Ja, det var det vi sa, - det er virkelig noe med den gyldne hale!
Mitt forrige innlegg om den Gyldne Hale var basert på det jeg husket som barn, mens dette innlegget er basert på mitt synspunkt fra det jeg har sett i dag. Jeg har endelig skjønt hvorfor alle dere i generasjonene før meg kommer med skulende blikk hver gang jeg nevner Vertshuset den Gyldne Hale. De siste dagene har jeg sett gjennom de første ni episodene av serien, de første fire så jeg med flere, mens de fem siste så jeg alene. Serien bringer fremdeles gode barndomsminner og jeg tror det er et av våre mest nostalgiske juleminner, men…
…Skuespillerne bruker et grusomt språk, hvis man i det hele tatt kan kalle det et språk (noe jeg ikke kan forsone meg med) og man kan tydelig se en skjev balanse mellom de døve og hørende skuespillerne. Hørende snakker og tolker for de døve rett foran dem og har alltid de beste replikkene (selvfølgelig, de er KJENDISER og har hovedrollene?). Joda, de lærte seg tegnene på kort tid (kun for å tilpasse seg rollene sine) og det er jo egentlig ekstremt positivt, selv om tegnene til de hørende skuespillerne fremdeles er ELENDIG! De minner meg om de mange lærerne jeg har hatt gjennom skolegangen, forskjellen her er at – lærere jobber med døve barn i 30-40 år og har et tegnspråk som så å si er identisk med Viktor og Julie i serien og disse to lærte tegnene på kort tid. Når det gjelder de døve skuespillerne, jeg blir nesten flau. Språket de bruker er ikke vårt språk og de blir behandlet som dumme ku, unnskyld mitt ordspråk, men det er fakta det. Men merk dere; de døve skuespillerne ble bedt om å bruke tegn til tale i serien og forholdt seg til rollene de fikk. Uten å mukke? Hvem vet hva som foregikk mens kameraene var slått av? Hvis vi greier å se på helheten i serien, det inkluderer også den parallelle historien i tryllelampen der hvor de faktisk brukte TEGNSPRÅK, så er det egentlig en fenomenal serie. Spesielt til å være en serie laget på åttitallet, ja - dette var jo tross alt i nittenåttini. De hadde blinklamper og tekstelefon, de utnyttet det visuelle for fullt samtidig som de hadde norske rim, ordtak og julesanger. Noe fordi barn, (for å sitere den gyldne hale; de som hører og de som ikke hører), skulle kunne identifisere seg med serien. Noe jeg og de andre fant ut at vi var samstemmige i var hva vi syntes om juleevangeliet, at man ville alltid være med inn i spisesalen og se hvordan det er der inne og at man gledet seg hver gang Marie sa; ”Se, kom, kom!” da hun skulle tørke av støv på tryllelampen.
Gjennom de første episodene la jeg også merke til at skuespillerne i serien har tights, strikkeklær, blant annet mariusgensere og strikkeluer. Fargerike bukser, silkejakker og conversesko. Noen som kjenner seg igjen? Vi bruker faktisk de klærne i dag. Men det var noe helt annet som jeg la mest merke til, i tryllelampen møter vi døve ungdommer som bruker stygge høreapparater. Aldri i livet om jeg hadde gått med slike, men når jeg tenker meg om, dagens barn har jo CI. Det er jo egentlig likedan, er det ikke? Apropos CI, all den CI-debatten, vi går faktisk gjennom noe som de i generasjonene før oss gikk gjennom på åttitallet. Ringer det en bjelle? Kanskje det er derfor de i generasjonene før oss ikke greier å nyte denne serien like mye som vi? Jeg skal holde munn nå og heller være glad for at de lot oss se på denne serien selv om de fleste av dem ikke likte den. Det skal de ha mange mange takk for. ;)
(Ps. Til de av dere som lurer så må jeg beklage med å si at den største gåten fremdeles ikke er løst).
fredag 18. desember 2009
mandag 7. desember 2009
Sjenanse versus Arroganse
Det er egentlig et bitte lite skille mellom disse to egenskapene. Sjenerte individer kan oppfattes som arrogante og også omvendt. Arrogante individer slipper unna fordi folk forsvarer dem ved å si at de er sjenerte. Vi har nok alle en eller annen form for arroganse og sjenanse i oss, selvfølgelig. Det er menneskelig.
Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).
Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.
Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.
Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.
På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!
Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).
Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.
Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.
Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.
På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!