Nordensiation; om det å være nordisk

(an english version is coming)

Internasjonale arrangementer - uansett hva slags arrangement det er, får meg alltid til å tenke på en ting, jeg kan aldri bli mer stolt av å være nordisk.

- Vent litt! Var du også i Madrid!?
- Ja, jag var där... Var du?
- Ja... Jeg husker ikke å ha sett deg der borte...
- Jag är tjejen som hoppade på biltaket den sista natten...
- Seriøst? Haha, da så jeg deg i Madrid...

En samtale mellom meg og en svenske nylig, en lignende samtale har jeg hatt flere ganger med forskjellige personer, gjerne er disse personene også nordiske. Jeg tror jeg i ettertid har møtt mer enn tjue personer fra Norden som også var i Madrid. Jeg bare husker ikke å ha sett dere der. Vi har helt sikkert støtt på hverandre og nikket til hverandre under Madrid-oppholdet, men ikke noe mer utover det. Når jeg tenker meg om så er det egentlig ikke så rart, jeg var bare nitten den gang og kjente ikke så mange utenfor Norge. Jeg reiste til Madrid primært for å nyte ferien sammen med venner - og for å oppleve "verdens største fest", likesom mange (tør jeg si alle?) andre. Etter tre fantastiske uker i Spania, selv om jeg var mye sammen med enkelte dansker og svensker + mange av de som deltok på WFDYS-leiren like før kongressen i Madrid, innså jeg der og da at det folk sier om "nordmenn-går-alltid-i-flokk"-syndromet var et faktum. Nå som det snart er gått fire år siden Madrid har jeg rukket å være med på to NUL, jobbet i et par WFDYS-leir, vært med på to (snart tre) frontrunners-fester på rad. Samt deltatt på flere internasjonale begivenheter, truffet flere kjente og blitt enda mer kjent med gamle kjente, så innså jeg først i sommer nå nylig at "nordmenn-går-alltid-i-flokk”-syndromet for meg ikke lenger finnes. Derimot er det "nordiske-går-alltid-i-flokk”-syndromet som gjelder. Er det fordi jeg har fått et større nettverk nå som 22 åring at jeg henger mer enn gjerne med folk fra Norden når vi er på internasjonale arrangementer – at dette syndromet nå gjelder? Hva skjer da etter neste fire år? Kommer nettverket mitt til å bli enda større - og kommer jeg til å henge med folk fra hele verden som om jeg har kjent dem i evigheter?

Faktisk - nei, det tror jeg ikke. Det er noe eget med Norden, noe spesielt. Noe jeg ikke kan sette ord på. For i de senere år har jeg merket meg en stor forskjell på hvordan jeg forholder meg til folk i utlandet. Utlandet? Nei, la meg heller si utenfor Norge, for jeg ser ikke på resten av Norden som utlandet. Jeg ser på Norden som Norden. Og ja, jeg forholder meg forskjellig til folk fra Norden og til folk fra utlandet. Hvis jeg for eksempel tilfeldigvis støter på deg i Sunny Beach og får vite at du er svensk, synes jeg det rett og slett er hyggelig. Treffer jeg deg på sykkelferie i Frankrike - og det viser seg at du er dansk, da tenker jeg for et sammentreff og vi kommer selvsagt lett i snakk med hverandre. Treffer jeg deg på skiferie i Østerrike og får vite at du er fra Finland, så faller det helt naturlig for meg å henge med deg på afterski. Dog om vi fire igjen treffer på hverandre, senere i for eksempel Australia på et større arrangement, henger vi med hverandre og hverandres venner som om det er noe helt naturlig. For er det noe jeg kan beskrive Norden med så er det; solidaritet, samhørighet og tradisjon. Det er dette vi står overfor hverandre med, vi har samme bakgrunn, kultur og for å ikke nevne en lang historie bak oss. Med andre ord - vi identifiserer oss med hverandre og føler at vi har et spesielt bånd, et bånd vi ikke helt kan forklare. Se på USA, som er et stort land - det er større enn hele Norden tilsammen, og ettersom de er et og samme land har de en felles tilhørighet. Kan det da være mulig at vi nordiske, helt ubevisst, ser på oss som om vi kommer fra et og samme kontinent? For det er jo det vi nettopp egentlig gjør når vi er utenlands. Vi henger med hverandre som om vi kommer fra samme land.

Så la oss nå spole tilbake til "nordiske-går-alltid-i-flokk"-syndromet; som en annen svenske en gang sa; «It's like a big party! Vi reser inte til ett annat stalla och sager; Ja, nu ska vi hitta nytt folk!» Så hvis vi skal se på verdenskongressen som en stor fest, og vi videre er en gjeng som drar på den festen sammen for å blande oss med bekjente og ukjente der borte, men så drar vi hjem igjen til Norden sammen. Hjemme i Norden treffer vi på hverandre en mang ganger før den neste store festen. Vi drar nemlig ikke på den store festen og bestemmer oss helt plutselig for at nå skal vi spre oss, vi henger heller sammen med hverandre og hverandres venner. Og jo oftere vi er utenlands jo større nettverk får vi, desto mer kan vi blande oss sammen med andre bekjente, som senere blir våre kjente. Det er bare det at vi selvsagt alltid blir kjent med nordiske først og drar hjem med nordiske og møter våre nordiske venner oftere enn våre verdensvenner...