Når klokken viser 07.40

Det er fredag, klokka er 08.30. Øynene mine er tunge og forelesningssalen er halvfull. Mens halvparten ikke har giddet å møte opp strever jeg med å holde meg våken. De andre er nok hjemme og sover, jeg kunne ha vært en av dem.

Femti minutter tidligere, klokka 07.40, våkner jeg. Det er mørkt og det første som slår meg er at snøen fremdeles ikke er kommet. Huff, det første tegnet på at den svarte november er på vei. Vent litt, hvorfor er jeg våken? Klokka har vel ikke viberert? Jeg har vel ikke forsovet meg? Åå nei, tenker jeg idet jeg titter på veggklokken, skolen starter om førtifem minutter. Stresset og det kalde gulvet på rommet mitt frister lite. Jeg har heller lyst å bli under den varme dyna og sove i en time til. Siden jeg ikke har noen obligatorisk oppmøte i dag, snur meg i senga og kryper sammen under dyna. Så herlig.... Nei, herregud!!! Jeg reiser meg brått opp. Tolkene!!! Jeg kan ikke avbestille førti minutter før. Jeg kommer meg motvillig opp fra senga og gjør meg klar, rekker skolen så vidt - og tvinger meg gjennom tre timer med helvetes slit. Slitet med å holde meg våken fører til at jeg ikke får med meg noe som helst fra dagens forelesning, bortsett fra viktige punkter utenom pensumet som læreren "tilfeldigvis" nevner.
Jeg kunne jo like godt ha blitt hjemme og sovet i en time til. Deretter lest på egenhånd, fremfor å komme hjem stuptrøtt fra forelesningen, med de viktige punktene læreren har nevnt, for så å få hele døgnet snudd på hodet ved å ta en formiddagslur....

- Åå, så herlig det er å være en student med tolk ;)

Basismatte, sier du?

bildet er lånt fra dagbladet

Foran meg har jeg oppvarmingsoppgaver som inneholder alt fra likninger til brøk og potenser. Dette kjenner jeg til, jeg trenger bare å gjenoppfriske hukommelsen så er jeg klar for en ny runde med matematikk. Men før jeg rekker å komme i gang får jeg neste sett med oppgaver. Læreren snakker i vei som om det er enkle saker. Panikken tar over, hjertet hopper over et slag. Dette her var verre. Jeg kan ikke huske å ha gått gjennom dette? Jeg snur meg mot sidemannen, hun rister på hodet. Hun sliter hun òg. Jeg puster nervøs ut, det er jo derfor vi er her. Forkurs i matematikk.

Basismatte, sier du? Men jeg forstår det ikke. Faktorisering, likning, kvadratrot og algebra. Dette kan ikke være basiskunnskap i matematikk? Jeg har gjennomført elleve år med matte, dog er det fem år siden sist min siste mattetime, men jeg har aldri hatt bruk for likning siden den gang. Ei heller har jeg behøvd algebra og hvem trenger å faktorisere et tall i dagliglivet? Nei, matte er og forblir for meg syntaks med noe uforståelig.
Jeg vil ikke sitte og pugge et uforståelig fag, skal jeg lære matte må jeg forstå.
Så her kommer min utfordring til deg; kan du få meg til å forstå den såkalte basismatten, skal jeg ta et isbad på Frysja i januar ;)

- Åå, som jeg elsker det geniet som oppfant matematikken!