Sjenanse versus Arroganse

Det er egentlig et bitte lite skille mellom disse to egenskapene. Sjenerte individer kan oppfattes som arrogante og også omvendt. Arrogante individer slipper unna fordi folk forsvarer dem ved å si at de er sjenerte. Vi har nok alle en eller annen form for arroganse og sjenanse i oss, selvfølgelig. Det er menneskelig.

Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).

Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.

Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.

Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.

På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!