Opp over ørene forelska!!!

- å sveve på en lyserød sky -

Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?

Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?

Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?

Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)

Hvorfor kunne ikke livet vært litt mer sims?

Da kunne man bare gå på skolen med ferdiggjorte lekser og i godt humør tre dager på rad for å få toppkarakterer. Det er bare å lese i avisen eller stikke innom et sted for få en jobb og videre trenger man bare å møte opp til avtalt tid for å få sin første forfremmelse.

Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.
Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)

The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.
Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?

Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))

Oktober 1999

Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:

"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"

En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...

Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...

...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...

...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...


...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...

...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...


...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)...