Skuddåret 2012 - året som forsvant...

«Mer i Sverige enn i Norge?» «Du har blitt kjedelig!» «Om 2011 slutter sånn – da kan 2012 bare bli bedre?» «Folk tror jeg er homo fordi jeg er singel og ser bra ut!» «Dressplikt for menn og kjolepåbudt for kvinner!» «Skal du bli vegetar???» «Hvem er mannen i forholdet?» «Første døv med doktorgrad i Norge – det var på tide!» «Norge – en by i Sverige» «Jeg kommer hvis det er gratis!» «Takk for ditt bidrag»

Da er 2012 ute av kalenderen for godt, men i motsetning til tidligere år skal jeg denne gangen ikke snakke så mye om hvordan året har gått for meg. Jeg skal heller komme med en liten oppramsing for hva slags tanker jeg har gjort meg gjennom 2012, ved å referere til ulike utsagn jeg har bemerket meg gjennom dette året. Først og fremst vil dette innlegget forhåpentligvis komme til ettertanke for noen, for andre vil dette kanskje komme som en oppmuntring og gi et motiverende påfyll til enda et nytt år…

«Om 2011 slutter sånn - da kan 2012 bare bli bedre?»
Den 31. Desember 2011 sa en venninne dette til meg og to andre da vi ventet timevis på at det skulle bli vår tur hos legevakten i Lillehammer. Ironisk nok skulle hun bare visst hva hun sa, det skulle vi alle, for jeg trenger vel ikke å nevne at 2012, privat, har vært en av de beste årene i mitt liv? På legevakten satt jeg nemlig sammen med hun som jeg var helt fortapt i, og 2012 er det året jeg har fått oppleve følelser jeg aldri har hatt før. Jeg har grått så mye av glede og av savn, av å reise fra noen og av å si «ha det». Det er kanskje ikke «barneskirenn» med avstandsforhold, "love is like a book, but without the writing", men jeg ser virkelig frem til mange flere av disse årene, til nye utfordringer, nye prosjekter, nye planer og alt det som hører til det å bli voksen....

«Mer i Sverige enn i Norge…»
Årets kommentar går til en kompis i Oslo som rett før jul sa følgende: «Hun har vært mer i Sverige enn i Norge det siste året» til spørsmålet om hva jeg bedriver tiden med. Så sant, men det stemmer nok ikke helt., svaret på spørsmålet ditt om hva jeg bedriver tiden med kan regnes opp her:

- Først tar vi Sverige. Jeg har vært i nabolandet vårt 13 ganger, totalt har jeg tilbrakt 85 dager hos storebror Sverige med Malin,  i byer som Stockholm, Örebro, Malmö og Karlstad.

- Til Danmark har jeg tatt turen fem ganger i år, tilsammen har jeg tilbrakt åtte dager i København.
- Så har jeg avlagt noen førstegangsbesøk også i år, i Grønland tilbrakte jeg seks dager og fikk oppleve litt av byen Nuuk
- I år ble det bare en tur til Finland og bare én dag  ble det i kalde Helsinki (andre gangen jeg var der regnes ikke ettersom det bare var et flybytte).
- Færøyene besøkte jeg for andre gang i mitt liv, denne gangen fikk jeg oppleve våren der borte, men rakk likevel å hilse på alle årstidene i løpet av mine fire dager i Torshavn.
- En hel dag tilbrakte jeg tiden min i Belgia, i Brussel.
- Fjorten dager i Kenya, andre gang i Afrika, men første gang i Nairobi og Mombasa. Blant annet fikk jeg se Afrikas høyeste fjell Kilimanjaro (NB: Fjellet ligger ikke i Kenya).
- Noen timer rakk jeg også å besøke Rwanda (dette regnes ikke).
- Det ble også en svipptur innom Tyskland, i Hamburg, denne gangen også i bare et par timer med godt selskap av Malin.
- Etter Tysklandbesøket tok vi oss videre til Kroatia, i to dager fikk vi nyte varmen i  Zagreb.
- Deretter tok vi oss videre til Bosnia og Herzegovina, fem dager med sol, varme og mye innendørs fikk vi likevel også sett litt av Sarajevo.
- Som endte med en uforventet natt i Zurich, Sveits, da vi mistet flyet hjem til Norge.
- Midt i eksamensnervene i november ble det en tur til London, mor-og-datter tur sammen med to andre.
- Deretter tok ferden videre til Hong Kong, i syv dager fikk jeg sett litt av fjerne Østen på ekte asiatisk vis.
- Jeg har også vært innom familien min i Stavanger, 43 dager fordelt på 8 ganger har jeg  klart å presse inn i den trange timeplanen min.
- I regnbyen Bergen har jeg vært to ganger i år, med en blanding av jobb og fornøyelse feiret jeg min bursdag i denne byen sammen med Malin, tilsammen tilbrakte jeg åtte dager der - og jeg opplevde regn bare på én av disse dagene.

- Noen turer til Tønsberg hos broren min og hans familie har jeg også fått med meg, blant annet ble jeg vitne til et vakkert bryllup, det ble i år syv dager tilsammen i Norges eldste by.
- En bursdagsfest som i gode gamle dager, en slags reunion med gjengen jeg omgikk med på videregående og noen til, ble lagt til i Sandefjord. En dag med moro roadtrip, grillmat og god gammeldags underholdning.

- Det ble også to dager i Kristiansand rett før Kulturdagene gikk av stabelen.
- To ganger var jeg innom Ål, det er sikkert det minste antallet noengang, men elleve dager fikk jeg likevel nyte den vakre idyllen i Hallingdal i anledning av Nordisk Ungdomsleir og NDFs landsmøte.

Totalt har jeg vært borte 212 dager fra Oslo, 366 minus 212 er lik 154, så denne kompisen hadde nok rett i noe. Jeg har vært flere dager andre steder enn jeg i år har vært hjemme i Oslo….

«Du er blitt kjedelig...» 

er en annen kommentar jeg fikk høre i år, oversatt til svensk: ”Du har blivit tråkig” og oversatt til dansk: ”Du er blevet kedelig”. Jeg vet ikke hvem som sa dette, men jeg har fått høre at det er noen som synes det. Med så mange dager bortreist må jeg finne tid til andre ting når jeg er hjemme, så som skolearbeid, jobb og koble av. Jeg kan ikke lenger feste midt i hverdagen – og andre fester må jeg kanskje si nei takk til, eller rett og slett avslutte festen og gå hjem tidlig fordi jeg er for trøtt til å holde på hele natten. Jeg setter likevel stor pris på at folk stadig sender meldinger og spør meg om jeg vil bli med på noe(selv også når jeg er utenbys), til tross for de mange gangene jeg har måttet takke nei. I dine øyne har jeg kanskje blitt kjedelig, men jeg har bare valgt å prioritere.

, totalt har jeg tilbrakt ongkvesaolm, Malmedriver tiden med kan regnes opp her:o det eller ei. Vi har også skrevet brev til hve

«Dressplikt for menn og kjolepåbudt for kvinner…» 

Selv om jeg ifølge noen har blitt kjedelig har det likevel blitt en del fester på meg ;) I år har jeg deltatt på flere fester der det har vært påbudt tema og kleskode. I vår var jeg gjest i årets flotteste fest der 20-tallet var i sentrum, folk hadde kledt seg opp og noen hadde til og med investert penger i klærne de brukte på festen. En fantastisk bra stemning og en av de beste festene i 2012! I løpet av høsten har det vært flere fester der hvor det har dukket opp kleskode på arrangementsinvitasjonen. En kveld var jeg utenbys og hadde ikke tilgang til alle mine klær, og skulle på en fest med kleskode, jeg hadde ikke noe å ha på meg. Det var da jeg begynte å tenke, selvfølgelig skulle jeg ha tenkt på dette før, hva med de som ikke har penger? Kleskode bør gå ut, det kan klassifiseres som det neste klasseskille, eller det såkalte ungdomsskoleimaget; "må ha noe som alle andre har". Og fester der det er dressplikt for menn og kjolepåbudt for kvinner, ikke alle er like komfortabel i dress og kjole, det finnes finklær i andre kategorier. La folk gå i klær som de vil, det er nok å skrive: finklær. Eller bare skrive noe som for eksempel at folk oppfordres til å kle i gult, og ikke nevne noen form for plikt. Så får vi håpe at 2013 byr på flere fester uten kleskode :) 

«Jeg kommer hvis det er gratis!»
Så har vi denne kommentaren som jeg har bemerket meg blant folk her og der, og som har fått meg til spørre meg selv om hvorfor folk skal være så gjerrige? At noe er gratis er selvfølgelig positivt, men så fort noe koster penger er det helt stille - og folk blir ikke med. Jeg siterer Tor Fiksen som sa dette på årets landsråd til Norges Døveforbund: «Dropp en kveld ute på byen og bli medlem i Norges Døveforbund!» Du bruker faktisk mer penger en kveld ute på byen enn å betale den billige medlemskontingenten i NDF(som også er NDFU) og som betales bare en gang i året. Jo flere medlemmer i NDF, jo bedre vil det bli for deg som døv borger i Norge. Og i samme sleng kan jeg vel si at om ting er gratis betyr ikke jeg at jeg skal slippe alt jeg har i hendene og joine? Når jeg så lenge ikke kan være med fordi jeg sier jeg ikke kan, så mener jeg det. Jeg er dessverre ikke en som slipper alt jeg holder på med bare fordi noe er gratis...

«Første døv med doktorgrad i Norge, det var på tide»

I 2012 skjedde det noe historisk, den historiske begivenheten innebærer en døv kvinne som tok doktorgrad. Det var på tide sier noen (som selvfølgelig alltid sammenligner Norge med andre land), de som sitter og sier det er selvfølgelig også de som ikke kjenner til det norske utdanningssystemet, med tanke på det elendige tolketilbudet til norske døve studenter. Et system som handler om flaks og hell, som handler om å vinne i lotto, om å ha nettverk i Norges tolkeverden og som videre resulterer seg i en blodig kamp om de beste gjenstående tolkene. For jo lenger du kommer jo vanskeligere blir det å få tak i tolker. Jeg har sett på de som har kommet lenger enn meg i utdanningsløpet, der hvor all undervisning foregår på engelsk og tolkene kvier seg for å ta tolkeoppdragene. For hvordan i huleste kan tolker med bare kjennskap til bachelornivå tolke for folk på masternivå? Så at døve studerer høyere høyere utdanning i Norge er for meg beundringsverdig.

«Folk tror jeg er homo fordi jeg er singel og ser bra ut…»

Etter at jeg postet dette innlegget så hadde jeg en diskusjon med en kompis som sa dette til meg. Spørsmålet mitt her er hvorfor må det være noe galt med single? Har du noen gang tenkt på at folk som hard-to-get og liker folk som hard-to-get går lenger singel enn "alle" andre? Og for å ikke snakke om det som er så himla in så fort man går inn i et forhold, nemlig dobbeldater og parmiddager, huh? Og anledninger der man plutselig skal være i partall og ikke oddetall. Hvorfor skal man plutselig henge med alle som er i et forhold når man befinner seg i et? Det gjelder også omvendt, at folk er i et forhold betyr ikke at du skal slutte å spørre dem om å være med ut :)

«Hvem er mannen i forholdet?»

Og det mest gjentatte spørsmålet jeg har fått i år, både av kvinner og menn, voksne og ungdommer, skeive og streite, norske og ikke-norske er: «Hvem er mannen i forholdet?» Du får glemme spekulasjonene dine, det er så altfor bortkastet med tid. Vi er to kvinner som er sammen og som er sammen om alt. I vårt forhold finnes det ingen mann, for den enkleste definisjonen på en mann er en person med en kuk. 

«Skal du bli vegetar???»

Jeg har heldigvis ikke fått denne kommentaren slengt etter meg, ennå, men noe som slo meg i 2012 er hvor lite kunnskap folk har til vegetarlivet, jeg visste ikke mye om det heller innen kjæresten min ble vegetar - og da innså jeg at det ligger mye mer i det enn jeg først var klar over. Og i 2013 er et av prosjektene mine å bli vegetar og derfor kommer jeg deg i forkjøpet ved å kommentere dette før du gjør det. Spør meg heller om hvorfor jeg blir det enn å bare si «skal du bli vegetar??» ;)

Norge - en by i Sverige?

«Norge - en by i Sverige?»

Etter mange forklaringer til folk i verden om hvor lille Norge ligger, med etterfølgende spørsmål om at Norge tilhører Sverige eller andre situasjoner der hvor folk endelig kommer på at Norge er det landet ved siden av Sverige. Hvorfor tror alle at Norge er en by i Sverige?

Her har dere svaret, hver gang svenskene skal vise sitt land på et bilde, så har de alltid Norge med på bildet ;)

«Takk for ditt bidrag!»

Denne delen av innlegget er dedikert til Stig, en ildsjel som han vil alltid bli husket.

Før vi endelig legger 2012 bak oss vil jeg si noe som noen sa til meg tidligere i år, så flere ser hvor viktig enkelte ting i livet er. I oktober var jeg på det årlige NDFU-valget, jeg gikk ut av NDFU-styret etter åtte år. Rett før valget startet den søndagen entret Petter Noddeland opp på scenen og takket meg for åtte år i NDFU med mange fine ord. Det var godt å endelig(?) kjenne at det jeg har gjort de siste åtte årene blir satt pris på, samt steg motivasjonen min rett opp til værs etterpå.

Og derfor vil jeg avslutte dette innlegget ved gjøre noe for alle andre. Den første takken går til André Røine, uten deg hadde jeg ikke stått på så lenge. Til Thomas Hansen, Torunn Bakkestuen, Ellen Østrem, Berit Emilie Nordbø og Anne Kari Hammer – som tok meg imot som 16-åring inn til NDFU med åpne armer. Takk til Casper Lund, Jo Arve Furland og Gro Marie Mydland for videre erfaring. Til Thomas Johannessen, Petter Noddeland, Andrè Røine, Kenneth Ommundsen og Ingvild Larsen Skjong + Janne Moskaug og Eivor Berg for to år som er grunnlaget til NDFUs navneskifte og dets første valg i 2009.
Til Maiken Sudmann, Tor Fiksen, Marcus Lid, Ditte Emilie Berhns og Berit Emilie Nordbø + André Røine igjen, for årene 2009-2011. Mine beste år i NDFU. Takk for det flotte samarbeidet og for alt det vi oppnådde sammen. Spesielt vil jeg si noe til Berit og André, takk for oppmuntring og lojalitet, jeg har virkelig lært så mye av dere to.

Til 2011-2012 styret, Gabrielle Kverneland, Julie Holst, Tor Fiksen, Ingvild Larsen Skjong, Marcus Lid og Maiken Sudmann, nesten alle er med videre til 2012-2013, takk for et lærerikt år og jeg ønsker dere lykke til videre. Og til dere nye, dere har noen flotte år å se frem til!

Takk for åtte flotte år i NDFU og seks flotte år i DNUR. Takk til Niels Kristensen, Tarja Wroldsen, Ann Kristin Malmquist, Maria Andersen og Camilla Høiberg for lærerik samarbeid om alle de ulike arrangementene jeg fikk lede.

NDFU-styret 2009-2011

Til Grete Jaarvik, Alexander Wroldsen og Marcus Lid for vårt teamarbeid i leirkomiteen 2009-2011. Og til Tarja Wroldsen for alt du har lært meg innenfor leirarbeid.
Til Joakim Røine og Marius Gooner Hansen, som år etter år gladelig stiller opp som leirleder under sommerleiren på Ål.
Takk til WFDYS leirkomite 2009, Katrine Gjermundrød, Carlina Lund, Thomas Johannessen, Ingvild Larsen Skjong, Anine Sigurdssøn Johannessen, Madeleine Maresova, Joakim Røine, Alexander Wroldsen, Michael Haukeland og Syver Sanengen, for den flotte jobben dere alle gjorde. Og til Niels Kristensen, jeg hadde ikke klart å gjøre jobben min uten deg.

Og så har vi NUL-komiteen 2012. En STOR STOR takk til Ellen Østrem og Sigrid Hjørungenes for fantastisk samarbeid og en takk til Ingvild Larsen Skjong som steppet inn i siste stund, og til dere alle andre som stilte opp som frivillig under Nordisk Ungdomsleir; Trude Lillegjære, Claudia Lund, Roy Tore Blomli, Kenneth Ommundsen, Torunn Bakkestuen, Liisa Syvalsami, Hjördis Haraldsdottir, Julie Faustrup og Olivia Egeberg. Takk for at dere lot meg få oppleve å være deltaker på hjemmebane.

Sist men ikke minst, takk til alle som jeg har møtt gjennom årene i NDFU, enten dere har vært deltakere, leirledere, frivillige, sittet i underkomiteer. Dere fra andre organisasjoner og mennesker jeg har fått møte gjennom ulike arrangementer, både nasjonalt og internasjonalt. Takk alle sammen for fantastiske minner - og for alt det dere gjør, jeg hadde ikke klart det meste jeg har gjort de siste åtte årene uten alle dere.

Godt nytt år til dere alle!