Det er noe med den gyldne hale....

Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!

På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.

Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.


Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.

Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese - langsomt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien uten å lese på teksten. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk (tegnspråk), så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;

Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!

Ja, den gikk på lufta for første gang i nittenåttini....

Døve + Romvesener = Sant

Ei venninne fortalte noen morsomme historier om uvitende mennesker. Den ene historien er bare så latterlig at jeg vil dele den med dere, når jeg hører sånne historier så vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.

En bonusgave...

...til ingen andre enn Andrè som ble 20 år i år, 20 år betyr 20 ting som folk skal gjøre for ham. Folkens, dere husker vel at dere trakk en papirbit på bursdagsfeiringen hans? Nemlig, noe dere skal gjøre for Andrè innen et år har gått, - altså frem til hans neste fødselsdag, den 22. juli 2009. Mange som har glemt hva de fikk, så for å gjøre det lettere for alle skriver jeg opp lista her:

Facebook; Et nytt fjortisfenomen?

Noe som mange kan si seg enig i er at det er typisk fjortiser å leke med opplegg som; "jeg-er-mer-glad-i-deg-enn-henne" eller noe som er enda teitere "jeg-er-mer-populær-enn-deg"...

Skyldfølelse! Ja, - når du føler skyld.

Når man gjør en tabbe i en fotballkamp, en tabbe der du forårsaker et mål til motstanderlaget, - da er det vanlig å føle skyld. For fotball er en lagsport, du konkurrerer ikke alene - derimot er det laget ditt som kjemper for å vinne. Å få skyldfølelse innenfor lagsport er en standardgreie, det er noe som går over når kampen er over. For som man sier - gjort er gjort...