”I have a dream” den berømte talen av Martin Luther King som ble holdt i 1963. Da jeg på grunnskolen leste om denne talen ble jeg rørt, – det var en sterk tale og jeg husker fremdeles noen setninger fra denne talen; ”We are not what we ought to be and we are not what we are going to be, but thank the lord, God almighty, we are not what we were.” Riktignok har ikke denne talen noe relevans med det jeg skal skrive om nå, men tittelen på denne talen har vært med meg helt siden den første gangen jeg hørte den. Ja, nemlig, for jeg har også en drøm. Det er sikkert mer en utopi enn bare en drøm – en drøm om en perfekt verden, som 15-åring skrev jeg dette som oppgave i norsk-faget;
Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...
...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.
”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”
Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...
…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…
Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.
Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?
Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)
Bra skrevet :D
SvarSlettKjempe bra skrevet Jannicke!
SvarSlettOg helt helt enig i slutten av innlegget;)
Takk =)
SvarSlettveldig bra skrevet!
SvarSlettInteressant å lese innlegget ditt :)
Disse drømme er dejlige at drømme om - det bliver straks sværere når det realiseres ;)
SvarSlettHelt fra da jeg var lille drømte jeg om at alle snakker tegnsprog og at døve er majoriteten i samfundet. Netop denne drøm er jo endnu mere utopisk end din stil nogensinde vil blive.
Men nu til sagen; sjovt at du tænker på ordet "splittet" om døvesamfundet. For i min vedkommende er det ordet "isoleret" som dukker op i min bevidsthed.
For udenforstående er det en hård kamp at kunne bliver anerkendt i vores lille samfund. For selvom vi har et spændende og unikt samfundssyn, er vi også ret arrogante, navlepillende og utålmodige.
Jeg kan netop bekræfte mine påstande ved at fortælle en lille episode som skete idag:
Jeg snakkede tegnsprog med min veninde i mit klasselokale, pludselig kom min klassekammerat, som er kendt for at være glad for at snakke hurtigt og meget (med meget, mener jeg MEGET!), og prøvede at imiterere tegnsprog, det ledte naturligvis til et par panderynken fra min og venindens side. Selvom jeg har kendt ham i en stykke tid nu, så kan jeg ikke lade være med at føle mig lidt stødt. Stødt, fordi det virker som om han latterliggør mit sprog, men jeg ærger mig også over at han ikke har muligheden for at kunne snakke tegnsprog flydende.
For han har spurgt mig op til flere gange om hvornår klassen får tegnsprogundervisning af min tolkeudbyder, som jeg har lovet dem.
"Det er jo for din egen skyld" har han udtalt.
Så jeg tror ikke at han af ondskabsfulde årsager har valgt at snakke gebrokne fagter - det er nok mere nysgerrighed og hans humoriske sans som drev ham til at gøre det.
Men så ligger spørgsmålet åbent - skal jeg forsat være fornærmet over hørendes "latterliggørelser" af tegnsproget, eller skal jeg nedfælde mine utallige oplevelser med hørendes forskellige reaktioner over tegnsprog sammen og sende dem til statsministeren med den begrundelse,at folk burde kunne lære tegnsprog og involvere sig døvesamfundet på lige fod med os selv?
For langt eller ej, så er det STADIG et kommentarindlæg :P
Astri, takk! :-)
SvarSlettJulie;
Jeg tror vi er mange som har lekt med den tanken om tegnspråk og døve som majoritet i storsamfunnet.
Så sant som du sier, så er denne ekstremt utopisk, min drøm kan i hvert fall realiseres.
Jeg tenker "splittet" og du tenker "isolert" om døvesamfunnet. Ja, jeg tror også at vi tenker på det samme, bare det at forskjellige ord faller i hodet vårt.
Når man er splittet, så er man spredt rundt omkring alene - med andre ord så er man da isolert ;-)
Det med at vi er "arrogante" og "bedrevitende" i vårt miljø, vel jeg kan si at jeg er klar over det - og jeg har min teori om hvorfor vi av og til kan være det.
Mange andre er sikkert også klar over dette og like mange er det som ikke er klar over dette.
Men dette her får vi ta på msn, for det blir for mye å skrive her =)
Historien om klassekameraten din kjenner jeg meg igjen i - synd det er sånn, men sånne tilfeller forekommer titt og ofte.
Han mener vel ikke å latterliggjøre vårt språk - han vil vel bare lære - som du selv sa.
Nu er det noe annet som får meg til å tenke, jeg sa nettopp; "vårt språk".
Men du er jo dansk - og bruker dansk tegnspråk.
Jeg er norsk og bruker norsk tegnspråk. Det passer vel ikke å si "vårt språk" i denne situasjonen? :P
Kanskje litt lang innlegg, men FREMDELES et svarinnlegg ;P