Oktober 1999

Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:

"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"

En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...

Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...

...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...

...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...


...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...

...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...


...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)...