Noen gang følt at du har et åpent sår og du kjenner at noen strør det med salt og gnir det inn i såret med et tørt stykke sandpapir - om igjen og om igjen, helt til du tilslutt ikke orker mer?
Sommeren er nu straks over og som vanlig fra år til år er jeg både uthvilt og sliten på en gang. Ferien min har vært helt utrolig, kanskje ikke helt som jeg ventet meg da jeg i mars planla den, - men den kunne ikke ha blitt bedre. Helt fullpakket med planer har jeg fått til så mye at jeg nesten ikke kan huske hva jeg egentlig har gjort. Ferien min startet en gang tidlig i juni på Ål. En kanonstart på sommeren selv om været virkelig sugde, Deafhood-seminar i regi av NDFU, en fet helg med masse moro. Da jeg kom hjem til Stavanger søndagen etter seminaret følte jeg meg utrolig tom, jeg var trist, men jeg visste at om knapt en uke skulle jeg tilbake til Ål igjen, - til både jobb og moro. Nemlig, for uken etter var det full fart igjen; den årlige norske barne- og juniorleiren. En artig uke med artige ledere - vi var en fin gjeng. Men brått kom sommerens første nedtur, etter leiren ble jeg syk. I tre dager var jeg dyvåt av svette, hadde feber og var utrolig utmattet. Måtte derfor avlyse en weekendtur til Danmark og gå glipp av årets største fest, samt droppe kulturfestivalen i Sverige. Jeg satt skuffet hjemme i Norge og var trist. Jeg var ikke gråtende trist, men jeg var likevel trist!
Etter tre dager med feberfantasier var jeg på bedrings vei og våget så å se frem til en Oslo-tur og den kommende NUL. I Oslo tilbrakte jeg nesten en hel uke med kvalitetstid hos venner, samme uke fikk jeg nøkkel til den nye og fantastiske leiligheten som alle nå har blitt forelsket i. Like etter var det full fart til Sverige, en uke i NUL. En utrolig bra uke med fet program og strålende vær, årets NUL kunne ikke ha blitt bedre. Men da den siste NUL-morgenen sto for dør - og jeg så bussen med alle de andre deltakerne kjøre nedover fra Västanvik følte jeg meg ordentlig tom. Istedenfor å tenke på at NUL var over - så jeg heller frem til de andre sommerplanene mine, men da jeg kom tilbake til Norge rammet forbannelsen meg igjen. Jeg droppet først en hyttetur på Sørlandet for å spare krefter til en Danmarktur, men forgjeves - på ny måtte jeg avlyse turen til Danmark på grunn av en dum mygginfeksjon. Med savnet etter NUL og den dumme mygginfeksjonen var jeg likevel fremdeles ikke gråtende trist, selv om jeg denne gangen virkelig var utrolig trist!
Med mye frem og tilbake greier ble det tilslutt en tur til Otta, fantastisk opplevelse med juvvandring og camping-stemning. Fikk også tilbrakt tid med folk jeg ikke så ofte ser, en flott helg. Så kom søndagen igjen og det var på tide å dra hjem. Ti timer satt jeg i en bil kjørende nedover Norge og var veldig sliten-fornøyd. Etter Otta var jeg full igang med pakking, Venezuela neste. Der ventet det enda en super uke til tross for at det var en leir for barn, men som leder hadde jeg det virkelig utrolig gøy med de andre lederne. Trettifem varmegrader, et hotell med tre forskjellige svømmebasseng og en privat strand, en bedre leirjobb tror jeg ikke man kan ha. Overstått leir og det var på tide med trettifire timers hjemreise, jeg var helt utslitt da jeg kom hjem. Med en forvridd døgnrytme og rare spisevaner føler jeg meg nå tommere enn noen gang. Det er mest sikkert fordi sommeren nå er over og jeg sitter igjen med blandete følelser. Det er ti lange måneder til neste sommer, hva skal jeg i all verden se frem til nå?
Og for første gang denne sommeren er jeg endelig gråtende trist...
Takk for en superduper sommer, folkens!
Jannicke.. Du, jeg vet at jeg antageligvis hørtes utroolig kjedelig og gammeldags ut nå;P Jeg synes du heller skal glede deg til den kjedelige hverdagen jeg;) Det gjør jeg:D
SvarSlettDet er snart to måneder siden jeg postet dette innlegget, og vet du - plutselig hadde jeg så mye å gjøre at jeg glemte den følelsen av å ikke ha noe å se frem til ;) Og nå er vi jo to måneder nærmere neste års sommer. Fantastisk! :D
SvarSlett