Jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv…

Noe skjedde inni meg oktober 2016. En tom følelse tok overhånd og jeg satt igjen med en følelse av at noe hadde dødt inni meg. Jeg fikk plutselig skrivesperre og en dag klarte jeg ikke lenger å gå inn på sosiale medier. Som journalist skal du gjøre det og som redaktør må du det.

Fuck heteronormen!

Altså, før du blir sint, lei deg, irritert, satt ut, provosert eller får dårlig samvittighet av å lese dette innlegget så skal du vite at det ikke er min hensikt. Med dette innlegget vil jeg løfte frem en diskusjon ut til det offentlige rom. Til mitt offentlige rom. 

Men først skal jeg lære meg å krype...

Da er vi straks inne i et nytt år, og som flere tidligere år kommer jeg nå også med en årsdagbok. Også denne årsdagboken er unik, på sin egen måte. 

Norskutveksling og -diskusjon: Hvem eier egentlig et språk?

Hvordan sier man "to walk"?

- Jeg bruker å si "spasere"

- Jeg pleier å si "løpe"

- Jeg sier "gikk"

Norges Døveforbund fyller 100 år!

En gratulasjon til den store jubilanten må jo før eller siden komme fra meg også. Norges Døveforbund, en gammel organisasjon, men inne i sitt hundre år er organisasjonen likevel veldig ung. Forbundet har gjennomgått mye og fått gjennomslag for mye, men likevel dukker det til daglig opp uventede saker som dagens forbund fremdeles ikke kan håndtere. En sak som skjedde for 20 år siden og samme sak skjer igjen imorgen kan man lettere håndtere dersom man vet hva som skjedde for 20 år siden, historiekunnskap er viktig. Dersom de som driver forbundets daglige arbeid i dag kjente til forbundets historie hadde vi unngått mange diskusjoner og feiltakelser. I mitt stille sinn liker jeg derfor å tenke på at forbundet år 2018 går gjennom en identitetskrise.