Har jeg sett deg før?

Mange ganger har jeg opplevd at du roper noe etter meg og mine venner når vi går forbi deg (ja, noen ganger får vi med oss hva du sier) - og av og til snur vi på hodene våre og ser rart på deg, bare for å vise deg hvem som er ”sjefen”. Vi legger merke til at du stirrer, eller om du sier noe – det er bare det vi har lært oss å ignorere deg som tror du kan ha det moro på andres bekostning.

Som barn pleide jeg å si «Hva driver du med?» til andre barn i gata når de hermet etter meg og mine venner ved å forsøke å prate med sine hender (tulle og håne oss med sine hender med andre ord). Jeg viste fingeren til andre barn på skolen når de prøvde å snakke til oss og le fordi vi ikke forsto dem. Senere fant vi på å bruke tegnspråk tilbake for så å le av dem når de ikke forsto oss. Noen år senere sluttet jeg bare med å gi dem oppmerksomhet. 

Jeg ble fort vant til at enkelte folk stirrer fordi jeg er døv og jeg lærte fort å ignorere dem, stirringen forekommer som regel når jeg bruker tegnspråk offentlig med folk jeg omgås med. Noen stirrer jo faktisk bare av en ren nysgjerrighet, dette grunner seg i uvitenhet, men noen ganger kan stirringen bli litt for mye og ubehagelig i lengden. For det finnes noen (her sikter jeg til voksne mennesker) som stirrer intenst og uhøfligt lenge. Det siste halvannen året har jeg opplevd at folk stirrer på meg og kjæresten når vi er ute - og som regel er det dessverre oftest menn som stirrer. Noen ganger våger de å kaste med hodene til oss og nikke, smile fårete og oppføre seg som idioter. Dette kan forekomme når vi bare går side ved side og prater med hverandre, her vet vi at de gjør det fordi vi er jenter. Andre ganger møter vi på idiotene når vi holder hverandre i hånden, når vi prater med hverandre og når vi kysser hverandre. Her vet vi ikke om idiotene gjør dette fordi vi er døve? Eller kanskje gjør de dette fordi vi er to jenter som er sammen? Eller det heller er fordi vi er to døve jenter som er sammen?

Som på dette bildet her. Er det normalt at nesten alle stirrer på oss? Stirrer de på oss fordi vi er døve, eller fordi vi er to jenter som kysser offentlig på Karl Johan? Hvem vet, greia her er at vi gjør som vi alltid har gjort – som døve, vi ignorerer dem, nå gjør vi det også som døve lesbiske. Moralen med dette innlegget kommer nå, min innlærte holdning med å ignorere fremmede ble snudd opp-ned for noen dager siden, og en gnagende dårlig samvittighet satt i meg resten av kvelden (litt av den dårlige samvittigheten er der fremdeles). 

Jeg befinner meg i Sverige – og nyter en sommerkveld ”ute på landet”, omgivelsene er preget av så typisk svensk sommeridyll. Vi er tre personer som sitter ute og spiser, tre døve jenter, inkludert meg og kjæresten min. Etter et par timer kommer det en ung fyr på omtrent vår alder som setter seg ned ved bordet midt imot oss, han sitter vendt mot meg og kjæresten. Han stirrer på oss og gliser, et smil vi ikke klarer å tolke ved å skue det fra øyekroken vår. Jeg tenker: «Faen, hvorfor kysset jeg Malin nå idet han kom, hva vil han nå?» Vi unngår som vanlig å ha øyekontakt, vi er ikke interessert i å stifte nytt bekjentskap. Han stirrer intenst – og ser på oss alle tre. Snur hodet sitt frem og tilbake og prøver forgjeves å få oppmerksomheten vår. Etter en stund spør Malin meg: «Stirrer han på oss fortsatt?» idet hun spør ser jeg fra øyekroken at han løfter med hånden sin for å få oppmerksomhet, «Ja, han prøver også å få kontakt med oss» sier jeg. Vi ler og så sier en av oss: «Tenk om han kan tegnspråk?» Vi ler en nervøs latter og prøver å fortsette vår samtale. Jeg klarer ikke å slappe av, stirringen blir for plagsom. Jeg senker blikket mitt ned mot mobilen min og taster på den, idet jeg løfter blikket mitt opp igjen er jeg fanget. Jeg møter hans blikk i et sekund og uten å få tid til å snu meg bort spør han: «Går du på skole her?» På tegnspråk er disse svenske tegnordene helt lik de norske tegnordene. Det første som falt meg inn var at det var en norsk fyr som kjente meg igjen. Og helt plutselig sier jeg «Har jeg sett deg før?» jeg var nokså kald, men uten å mene det. Dette var mitt overrumplende spørsmål til en fremmed fyr som jeg ikke kjente, ei heller var han norsk eller en idiot. Han var bare nysgjerrig, en hørende fyr med en døv søster på samme alder som oss og så var han dessuten flink i tegnspråk.  Etter en kort prat vet den ene hvem søsteren hans er, de andre prater litt med ham, for meg var stemningen amper og jeg kunne ikke komme på noe fornuftig å si. Etter en kort stund betalte vi regningen og dro hjem. Hva som skjedde med fyren vet vi ikke.

Du där i Falun, om du någon gång läser detta, förlåt! Döva är inte oartiga människor. Det var modigt av dig att ta kontakt med oss!