Veien til WFDYS

Egentlig så burde jeg skrive dette innlegget på engelsk, så lesere utenfor Norge også kan få med seg dette. Men siden dette innlegget er til dere nordmenn så velger jeg å skrive på norsk. Innlegget har noen ordforkortelser, se derfor i margen til høyre side for å finne ordforklaringer.

Ja, da var jeg tilbake til hverdagen, fortumlet over sommerens hendelser. Hvis jeg skal beskrive sommeren min med et eneste ord, så vil jeg si at den har vært overraskende. Jeg har lært mye, oppdaget nye sider ved meg selv og fått oppleve en god del de to siste månedene. Jeg har hatt en skikkelig bra sommer fylt av overraskelser og spontanitet. Det er nå gått en stund siden jeg kom hjem fra Sør-Afrika, så før jeg skriver videre vil jeg si takk for alle gratulasjoner og for støtten, både før, underveis og i ettertid. Det varmer å se at så mange følger med, og det varmer enda mer å se at så mange viser ekte glede på mine vegne. Du er kanskje en av de mange som har gratulert meg, eller så er du kanskje en av de som ennå er overrasket. Kanskje er du en som ikke aner hva jeg prater om. Vel ja, der har du det, jeg slutter aldri å overraske. Jeg går for det jeg står for, og har jeg et mål så pleier jeg som regel å fullføre det.

For seks år siden deltok jeg på WFDYS junior leir i Sverige. For fire år siden var jeg en av de heldige som fikk delta i WFDYS ungdomsleir i Spania, samt representerte jeg NDFU under generalforsamlingen der borte. For to år siden påtok jeg meg leirsjeftittelen for WFDYS juniorleir i Norge. For et år siden fikk jeg være leder for de norske deltakerne under WFDYS barneleir i Venezuela. Gjennom disse seks årene har jeg dannet meg et bilde av WFDYS-styret, sett hva de jobber for, og fått innblikk i hvordan de jobber og hva de tenker å jobbe med i fremtiden. Det er fire år siden jeg og en annen, som i dag også sitter i WFDYS-styret, lekte med tanken om å en dag jobbe sammen i dette styret. Men først for to år siden ble jeg for alvor interessert, for da ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å stille opp som kandidat til WFDYS-styret. Tanken virket både skremmende og interessant på en gang, etter mange tanker rundt dette og på hva det innebærer – så falt denne tanken i smak. For ett år siden hadde jeg bestemt meg, men frem og tilbake gikk jeg likevel rundt og tenkte på om jeg virkelig ville det. Om jeg hadde tid til overs, og om jeg kan bidra med noe. Jeg forhørte meg litt rundt med noen nære venner, siden jeg bare fikk positiv respons bestemte jeg meg tilslutt for å spørre NDFU-styret om de kunne tenke å støtte meg økonomisk og sende inn en nominasjon på meg. Og slik ble det til, i april ble nominasjonen sendt inn og tre måneder senere satt jeg under generalforsamlingen til WFDYS i Sør-Afrika. Jeg var dritnervøs, nervene mine var på spreng. Jeg tror jeg aldri har kjent hjertet mitt banke så fort som der da jeg satt på stolen min i forsamlingen. Jeg trodde at veien skulle ende her, for alt var et virvar av et rot og for første gang i mitt liv trodde jeg at jeg skulle tape et valg. Kandidattalen ble lagt frem, jeg hadde øvd i forveien og cirka 2:58 minutter var lengden hver gang (man får maks tre minutter på seg). Der og da foran alle foregikk det hele på 2:30 minutter, jeg hoppet ikke over noe av det jeg hadde øvd meg på, - derimot var jeg så nervøs at jeg pratet litt for fort. Da min siste setning ble sagt og folk i salen applauderte, noen av de bakerste hadde til og med reist seg opp fra stolene sine, og synet av min norske medrepresentant som satt blant dem og viste tommelen sin opp, talte sitt. Uvitende om hvordan de andre åtte kandidatene hadde greid seg, hadde nervene mine roet seg ned et hakk. Selv om de fleste sa at kandidattalen min var jævlig bra, var jeg likevel fremdeles urolig. Jeg hadde sterke konkurrenter, attpåtil kunne min nasjonalitet ødelegge for meg. Ikke fordi jeg er norsk, men fordi WFDYS-styret allerede hadde to personer fra min verdensdel så risikerte jeg å tape på grunn av mitt norske blod. Selve valget og stemmeavtellingen var uutholdelig, plutselig gratulerte svenskene meg, litt for tidlig – nei egentlig ikke for tidlig, for ifølge retningslinjene så var jo dette riktig, jeg var inne i WFDYS. Så fort? Det var for godt til å være sant, men magefølelsen min sa fremdeles noe annet. Jeg torde ikke å hoppe av glede for jeg var så sikker på at det hele skulle snu seg, og et øyeblikk trodde jeg at jeg ville bli historisk som det korteste styremedlemmet i WFDYS noensinne.
På grunn av en liten misforståelse under generalforsamlingen kom det frem flere protester etter første stemmerunde, diskusjonen tok helt av, en diskusjon mellom representantene og det daværende WFDYS-styret. Godt over halvparten av representantene hadde misforstått noe, noe som kunne ødelegge mine sjanser – trodde jeg da. Tilslutt, etter at noen hadde spekulert rundt den første stemmeavtellingen så foreslo de å ta avtellingen på ny. Det var syv kandidater som måtte ha 51 % av stemmene fra forsamlingen for å kunne komme opp til selve valget, det var kun to av dem (trodde vi) som først hadde fått over 51 %. Ergo ville disse to + jeg og en annen automatisk gå rett inn i WFDYS som styremedlemmer, da vi kun var fire på navnelisten og det skal være fire styremedlemmer. Men etter den gjentatte stemmeavtellingen viste det seg at det var tre som hadde fått over 51 % stemmer fra forsamlingen. Tre + to er lik fem, det er en for mye. Dermed var det klart for en ny stemmerunde mellom oss fem som var igjen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, og vred meg gjentatte ganger i stolen for å bare gjøre noe. Da stemmene ble talt opp, var saken klar. Jeg var offisielt inne som styremedlem i WFDYS, for andre gang denne kvelden (og i samme øyeblikk bestemte jeg meg for å tatovere meg med en gang jeg kom hjem). Jeg hoppet ikke av glede, men jeg smilte fra øre til øre. Siden tok det meg tre-fire timer før jeg tilslutt kunne innse hva som hadde skjedd og våget å svare på sms-ene fra dere i Norge. Foran meg har jeg nå fire spennende år og jeg ser frem til en flott periode med et flott styre.

Og ja, det betyr at jeg trer av fra mitt lederverv i NDFU etter fire år som leder, NDFU-valget finner sted i oktober. Jeg ønsker den neste lederen, uansett hvem det nå blir, lykke til. Måtte du fortsette med utviklingen, rekrutteringen og profileringen, samt håper jeg på nye og friske ideer til videre arbeid i NDFU.