «Ja, jeg skjønte det, men åssen kan du vite at vi er single?»
- «Eh, jo.. Er ikke dere det???»
- «Hahaha, okei så er vi pene og vi er single, noen gang lurt på om døve jenter kanskje er hard-to-get?»
- «Jøss.... hahaha... joda, det kan vel være... Men døve jenter er pene likevel!»
- «Hehehe...»
- «Hahaha, jeg har visst dumma meg ut nå... Sorry så mye.... Skal du ha noe fra baren da???»
En moro historie som ikke vil bli glemt med det første ;)
Ok, litt smigrende er det kanskje for noen å høre det, men likevel det dummeste en fremmed kan si...
- «Jamen, se her da...»
- «Hei...»
- «Har en kusine som snakker på samme måte som dere...»
- «Ååå?»
- «Ja, har aldri sett noen andre prate tegnspråk, er dere også døve???»
- «Ja, vi er vel det...»
- «Oida, døve jenter er jo pene, hvorfor er dere alle single?»
- «Hæ?»
- «Døve jenter...»
- «Ja, jeg skjønte det, men åssen kan du vite at vi er single?»
- «Eh, jo.. Er ikke dere det???»
- «Hahaha, okei så er vi pene og vi er single, noen gang lurt på om døve jenter kanskje er hard-to-get?»
- «Jøss.... hahaha... joda, det kan vel være... Men døve jenter er pene likevel!»
- «Hehehe...»
- «Hahaha, jeg har visst dumma meg ut nå... Sorry så mye.... Skal du ha noe fra baren da???»
En moro historie som ikke vil bli glemt med det første ;)
mandag 9. mars 2009
Dobbeltmoral?
Jeg sitter på bussen og ser en mann entre inn.
Han har en hund med seg, dette er ingen vanlig hund. Mannen har også en hvit stokk med seg. Hunden er førerhund og den hvite stokken er for de som ikke ser, altså er mannen blind.
Folk rundt ham stirrer på ham og det gjør jeg også. Med ett dukker en tanke opp, - Hva er det jeg gjør? Jeg stirrer på en blind mann som ikke ser meg. Han ser ikke meg, - men han kan føle at jeg ser på ham? Vi får jo alle av og til den følelsen av at noen ser på oss, tenk hos blinde er kanskje denne følelsen forsterket? Som barn likte jeg ikke at folk stirret på meg når jeg snakket tegnspråk. Er ikke dette samme sak? Åffer stirrer jeg på den blinde mannen da? Av nysgjerrighet.
I det samme denne tanken dukker opp - snur jeg hodet mitt en annen vei. Men folk rundt meg stirrer fremdeles på denne mannen....
Han har en hund med seg, dette er ingen vanlig hund. Mannen har også en hvit stokk med seg. Hunden er førerhund og den hvite stokken er for de som ikke ser, altså er mannen blind.
Folk rundt ham stirrer på ham og det gjør jeg også. Med ett dukker en tanke opp, - Hva er det jeg gjør? Jeg stirrer på en blind mann som ikke ser meg. Han ser ikke meg, - men han kan føle at jeg ser på ham? Vi får jo alle av og til den følelsen av at noen ser på oss, tenk hos blinde er kanskje denne følelsen forsterket? Som barn likte jeg ikke at folk stirret på meg når jeg snakket tegnspråk. Er ikke dette samme sak? Åffer stirrer jeg på den blinde mannen da? Av nysgjerrighet.
I det samme denne tanken dukker opp - snur jeg hodet mitt en annen vei. Men folk rundt meg stirrer fremdeles på denne mannen....
Kjære Januar...
Å skrive er det beste jeg vet, jeg elsker å leke med ord. En dag i desember fikk jeg plutselig litt problemer med å uttrykke meg gjennom skrivingen og det ble verre utover måneden. I nesten tre måneder har jeg nå slitt med en såkalt skrivesperre. Det var mye jeg ville skrive om, men jeg fikk det likevel ikke til. Slik har det vært frem til nå nylig. For nå har jeg endelig funnet ut årsaken til skrivesperren, nemlig spørsmålet mange kjenner igjen fra msn-nicket mitt; - Skal jeg? Skal jeg ikke? Spørsmålet lyder egentlig slik: - Skal jeg søke på journalistikk? Eller skal jeg ikke?
Jeg har lenge gått rundt og tenkt frem og tilbake på dette. Kanskje forvekslet jeg nøkler med en annen da jeg gikk ut av videregående? Kanskje det ikke var denne døren jeg skulle åpne - denne veien jeg skulle ta? Eller kanskje har jeg kommet så langt ut på denne veien at jeg nå har møtt et veiskille? Journalistikk eller statsvitenskap? Hvilke vei skal jeg ta nå? Disse tankene har utløst en enorm frustrasjon som gikk utover det meste, blant annet søvn, fotball og trening Ja, livstilen min disse tre månedene har vært annerledes, jeg har ikke trent regelmessig på lenge og kostholdet mitt har blitt gradvis endret, dette er noe som har forårsaket en enorm rastløsfølelse i meg. Men nå som søknad for neste skoleår endelig er sendt, disse tankene er lagt ned i en eske (inntil neste gang) og jeg har begynt å trene igjen, så har også denne fantastiske skrivefølelsen kommet tilbake.
Ja, folkens, gled dere til mine blogginnlegg fremover ;)
Jeg har lenge gått rundt og tenkt frem og tilbake på dette. Kanskje forvekslet jeg nøkler med en annen da jeg gikk ut av videregående? Kanskje det ikke var denne døren jeg skulle åpne - denne veien jeg skulle ta? Eller kanskje har jeg kommet så langt ut på denne veien at jeg nå har møtt et veiskille? Journalistikk eller statsvitenskap? Hvilke vei skal jeg ta nå? Disse tankene har utløst en enorm frustrasjon som gikk utover det meste, blant annet søvn, fotball og trening Ja, livstilen min disse tre månedene har vært annerledes, jeg har ikke trent regelmessig på lenge og kostholdet mitt har blitt gradvis endret, dette er noe som har forårsaket en enorm rastløsfølelse i meg. Men nå som søknad for neste skoleår endelig er sendt, disse tankene er lagt ned i en eske (inntil neste gang) og jeg har begynt å trene igjen, så har også denne fantastiske skrivefølelsen kommet tilbake.
Ja, folkens, gled dere til mine blogginnlegg fremover ;)
Til ære for 90210
Alle har noen nerdete sider...
De fleste vet at jeg har en stor lidenskap for historie, alt som innebærer historie fascinerer meg. Og alle har en historie, det er dette som forteller hvem folk er og det er derfor jeg sjarmeres av det :) Det gjelder også sitater, her snakker jeg ikke om ordtak – men om sitater sagt av hvem som helst, som regel må disse sitatene være veldig bra sagt for at jeg skal huske dem. Tidenes tv-serie i kategorien ungdom og drama så er det selvsagt Beverly Hills 90210 som gjelder og gjennom denne serien har det blitt sagt mye bra og gjerne kan det også handle om oss i det virkelige liv. Ja, i dette blogginnlegget vil jeg gjøre ære for denne serien som toppet tv-listene på 90-tallet;
”Mad, bad and dangerous to know”
”You don't borrow a condom. No one wants them back”
”I loved you more than I ever thought I could love anybody. Maybe that was the problem?”
“Flirting is an universal language!”
“I don’t think women can be jerks? That’s a name reserved for us men”
“All my life people told me that I'm running away from something, and all my life I always felt that I run to something”
“Who am I to judge? I slept with my best friend’s boyfriend… And I slept with my boyfriend’s best friend”
“It’s all about friendship”
“Journalism or terrorism – what’s the difference?”
“Well, that’s the worst thing that could happen a boy. She was a he”
“I’ve loved her longer than I know you”
“You're on the ledge. Don't jump.”
“To make love, I have to be in love”
“Some people sign, other speak. Some speak for those who sign. It´s not a big deal?”
De fleste vet at jeg har en stor lidenskap for historie, alt som innebærer historie fascinerer meg. Og alle har en historie, det er dette som forteller hvem folk er og det er derfor jeg sjarmeres av det :) Det gjelder også sitater, her snakker jeg ikke om ordtak – men om sitater sagt av hvem som helst, som regel må disse sitatene være veldig bra sagt for at jeg skal huske dem. Tidenes tv-serie i kategorien ungdom og drama så er det selvsagt Beverly Hills 90210 som gjelder og gjennom denne serien har det blitt sagt mye bra og gjerne kan det også handle om oss i det virkelige liv. Ja, i dette blogginnlegget vil jeg gjøre ære for denne serien som toppet tv-listene på 90-tallet;
”Mad, bad and dangerous to know”
”You don't borrow a condom. No one wants them back”
”I loved you more than I ever thought I could love anybody. Maybe that was the problem?”
“Flirting is an universal language!”
“I don’t think women can be jerks? That’s a name reserved for us men”
“All my life people told me that I'm running away from something, and all my life I always felt that I run to something”
“Who am I to judge? I slept with my best friend’s boyfriend… And I slept with my boyfriend’s best friend”
“It’s all about friendship”
“Journalism or terrorism – what’s the difference?”
“Well, that’s the worst thing that could happen a boy. She was a he”
“I’ve loved her longer than I know you”
“You're on the ledge. Don't jump.”
“To make love, I have to be in love”
“Some people sign, other speak. Some speak for those who sign. It´s not a big deal?”
torsdag 5. mars 2009
Dette er i mitt hjerte gjemt...
...Derfor blir det aldri glemt.
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for sitater - så ja, her kommer det enda flere og det blir ikke den siste gangen jeg legger ut et sitat-innlegg heller...
- Sagt er sagt, og gjort er gjort, OGSÅ på FB!
Julie FF, høsten 2008
- Vi kan ikke noe for det, det er faktisk et stort problem for oss sjenerte å være sjenert!
En på Ål, høsten 2007
- Jeg følger ikke flokken, jeg skaper den!
André, sagt til en sandis, våren 2005
- Mimre fortiden, nyt nåtiden og se frem til fremtiden...
André, sagt første gang høsten 2005
- Det er du som er roten til rotet, derfor sier jeg nei takk til å spille for laget!
Jannicke, vinteren 2006
- Jeg er kanskje ingen streber, men jeg er heller ingen idiot!
Jannicke til en lærer, tiende klasse - høsten 2003
- Jeg har måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer!
Jannicke, høsten 2008
- Alt var så mye bedre før dette fenomenet ble mer enn bare et begrep for oss.
Jannicke, sommeren 2005
- Alle tror, ingen vet!
Sitert etter en eller annen skolebok fra grunnskolen
- Forfatteryrket er de sjenertes ekshibisjonisme
Sitert etter en forfatter fra en reportasje i bladet MAG
- If you never try, you will never know!
Ukjent
- People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on!
Ukjent
-...And so, my fellow Americans, ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country...
John F. Kennedy
- In that moment they think there's nothing wrong, do we understand that something needs to be fixed.
Ukjent
- Ikke tenk begrensinger, se på muligheter!
AUs motto
- Knefall kalles dette, og jeg gremmes!
Sitert etter en i Døves Tidsskrift - høsten 2008
- Att frånta döva teckenspråket är detsamma som att ta rullstolen från en förlamad
Sitert etter en i Døvas Tidning - høsten 2004
- At lægge et døvt menneskes hænder i håndjern bag ryggen er det samme som at lukke hørendes munde med tape.
Asger Bergman om Nyborgskolen, i nettavisen infomedia.dk
- Jeg kan ikke lære å høre, men dere kan lære å bruke tegnspråk
Jannicke, høsten 2006
- No school, no job, no problem!
Alex, om NAVs motto, vinteren 2009
- It´s fate, and that´s it. God made you deaf. Accept it!
Sitert etter en mann fra en dokumentarfilm.
- It´s fate, and that´s it. My parents made me deaf. Accept It
Endret og sagt av André, vinteren 2009
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for sitater - så ja, her kommer det enda flere og det blir ikke den siste gangen jeg legger ut et sitat-innlegg heller...
- Sagt er sagt, og gjort er gjort, OGSÅ på FB!
Julie FF, høsten 2008
- Vi kan ikke noe for det, det er faktisk et stort problem for oss sjenerte å være sjenert!
En på Ål, høsten 2007
- Jeg følger ikke flokken, jeg skaper den!
André, sagt til en sandis, våren 2005
- Mimre fortiden, nyt nåtiden og se frem til fremtiden...
André, sagt første gang høsten 2005
- Det er du som er roten til rotet, derfor sier jeg nei takk til å spille for laget!
Jannicke, vinteren 2006
- Jeg er kanskje ingen streber, men jeg er heller ingen idiot!
Jannicke til en lærer, tiende klasse - høsten 2003
- Jeg har måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer!
Jannicke, høsten 2008
- Alt var så mye bedre før dette fenomenet ble mer enn bare et begrep for oss.
Jannicke, sommeren 2005
- Alle tror, ingen vet!
Sitert etter en eller annen skolebok fra grunnskolen
- Forfatteryrket er de sjenertes ekshibisjonisme
Sitert etter en forfatter fra en reportasje i bladet MAG
- If you never try, you will never know!
Ukjent
- People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on!
Ukjent
-...And so, my fellow Americans, ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country...
John F. Kennedy
- In that moment they think there's nothing wrong, do we understand that something needs to be fixed.
Ukjent
- Ikke tenk begrensinger, se på muligheter!
AUs motto
- Knefall kalles dette, og jeg gremmes!
Sitert etter en i Døves Tidsskrift - høsten 2008
- Att frånta döva teckenspråket är detsamma som att ta rullstolen från en förlamad
Sitert etter en i Døvas Tidning - høsten 2004
- At lægge et døvt menneskes hænder i håndjern bag ryggen er det samme som at lukke hørendes munde med tape.
Asger Bergman om Nyborgskolen, i nettavisen infomedia.dk
- Jeg kan ikke lære å høre, men dere kan lære å bruke tegnspråk
Jannicke, høsten 2006
- No school, no job, no problem!
Alex, om NAVs motto, vinteren 2009
- It´s fate, and that´s it. God made you deaf. Accept it!
Sitert etter en mann fra en dokumentarfilm.
- It´s fate, and that´s it. My parents made me deaf. Accept It
Endret og sagt av André, vinteren 2009
mandag 2. februar 2009
Chelsea kan ikke fotball...
Slapp av Chelsea-fans, jeg skal ikke kritisere laget deres... ;)
Dommere er også mennesker og mennesker kan gjøre feil. Jada og jada, - men noen dommere er rett og slett bare for dårlige. Og så fins det fotballspillere som ikke kan fotball.
Se på videolinken nedenfor, et bevis på at enkelte spiller skikkelig skittent og at det fins blinde dommere som er totale komplette idioter.
http://www.youtube.com/watch?v=ppxIsei7yBk
Dommere er også mennesker og mennesker kan gjøre feil. Jada og jada, - men noen dommere er rett og slett bare for dårlige. Og så fins det fotballspillere som ikke kan fotball.
Se på videolinken nedenfor, et bevis på at enkelte spiller skikkelig skittent og at det fins blinde dommere som er totale komplette idioter.
http://www.youtube.com/watch?v=ppxIsei7yBk
mandag 26. januar 2009
Hvorfor alltid danskene?
- I Danmark har de døve advokater... - I Danmark har de mange som har en utdanning innen psykologi og enda flere innenfor feltet journalistikk... - I Danmark har de ditt og datt...
Disse utsagnene har jeg hørt fra folk rundt omkring, fra både nordmenn og dansker - og disse utsagnene provoserer meg, eller skal jeg heller si provoserte? Danskene er bedre enn oss!? Huh? Unnskyld meg, men dette er tullprat. Okei - så er danskene foran oss på dette området, men er det så rart?
Gjennomsnittkravene for å komme inn på disse studiene i Danmark er lave i forhold til gjennomsnittkravene på de samme studiene her i Norge. Jeg har nå 5.3 i gjennomsnitt, det er ikke så verst. Den utdanningen jeg vil ta hadde ifjor en krav på 6.6. Med andre ord helt umulig for nitten-åringer å komme inn, - selv for rene sekser-elever. Hadde jeg vært dansk med samme gjennomsnitt i dansk karaktersystem hadde jeg for lengst kommet inn på det studiet jeg vil ta. Det er vel kanskje fordi disse yrkene / studieretningene er mer populær her i Norge enn resten av Norden at kravet er så høyt, ettersom flere og flere vil søke seg inn for hvert år som går? Det er bare å si det, det norske skole- og utdanningssystemet er ELENDIG!
Neste gang jeg møter folk som går rundt og kommer med utsagnene jeg nevnte ovenfor, - så skal jeg bruke dette som motargument. For danskene er ikke bedre enn oss... Huff, nå håper jeg ikke at jeg graver min egen grav, tilgi meg dansker ;)
Disse utsagnene har jeg hørt fra folk rundt omkring, fra både nordmenn og dansker - og disse utsagnene provoserer meg, eller skal jeg heller si provoserte? Danskene er bedre enn oss!? Huh? Unnskyld meg, men dette er tullprat. Okei - så er danskene foran oss på dette området, men er det så rart?
Gjennomsnittkravene for å komme inn på disse studiene i Danmark er lave i forhold til gjennomsnittkravene på de samme studiene her i Norge. Jeg har nå 5.3 i gjennomsnitt, det er ikke så verst. Den utdanningen jeg vil ta hadde ifjor en krav på 6.6. Med andre ord helt umulig for nitten-åringer å komme inn, - selv for rene sekser-elever. Hadde jeg vært dansk med samme gjennomsnitt i dansk karaktersystem hadde jeg for lengst kommet inn på det studiet jeg vil ta. Det er vel kanskje fordi disse yrkene / studieretningene er mer populær her i Norge enn resten av Norden at kravet er så høyt, ettersom flere og flere vil søke seg inn for hvert år som går? Det er bare å si det, det norske skole- og utdanningssystemet er ELENDIG!
Neste gang jeg møter folk som går rundt og kommer med utsagnene jeg nevnte ovenfor, - så skal jeg bruke dette som motargument. For danskene er ikke bedre enn oss... Huff, nå håper jeg ikke at jeg graver min egen grav, tilgi meg dansker ;)