HappyFace: Livet som student

Ulven i Skogen...

2012-01-30T19:33:00.002+01:00

...Eller for dere som trenger å ha dette inn med t-skje; «kjærligheten er blind.» Dette innlegget er skrevet etter en periode med observering av livets merkelige spill. Før dere leser dette innlegget bør dere først ha lest; slangen i paradiset, og igjen understreker jeg at kjønn ikke spiller noen rolle her.

Slangen som vi alle kjenner til kryper kanskje inn og ut av vår vennegjeng, er manipulerende og falsk, så vet vi likevel hvor vi har den. Vi som kjenner til slangens spill overser det og lar slangen holde på. Vennegjengen er blitt voksen og ferdig med å vaske skittentøy, vi alle har sett at slangens oppførsel tilslutt ble slangens tap. Slangen er kanskje illojal og setter drama høyere enn noe annet, så den største feilen du som er naiv kan gjøre er å kritisere slangens eneste og lumske venn, for da øyner slangen en flott mulighet til å skape enda mer splid. Slangen forteller videre til vennen sin om hva du har sagt, med en skadefryd over dramaet den nå utløser. Slangens venn er ingen andre enn den store stygge ulven. Ulven er slangens støttespiller og rygg, avhengig av hva slangen snapper opp får ulven med seg det meste og bruker det til sitt eget mørke spill. Den sleipe slangen forbindes kanskje med noe verre enn verst, men den sjalu ulven er verre enn slangen.

Den sjalu ulven lusker rundt og skuler på din lykkelige vennegjeng, ulven har aldri vært en direkte del av gjengen din, men gjennom slangen får ulven kontakt med deg og sjarmerer deg i senk. Ulven i skogen som sitter og planlegger hvordan den skal overfalle sitt neste offer, ved første øyekast er ulven tiltrekkende, mørk og mystisk med en skinnende utstråling. Ulven virker snill, varm, verdensvant og troverdig. Den sjarmerer deg med rosende kommentarer, ulven slentrer rundt selvsikkert med glimt i øyet og leter etter offer for deretter å knuse dem. Ulven velger deg, du er ulvens offer kun fordi ulven vil hevne seg på vennegjengen din som ekskluderte ulven for lenge siden. Ulven plukker deg ut av gjengen og lokker deg inn i den mørkeste delen av skogen, for deretter å forlate deg alene og forvirret der. Mens du strever for å finne veien ut av skogen igjen, kan ulven løpe fritt rundt og overta livet ditt. Ulven er likesom slangen, sykelig falsk, forskjellen mellom disse to skapningene er at ulven styrer deg direkte uten at du noensinne forstår det. Ulven har fått høre om hvordan du er som person og kjenner dine svakheter, det har ulven fått vite gjennom slangen - som også er din venn. Du som er naiv og allerede har falt for slangens spill forstår ikke helt hvor gode venner ulven og slangen egentlig er før det er for sent. Ulven snakker med deg og dine venner, og later som om den er alles venn, men egentlig vil ulven bare vise seg frem og virke populær i dine øyne for å oppnå poeng hos deg. Den selvsikre ulven som er full av omsorg overfor deg, det er den sammen ulven som er så farlig god til å manipulere og som vil gjøre alt for å eie deg. Ulven som later som om den bryr seg ved å spørre deg om hvordan dine venner har det, det er den samme ulven som egentlig er eiesyk - som vil vite hvem du omgås med til enhver tid. Ulven som holder deg i hånden, tar deg med hjem til skogen og viser deg frem til ulveflokken sin, det er den samme ulven som kun vil markere sitt revir. Den store stygge ulven liker å stå i bakgrunnen og ha oversikt over rommet dere befinner i, det er den samme ulven som gjør det for å styre deg direkte. Denne ulven dukker uanmeldt opp på fest og det er på denne festen du først legger merke til den. Ulven drar ikke hjem når festen nærmer seg slutten, den sørger for å være den siste som går, det er den samme ulven som later som om den er for full til å dra hjem, innerst inne er det ulvens geniale måte å bli natten over. Ulven snakker med deg mens du snakker med dine venner, det er den samme ulven som får dine venner til å la deg være i fred slik at ulven får ha deg for seg selv. Ulven er slu som vil gjøre alt for å trekke deg med ned, det er den samme ulven som hvisker deg i øret og som får deg til å bite på løgner, de samme løgnene slangen farer rundt med, noe som forsterker dens troverdighet. Den stygge ulven som ser på når du kritiserer noe av frustrasjon, det er den samme ulven som er fylt av baktanker og som henger med på din frustrasjon, men slu som den er, bruker ulven dine ord midt i frustrasjonens vrede. Ulven virker deretter uskyldig og uforstående når den blir konfrontert, det er den samme ulven som sier ordrett hva du selv allerede har sagt og fremstiller deg som skurken. Ulven ligger med alle som krysser dens vei, det er den samme ulven som blir fly forbannet hvis du flørter med en annen på fest. Den store stygge ulven som alltid kommenterer hvor vakker du er, det er den samme ulven som sier «herregud for en billig kjole din vennine har» for å få deg til å kjenne skam på din venninnes vegne. Ulven som på en eller annen måte alltid får deg til å falle for den, det er den samme ulven som får deg til å virke svak - ved å si til alle at du ikke er over den. Den store stygge ulven som er sykelig eiesyk og konstant tenker på hvordan den tjener best ut av en situasjon, det er den samme ulven som er så god til å snakke seg frem og som tilslutt vinner ditt hjerte.

Etter en stund er du fanget i ulvens verden, i skogen som er ulvens lomme. Ulven har deg i sin hule hånd og nyter det, du lever i ulvens fantastiske skog. Ulven er alt for deg, alt annet går deg hus forbi. Litt etter litt glemmer du hva du står for og hvem du er, dine nære og kjære blir forsømt. Du har vært altfor lenge i skogen, uten særlig kontakt med andre enn ulven selv. Ulven har vunnet deg, du er avhengig av ulven for å komme deg ut av skogen igjen, du kan ikke komme ut av skogen uten ulven ved din side. Du blir sakte, men sikkert, hjernevasket, ulven blir din klippe og du rådfører deg med ulven om alt du gjør. Du planlegger livet ditt rundt ulven for du er redd for å bli sittende igjen alene. Du må gi noe til ulven for at ulven skal vise deg veien ut av den mørke skogen. Og jo mer du gir noe til ulven, jo mer bruker ulven det tilbake mot deg. Ulven din er syntaks med ulven i rødhette, som stjeler informasjon fra deg til sin egen fordel og lar deg råtne hjelpeløs alene. Mens ulven sitter på sin trone og svikter deg med sine utilgivelige svik, likesom den store stygge ulven som får innpass i grisenes verden gjennom lilleulv, så sitter du fremdeles der og forguder ulven, akkurat som lilleulv gjør med sin store ulv...

Mitt 2011

2012-01-09T14:59:00.008+01:00

Ironi er en fin ting - og sarkasme er noe som får deg til å se bra ut. Humor er tennende og ros er smigrende, mens saklig kritikk er givende og lojalitet sexy. Jeg har meninger om mye, faktisk har jeg meninger om alt mulig... Ååh provosering, lenge leve...

Jasså, 2011 er over? Likesom i fjor og tidligere år kommer det selvfølgelig en fantastisk oppramsing fra året som har gått. I mitt 2011 er det to ting som står i sentrum:
1. Bloggen min + dens enorme oppmerksomhet (nei du, jeg overdriver ikke).
2. Jeg har kraftig fått erfare at det finnes godt voksne som liker å opptre seg barnslig (ja, jeg blir like overrasket hver gang(??)).
Før vi går i gang med mitt lengste, og kanskje det aller siste, blogginnlegget på denne bloggen vil jeg begynne med noe skikkelig klokt. En kompis av meg skrev rett før jul noe bra på facebookstatusen sin, om å gjøre alt i siste liten som student. Kommentarene strømmet på: «Du gjorde meg lettet, glad jeg ikke er alene!» «Det er godt å se at vi er flere...» and so on... Hvorfor holder mennesker ting for seg selv og går rundt med dårlig samvittighet av å tro at alle andre er mye flinkere? Nemlig, med følge av dette spørsmålet velger jeg derfor nå å være litt mer åpen enn vanligvis så flere kan se at vi er mange i samme båt om alt mulig. Dette innlegget er derfor det mest personlige innlegget du noensinne har lest på denne bloggen (eller kanskje den ikke blir så fryktelig personlig... Ble du skuffet? Les videre, kanskje blir du ikke altfor skuffet likevel).

2011 har vært et.... huh? Året har gått ganske skummelt fort (for meg, vel og merke), men også er dette det året jeg virkelig har overrasket meg selv - gjentatte ganger. Blant annet har jeg fått skaffet meg en tatovering. Hatt blandete tanker om alt mulig (kan si at navnetegnet mitt virkelig passer meg, til tross for at jeg fikk det tegnet lenge før 2011 dukket opp på kalenderen). Jeg har behersket meg og opptredd meg mer voksen enn 50-åringer. Og jeg har grått overfor folk som ikke tilhører mitt eget kjøtt og blod.

Vennskap er det vakreste som finnes, på slutten av 2011 har jeg innsett at jeg kanskje har forsømt et par vennskapsbånd ved at tiden ikke har strukket til for å treffes like ofte som før, og i den anledning vil jeg be deg lese dette innlegget her for å minne deg på at det "altså ikke er deg, men meg". Vennskap og lojalitet er ord som står om hverandre, jeg er glad for at jeg har dere i livet i mitt selv om det av og til går perioder uten særlig kontakt. For å vise at jeg virkelig setter pris på det som fint heter vennskap vil jeg si noe som jeg fant på nettet og som passer så himla bra på vennskapet mitt med en kompis: «You will always be my best friend... You know too much!» Dette sier jeg til akkurat deg fordi du er utrolig og jeg er ufattelig glad i deg. Takk for alt vi har delt sammen i 2011.

Love is truly all around... and blind... Neida slapp av, du har ikke gått glipp av noe. Jeg har ingen ny kjæreste, men årets spørsmål er likevel dette: «Do you have a boyfriend?» Hvorfor er alle så interessert i det der? Kan ikke nekte for at jeg selv har spurt liknende spørsmål til folk rundt meg, noe som fører meg til årets diskusjon: «Er døve mer direkte enn hørende?» Ja, det er vi nok. Jeg er et klart eksempel på dette, under en bli-kjent-runde i gruppen min på leiren i Sør Afrika fant jeg på at gruppen skulle svare på tre spørsmål hver, og det ene spørsmålet var: "Singel eller opptatt?"

Kakemons sa min onkel under talen i min konfirmasjon (for nå 8 år siden, herre min hatt, hjelp!), mitt forhold til mat dette året har vært helt ekstrem. Aldri før har jeg spist så mye usunt på kort tid, men noe positivt har også kommet ut av årets matforhold, jeg har begynt å like tomat (til noen i kollektivets store irritasjon), sennep og - tro det eller ei, karbonade (det er jo godt det!?) Jeg har begynt å drikke mer kaffe når jeg er bortreist, og det har blitt altfor mye inntak av kaker når jeg har deltatt på seminarer. I 2012 skal jeg derfor starte med å være anti-kake når jeg er ute og representerer ett-eller-annet. Får håpe jeg lykkes ;)

Bloggens fremtid er uvisst, dette året har jeg fått enormt mye positiv tilbakemelding på blogginnleggene mine, noe jeg setter stor pris på - ros er smigrende. Dessverre finnes det også en uhyggelig bakside, for to måneder siden vurderte jeg å stenge bloggen min, etter et par ukers betenkingstid kom jeg til et punkt hvor jeg tilslutt valgte å la bloggen min være. Stenger jeg bloggen min viser jeg jo at jeg har tapt. Huh? Når ble dette en maktkamp? Jeg er ikke ute etter å slenge med leppa, jeg vil ikke skape krig. Jeg har ikke lyst å synke til et nivå der hvor jeg blir taperen tilslutt. Foreløpig skal bloggen kanskje få leve litt til, men jeg kommer til å være veldig tydelig på at det er jeg som privatperson som skriver innlegg her inne. Jeg kommer til å bruke mer ironi og å ta mer i bruk et verktøy som jeg elsker, sarkasme. Det blir nok ikke mange innlegg om saker som berører døvesamfunnet, selv om jeg har meninger om mye. Faktisk har jeg meninger om alt mulig, men utifra året som har gått har Døvenorge vist at det ikke er klar for nye meninger.

All around the world...Det klør noe sinnsykt, og jeg er bare et par klikk unna. Det er egentlig bare å bestille. Jeg har sittet og fundert på dette i et par år, i 2011 har jeg kjent trangen mer enn noensinne. De siste månedene har jeg tenkt frem og tilbake på dette, det er faktisk nå eller aldri. Tanken på hva som kan gå galt skremmer meg selvfølgelig noe sykt, men jeg gidder ikke å gå rundt og lengte etter dette mer. Enten må jeg gjøre noe med det nå, eller så får jeg bare sitte og angre resten av livet på at jeg ikke hoppet i det... Noen som aner hva jeg prater om? ;)

Facebook, blogg, imessage, sms, skype, whatsapp og uendelig mange @mail... Jeg skal innrømme at jeg har brukt sinnsykt mye tid foran den fabelaktige macen min i 2011, og hele tiden har jeg jevnlig sjekket ut greier på iphone, noe som til tider har tært på mitt humør. Tenk hvor mye tid jeg kunne ha spart hvis jeg kunne legge noe av dette fra meg? (For dere som maser, dette er en av årsakene til at jeg ikke er aktiv på twitter.;)) Fremover vil nok flere av dere merke at facebookprofilen min blir mer og mer begrenset, for en stund siden endret jeg innstillingene til at ingen kan skrive på veggen min - og hvem som helst kan ikke lenger tagge meg, i tillegg er bildene (sorry) mine ikke tilgjengelig for alle. Dessverre oppdaget jeg at jeg visstnok har mistet litt av oversikten der inne, derfor kommer jeg til å totalrenovere personverninnstillingene for nå har jeg plutselig behov for å være litt mer anonym. Så om du plutselig skulle få mindre tilgang til goder på profilen min sier jeg dette gjerne atter igjen, det er ikke deg, men meg!

Trening og andre aktiviteter har gått opp-og-ned, tid og motivasjon (jada, jada, unnskyldninger og unnskydninger) er nøkkelordene her. Jeg har ikke gjennomført noe bragd i sportsverden gjennom 2011. Ikke annet enn bare et lite comeback i fotballen, og akkurat der skjønte jeg hvorfor jeg egentlig mistet motivasjonen for fotball. Døvemesterskapet i fotball som en gang var årets høydepunkt fenger meg ikke like mye som den en gang gjorde. Det sier vel sitt, interessene mine har forandret seg - eller kanskje jeg prioriterer annerledes. Vel, fotball skal enten være seriøs og gøy eller bare på gøy, og så lenge jeg i det minste synes det bare er gøy fortsetter jeg...

Studiene har noenlunde vært litt turbulent - av flere årsaker. Etter at jeg deltok på en Nordisk Ungdomsseminar i april der hvor språk og tegnspråk var de sentrale temaene begynte jeg å spørre meg selv om hva jeg egentlig holder på med. Matematikk? Statsøkonomi? Økonomistyring i offentlig sektor? Huh? Visst liker jeg alle de andre fagene studieretningen min består av, men økonomidelen begynner virkelig å tære på motivasjonen min. På slutten av 2011 hadde jeg nesten glemt hvordan det er å brenne for et fag og leve meg inn i skolearbeid, det er ingen skam å snu sies det jo. Jeg kommer antakeligvis til å fullføre, og deretter kanskje begynne på noe annet (ja, igjen!?!)...

Kollektivlivet har gitt meg så mye at jeg nesten ikke har ord! De jeg bor med er virkelig herlige mennesker. Ikke bare er de noen jeg bor med, men også gode venner - som kommer til å bety noe for meg resten av livet. Man lærer mye av å bo i kollektiv, om de menneskene du bor med og om deg selv. Du lærer deg å ta hensyn til andre, ta ansvar og å dele, takle hverandres humør og du lærer å sette pris på privatliv (når du først får det). Du lærer å være der for en og du får ha noen som er der for deg. Alle burde oppleve dette en gang gjennom livet, det er en fin overgang fra å bo hjemme til å bli total selvstendig (nei du, jeg har ingen planer om å bli total selvstendig. Jeg anser meg fremdeles ikke som voksen selv om jeg drikker kaffe;))

Overarbeidet og utbrenthet er noe jeg kan si om meg selv i 2011. Flink-pike syndromet, jada – ikke verdens beste merkelapp. Men hva gjør man hvis man har den etiketten? Alle anser flinke piker som pliktoppfyllende og ansvarsfulle. Noen assosierer flinke piker med null grensesetting, vel, alt jeg vet er at man noen ganger i livet ender opp med å sitte igjen med en ekstrem dårlig følelse, en følelse av å ikke få noe tilbake. På ett eller annet tidspunkt føler flinke piker at de synker og møter bunnen, andre kaller dette for å møte veggen. Jeg kaller det en idiotisk grøt hvor alt sammen er et virvar av rot. Hvor skal man begynne for å rydde opp og hva skal man ofre for å kunne få gjort noe? Flinke piker greier ikke å si nei, har utrolig lett for å få dårlig samvittighet og blir fra tid til en annen utbrent. Flinke piker liker å gjøre sitt beste – og å gjøre alle fornøyd, dermed tar de lett på seg for mye. Ja, jeg vet at jeg må kutte ned på alt det jeg holder på med, men jeg vil ikke være feig. Jeg er ikke en som gir opp, har jeg først påtatt meg noe må jeg kjøre løpet ut. Jeg må heller lære meg å si nei.

Familien min unngår jeg helst å skrive om (denne bloggen handler først og fremst om meg og ikke om de rundt meg), men siden så mye spennende skjer rundt nære familiemedlemmer skader det sikkert ikke å nevne noe, for i år har jeg blitt kjent med nye sider av meg selv gjennom mine nevøer. Årets høydepunkter i familiesammenheng må være Mallorca-turen og julefeiringen, og selvfølgelig nevøenes utvikling det første leveåret (det sistnevnte er utrolig fascinerende). Ingenting slår det å kunne tilbringe tid med familien for å koble av og å prate om alt mulig annet enn det man vanligvis gjør, Mallorcaferien var derfor årets herligste avbrekk midt 2011s hektiske hverdag.

Den sosiale kurven kan i år beskrives som en vanvittig karusell. Jeg har latt mitt alter ego styre deler av det sosiale livet, når man fortrenger noe en stund dukker mitt alter ego gjerne opp i ny og ne. Jeg har vist at jeg kan være både fornuftig og menneskelig jeg òg. Dette året har jeg deltatt på mer internasjonale begivenheter enn noengang, både private, større arrangementer - og i forbindelse med organisasjonsarbeid. Alt fra turist i VM futsal til utenlandske bursdagsfeiringer og å være deltaker under verdens ungdomsleir. Jeg har møtt mange nye og blitt kjent med mange skikkelige fine mennesker som virkelig inspirerer meg. Verden er ikke som du tror, jeg simpelthen elsker nye utfordringer - og jeg ser frem til mer av det i 2012.

Politikken har jeg mistet all tillit til, først og fremst på grunn av det skuffende sviket fra flere ulike hold i forbindelse med døveskolenes nedleggelse. Og ikke for å være ufølsom, men selv ikke det flotte samholdet i Norge etter den fatale dagen 22. juli får meg til å endre mitt syn på regjeringen, medieoppstyret rundt Anders Breivik (det er første gang navnet blir nevnt på denne bloggen(!)) gjør ikke ting bedre (ja, grensen mellom politikk og media er ørliten!). Kommunevalget i år ga jeg derfor egentlig blaffen i. Nei, jeg stemte ikke blankt, jeg stemte på det partiet som fikk folk flest til å reagere. "Hvorfor stemmer du på dem?". Du kjenner altså til det partiet? Du kan politikk? Ja, nå kan vi endelig diskutere. Ååh, provosering lenge leve...

Organisasjonslivet i Norge har i år vært både motiverende og demotiverende på en gang. Det er ganske forvirrende når du den ene dagen får høre av noen at du er flink - og den neste dagen føler du deg uønsket av samme person, men det er som man sier; det er i motbakker det går oppover. Heldigvis er det andre områder jeg er mer motivert til å jobbe med og jeg gleder meg til å bruke mer tid på dette i 2012. Til norske ungdommer, dere er best! Og takk til dere som har vært min ryggstøtte de siste månedene av 2011, det har ikke vært lett å innse det faktum at Norge er sterkere preget av krabbeteorien enn jeg egentlig først var klar over.

Sitatene jeg har brukt i år har hovedsaklig bestått av humor, humor er virkelig tennende. I år har det vært en del folk som har kopiert mine typiske uttrykk på facebook og brukt dem opp (wooha! ;))... Og selvfølgelig er det noen samtaler jeg husker mer enn andre, årets samtale foregikk under et nervøs bristepunkt der hvor jeg tillot meg å gråte og hvor samtalepartneren min sa; «Taper du så taper du, en gang må være den første. Men jeg vet at du kan, sett i gang og øv!»... Og så vil jeg selvsagt avslutte med et sitat i velkjent stil: «Du vet du har stor innflytelse når alle rundt deg begynner å bruke «du vet-setninger»» ;)

Nyttårsløfter for 2012 har jeg selvfølgelig, men dette her velger jeg å holde for meg selv frem til neste år (hvis jeg fremdeles skriver i denne bloggen)...

Og aller sist en liten liste over mine mest minnerike hendelser gjennom 2011:

- Jeg ble tante for andre gang

- En av to som ledet en spontan aksjon (Stortingsmelding nr. 18 (2010-2011), døveskolene nedlegges)

- Blogginnlegg anbefalt på lesernes VG (nesten 5000 personer klikket seg inn på bloggen i løpet av tre timer)

- Tolkene så rødt, dette innlegget fikk noen tolker nok en gang forbanna (provosering, lenge leve)

- Deltok på Nordisk Ungdomsseminar i Danmark

- Var med på å lede en demonstrasjon sammen med aksjonsgruppen Vade Mecum

- Fikk oppleve litt av Sør-Afrika, deltok på WFDYS-leir og WFD-kogress.

- Blogginnlegg førte til stor debatt, samme innlegg ble publisert i DT uten varsel

- Vurderte å stenge bloggen min, ombestemte meg da bloggen passerte 20 000 lesere/klikk i november (statistikk fra jan 2011-nov 2011)

- Fant ut at noen kopierer blogginnleggene mine og legger det ut som om de har skrevet det selv.

- Garantert første og siste gang noensinne med en jævlig lang juleferie.

Allerede i januar i fjor skrev jeg at jeg håpet dette året skulle gå fort, det gjorde det - fortere enn jeg både håpet og trodde. Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske det ikke hadde gått så fort likevel, man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Derfor er det eneste ønsket mitt for 2012 at det blir et like himla bra år som året vi alle nå legger bak oss. Godt nytt år til dere alle!

Jula, attpåklattens paradis!

2011-12-22T21:50:00.008+01:00

Så var det jul igjen! Årets beste høytid for de fleste små og dessverre årets verste høytid for noen få. Jeg skal ikke snakke om hvor fint eller vondt jula er for mange. Dette innlegget er for alle attpåklatter...

Julestemningen begynner allerede når du er i barnehagen, det første lilla adventslyset blir tent og du synger med de andre ungene. Gjennom adventstiden lærer de voksne deg å lage julepynt til juletreet og de hjelper deg med å lage julegaver. Hjemme går du rundt og irriterer dine eldre søsken med julesanger som du synger med skingrende falsk stemme, mens du gleder deg over å se adventskalenderen på tv. Jula er den eneste tiden på året der dine eldre søsken mer enn gjerne vil se på barne-tv med deg. Midt i adventstiden setter mamma igang kakebaksten, du elsker bakelukten og å bake med dine søsken, storebror lærer deg å smake på deigen og påstår at det er kjempegodt (og det er det til en viss grad). På lillejulaften pynter dere alle juletreet og på julaften kommer julenissen på besøk. Du er vettskremt og gjemmer deg bak dine søsken, mens tanter, onkler og besteforeldre ler. Etter en stund er du trygg, det er bare pappa som har kledt seg ut, og du pakker grådig opp gave etter gave. Du ser at dine søsken konkurrerer med hverandre om hvem som får flest gaver, noe som er bortkastet for dere alle får like mange. Dine foreldre blir kjempeglad over julepynten de får fra deg, dine søsken elsker julesokken du lagde til dem, og besteforeldre blir takknemlig over den lille julenissen som du har brukt mye tid på. Du er julaftens midpunkt.

Noen år senere har du begynt på skolen, Santa Lucia dagen og lussekatter står for dør. Du er Lucia og stolt bærer av lysene på hodet. Mamma og pappa vinker til deg fra salen, du glemmer at du befinner deg på en scene - du vinker tilbake og gliser fra øre til øre. Juleverkstedet på ditt skoletrinn går for fullt, du lærer masse juleknep og lager finere gaver enn noensinne. Hjemme går du rundt og gjentar morsomme julevitser (som du hysterisk ler av) til dine eldre søskens store irritasjon. Du følger med på adventskalenderen, dine søsken er ikke lenger alltid tilstede, du tenker ikke særlig over det for du koser deg med barne-tv sammen med pappa. Kakebaksten går du ikke glipp av, du maser på din storesøster om å være med, men hun rekker ikke det midt oppi alle prøver og tentamener. Du baker alene med mamma og dere har det gøy mens du smugspiser på deigen (du lærer aldri). På julaften kommer julenissen, du er ikke lenger redd, du vet utmerket at i år er det mamma som har kledt seg ut, men til din store fryd blir du litt usikker. Er det mamma? Spør du deg selv, mens alle de store rundt deg smiler og spiller med; «Nei, det er ikke mamma. Det er julenissen.» Du pakker opp gave etter gave, i år får du flest gaver. Dine søsken deler din glede over alle lekene du får, de hjelper deg med å sette lekene sammen - deretter går de til sofaen og begynner å lese på de nye bøkene de fikk til jul. Du er fremdeles julaftens midtpunkt.

Årene går og du blir eldre. Du går i fjerdeklasse og har ansvar for skolens julelunsj sammen med klassen din, og juleverkstedet går som vanlig. I år lager du færre, men flottere gaver enn noengang. Plutselig vil du ikke lenger lage gave til alle, du vil kjøpe. Mamma og pappa hjelper deg med å kjøpe gaver for deg til dine søsken. Hjemme er det stille, dine søsken befinner seg ikke mye hjemme for tiden, trening, venner og tentamener står på ukeplanen dems. Adventskalenderen får du med deg som vanlig, men i år ser du mesteparten av den alene, du er blitt stor nok til å leke alene. Julebaksten består bare av deg og mamma, noe du har begynt å venne deg til. Mamma og pappa setter seg ned med deg en kveld og sier at i år blir det ingen julenisse på julaften, «du er stor nå» sier de. Du blir fortvilet og synes det er urettferdig at dine søsken fikk oppleve julenissen lenger enn deg, etter en stund nikker du og forstår. Du er jo blitt stor. På julaften får du lov til å være den første som henter frem en gave, du leser høyt fra gavelappen og runden går. I år er det fremdeles du som får flest gaver, dine søsken deler spenningen og dine foreldre blir glade over den fine nisseskulpturen du har laget til dem. Dine besteforelde fryder over det fine maleriet som du har brukt mye tid på og dine søsken gleder seg over tingene du har kjøpt til dem for mamma og pappas penger. Du er stadig julaftens midtpunkt.

Du blir enda eldre, nå er du tolv år og gleder deg over at mattetimene blir erstattet med julelunsj og naturfag går bort for juleøvelser. Du er med i årets skoleforestilling og fryder over alle timene du slipper unna. Hjemme har dine søsken for lengst flyttet ut og jula har de siste årene blitt annerledes, for å få tiden til å gå hjelper du til med å pynte huset. Fremdeles er du ivrig i kakebaksten og i år kjøper du til og med gaver på egenhånd, og hele tiden går du rundt og gleder deg over å få dine søsken hjem til jul. En etter en kommer de hjem, og du dilter etter dem overalt. Dine søsken spør om du vil være med å spleise på gave til mamma og pappa. Du blir mer enn gjerne med, din søster ordner alt og tar deg med på julehandel - og dere koser dere. Endelig får du også juleferie, og storebror spør om du vil gå ut på skøyter ved vannet der dere bor - som i gamle dager... Plutselig står julaften for dør og det er tid for å pakke opp gaver, også i år får du flest gaver. Praten går løst rundt i stua, de voksne spør ut om livet til dine søsken, og dine søsken gleder seg over nyttige gaver til studentlivet, du ser på gavene dems og misunner dem bitte litt. Du går ned i kjelleren og prøver ut det nye tv-spillet, etter en god stund kommer dine eldre brødre og spiller med deg. Du er ikke lenger så veldig julaftens midpunkt.

Du er nå blitt tenåring, du stresser med tentamener og prøver. Det er din første jul med lite julekos på skolen, avisene skriver at skolene bør bli mer nøytrale i juletider, Norge begynner å bli flerkulturell. Du stusser litt over det, ikke alt med jula har noe med religion å gjøre, men du tenker ikke særlig over det. Hjemme stresser du rundt med julegaver, og julebaksten rekker du ikke å få med deg. Trening og andre fritidsinteresser tar nå mye av tiden din, mens du gleder deg over å få fylt opp huset igjen. Dine søsken kommer hjem en etter en, men noen av dem reiser bort igjen like før jul, de skal feire jula med kjærestene sine. Du synes det er rart, du får ikke mye tid med dem og sliter med søskensavnet på selveste julaften. Julegavene blir åpnet, fremdeles får du like mange gaver, men dine søsken får nå flere. De får gaver fra kjærestene sine og kjærestenes familier. De voksne rundt deg synes alt dette er så spennende, du må dele oppmerksomheten du pleier å få med alt det andre som nå er nytt. Du er ikke lenger julaftens midtpunkt.

På slutten av videregående prøver du å gjøre ditt beste med heldagsprøver og tentamener før du endelig er i lykkerus for å få ferie. Hjemme holder du deg for det meste på rommet ditt, du sitter foran pc-en din og chatter med venner. Søskensavnet sitter hardt i deg, du både gleder og gruer deg til søsknene dine kommer hjem. I år kommer de hjem med kjærestene sine, som de nå er blitt samboere med. Det er nå flere navn på gavelisten enn noen gang, du har din egen månedlige inntekt (fra mamma og pappas lomme) og må begynne å prioritere. Du kvier deg for å spørre dine søsken om å spleise på gave fordi du føler det ikke helt passer seg nå som de lever voksent med samboere og alt mulig. Det er den første jula du virkelig sliter med kjøp av gaver, du vet ikke helt hva du skal gjøre, men på ett eller annet vis får du likevel noe til tilslutt. På julaften koser dere rundt middagsbordet og praten dreier seg bare om kjedelige ting. Du vil ikke snakke om de der tingene, du er jo ikke voksen ennå. Litt etter litt begynner du å innse at du selv er blitt stor - og at jula ikke lenger er den samme. Julegavene bryr du deg ikke mye om, du er blitt vant med at du er den som får minst gaver. Alle voksne rundt deg prater om gavene dine søsken får, de får gaver som er til leilighet og hus. Det er stilige gaver og for første gang føler du en viss spenning over andres juleglede. Du har blitt vant med at du ikke lenger er julaftens midtpunkt.

Noen år senere har du selv flyttet ut, du er student og lever livet med hektiske eksamensperioder og digge eksamensfester. Du gleder deg til å komme hjem til mamma og pappa for juleferie, mammas mat og julekaker slår alt. Foreldrene dine spør deg ut om studiene dine og du forteller entusiastisk fra livet ditt. Dine søsken kommer innom på besøk med sine bedre halvdeler som nå er blitt dine svigerinner og svogere, og de alle har flyttet tilbake til hjembyen etter å ha levd livene sine som studenter. Du sitter og sliter med gaveinnkjøp, du står alene med lite penger å rutte med. Du skal kjøpe gaver til mange, og kjenner en bitter smak over alt mulig med å være yngst og er misunnelig på dine søsken som nå lever på to inntekter. Dine søsken spør deg som vanlig om du vil spleise på julegaver, og du ombestemmer deg - det er fordeler med å være yngst likevel. Julaften står nok en gang for dør, gavene du får er de samme type gavene som dine søsken fikk i sine tider som studenter. Dine søsken får gaver som vekker nysgjerrighet, bøker med titler som «hva skal barnet hete», du synes det er stas og spør dine søsken ut om livet dems. Du har for lengst skjønt at du ikke er julaftens midtpunkt...

Jeg er nå 23 år og skal for første gang feire jula med to små, to nevøer som har rukket å komme til verden på kort tid. Kanskje er de begge ennå litt for liten til å skjønne hva jula dreier seg om, men jeg har skjønt noe jeg burde ha skjønt for lenge siden; Jula er for barna... God jul folkens! ;)

Oslo in my heart vol 2

2011-12-20T15:43:00.003+01:00

Selvsagt rekker jeg en svipptur innom O-town og hjem til kollektivet før julen setter inn. Jeg kan virkelig ikke være borte fra Oslo så lenge om gangen...

...verdens beste kollektiv...

...setter alltid pris på fine ord...
Nysgjerrig på hva dette her er for noe? Besøk kollektivets blogg!

Det er åtte år siden jeg flyttet til Oslo, snart har jeg bodd like mange år i Oslo som årene jeg husker fra Stavanger... Home is where your heart is <3

Og så er det Danmark...

2011-12-12T19:07:00.006+01:00

Er det noen Norge føler for å passe så er det Danmark, landet som skiller seg ut i Norden med vågale påfunn. Med en stat som prøver seg frem med idiotiske vedtak, og som består av radikale og rebelske borgere, dette er egenskaper som kjennetegner en lillesøster. Her er ti ting nordmenn burde vite om lillesøster Danmark...

1. Dansker drar nesten aldri på nach, de fester ute på byen frem til morgengry. Liker du nachspiel skal du derfor ikke dra til Danmark (med mindre du vil invitere hele byen på ditt private nachspiel)...
2. All alkohol og tobakk er kanskje billig i Danmark, men det betyr ikke at du skal flytte dit på stedet (sjekk ut prisene på kollektivtransport og boligprisene, det er hva man kaller sykt overpriset)...
3. Utestedene der borte stenger aldri... Eller jo, de stenger kl seks, og det er derfor danskene snur på døgnet hver eneste helg (ifølge en random danske)...
4. Er du lite selvstendig drar du ikke til Danmark, danskene forventer at du vet hvor allting ligger (med mindre du synes det er moro å gå deg vill)...
5. Glemmer du vodkaflasken din på bussen er det bare å kjøpe en ny flaske rett rundt hjørnet, alkohol kan kjøpes overalt 24/7 (vimsete nordmenn bør derfor passe på pengeforbruket sitt der borte)...
6. Planlegger du å gå ut på byen bør du feste helt til utestedene stenger så slipper du å vente lenge på første tog hjem, det er IKKE transportmuligheter døgnet rundt (noe danskene liker å tro)...
7. Dansker har heller ikke humor, de griner når noen sier den glade gris (etter tre år skjønner jeg fortsatt ikke hva som er morsomt med det)??

8. Danzka er 100 % dansk, men likevel drikker alle dansker Captain Morgan...??
9. Mimikken i det danske tegnspråket består mer eller mindre 50 % av tungebruk (obs. dette er ikke fakta, men noe jeg kun har observert)...
10. Og sist... Danmark er ikke Norges far, utifra denne listen har jo det landet der klare egenskaper som de fleste lillesøstre har...

Til tross for like mange sære trekk ved også dette nabolandet (sjekk ut listen om Sverige her) så reiser nordmenn også dit støtt. Vel visst gjør man det, lillesøstre er til for å ertes - uansett hvor gale de kan virke å være... ;)

Kjære Snø!

2011-12-01T15:22:00.005+01:00

Det er gått en stund siden sist nå, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg vil først si unnskyld, jeg mente ikke å såre deg i vår. Du kom plutselig innom Oslo i april, da sola skinte og jeg var på vei videre med sommerdekk på min bil...

Da fikk jeg bare nok. Jeg vet jeg sa mange stygge ord, ord som kanskje såret deg dypt. Jeg vet jeg ba deg om å dra til helvete og at jeg aldri ville se deg igjen.
Du gjør jo som du vil, du kommer og går, den ene dagen dukker du plutselig opp, mens den neste dagen er du borte. Det var ikke meningen å ignorere deg tilslutt, men du kom plutselig uten noen forvarsel idet jeg nettopp hadde kommet meg over deg. Du kan ikke gjøre det der mot meg, du kan ikke bare forsvinne og la meg være alene igjen og igjen. Du forsvant plutselig like før påske, og det var jo da jeg trengte deg som mest. Og så trodde du at du kunne komme tilbake rett etterpå som om ingenting var skjedd...

Jeg venter faktisk på deg hvert eneste år. At du ikke kommer når du skal - sårer meg, det må jo du forstå! Forstår du ikke at alle liker deg, alle vil se deg, mest av alt - jeg vil ha deg i livet mitt. Kanskje ikke hele tiden, men jeg vil ha deg når du skal være her. Kan du ikke oppføre deg som alle andre? Kan du ikke være normal?
Vi savner deg, vi savner din lyse og kalde hud. Vi savner å kunne leke med deg, vi savner å kjenne deg under føttene våre. Vi savner at du lyser opp mørket - og vi savner at du kjøler oss ned med din friske pust. Timingen din er ikke alltid perfekt, det er derfor vi alle til tider blir lei, hvis du bare kunne ta ansvar og holde på dine løfter og ord så hadde vi ikke behøvd å være så sinte på deg. Kan du ikke komme tilbake og oppføre deg normalt? Da skal jeg legge stoltheten min til side og si unnskyld...

Klemmer fra din beste venn, Jannicke!

Ting nordmenn burde vite om Sverige...

2011-11-27T21:48:00.011+01:00

Man bruker å se opp til sine eldre brødre, det betyr ikke at brødre skal være perfekte - for brødre slutter faktisk aldri med å overraske. Her er ti ting nordmenn burde vite om storebror Sverige...

1. Svensker vet ikke hva ordet nach betyr. Skal du invitere svensker på nachspiel, så bruk ordet etterfest (med mindre du vil bruke tid på å forklare dem hva nachspiel betyr)..
2. Alt er billigere jo lenger inn i landet i Sverige du kommer (jeg blir ikke overrasket om alt ved grensen på den andre siden koster bare ti kroner)...
3. Alt stenger kl 2 på natta og absolutt alle gatene er tomme kl 3 (men det der gjelder tydeligvis "bare" i Örebro)...
4. Man skal IKKE banke i bordet for å understreke noe under en samtale, det er ikke lov i Sverige (ifølge en random svenske)??
5. Du må bruke tid og krefter på å dra helt til systembolaget (ala vinmonopolet) for å få kjøpt noe så lite som øl (og nordmenn klager over at Norge har den strengeste alkoholpolitikken i verden)...
6. Planlegger du å ta taxi hjem etter en bytur så kommer du deg sannsynligvis aldri hjem (taxi er umulig å få tak i der borte - dette gjelder visst også "bare" i Örebro)...
7. Har du svart humor så vil du garantert føle deg ensom der borte, svensker har ikke humor...
8. Max er 100 % svensk, men likevel spiser alle svensker på McDonalds...??
9. Det svenske tegnspråket består mer eller mindre 50 % av alfabetsstaving (obs. dette er ikke fakta, men noe jeg kun har observert)
10. Og sist.... man sier ikke pølse, man sier korv (dette er med på listen kun fordi jeg ikke har noe annet å tilføye for øyeblikket)

Til tross for sære trekk ved nabolandet vårt så reiser nordmenn dit støtt. Vel visst gjør man det, man skal hedre sine brødre - uansett hvor merkelige de er... Lillesøster Danmark, dere skal få en liste dere òg ;)

To oppturer, en nedtur og en fiasko...

2011-11-21T13:14:00.002+01:00

Til tross for to oppturer forrige uke så er jeg fryktelig irritert på meg selv. Mitt navnetegn sier jo egentlig alt, hvorfor skal jeg alltid ombestemme meg?

Jeg begynner uken med to supre oppturer... Tiden for løperunden min er som før, med andre ord formen min etter en måneds inaktivitet er ikke blitt dårligere. Og det gode humøret fortsetter idet begge innleveringsoppgavene mine blir godkjent og jeg er nå sååå klar for eksamen! Yay 4. semester, her kommer jeg!

Men gleden varer ikke lenge, for dette fører til ukens nedtur. Jeg må legge årets høydepunkt til side, det handler om prioriteringer. Futsal VM i Örebro som jeg har sett frem til lenge går jeg dessverre kanskje glipp av, men for å se det fra den lyse siden: VM kommer flere ganger - og i Sverige har jeg vært mange ganger før...

Og der kommer fiaskoen, for så feil kan man ta. Jeg bestemmer for å droppe årets høydepunkt for å lese, men istedenfor sitter jeg og følger med på Norge i VM. Skikkelig grusomt nervepirrende å følge med på VM-kampene live. Det hele får meg nokså rastløs og konsentrasjonen for å lese organisasjonsteori er forduftet. Jeg som avlyste turen for å pugge, men det valget var kanskje ikke så fornuftig likevel. Faen, jeg vil til Örebro og heie på Norge!!!

Du vet du har en dyktig kompis...

2011-11-16T14:10:00.003+01:00

...når du ser på filmene hans igjen og igjen...

Sammen med noen fra skolen sin lagde André denne filmen. Godt jobba, André! Jeg gleder meg til å se flere av filmene dine i fremtiden...

What an extreme carousel!

2011-11-13T15:04:00.006+01:00

I lie on my bed and feel myself almost dead. No one is around me, no one in the room to share with. No one to says good morning to, no one to ask if the bathroom is available. There´s no need to rush. There´s no need to check the clock. There´s no need to take a quick shower. I lie on my bed and stare at the top of the room. It´s so quiet, uncomfortably quiet. It´s Saturday morning that I just woke up from a deeply sleep...

The clock on my wall says eleven and I´ve got no plan for the day. I can´t remember last time I woke up one Saturday morning without a plan to follow. Or when it was the last time I woke up in my own bed, alone in my room that now suddenly seems a bit too large. I had forgotten how it was like not waking up by a clock alarm. I'm back home to the apartment in Oslo, but it feels abnormal compared by what it used to be a normal day. Everything is so uncomfortably quiet and I don´t know if I should feel me relieved to be back here, or if I should feel stressful for the exam period that now is a threaten to invade the upcoming weeks....

Four destinations. Four weekends. Four organizations. From real autumn weather with gloves and knit hat, to sun and warm with short sleeve shirts and ballerina shoes. To the typical Scandinavia weather and icy wind with a scarf and hair that turns into helter and skelter. To proper mountain climate, fog and thin air with too stiff clothes that are not quite suited for life in the mountain. Four destinations. Four weekends. Four organizations. From Bergen to Madrid to Helsinki and then to Aal. Thursday to Sunday, Wednesday to Sunday, Thursday to Sunday and round it off with ten days at Aal. From youth hostel to hotel, to a mountain cabin and to hotel again. Two general assemblies, two meetings and a conference. Norwegian sign language, international sign, Nordic sign and international sign again. Four destinations. Four weekends. Four organizations. From NDFUs meeting to EUDY general assembly, from meeting with DNUR to the first meeting with WFDYS.
Tax-free and once again tax-free. Violent climatic differences. Sadly farewell. Unexpected attention in DT. Major changes in eating habits. No training for a month. Increased coffee intake. Gained a few kilos. Cut down on smokeless tobacco consumption. Fantastic intense weeks consisting of an extreme carousel. Excellent experience. Little privacy. Founded new acquaintances. Learned old acquaintances to know again. Spending time with people from far far away. New roommates each week. I´m left with some school work to do. New challenges. Not mentally ready for the exam. Have an assignment that must be approved...

I lie on my bed and feel myself almost dead. No one is around me, no one I´m sharing the room with. No one to says good morning to or ask if the bathroom is available. There´s no need to rush. There´s no need to check the clock. There´s no need to take a quick shower. I lie on my bed and stare at the top of the room. It´s so quiet, uncomfortably quiet. It´s Saturday morning and I don´t know what to do...

Just wanna run, run and run, then sleep out for a hundred years... Or there´s one thing I have already planned, jogging pants all weekend <3

«Jeg savner deg mindre og mindre...»

2011-11-11T21:02:00.004+01:00

Det er flere år siden jeg hilste på deg for første gang. Jeg traff deg via en venns venn, men jeg ga deg ikke noe annet enn bare et kort blikk. Etter noen år ble det første kontaktbåndet mellom oss inntatt, du var moro så lenge den ene kvelden varte....

Jeg kjente ikke noe spesielt annet enn at du var gøy å ha med i korte stunder, du var ikke akkurat en jeg kunne forestille meg å ha noe med. Året etter krysset våre veier atter igjen, vi ble tvunget til å bli kjent med hverandre under en lek. Jeg falt pladask for deg, jeg var i den syvende himmel. Du hadde fått humøret mitt på topp og klart å fange meg i din hule hånd. Du gjorde kvelden min himmelsk, jeg var i lykkerus og maste på alt og alle om å få en bit av deg. Etter flere måneder med korte og morsomme stunder på fredags- og lørdagsnettenes mulm innså jeg en dag at det måtte bli slutt. Du var ikke min type og du passet ikke inn i min livstil. Fem måneder senere uten noe form for kontakt brøt jeg løftet mitt, noen tok deg med på en fest og introduserte deg for meg på nytt, til tross for at jeg ikke likte kroppslukten din så ble jeg så sped idet jeg fikk øye på deg. Vi lot som om vi ikke kjente hverandre, og var plutselig tilbake der vi en gang var. Gradvis som månedene gikk utviklet det seg til å bli noe mer. Jeg måtte treffe deg oftere enn før. Jeg måtte vite hvor du befant deg, hvor jeg kunne nå deg. Jeg måtte ha deg nær meg hele døgnet. Jeg kunne bli gal hvis du ikke var tilgjengelig, jeg kunne ikke klare mer enn tre timer uten å se deg. Det første jeg gjorde om morgenen var å hilse ”go´morgen” og det siste jeg gjorde var å si ”go´natt”. Jeg måtte vite hvor jeg hadde deg og hvor mye av deg jeg hadde igjen.

Jeg savner deg mindre og mindre for hver dag... Selv om du ligger på rommet mitt, bryr jeg meg ikke. Det er jeg som har makten nå, jeg kan hive deg ut av døren om jeg vil. Jeg kan gi deg bort eller enda bedre, selge deg til noen andre som vil ha deg. Ja, jeg savner deg mindre og mindre for hver dag som går...

Snuseventyret mitt er over! 8 snusbokser til salgs, 50 kroner pr boks eller 350 kroner for alle sammen. PM meg på face om du er interessert :)

Når du heller vil gjøre alt annet...

2011-10-11T07:32:00.000+02:00

enn å skrive på en, (nei to, eller var det tre?) innleveringsoppgaver. Akk og ve, jeg sitter med hendene fulle. Oppgaver opp til hodet. Selv om innleveringsfristene ikke er før om to-tre uker så har jeg utrolig lite med tid, jeg er like ukonsentrert nå som da jeg våknet i går morges. Og morgenen før det, og alle morgenene de siste ukene...

Om dagene går jeg rundt som en zombie, jeg skravler med de andre, jeg drar ut på unødvendige handleturer for å kjøpe meg smågodt. Finner på å trene på de mest merkelige tidspunktene, begynner å rydde, skriver blogginnlegg - og jobber med absolutt helt andre ting enn skolearbeid. Hele dagen går jeg rundt og venter på at mørket skal legge seg, når klokken endelig slår tolv ved midtnatt og de andre sier god natt er jeg selvfølgelig klar for å komme i gang. Det finnes faktisk ikke noe mer fredelig enn å være alene i stuen midt på natten. (Nei, det er ikke fordi jeg bor i et kollektiv at jeg foretrekker å jobbe om natten, dette er noe som har pågått så lenge jeg kan huske.)
For når skrivekløen kaller kan jeg ligge våken i sengen i timevis, da er det jo like greit å stå opp igjen og jobbe? Natten er min beste venn, jeg har hele verden for meg selv, og ingen er online på facebook, skype og msn (eh, der tar jeg grundig grovelig feil, tidsforskjell er jammen meg en fin ting)... Pokker ta facebook, internettet og alt mulig... Det tar så altfor mye av min dyrebare tid, og nå som jeg har klart å begrense tidsforbruket på facebook og alt det andre tullet de siste ukene, så må jeg selvssagt øke det i tider der jeg har som mest å gjøre... Jada, alt for å utsette oppgavene mine bitte litt til...

...i denne fine kroken tilbringer jeg for tiden flere timer i døgnet...

Jannicke, hvem?

2011-09-25T20:30:00.011+02:00

Noen få liker å kalle meg feminist, andre kødder med at jeg er en kommunist, du mener kanskje at jeg kan være for kritisk. Neida, slapp av, jeg er ingen ekstremist.

Jeg er datter, søster, barnebarn, svigerinne, niese, kusine, tante og venninne. Jeg er student, medstudent, leder for NDFU, leirsjef, styremedlem i WFDYS og er med i DNUR. Jeg digger fotball, forguder vintersport, er samfunnsengasjert, politisk interessert, en ordentlig bokorm, reisefrik og simpelthen elsker sjokolade.

Ja, jeg representerer mange ulike roller og har mange ulike interesser, men her på bloggen min representerer jeg kun meg selv og mine meninger. Her inne er jeg Jannicke - og bare Jannicke.

Uvitende sofaslitere, se hit!

2011-09-15T13:52:00.004+02:00

Etter at jeg la ut innlegget mitt i går har jeg fått mange tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er ganske bra mange med engasjerte der ute, som gjerne slår seg ned på bølgen og kritiserer med. Jeg er ikke overrasket, dette er noe jeg kraftig har erfart de siste årene.

Det vil alltid være en liten gruppe med sofaslitere som kritiserer. Det vil alltid være en liten gruppe som liker å klage på alt mulig, det uten kunnskap. Det vil alltid være en liten gruppe som sier de kan gjøre ting bedre, men som aldri bidrar med noe selv. Det vil alltid være en liten gruppe som gremmes over ting som har skjedd og som sier at dette må unngås i fremtiden, uten å komme med innspill eller å rekke opp hånden og si; "Jeg kan hjelpe til!". Ja, dette er sofaslitere som gjerne kritiserer uten å ha alle fakta på bordet!

Jeg skyter ikke på akkurat dere som var veldig ivrige i går, for det er ikke sikkert det er dere jeg snakker om. Noen av dere gjør noe, mens andre vet ikke helt hvor de skal begynne. Det skal ikke være lett, men vil du bidra med noe må du begynne et sted - og det er fullt mulig. For å understreke innlegget mitt i går, det var ikke ment som noe personangrep . I gårsdagens innlegg kritiserer jeg bladets innhold, og det holder jeg ennå fast på. Bladets system er for dårlig. Hvorfor? Svaret vet vi egentlig alle (det virker sånn på facebook-tråden min). Det kan være av økonomiske årsaker, DT har ikke råd til å ansette flere (derav er bladet altfor subjektivt, bladet behøver flere synsvinkler). Eller så kan det være fordi ingen gidder å si fra om bladets innhold (som Rune fint påpekte i går)? Hvordan skal man kunne utvikle seg hvis man ikke får tilbakemelding (det gjelder ikke for øvrig bare DT, det gjelder også andre områder, i denne sammenheng sikter jeg gjerne til ungdomsarbeidet i Norge)?

Jeg er en av de mange som vil gjøre mye, men jeg er ingen superkvinne. Folk kan ikke gjøre alt mulig, det har man dessverre ikke tid til. Derfor er man avhengig av sofaslitere som gjerne klager på alt mulig, man trenger ikke bare klager - man trenger også bidrag. Og på akkurat dette området forstår jeg redaktøren i DT, han er ingen supermann. Han kan ikke være overalt på samme tid, det er derfor jeg igjen stiller spørsmålet; Hvorfor kan ikke DT ha flere andre personer med i bladet? Enten er det på grunn av økonomien, eller så er det på grunn av folk som aldri bidrar med noe? Eller i verste fall, kanskje er det DT som ikke vil ta i mot våre innspill?

Som dere ser på "månedens sitat" her på bloggen, oversatt direkte til norsk; Det er lettere å kritisere enn å skape... Jeg vet godt at det ikke er alle som liker å engasjere seg, for min del må du gjerne forbli en sofasliter, men da har du dessverre ingen rett til å kritisere!

Døves Tidsskrift ramler ned i postkassen...

2011-09-14T22:34:00.002+02:00

…Jeg blir storøyd og kjenner et øyeblikks skam. Jeg hadde faktisk nesten glemt at dette bladet fantes, men så fort jeg får øye på bladet slenger jeg meg ned i sofaen og leser gjennom det....

Mest for å gjøre opp for den dårlige samvittigheten min over å ha glemt et blad, som dog for meg begynner å bli ubetydelig, men som egentlig har betydd noe for meg siden mine første leveår. Tidligere kunne jeg ikke vente med å få bladet i hende, i dag er det helt annerledes. Den ene dagen leser jeg bladet, den andre dagen ofrer jeg ikke det en tanke. Jeg leser gjennom det kun for å holde meg oppdatert, og for å kunne delta i diskusjoner hvis det skulle dukke opp noe. Jeg har nemlig gått lei av Døves Tidsskrift, det gleder meg ikke lenger å lese gjennom det bladet. Tvert imot, det gjør meg heller irritert. Jo, kanskje bladets omfang duger, de som styrer tidsskriftene i våre naboland misunner jo oss for innholdet Døves Tidsskrift kommer med, så noe bra med bladet må det fremdeles være. Selv om bladet visstnok fungerer så er det likevel noe her som gang på gang får meg til å heve det ene øyebrynet...

Det som erger meg i det siste nummeret av DT er følgende; Først, så håper jeg at vi alle er enige i at DT er et blad for døve, og bør derfor først og fremst ha døve som førsteprioritet. Hvorfor får jeg da en følelse av at hørende i det siste nummeret har større rolle enn døve? (Les de to ulike artiklene om de to ulike sommerleirene.) Og vi alle er klar over at DT er et blad som tilhører NDF, ja ok, men NDFU tilhører også NDF. Hvorfor ble det knapt nevnt noe om NDFU og andre norske ungdommer under artikkelen om WFD? Ei heller ble det nevnt noe om WFDYS ungdomsleir. Huh? Den tredje gangen hjertet mitt hoppet over et slag i dag var da jeg leste sporten; Bergen, Bergen og atter Bergen! For å sitere en kompis; Bladet er og vil alltid være et blad for bergensere... I tillegg til det jeg erger meg over i det siste nummeret, er det som vanlig mye feil informasjon i bladet.

På tide med et eget blad for ungdom?! Kanskje skal vi tilbake til nittitallet og gjennopplive bladet NDU hadde den gang (lefsa). Da kan jo alle ungdommer slutte med å erge seg over å bli glemt...?

Here we go again

2011-09-08T10:29:00.005+02:00

Sitater meg her og sitater meg der. Noen har spurt meg om å legge ut enda et sitatinnlegg.
Jeg kvier meg, jeg har mange sitater på lager, en dag har jeg kanskje delt alle med dere - og da blir jeg tilslutt altfor lett å gjennomskue. Men heldigvis er det lenge, lenge til denne dagen kommer...

- Facebook er kunnskap. Kunnskap er makt
Carlina L., om det å være hekta på facebook. Vinter 2010

- At du som tjueen år, bekymrer deg for at du ikke vet hva du vil bli, er bare vanvittig
Joakim R., om valg av studieretning. Sommer 2009

- Alle har bagasje, alle har en fortid. Livet består av å prøve og å feile.
Jostein D., så enkelt om livets mysterier. Vinter 2011

- Det største problemet døvesamfunnet har, er at vi stadig er uenige med oss selv.
Julie FF., om døvesamfunnets utvikling. Høst 2010

- Noen mener ditt, andre mener datt. Det jeg selv mener er vel det viktigste?!
Lise L., om valg av studieretning. Vår 2009

- Det gjør vondt... Gjør det ikke?
Ola F., om kjærlighetssorg. Sommer 2009

- Jeg kan retorikk, mens du er pro i grammatikk
André R., om journalistutdanningens fordeler. Sommer 2009

- Den dagen hobbyene dine begynner å føles som jobb, så ta en pause fra det med en gang
Marie H. om det å miste motivasjon for noe du elsker å gjøre. Vinter 2010

- Det er vanskelig for oss andre å hjelpe deg når du alltid skal gjøre alt på egen hånd.
Mamma, om at jeg til tider kan være altfor selvstendig. Høst 2009

- Våre foreldres historie er også vår historie
En CODA, vinter 2009

- Jeg visste ikke at jeg var hørende før jeg var 21 år
Dirksen Baumann

- Vår verden er liten, vi må bruke de ressurssterke vi har
Jannicke K., mot krabbeteorien. Høst 2009

- Give a little something, get a little something
Jannicke K., jula handler om å gi.

- De blir husket fordi de var de klassiske, dere vil bli husket som kopien, mens vi er husket som de originale.
Jannicke, om Ål-kull opp gjennom årene. Vinter 2008

- Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen
Helle Gannestad, om 22. juli 2011

- Den som har penger, aktiva og tilfredshet mangler tre gode venner.
William Shakespeare

- Men, their rights, and nothing more. Women, their rights, and nothing less.
Susan B. Anthony

- It's nice to be important, but it's more important to be nice.
Mahatma Gandhi

- Barna nå for tiden er tyranner. De trosser sine foreldre, hiver maten i seg og tyranniserer sine lærere.
Sokrates (sett at dette er noe som gjentar seg i enhver generasjon)

- Det er bedre å våkne alene og vite at du er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom.
Liv Ullmann

- Penger er som en arm eller en fot, bruk dem ellers blir de ubrukelige.
Henry Ford

- Å komme sammen er en begynnelse, å holde sammen er framgang, å arbeide sammen er suksess.
Henry Ford

- Hvis jeg visste hva som var meningen med livet, trengte jeg ikke å skrive. Da kunne jeg bare sitte og vite.
Erlend Loe

- Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid.
Erlend Loe, fra boken Naiv.Super

- Storhet vekker misunnelse, misunnelse skaper nag og nag avler løgner
Tom Dredolo Venster, fra boken HP6 av J. K. Rowling

- Osama Bin Laden hadde 53 søsken, 13 koner, 28 barn og en formue på over 300 millioner dollar. Likevel foraktet han amerikanerne for deres overdådige livsstil.
Ukjent

- Fortiden er som et rom adskilt fra det livet du lever akkurat nå. Du kan gå inn og kikke på det, men du kan ikke leve der
Ukjent

- Vi ignorerer dem som forguder oss, forguder dem som ignorerer oss. Sårer dem som elsker oss og elsker dem som sårer oss.
Ukjent

- Dignity isn’t something you practice, you either have it or you don’t!
Ukjent (kanskje min neste tatovering? Neida ;))

Veien til WFDYS

2011-08-19T13:00:00.004+02:00

Egentlig så burde jeg skrive dette innlegget på engelsk, så lesere utenfor Norge også kan få med seg dette. Men siden dette innlegget er til dere nordmenn så velger jeg å skrive på norsk. Innlegget har noen ordforkortelser, se derfor i margen til høyre side for å finne ordforklaringer.

Ja, da var jeg tilbake til hverdagen, fortumlet over sommerens hendelser. Hvis jeg skal beskrive sommeren min med et eneste ord, så vil jeg si at den har vært overraskende. Jeg har lært mye, oppdaget nye sider ved meg selv og fått oppleve en god del de to siste månedene. Jeg har hatt en skikkelig bra sommer fylt av overraskelser og spontanitet. Det er nå gått en stund siden jeg kom hjem fra Sør-Afrika, så før jeg skriver videre vil jeg si takk for alle gratulasjoner og for støtten, både før, underveis og i ettertid. Det varmer å se at så mange følger med, og det varmer enda mer å se at så mange viser ekte glede på mine vegne. Du er kanskje en av de mange som har gratulert meg, eller så er du kanskje en av de som ennå er overrasket. Kanskje er du en som ikke aner hva jeg prater om. Vel ja, der har du det, jeg slutter aldri å overraske. Jeg går for det jeg står for, og har jeg et mål så pleier jeg som regel å fullføre det.

For seks år siden deltok jeg på WFDYS junior leir i Sverige. For fire år siden var jeg en av de heldige som fikk delta i WFDYS ungdomsleir i Spania, samt representerte jeg NDFU under generalforsamlingen der borte. For to år siden påtok jeg meg leirsjeftittelen for WFDYS juniorleir i Norge. For et år siden fikk jeg være leder for de norske deltakerne under WFDYS barneleir i Venezuela. Gjennom disse seks årene har jeg dannet meg et bilde av WFDYS-styret, sett hva de jobber for, og fått innblikk i hvordan de jobber og hva de tenker å jobbe med i fremtiden. Det er fire år siden jeg og en annen, som i dag også sitter i WFDYS-styret, lekte med tanken om å en dag jobbe sammen i dette styret. Men først for to år siden ble jeg for alvor interessert, for da ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å stille opp som kandidat til WFDYS-styret. Tanken virket både skremmende og interessant på en gang, etter mange tanker rundt dette og på hva det innebærer – så falt denne tanken i smak. For ett år siden hadde jeg bestemt meg, men frem og tilbake gikk jeg likevel rundt og tenkte på om jeg virkelig ville det. Om jeg hadde tid til overs, og om jeg kan bidra med noe. Jeg forhørte meg litt rundt med noen nære venner, siden jeg bare fikk positiv respons bestemte jeg meg tilslutt for å spørre NDFU-styret om de kunne tenke å støtte meg økonomisk og sende inn en nominasjon på meg. Og slik ble det til, i april ble nominasjonen sendt inn og tre måneder senere satt jeg under generalforsamlingen til WFDYS i Sør-Afrika. Jeg var dritnervøs, nervene mine var på spreng. Jeg tror jeg aldri har kjent hjertet mitt banke så fort som der da jeg satt på stolen min i forsamlingen. Jeg trodde at veien skulle ende her, for alt var et virvar av et rot og for første gang i mitt liv trodde jeg at jeg skulle tape et valg. Kandidattalen ble lagt frem, jeg hadde øvd i forveien og cirka 2:58 minutter var lengden hver gang (man får maks tre minutter på seg). Der og da foran alle foregikk det hele på 2:30 minutter, jeg hoppet ikke over noe av det jeg hadde øvd meg på, - derimot var jeg så nervøs at jeg pratet litt for fort. Da min siste setning ble sagt og folk i salen applauderte, noen av de bakerste hadde til og med reist seg opp fra stolene sine, og synet av min norske medrepresentant som satt blant dem og viste tommelen sin opp, talte sitt. Uvitende om hvordan de andre åtte kandidatene hadde greid seg, hadde nervene mine roet seg ned et hakk. Selv om de fleste sa at kandidattalen min var jævlig bra, var jeg likevel fremdeles urolig. Jeg hadde sterke konkurrenter, attpåtil kunne min nasjonalitet ødelegge for meg. Ikke fordi jeg er norsk, men fordi WFDYS-styret allerede hadde to personer fra min verdensdel så risikerte jeg å tape på grunn av mitt norske blod. Selve valget og stemmeavtellingen var uutholdelig, plutselig gratulerte svenskene meg, litt for tidlig – nei egentlig ikke for tidlig, for ifølge retningslinjene så var jo dette riktig, jeg var inne i WFDYS. Så fort? Det var for godt til å være sant, men magefølelsen min sa fremdeles noe annet. Jeg torde ikke å hoppe av glede for jeg var så sikker på at det hele skulle snu seg, og et øyeblikk trodde jeg at jeg ville bli historisk som det korteste styremedlemmet i WFDYS noensinne.
På grunn av en liten misforståelse under generalforsamlingen kom det frem flere protester etter første stemmerunde, diskusjonen tok helt av, en diskusjon mellom representantene og det daværende WFDYS-styret. Godt over halvparten av representantene hadde misforstått noe, noe som kunne ødelegge mine sjanser – trodde jeg da. Tilslutt, etter at noen hadde spekulert rundt den første stemmeavtellingen så foreslo de å ta avtellingen på ny. Det var syv kandidater som måtte ha 51 % av stemmene fra forsamlingen for å kunne komme opp til selve valget, det var kun to av dem (trodde vi) som først hadde fått over 51 %. Ergo ville disse to + jeg og en annen automatisk gå rett inn i WFDYS som styremedlemmer, da vi kun var fire på navnelisten og det skal være fire styremedlemmer. Men etter den gjentatte stemmeavtellingen viste det seg at det var tre som hadde fått over 51 % stemmer fra forsamlingen. Tre + to er lik fem, det er en for mye. Dermed var det klart for en ny stemmerunde mellom oss fem som var igjen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, og vred meg gjentatte ganger i stolen for å bare gjøre noe. Da stemmene ble talt opp, var saken klar. Jeg var offisielt inne som styremedlem i WFDYS, for andre gang denne kvelden (og i samme øyeblikk bestemte jeg meg for å tatovere meg med en gang jeg kom hjem). Jeg hoppet ikke av glede, men jeg smilte fra øre til øre. Siden tok det meg tre-fire timer før jeg tilslutt kunne innse hva som hadde skjedd og våget å svare på sms-ene fra dere i Norge. Foran meg har jeg nå fire spennende år og jeg ser frem til en flott periode med et flott styre.

Og ja, det betyr at jeg trer av fra mitt lederverv i NDFU etter fire år som leder, NDFU-valget finner sted i oktober. Jeg ønsker den neste lederen, uansett hvem det nå blir, lykke til. Måtte du fortsette med utviklingen, rekrutteringen og profileringen, samt håper jeg på nye og friske ideer til videre arbeid i NDFU.

Alt for NDFU!

2011-07-30T00:44:00.009+02:00

Jeg har nå vært hjemme i fire dager og har tenkt ut to blogginnlegg, det ene om WFDYS og det andre om den grufulle hendelsen 22. juli 2011, og jeg sa til meg selv at før jeg blogger så skal jeg legge ut et innlegg om den fatale dagen Norge opplevde for en uke siden. Men siden jeg nå drar ut på en uventet leirjobb må jeg dessverre utsette disse innleggene til jeg er tilbake igjen...

Du er kanskje en av de unge som tenker at du har verden for dine føtter, at du er fremtiden – og at eldre folk må begynne å respektere deg. Men før akkurat du fortjener den respekten skal du ha bidratt med noe selv. Vi er kanskje unge nå, om noen år er det andre som er unge og de er vår fremtid. Gjør noe, gi noe, still opp for dem og NDFU du òg.

Nyt ferien, dere. Jeg skal nyte min siste ferieuke i Danmark, tviler på at jeg får hvilt ut der borte, men gøy får jeg det i hvert fall ;)

Mallorca, baby!

2011-06-10T01:13:00.002+02:00

It's weird to be back at the place where I first learned to swim, to swim at the pool where I also learned to dive, to eat at the restaurant where I for the first time fell in love with an older boy named Kai. It's the island where my father became forty, where I swam with dolphins and saw my first shark in real life (I know, it's something with me and sharks).

It's eighteen years ago I was here first time (this time is my fourth - and it isn't my last), twelve years ago I was here last - and I can't describe the feeling... What a feeling, just one thing to say; It's Mallorca baby! ;)

Søttende Mai!!

2011-05-17T23:54:00.000+02:00

Man føler seg naken uten bunad på nasjonaldagen, man føler seg som en utlending i Norge. Dette er definitivt første og siste gang jeg tilbringer nasjonaldagen vår uten bunad. Jeg tilbrakte dagen i Oslo, litt kjipt å feire dagen uten familie, enda mer kjipt uten nasjonaldrakten, men mest av alt - man får jammen meg ikke fred fra skolearbeidet. Trodde man hadde fri på slike dager som dette ;)

Vel vel, til dere kjære medborgere, gratulerer med dagen :)

What a wonderful road...

2011-05-09T21:40:00.002+02:00

Med min kjære Audi A4, solbriller, Signmark på full guffe og kaffe fra Statoil ruller jeg nedover E18 og E39, langs Sørlandet. Etter å ha kjørt ut av motorveien fra Tønsberg kjører jeg forbi et skilt som viser Stokke. Åja, her har Katrine G. barndomshjemmet sitt, henne traff jeg for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen. Etter en ytterligere stund på E18 er jeg forbi Arendal; Her er byen til Christine D. som jeg også ble kjent med gjennom et arrangement på ungdomsskolen. Like etter skimter jeg Grimstad; Ah, her har Juliane Rn. vokst opp, henne konkurrerte jeg med for første gang i et skolemesterskap da vi var barn. En time senere er jeg i Mandal og kommer på søte Kristine W., som også var min konkurrent på det samme skolemesterskapet. Tre timer senere på E39 er jeg endelig fremme i Stavanger... Og vet dere, uten døveskolene hadde jeg aldri møtt dere...

Hyggelig å bli kjent med dere, og at vi fremdeles har kontakt med hverandre den dag i dag sier vel sitt... Neste gang dere tenker å dra nedover Norge - gi meg beskjed, det er alltid koselig med selskap på veien :)

Heller blind enn døv?

2011-04-18T18:30:00.003+02:00

Jeg har ofte "ramlet" over spørsmålet; «Hva ville du valgt å være, døv eller blind?» Og jeg blir alltid like overrasket når jeg ser at de fleste svarer at de heller vil være blind enn å være døv. Uvitenhet er vel nøkkelordet her? Det kan virke unfair at jeg skriver dette innlegget ettersom jeg ikke vet hvordan det er å være blind, men jeg skriver dette fra mitt ståsted - og ja, det kan hende jeg tar feil.

Blinde trenger ekstra tid om morgenen, som døv trenger jeg en vekkerklokke som vibererer.
Blinde kan høre på musikk, som døv kan jeg kjøre bil.
Blinde kan høre din stemme, som døv kan jeg se din glede eller sorg uten at du trenger å si et ord.
Blinde kan kommunisere flytende på samme språk som deg, som døv kan jeg lære deg et nytt språk.
Blinde bruker blindeskrift, som døv bruker jeg samme skriftspråk som deg.
Blinde trenger førerhund eller en hvit stokk når de skal forlate sitt hjem, som døv trenger jeg å kle meg etter været for å gå ut.
Blinde går på blindeskole, som døv går jeg på skole der det er andre som bruker tegnspråk.
Blinde kan høre fuglene kvitre, som døv kan jeg se årstidene skifte.

«...Vennlighet er et språk døve kan høre og blinde se...»Jeg har alltid stusset over dette ordtaket, for det passer så mye bedre å si at vennlighet er et språk døve kan se og blinde høre. For det er jo det som er fakta? Og så, si meg, hvorfor er det verre å være døv enn blind?

Home sweet...?

2011-04-17T10:00:00.018+02:00

Hvordan lød setningen nå igjen? Home sweet...?
Æsj, du vet du har vært altfor lenge borte hjemmefra når:

- Det er blitt satt fram en babyseng på rommet ditt.
- Du har glemt hvordan det er å ha en hund som følger etter deg hvor du enn går...
- Du har (plutselig fått) store nevøer som smiler til deg dagen lang...
- Du overspiser deg på mormors fantastiske hjemmelagde lapper...
- Pappa forteller deg nytt om familiemedlemmer; «De har kjøpt seg et hus.» «Han har nettopp gått gjennom en operasjon.» «De kommer på besøk på lørdag og blir her over påsken.»
- Du har glemt hvordan det er å ha et kjøleskap som er stappfullt av mat døgnet rundt. Namminammi, mammas mat... <3
- Det allerede er vår - og lukten av sommer herjer i byen...
- Du føler deg ikke lenger hjemme i den lokale døveforeningen...
- Du vet ikke hva du skal si til bekjente, som en gang var dine kjente...
- Du har glemt at du faktisk har en bil du kan kjøre rundt i når du vil...

...Ja, hvis båden du komme me legge t kai, og d hagle å snør sånn i midten av mai... Ingen tvil, då e du her i Stavanger!!

Gitt, dette er deilig... Jeg hadde virkelig glemt den gode følelsen av å være hjemme. Ser frem til en laaang påskeferie (jada, leseferie). God påske og vi ses i slutten av mai ;)

Obs: Jeg deltar selvsagt på demonstrasjonen den 27. april, du ser meg der hvis du kommer.

Når tolkene blir demotiverte...

2011-03-30T14:48:00.005+02:00

MERK; Jeg angriper ikke tolkene eller de som sitter ved tolkesentralen. Jeg angriper systemet som gjør hverdagen min litt mer komplisert enn nødvendig.

Tolkesentralen er irritert, tolkene mine er demotiverte. Jeg har dårlig samvittighet, jeg er ikke flink nok. Jeg møter ikke opp på forelesningene som står på timeplanen jeg har oppgitt til tolkesentralen. Ok, det er kanskje dårlig gjort av meg, men jeg er ikke bare en tolkebruker. Jeg er en student, en menneskelig student som bruker tolk i tillegg. Jeg prioriterer skolen foran tolkenes hverdag, det er ikke mitt ansvar å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg avbestiller tolkene nå og da. Kanskje avbestiller jeg litt for ofte? Kanskje avbestiller jeg av og til på kort varsel? Kanskje sitter det en døv person på et legekontor uten tolker fordi jeg ikke rakk å avbestille mine tolker i tide? Ok, jeg skal være ydmyk, jeg er klar over at jeg ikke er verdens beste tolkebruker. I august satt jeg uten tolk, etter tre måneder fikk jeg faste tolker. Nå som jeg snart har hatt faste tolker i fem måneder begynner jeg allerede å ta tolkene for gitt...

Jeg er ikke forberedt til morgendagens forelesning, jeg vil heller bli hjemme og lese på egenhånd. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg har en innleveringsoppgave å gjøre ferdig, på grunn av feilberegning av tid ser jeg at jeg ikke rekker å få gjort alt i tide. Jeg velger å droppe morgendagens forelesning for å gjøre ferdig oppgaven.
Jeg sender sms til tolketjenesten; «...skal ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Jeg sover utrolig dårlig, kanskje la jeg meg litt for sent, jeg får i hvert fall ikke sove. Det er en forelesning grytidlig neste morgen, jeg velger å droppe forelesningen for å sove litt lenger. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...deltar ikke på forelesningen imorgen, avbestiller tolkene...»

Gruppen min skal ikke på formiddagens forelesning, jeg har ikke så veldig lyst å sitte alene i klassen uten gruppen. En ting er å sitte med gruppen min uten å være så veldig inkludert, en annen ting er å sitte helt alene uten gruppen min ved min side. Jeg sender sms til tolketjenesten et par timer før forelsningen; «...Jeg deltar ikke på dagens forelesning, avbestiller tolkene...»

Timeplanen min er endret, forelesningen er blitt flyttet til neste uke, beskjeden får jeg et par dager før. Faen. Jeg sender sms til tolketjenesten; «...Ingen forelesning onsdag, den er blitt flyttet til neste uke, oppgir ny tid på mail. Trenger ingen tolk...»

Gruppen min bestemmer seg for å gjøre ferdig gruppeoppgaven, de dropper forelesningen og spør om jeg er med og gjør ferdig oppgaven. Ettersom jeg ikke bruker tolk i gruppearbeid tar jeg frem mobilen og sender sms til tolketjenesten; «...Skal ikke på forelesningen da jeg har en gruppeoppgave å gjøre ferdig, trenger ingen tolk...»

Jeg skal reise bort og blir borte fra torsdag til mandag.
Beskjed til tolketjenesten er gitt god tid i forveien.

Jeg skal plutselig i et møte, sender beskjed til tolketjenesten med en gang jeg får vite det og forklarer dem situasjonen.

Timeplanen min er endret, jeg glemmer å oppdatere tolketjenesten.
Tolkene møter opp på en dag jeg ikke har forelesning. «Hvor er du? Tolkene venter på deg...» Tolketjenesten sender meg en melding. Huff, tenker jeg. Jeg beklager nok en gang og forklarer dem situasjonen.

Jeg våkner opp med feber, en annen gang våkner jeg opp med tett nese og vond hoste, mens en annen gang igjen har jeg hodepine. Fellesnevneren her; Jeg sender sms til tolketjenesten og avbestiller grunnet sykdom.

Tolkesentralen er irritert på grunn av ekstraarbeid, de har oppført antall ganger jeg har avbestilt og sender meg en klage. Tolkene mine er demotiverte fordi jeg ikke bruker dem så ofte som timeplanen min først har gitt inntrykk av. Jeg sitter igjen med en dårlig sammvittighet og begynner mailen min med en beklagelse og sier at jeg skal skjerpe meg. Stopp en hal, hvorfor skriver jeg det? Jeg skal ikke beklage min studiehverdag ved å si at jeg skal skjerpe meg. Jeg er en menneskelig student, akkurat som alle andre. Jeg må få lov til å selv velge om jeg vil delta på frivillige forelesninger, det er jo en grunn til at disse forelesningene er frivillige. Skal jeg straffes ved å ha dårlig samvittighet når andre studenter kan gjøre som de vil, uten å behøve å tenke på to oppgitte tolker og en hel sentral som kommer med trusler om å frata ens tolker?

Jeg er faktisk først og fremst en student, deretter er jeg døv og tilsist er jeg en tolkebruker. Jeg er ikke en døv tolkebruker som skal ha unødvendig vond samvittighet, bare fordi systemet gjør det komplisert for meg å være en vanlig student!

Aha...?

2011-03-24T00:46:00.003+01:00

Jeg sitter og ser på tv, drama på høyt nivå. Som alle andre tv-serier består denne serien av sex, alkohol og dop. Drap, utroskap og ulykker. Trekantdrama, kjærlighetssorg og alt annet klissete tull.
Jeg klandrer en av hovedpersonene fordi hun er blind. Jeg blir frustrert på en annen fordi han ikke innser at det er han som har feil og ikke folk rundt ham. Jeg biter tennene sammen idet jeg ser en åpenbar samtale mellom to tenåringer, hvorfor kan de ikke bare si at de vil ha hverandre? Drama på høyt nivå, det er One Tree Hill.

Hun er nesten førti, alenemor og utrolig blind. Den gode kompisen hun har hatt gjennom alle år har følelser for henne, det er åpenbart. Alle vet det. Vi ser det, men hun har aldri skjønt det… Aha! Hun vet det egentlig innerst inne, hun vet det alle vet, hun vil bare ikke vedkjenne seg det. Det er jo fordi hun ikke er interessert.

Han er 16, har en far som ikke vil vite av ham og en bror som til å begynne med er for jævlig, han er lei av at alt skal handle om alle andre bortsett fra ham selv. Vi forstår ham, vi føler med ham, det dumme han gjør er helt ok… Aha! Han oppfører seg barnslig, han har også nemlig feil. Han tror at alt det andre gjør er for å plage ham. Han tror jo egentlig at alt handler om ham.

Han har kjæreste, men er forelsket i en annen, i hun som han kan prate om alt mulig med. Vi ser kjemien, vi forstår hvorfor han vil ha henne. Vi heier på dem til tross for at han er sammen med en annen, det er helt ok at han har følelser for en annen så lenge de ikke gjør noe fysisk… Aha! Han gjør det ikke slutt med kjæresten sin, han tør ikke å være ærlig overfor seg selv. Han tør ikke å sitte igjen alene. Dette er jo utroskap.

Vi forstår ting så mye bedre når vi vet hele historien...

Sorry for treg svar...

2011-03-07T14:52:00.003+01:00

Når man er travel, så er man stort sett opptatt. Jeg er en travel jente, selv om jeg til tider sitter på sofaen og det ser ut som om jeg sløver. Jeg prøver nemlig å slappe av, men hjernen min forstår det ikke. Jeg prøver å koble av, men jeg får det aldri til. Jeg sjekker mailene mine, går inn på facebook og kommer på ting jeg må gjøre. Viktige meldinger tikker inn på mobilen og jeg må svare. Andre meldinger blir da skjøvet til side.

To-do-listen min er lang, når jeg stryker av et gjøremål, kommer det automatisk to nye. Skolearbeidet stjeler tid, viktig. Matematikken plager meg konstant, mindre viktig. Vervene mine tar tid, jeg elsker det. Jeg vil trene, jeg vil henge med deg, jeg har plikter, jeg vil gjøre alt, spennende. Men alt dette passer dessverre ikke alltid inn i døgnets tjuefire timer. Jeg reiser bort, gjerne oftere enn andre, jeg har jo et liv ved siden av alt dette. Et liv med gjøremål, plikter og ansvar dagen lang, kanskje går det en dag uten at jeg får gjort noe fordi jeg er sliten, men det betyr ikke at jeg får slappet av. For jeg blir hele tiden plaget av at tiden ikke strekker til og en gnagende samvittighet over at jeg ikke har besvart meldingen din...

Don't worry, be happy. Det er altså ikke deg, det er meg.

Du må ikke sove!

2011-02-23T22:51:00.005+01:00

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som om et lite barn kom svevende bort til meg,

fjern som en underjordisk strøm: -
Jeg så inn i barnets øyne; Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!

Jeg har blitt forsømt.
Den 1. februar 2011 vedtok Staten å ”løse” et problem.
Fra og med 2014 har jeg lenger ingen hjem!

Hele Norge samler seg full.
og alle vil dele historier på historier.
Vi sitter og venter i klasserommene, søker etter barmhjertige partier.
Vi venter på å bli kastet ut i samfunnet, på å råtne i mørke samfunnshull!

Vi vet egentlig ikke, hva vi sitter og venter,
og hva det kan bli det neste som hender.
Vi roper, brøler og vi veiver. Vi kan kanskje ikke høre,
men det er absolutt noe vi kan gjøre!

Ingen ser oss.
Ingen skal få vite, legene og staten hysjer ned på oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva som egentlig skjer!

Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke politikere være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sier: Du skal ikke gi opp, du skal gi alt det kreves.
Og nu har vi gitt det. Kanskje forgjeves, forgjeves?
Staten driter i oss, vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke nøye med hjemskoler i din kommuneskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og si at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte uvitende i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg våger å rope med min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på pengene og egoismens glør!
De liker å utrydde, de frydes ved jammer,
de ønsker å se skolene våre i flammer!
De ønsker egentlig å drukne oss alle i blod.
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at døve skolebarn er prøvedukker,
som stirrer med desperate blikk over skolegård og gater,
opprørt av legenes fromme svik,
vil verge sin barndom og er villig til å gå i krig!

Du kjenner kanskje det nedrige folkebedrag
men vi skal stå, med tegnspråk, deafhood og ære -
du vet at helter, det vil døve barn tilslutt være.
du vet, de vil seire med sabel og flagg!

Men først skal de ut med skolesekk og barnslige skrål,
for så henge igjen bak faglig, midt i sosiale støy,
og lide som legenes skittentøy.
Du vet det er statens mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er kanskje det for sent.
Vår dom er ikke rettferdig. Vår fremtid er ikke fortjent!
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på vitenskap,
på arbeid, på tegnspråk, på inkludering!
Men den som ikke vil dø for samfunnet
får heller prøve alene, gjennom legenes form for assimilering!

Jeg vrimler i mørket: - Å, kunne du åpne øynene dine,
Der er en eneste ting å gjøre.
Vis deg, mens du har frie hender.
Redd dine barn! Skolene brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
På PC-skjermen poppet det opp av beskjeder her og der.

Bare ulmende artikler på nett
varslet det samme som drømmens rop om rett:
Dagen bakenom artiklenes rand
steg med et skjær av blod på tann,
steg med en styrke så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.
Vår tid er kanskje forbi: Skolene Brenner!

Det originale diktet av Arnulf Øverland kan du lese her; Du må ikke sove

DU. EN FEIL.

2011-02-15T20:07:00.005+01:00

Snart gjelder dette vel norske barn?

Det har nå kommet frem mange historier og tanker om døveskolene og det å være døv. Her kommer det en tekst som jeg har fått lov til å publisere;

DU. EN FEIL.
Skrevet av Berit Emilie Nordbø

Av og til får jeg lyst til å legge CI’en min på bakken og tråkke over den.

Ikke tråkke over. Trampe på. Hoppe på. Knuse. Sparke vekk. Pulverisere.

Uten CI er jeg en feil. Med CI er jeg noe man har forsøkt å reparere.
Jeg er lei. Jeg vil bare være Berit Emilie.
Jeg er Berit Emilie. Jeg er et menneske.

Et menneske har 12 organer.
Hjerne. Hjerte. Hud. Kjønnsorgan. Lever. Lunge. Mage. Nese. Nyre. Tunge. Øye. Og øre.

Det meste trenger man for å leve. Uten øyet blir verden svart, men man kan fortsatt høre, smake og føle. Uten øret blir verden ganske stille, men man kan fortsatt se, smake og føle.

Jeg kan kjøre. Jeg kan forstå og gjøre meg forstått. Jeg kan arbeide. Jeg kan engasjere meg i frivillige og politiske organisasjoner. Jeg kan danse. Jeg kan le. Jeg kan plukke blomster. Jeg kan møte “sånne som meg” fra alle verdensdeler og kommunisere med hendene uten et felles språk som f.eks engelsk. Jeg kan ta av et fly hvis jeg får lov. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg kan ta vare på andre. Størst av alt; jeg kan leve.

Jeg føler meg hel. En av mine 12 organer mistet deler av sin funksjon. En dør ble delvis lukket. Kroppen omorganiserer seg. Nye dører åpner seg. Fantastisk. Jeg føler meg hel.

Overformynderiet til meg: Du. En feil.
Overformynderiet til andre “sånne som meg”. Du. Feil. Du. Feil. Du. Feil. Du. Du. Du. Feil. Feil. Feil.

Feil kan man ikke ha. Alt må være riktig. Alt må være i orden. Perfekt. Alt som er forskjellig fra meg er feil. Alt som er annerledes som jeg ikke forstår. Er feil. Hørselshemming. Døv. Tegnspåk. Deafhood. Jeg forstår ikke hva dette er. Stakkars dem. Det må være forferdelig for dem. Kan ikke høre. Katastrofe. De må få hjelp. De må få være som meg. Alle må få være slik som meg. Hva er normalt, sa du? Det er meg det. Jeg er normal. Jeg er svaret på alt. Når alle er slik som meg. Reparere. Genocide. Reparere. Språkdrap. Reparere. Kulturutryddelse. Reparere. Da kan jeg lene meg tilbake og slappe av. Funker ikke for alle, sa du? Nei. Enkelte feil er ugjenopprettelige. Bare å finpusse til neste generasjon. Til generasjonen etter det. Til alt er rett og alt feil er borte.

…

Ikke så lenge jeg, Berit Emilie, lever!

- En sterk artikkel i BT av Morten Sletten (journalist) som forteller om sin barndom; En døv barndom

- Flere historier kan du lese på denne bloggen; http://ladoveskoleneleve.blogg.no/

04.02.11

2011-02-15T19:30:00.003+01:00

Stian Giltvedt har mekket seg en film fra aksjonsdagen i Oslo, 04. februar 2011
Få med deg filmen her; markering mot nedleggelse av døveskole i Norge

Belinda Stø har tatt bilder fra markeringen i Bergen den 12. februar 2011; bilder fra aksjonen i Bergen

Sammen er vi sterke!

2011-02-05T01:35:00.001+01:00

Er kjempefornøyd etter dagens aksjon. Takk til alle som kom, jeg er mektig imponert over hvor mange vi var i dag på et så kort varsel!

Bilder fra dagens hendelser kan dere finne her;

Stian Giltvedts bilder

Belinda Støs bilder

Rune Andas bilder

Etter to lange dager og netter - med knapt nok søvn skal jeg nå legge meg og nyte en hel natt før morgendagen.

Markering imorra kl 10.00

2011-02-04T00:31:00.000+01:00

Møt opp utenfor Norges Døveforbund, ved Grensen 9 imorgen kl 10.00 - vi skal videre markere denne saken ved å stå stand utenfor Slottet med plakater. Bli med og støtt oss!

La døveskolene leve!

2011-02-03T13:04:00.005+01:00

Staten har besluttet å legge ned tre av landets fire døveskoler, det er nå inntaksstopp i disse skolene. De eneste mulighetene døve og tunghørte barn har nå er enten å gå integrert i hjemskoler spredt rundt omkring i Norge eller dra til landets (blivende) eneste døveskole i Trondheim.

En gang var tegnspråk forbudt og en gang steriliserte staten døve av frykt for å få flere døve. Vi har en historie om hvordan tegnspråk ble til et språk og hvordan døveskolene ble til. Skådalen betyr mye for oss og døvekulturen er utrolig viktig. Vi alle her vet hvem Andreas Christian Møller var og hva A, B, C skoler betyr. Vi har alle også blitt utrolig trøtte av årelang diskusjon om CI....
Men selv etter alt dette - etter så mange år er vi fremdeles her. Og vi vil fortsatt bestå. Historisk sett betyr døveskolene mye for oss alle, å legge ned disse skolene er som å frata våre røtter, men hva er vitsen med å holde liv i skoler der det ikke er noe liv? Det er allerede kommet frem mange meninger om denne saken, det er delte meninger her og der. Selv om vi er delt - er vi likevel alle rystet. Hva blir det neste tenker vi? Slaget er kanskje tapt, men krigen er ennå ikke over. Vi har kanskje forsovet oss, for det er plutselig nå vi våkner og innser at toget har kjørt. Døveskolens tid er forbi. Kanskje.

Noen klare faktorer som får folk til å velge bort døveskolene / Staten til å nedlegge skolene:
- Det er for mange skoler med tegnspråklig tilbud rundt omkring i Norge og for få døve til å fylle dem.
- Ingen mor vil sende en syvåring milevis avsted for å la barnet sitt gå på internatskole
- Folk i dagens samfunn foretrekker tvillingskoler fremfor rene døveskoler
- Ingen foreldre trosser legers råd om tale fremfor tegnspråk
- Undervisningsnivåene på døveskolene er ikke noe å skryte av
- Miljøene på døveskolene er blitt så lite at de ikke lenger har det samme store og sterke miljøet som de en gang hadde.

Istedenfor å bruke ressurser på å holde liv i spøkelsesskoler bør vi kanskje tenke annerledes og komme staten i forkjøpet. Heller tenke langsiktig enn å sitte hjemme og skylde på ditt og datt. Det var kanskje dette som måtte til for å få oss engasjert - å våkne opp, ta saken i våre hender og gjøre noe med det?
For det er plutselig nå jeg ser at vi er så mange engasjerte som skaper liv. La oss fylle døveskolene opp igjen ved å gjøre dem attraktive - og la oss finne løsninger fremfor å lete etter syndebukker.

Neimen...

2011-01-31T21:20:00.000+01:00

Egentlig så kan griser være litt søte. Og jeg elsker kofferter - for det assosierer jeg jo med reising. Selv om griser og kofferter kan være positive i seg selv, så misliker jeg likevel uhøflige og mannssjåvinistisk-koffert-tenkende-griser. Er du en av de som nedverdiger jenter ved å undervurdere oss og slenge ekle kommentarer etter oss med ufyselige flir? Da gratulerer jeg deg med å si at du er på lista mi over menn som jeg blir gal av.
Merk: gal AV. IKKE gal etter! ;)

bildene er lånt fra google.

I'm still waiting for you...

2011-01-23T23:07:00.005+01:00

For du er den eneste ene. Jeg vil ha deg. Jeg vil kunne glede meg over å bli kjent med deg, lære av deg og utvikle meg med deg. Jeg vil leke med deg, studere deg - og komme langt med deg... Klisje. Klisje. Klisje....

Du tror vel at jeg snakker om kjærlighet? Du tror helt riktig. Overskriften lyver ikke, jeg har for tiden kjærlighetssorg. Jeg får ikke det jeg vil ha - og kommer ikke til å få det i nærmeste fremtid heller.
Det er ikke mye jeg setter høyere enn det å kunne leke med språk. Nemlig, jeg vil studere mitt språk, det er dette jeg egentlig vil. Og jeg venter ennå på muligheten, sammen med flere har jeg - år etter år - spurt om dette faget kommer tilbake på UiO. Jeg har ventet på denne muligheten siden videregående, og det mest irriterende ved dette er at UiO sluttet å tilby døve tegnspråk som fag på universitetsnivå samme år som jeg gikk ut av videregående.

Tegnspråkdebatten «Hvem råder over norsk tegnspråk?» på Litteraturhuset i går fikk meg til å innse hvor sterkt jeg egentlig vil studere mitt språk. Jeg er misunnelig på dere som sitter med denne kunnskapen, en kunnskap om det språket jeg bruker til daglig. Jeg vil ha den kunnskapen, jeg òg.

Til dere interesserte, en relevant artikkel om tegnspråk og tolkestudiets fremtid; Tolkestudiet reddes av HiO

Studentøkonomi - lenge leve

2011-01-19T20:30:00.002+01:00

Det er noe som kommer en gang hvert kvartal / annenhver måned. Alle i Oslo og omegn får det i disse dager. Det er ikke til å unngå. Du gruer deg hver gang du åpner postkassen og du blir automatisk noen kroner fattigere.

Men budsjettet - lenge leve! Budsjett ja, det er virkelig en fin ting. Det første jeg gjorde da jeg flytta inn her var å lage et budsjett - og den funker strålende. Selv da jula (utgifter og atter utgifter) satte inn med julebord, utallige eksamensfester og svipptur til nabolandene. For å ikke snakke om julegavene, d'oh. Den megakule hytteturen på fjellet, oh no. Skolebøker og semesteravgiften i januar, omg. Og på toppen av det hele - nå kommer attpåtil den skyhøye strømregninga. Men budsjettet mitt lever ennå i beste velgående.

Deler du ikke den samme gleden? Sjekk ut dette; 10 gode råd for bedre studentøkonomi

- Åå, som jeg elsker å være en fattig student!

Jeg er bortskjemt.

2011-01-16T21:17:00.007+01:00

Du som TROR du kjenner meg nikker nok gjenkjennende ;) Neida. Selv om jeg er hun som alltid hadde den ”beste” matpakka på grunnskolen, hun med et nytt plagg nesten hver uke, hun som fikk penger hver gang hun ba om det – pent. Så er jeg fremdeles langt i fra bortskjemt. Jeg hadde den beste matpakka på skolen fordi jeg i det hele tatt skulle lage meg mat og ikke bruke penger på å kjøpe. Jeg fikk ofte noe nytt fordi jeg aldri maste. Jeg fikk penger når jeg spurte om det fordi jeg aldri fikk ukentlige lommepenger.

Jo, du leste likevel riktig ovenfor, jeg er bortskjemt.
Det har for meg allerede gått to skoleuker nå og jeg merker at jeg er sliten. På to uker har jeg måttet samle inn informasjon før mine medstudenter (for som døv må man alltid være et skritt foran). Gi atter beskjeder til tolketjenesten om endringer i timeplanen. Finne ut om vi skal ha gruppearbeid dette semesteret – for så å spørre medstudenter om å danne gruppe, før de i det hele tatt er klar over at vi skal ha gruppearbeid. Herregud som jeg virkelig lengter tilbake til juleferien. Tegnspråk er språket mitt, det er det språket jeg helst kommuniserer på og under hele jula har jeg kunnet kommunisere på det språket. Dog med hørende familiemedlemmer tilstede – så har jeg hatt døve rundt meg HELE ferien. Det var derfor utrolig tungt å starte på skolen igjen, å komme tilbake til den forreste raden og aldri rekke opp hånden – uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg hater å kommunisere via tolk, jeg føler at det ikke blir ekte og jeg føler at jeg ikke får uttrykt meg på den måten jeg egentlig vil. Så istedenfor å snakke i forelesningen er jeg heller stille. I klassen min er jeg den eneste som er døv, jo– det er folk jeg gjerne prater med og det er folk jeg har blitt kjent med, for vi har virkelig et utrolig hyggelig klassemiljø, men likevel gidder jeg ikke å streve etter å henge med de andre. Noen mener nå kanskje at jeg er arrogant, men jeg svarer bare at greier meg fint som selvstendig og alene. Hvorfor skal jeg slite meg ut ved å prøve å henge med i sosiale situasjoner når jeg vet at det er en annen verden som venter på meg når skoledagen er over? Jeg hater tungvinte løsninger, jeg foretrekker de lettvinte. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg vet at det finnes enklere veier. Og jeg skulle faktisk ønske at det fantes en liten snarvei som gjør at jeg kan slippe alt som har med tolk å gjøre, bortskjemt tankegang? Å jada, men uansett hvor flott det hadde vært så går det ikke an å gå en vei rundt dette, alle samtalene jeg foretar på skolen er derfor nokså overflatiske og dreier seg hovedsakelig bare om skolearbeid. Jeg har få timer på skolen hver dag med kun 15 minutters pause imellom, så for meg funker det fint å være litt "usynlig". Hadde jeg hatt flere timer på skolen tror jeg nok at jeg hadde gått mer inn for å bli kjent med de andre i klassen – og gladelig deltatt på klassefester, men frem til nå har jeg ikke sett behovet for det. Derimot synes jeg synd på de som virkelig sliter gjennom åtte timer på skolen hver eneste dag, for å ikke snakke om de som heller ikke har den andre verden å dra til når de er ferdig på skolen. Jeg forstår ikke hvordan de holder det ut. Eller så er de kanskje de uheldige ofrene som ikke kjenner til vår verden? Som biter tennene sammen – og sliter i sin uvitenhet hele livet.

Jeg innser det, jeg er bortskjemt.

Oslo in my heart

2011-01-12T07:32:00.005+01:00

Skulle ønske jeg kunne si velkommen til Oslo. Skulle ønske jeg hadde mot nok til å trykke "liker", men det kan jeg ikke. Fordi det strider mot alt det jeg tidligere har sagt og fordi du ikke hører til her. Vel så lenge, lykke til sier jeg bare :)

ToTusenogTi

2011-01-10T11:36:00.002+01:00

Dette har jeg aldri gjort før 2010

- Jeg flyttet tilbake til Stavanger og hjem til mor og far etter seks år
- Jeg fikk vite at jeg skulle bli tante for første gang

- Jeg fikk for første gang oppleve et utdrikkingslag

- Jeg fikk vite at jeg skulle bli tante - igjen

- Jeg fikk se min søster bli gift

- Jeg fikk prøve meg på juvvandring

- Jeg flyttet inn i et kollektiv
- Jeg begynte ved Høyskolen i Oslo
- Jeg ble tante
- Jeg kjøpte meg min første bil
- Jeg fikk vite at storebror er blitt forlovet
- Jeg feiret jul for første gang uten storesøster, samt for første gang langt borte fra Stavanger

2010 må ha vært en av de korteste årene i mitt liv. Jeg håper 2011 blir like kort for det er allerede så mye jeg ser frem til i 2012. Godt nytt år, folkens! :)

Skulle egentlig legge ut en video, men det funker ikke helt. Frem til jeg finner ut av feilen får dere nøye dere med et bilde fra juvvandringen, juli 2010.

Steg For Steg - finn en feil!

2010-12-28T00:48:00.009+01:00

Gjennom syv sesonger av Steg For Steg så jeg på denne introen, alltid med en følelse av at noe var feil. I min kjedsomhet her om dagen fant jeg på å se gjennom gamle intoer på YouTube og jeg fant utrolig nok feilen etter mange år (kanskje vet du om dette allerede). Jeg kunne ikke tro det jeg så, klikket meg inn på imdb.com - og det var det. Følelsen jeg hadde som barn stemte, det er virkelig en feil. Se gjennom introen en gang til - og se om du finner feilen, du òg.

0:18: Hele Lambert/Foster familien går samlet i parken, det er to smågutter med mørkt hår. Den ene er Brendan og den andre er - huh? Hvem er dette?
0:35: Carol Foster deler ut noe til Lambert/Foster ungene, den ukjente ungen er der også.
1:11; Søstra til Carol deler ut noe godt til resten av familien, den ukjente ungen er med som om han er en del av familien.
1:23: Er du også en av de som alltid funderer litt på hvorfor Mark Foster (Christopher Castile) ikke er med i berg og dal-banen? Han står heller med bestemoren sin trygt på bakken og vinker til de andre på toppen.

Vel, rollefiguren Mark Foster var egentlig tiltenkt en annen (den andre ungen med det mørke håret, du kan se glimt av ham i seriens to første episoder også), men i siste liten kom Christopher Castile inn i bildet...

Var det noen som sa jul?

2010-12-21T14:17:00.015+01:00

Favoritt julepynten min hjemme
hos mamma og pappa

Jeg drakk julegløgg allerede tidlig i november, samme måned gikk jeg rundt med en stygg nisselue. Tjuvstarta litt med sjokoladekalenderen ved å spise første bit natt til 1. desember (regelen er jo å ete om morgenen...?) Var på julebord og spiste ordentlig julemat tidlig i adventstiden. Fikk fikset det meste av julegavene før jeg forlot Oslo. Har fulgt med på gyldne hale dag for dag, selv gjennom eksamensperioden. Men julestemningen var ikke å finne, ikke før jeg dro hjem til kjære mamma.

Prins, kan ikke tro
at denne bikkja er 11 år

For der hvor mamma er finner jeg pappa, Prins, øvrige familie, min barndomshjem med masse julepynt, familiemiddager, lille Mats Emilian, snø, bilen min (ok, kanskje irrelevant) - og sist men ikke minst, juletre
(i år har vi for første gang satt frem juletreet noen dager tidligere, vi feirer nemlig ikke jula i Stavanger i år).

Alt dette utfyller den siste juledelen. O' jul med din glede, jeg er endelig i julestemning!

Ønsker dere alle en riktig god jul!

Feedback? Oh, come on...

2010-12-18T12:05:00.003+01:00

....It's something called motivation.

Noen har klart å knekke koden, mens andre bare har rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.

Jeg er ikke en person som liker å åpne meg selv overfor et uvisst antall lesere, så det er virkelig få ganger jeg skriver personlige innlegg, de gangene jeg tilfeldigvis gjør det - skriver jeg i gåter (beklager til deg og dere som ikke alltid forstår). Jeg har meninger om mye - og liker å reflektere om alt fra såkalte tabubelagte temaer til ulike teorier, men jeg legger ikke ut alt det jeg skriver om. Jeg har grenser for hva og hvor mye jeg vil dele. Likevel legger jeg ut (morsomme og korte) innlegg etter innlegg her på bloggen....?
Den egentlige grunnen til at jeg har en blogg er nemlig enkel: Jeg liker å skrive. Jeg liker å prøve ut nye skrivemåter - og jeg liker å se hvilke av mine innlegg som blir forstått og hvilke som ikke blir forstått, det er det man har kommentarfeltet til. Dessverre er det få som tør (gidder?) å legge igjen spor. Jeg vet at du leser bloggen min og jeg vet at du har lyst til å kommentere. Hvorfor gjør du det ikke? Enten er det fordi du ikke har lyst til å vise at du er en av dem som leser bloggen min eller så er det fordi du ikke vet helt om det passer seg å kommentere. Ok, det kan jeg respektere. Er det lettere å kommentere når man er anonym? Jeg testet dette ved å publisere et par notater på facebook - og der kommenterte folk i hytt og vær. Merkelig, man kan være mer anonym ved å legge igjen spor her enn å kommentere fritt på facebook. Noen påstår at det er fordi bloggen min ikke er så lett å finne og andre mener at jeg må publisere kobling til blogginnleggene mine på facebook for å få like mange kommentarer her som der. Kanskje det stemmer, kanskje ikke. Jeg har aldri lagt igjen link til mine innlegg åpent på facebook (og kommer ikke til å gjøre det) av en bestemt årsak; jeg har mer enn 600 venner der inne, og selv om cirka 250 av dem er i begrenset profil (de ser nemlig ingenting av det jeg poster på facebook) så har jeg likevel lite lyst til at alle skal få muligheten til å klikke seg inn på bloggen min. For det finnes som sagt grenser for hva og hvor mye jeg vil dele - og også med hvem. Hvis du finner denne bloggen tilfeldigvis - og velger å bli en fast leser er det hyggelig. Blir du tipset om denne bloggen fordi noen liker den - er det enda bedre. Men får du link til denne bloggen rett i fanget av meg på facebook (uten at jeg er klar over det fordi du er nettopp en av de 600 vennene mine der inne) er det mindre ok. For min del er det faktisk betryggende å være "diskrè" ved å ikke poste link her og der. Kanskje jeg hadde ment noe helt annet om dette hvis folk faktisk torde å legge igjen spor?

Noen har klart å knekke koden og andre har bare rett og slett skjønt det. Uten at jeg har sagt det rett ut så har enkelte spekulert i om at jeg skriver og publiserer innlegg også andre steder på nettet.
Ja, det er lettere å dele mine personlige, morsomme og pinlige erfaringer når jeg er under et dekknavn. Da kan jeg skrive om alt mulig og få tilbakemelding på de innleggene som virkelig er bra, uten å føle at jeg blotter meg totalt og å få en følelse av en urettferdighet ved at nettopp du vet hvem jeg er, men jeg vet ikke hvem du som leser er. For dere som leser norske blogger generelt så er dette ikke så vanskelig å finne ut, den skrivestilen jeg bruker andre steder har jeg nemlig også brukt på denne bloggen, min blogg. ;)

Ps. Det er utrolig hyggelig når folk sier ansikt-til-ansikt at det jeg skriver er morsomt å lese, det er noe jeg fremdeles setter pris på :)

To the thief!

2010-12-15T22:29:00.007+01:00

The day started with a smile, we all had a funny start at the evening. Good friends here, old acquaintances there and new people everywhere. The night nearly went crazy and the party turned with a bang. I had a funny night, of course - like I always do at Frontrunner's parties, until you had to destroy my mood. I don't know if you are deaf or hearing, nor if you know me or if I know who you are. It doesn't matter. For me you are a thief, and I don't know if I should hate you or if I should be mad on myself. First, I can't understand why or how you just chose my wardrobe number and stole my jacket, but why I took my favorite jacket at a party with more than three hundred guests is to me a mystery. If we turn the time some days back, it's like I knew what should happen all the way….

…It's Thursday and I'm standing at my room, preparing my outfits for the weekend, and at a moment I'm thinking; «Which jacket should I bring? Maybe I should bring two different jackets? One for the whole weekend and one for the party?» After a while when it seems like my bag is going to be full I'm ending up with only one jacket. Of course my favorite jacket. Right before I'm leaving I'm telling to a friend that something is wrong and I'm feeling that I've forgot something and right there on my hall I'm thinking; «Maybe I should bring another jacket?» But there is no time for my endless thinking, we've to get on the bus before it’s leaving. After one day in Roskilde does the party start and at the Saturday evening before the dinner I’m doing me ready, I threw me on the jacket and putting down my mobile, money and the wallet in the pockets. (I’m bringing me with a handbag too.) Finally at the pub’s hall when we are going to let our jackets in the wardrobe; «Well, maybe I should take all my values from the pockets and have them in a friend’s handbag?» And there we go, my jacket and the handbag is giving away to someone others in a public wardrobe with no values in the pockets, my jacket’s number is 131 and my handbag’s number is 130. After eight funny hours when the party is over and drunk people are on the way home do I realize that I’ve lost one of my numbers. Fuck, I can’t do anything than to stand there side by side with the wardrobe and waiting for people to pick up their belongings. There’re four people with me, they’re waiting too. When last person in the cue is picking up her things do I see six jackets left in the wardrobe. None of them is mine…?

…We all had a funny start at the evening. Good friends here, old acquaintances there and new people everywhere. The night nearly went crazy and the party turned with a bang. I had a funny night, of course, like I always do at Frontrunner's parties, until you had to destroy my mood. I don't know if you are deaf or hearing, nor if you know me or if I know who you are. It doesn't matter. It’s just really resentful; because of that if I would have done something else I still could have this jacket with me now. Oh yes, I’m damn mad on myself.

It's December

2010-12-06T21:57:00.006+01:00

Ettersom jeg for to år siden skrev dette og året etter kom med et oppfølgingsinnlegg, - så er det en selvfølge at jeg poster noe lignende i år også. Nemlig mitt kjæreste barndomsminne; http://vimeo.com/17349909

Tusen takk til deg som jeg fikk låne dvd-ene av, men aller mest - en stor juletakk til Andrè som delte dette videre med alle oss andre :)

Nordensiation; om det å være nordisk

2010-11-25T19:33:00.004+01:00

(an english version is coming)

Internasjonale arrangementer - uansett hva slags arrangement det er, får meg alltid til å tenke på en ting, jeg kan aldri bli mer stolt av å være nordisk.

- Vent litt! Var du også i Madrid!?
- Ja, jag var där... Var du?
- Ja... Jeg husker ikke å ha sett deg der borte...
- Jag är tjejen som hoppade på biltaket den sista natten...
- Seriøst? Haha, da så jeg deg i Madrid...

En samtale mellom meg og en svenske nylig, en lignende samtale har jeg hatt flere ganger med forskjellige personer, gjerne er disse personene også nordiske. Jeg tror jeg i ettertid har møtt mer enn tjue personer fra Norden som også var i Madrid. Jeg bare husker ikke å ha sett dere der. Vi har helt sikkert støtt på hverandre og nikket til hverandre under Madrid-oppholdet, men ikke noe mer utover det. Når jeg tenker meg om så er det egentlig ikke så rart, jeg var bare nitten den gang og kjente ikke så mange utenfor Norge. Jeg reiste til Madrid primært for å nyte ferien sammen med venner - og for å oppleve "verdens største fest", likesom mange (tør jeg si alle?) andre. Etter tre fantastiske uker i Spania, selv om jeg var mye sammen med enkelte dansker og svensker + mange av de som deltok på WFDYS-leiren like før kongressen i Madrid, innså jeg der og da at det folk sier om "nordmenn-går-alltid-i-flokk"-syndromet var et faktum. Nå som det snart er gått fire år siden Madrid har jeg rukket å være med på to NUL, jobbet i et par WFDYS-leir, vært med på to (snart tre) frontrunners-fester på rad. Samt deltatt på flere internasjonale begivenheter, truffet flere kjente og blitt enda mer kjent med gamle kjente, så innså jeg først i sommer nå nylig at "nordmenn-går-alltid-i-flokk”-syndromet for meg ikke lenger finnes. Derimot er det "nordiske-går-alltid-i-flokk”-syndromet som gjelder. Er det fordi jeg har fått et større nettverk nå som 22 åring at jeg henger mer enn gjerne med folk fra Norden når vi er på internasjonale arrangementer – at dette syndromet nå gjelder? Hva skjer da etter neste fire år? Kommer nettverket mitt til å bli enda større - og kommer jeg til å henge med folk fra hele verden som om jeg har kjent dem i evigheter?

Faktisk - nei, det tror jeg ikke. Det er noe eget med Norden, noe spesielt. Noe jeg ikke kan sette ord på. For i de senere år har jeg merket meg en stor forskjell på hvordan jeg forholder meg til folk i utlandet. Utlandet? Nei, la meg heller si utenfor Norge, for jeg ser ikke på resten av Norden som utlandet. Jeg ser på Norden som Norden. Og ja, jeg forholder meg forskjellig til folk fra Norden og til folk fra utlandet. Hvis jeg for eksempel tilfeldigvis støter på deg i Sunny Beach og får vite at du er svensk, synes jeg det rett og slett er hyggelig. Treffer jeg deg på sykkelferie i Frankrike - og det viser seg at du er dansk, da tenker jeg for et sammentreff og vi kommer selvsagt lett i snakk med hverandre. Treffer jeg deg på skiferie i Østerrike og får vite at du er fra Finland, så faller det helt naturlig for meg å henge med deg på afterski. Dog om vi fire igjen treffer på hverandre, senere i for eksempel Australia på et større arrangement, henger vi med hverandre og hverandres venner som om det er noe helt naturlig. For er det noe jeg kan beskrive Norden med så er det; solidaritet, samhørighet og tradisjon. Det er dette vi står overfor hverandre med, vi har samme bakgrunn, kultur og for å ikke nevne en lang historie bak oss. Med andre ord - vi identifiserer oss med hverandre og føler at vi har et spesielt bånd, et bånd vi ikke helt kan forklare. Se på USA, som er et stort land - det er større enn hele Norden tilsammen, og ettersom de er et og samme land har de en felles tilhørighet. Kan det da være mulig at vi nordiske, helt ubevisst, ser på oss som om vi kommer fra et og samme kontinent? For det er jo det vi nettopp egentlig gjør når vi er utenlands. Vi henger med hverandre som om vi kommer fra samme land.

Så la oss nå spole tilbake til "nordiske-går-alltid-i-flokk"-syndromet; som en annen svenske en gang sa; «It's like a big party! Vi reser inte til ett annat stalla och sager; Ja, nu ska vi hitta nytt folk!» Så hvis vi skal se på verdenskongressen som en stor fest, og vi videre er en gjeng som drar på den festen sammen for å blande oss med bekjente og ukjente der borte, men så drar vi hjem igjen til Norden sammen. Hjemme i Norden treffer vi på hverandre en mang ganger før den neste store festen. Vi drar nemlig ikke på den store festen og bestemmer oss helt plutselig for at nå skal vi spre oss, vi henger heller sammen med hverandre og hverandres venner. Og jo oftere vi er utenlands jo større nettverk får vi, desto mer kan vi blande oss sammen med andre bekjente, som senere blir våre kjente. Det er bare det at vi selvsagt alltid blir kjent med nordiske først og drar hjem med nordiske og møter våre nordiske venner oftere enn våre verdensvenner...

De 10 festbud

2010-11-22T13:19:00.001+01:00

10 uskrevne regler du må kunne når du skal på fest:

Du skal ikke si ha det til alle og foran alle når du skal gå
(FESTBREMS med store bokstaver).
Du skal ikke prøve deg for hardt på folk du ikke kan få
Du tørker opp etter deg når du har sølt, uansett hvor beruset du er
Du låser ikke dassen for så å sovne der inne og forårsaker dokø
Du skal ikke bruke uendelig mye med dopapir, det er andre gjester tilstede også
Du feiger ikke ut i lek, den som er med på leken må tåle steken
Du skal ikke ankomme en fest med lite alkohol og forlate festen med mer
Du skal ikke legge an på venners kjærester, uansett hvor mye du har lyst
Du skal ikke si for mye, husk at du skal kunne stå for det du sier dagen derpå
Du skal ikke lage drama på andres bekosting, neste gang kan det være deg som er offeret

Ikke bli en FESTBREMS! ;)

Når det er...

2010-11-21T21:29:00.006+01:00

…høst lengter jeg etter vinter. Når det er vinter lengter jeg etter vår. Når det er vår lengter jeg etter sommer. Når det er sommer lengter jeg etter høst.

Hvorfor kan man ikke være fornøyd med det man har?

Jeg er ikke full, jeg er beautiful

2010-11-14T09:10:00.003+01:00

Jeg våkner. Hodet dunker, jeg kjenner svimmelheten og oppkastfølelsen true på. Jeg stirrer opp på taket. Gårskvelden var moro. Jeg var ikke så full, men heller ikke ”bare” godt brisen. Det kunne fort ha gått helt bang... Men til tross for det var jeg anstendig og fulgte utelivets spilleregler.
De tre gylne reglene enhver mor lærer barnet sitt når det er gammelt nok til å begynne å gå ut på byen;

- Si alltid ifra til noen om hvor du skal gå og gå ikke hjem alene
- La aldri drinken din være igjen for så å drikke av det etterpå / ta ikke imot drinker uten å vite hvor det har vært
- Ta ikke imot drinker fra folk hvis du ikke kjenner dem

Jada, i overført betydning;

- Ikke ha one night stands (uten å si hvem du drar med eller hvor du drar)
- Ikke bli voldtatt
- Ikke ta imot noe hvis du ikke skal gi noe tilbake

I går brøt jeg nesten den ene regelen. Jeg hadde ikke avtalt noe hjemfølge. Søyland, min (som regel) faste nattfølge - du var sterkt savnet i går! ;)

Også din leieperiode vil gå ut...

2010-11-06T08:50:00.023+01:00

Du kan gjøre hva du vil, men du vet ikke hvor lenge du har det. Du kan velge å si opp. I verste fall kan du miste det brått, for noen kan plutselig ta det fra deg. Eller så kan det gå i stykker og du vil da miste det gradvis. Er du heldig, kan du ha det i mange år før det blir slitt og for gammelt.
Livet ditt er bare til låns, du eier ikke det. Så kom deg ut og gjør noe fornuftig med livet ditt, enten det bare er for deg selv eller for andre, før det er for sent og du kaster bort alt sammen.

- Jeg siterer en volunteer; «Å jobbe frivillig er som å betale leia til livet.»
En fin måte å si dette på - og ja, dette er noe som gjelder i går, i dag, i morgen og for alltid...

Når klokken viser 07.40

2010-10-22T12:59:00.009+02:00

Det er fredag, klokka er 08.30. Øynene mine er tunge og forelesningssalen er halvfull. Mens halvparten ikke har giddet å møte opp strever jeg med å holde meg våken. De andre er nok hjemme og sover, jeg kunne ha vært en av dem.

Femti minutter tidligere, klokka 07.40, våkner jeg. Det er mørkt og det første som slår meg er at snøen fremdeles ikke er kommet. Huff, det første tegnet på at den svarte november er på vei. Vent litt, hvorfor er jeg våken? Klokka har vel ikke viberert? Jeg har vel ikke forsovet meg? Åå nei, tenker jeg idet jeg titter på veggklokken, skolen starter om førtifem minutter. Stresset og det kalde gulvet på rommet mitt frister lite. Jeg har heller lyst å bli under den varme dyna og sove i en time til. Siden jeg ikke har noen obligatorisk oppmøte i dag, snur meg i senga og kryper sammen under dyna. Så herlig.... Nei, herregud!!! Jeg reiser meg brått opp. Tolkene!!! Jeg kan ikke avbestille førti minutter før. Jeg kommer meg motvillig opp fra senga og gjør meg klar, rekker skolen så vidt - og tvinger meg gjennom tre timer med helvetes slit. Slitet med å holde meg våken fører til at jeg ikke får med meg noe som helst fra dagens forelesning, bortsett fra viktige punkter utenom pensumet som læreren "tilfeldigvis" nevner.
Jeg kunne jo like godt ha blitt hjemme og sovet i en time til. Deretter lest på egenhånd, fremfor å komme hjem stuptrøtt fra forelesningen, med de viktige punktene læreren har nevnt, for så å få hele døgnet snudd på hodet ved å ta en formiddagslur....

- Åå, så herlig det er å være en student med tolk ;)

Basismatte, sier du?

2010-10-12T23:21:00.006+02:00

bildet er lånt fra dagbladet

Foran meg har jeg oppvarmingsoppgaver som inneholder alt fra likninger til brøk og potenser. Dette kjenner jeg til, jeg trenger bare å gjenoppfriske hukommelsen så er jeg klar for en ny runde med matematikk. Men før jeg rekker å komme i gang får jeg neste sett med oppgaver. Læreren snakker i vei som om det er enkle saker. Panikken tar over, hjertet hopper over et slag. Dette her var verre. Jeg kan ikke huske å ha gått gjennom dette? Jeg snur meg mot sidemannen, hun rister på hodet. Hun sliter hun òg. Jeg puster nervøs ut, det er jo derfor vi er her. Forkurs i matematikk.

Basismatte, sier du? Men jeg forstår det ikke. Faktorisering, likning, kvadratrot og algebra. Dette kan ikke være basiskunnskap i matematikk? Jeg har gjennomført elleve år med matte, dog er det fem år siden sist min siste mattetime, men jeg har aldri hatt bruk for likning siden den gang. Ei heller har jeg behøvd algebra og hvem trenger å faktorisere et tall i dagliglivet? Nei, matte er og forblir for meg syntaks med noe uforståelig.
Jeg vil ikke sitte og pugge et uforståelig fag, skal jeg lære matte må jeg forstå.
Så her kommer min utfordring til deg; kan du få meg til å forstå den såkalte basismatten, skal jeg ta et isbad på Frysja i januar ;)

- Åå, som jeg elsker det geniet som oppfant matematikken!

Student uten tolk!

2010-08-23T22:21:00.007+02:00

Jeg kunne ha skreket av fortvilelse. Jeg kunne ha kastet bøkene rett i veggen. Jeg kunne ha bannet til tolketjenesten. Og jeg kunne ha eksplodert av sinne og gitt opp. I forrige uke så jeg nesten rødt!
Men jeg skrek ikke, jeg kastet ikke noe og jeg bannet ikke. Jeg forholdt meg helt rolig. Er det noe jeg skal klare - så er det dette, for jeg skal ikke gi opp uten at jeg må. Gresset er alltid grønnere på den andre siden.

I mai fikk alle blivende førsteårsstudenter brev fra tolketjenesten med beskjed om at det kom til å bli vanskelig å ordne tolk til oss... Mens venner ble skremt var jeg altfor opptatt til å tenke over det, det var jo vår og snart sommer og jeg trodde faktisk det hele skulle løse seg etter hvert. Så stor tro hadde jeg på tolketjenesten, ja... I juli sendte jeg inn timeplanen min til tolketjenesten, jeg fikk takk i retursvar. Noen gikk stadig rundt og bekymret seg, andre var fortvilet. Jeg tenkte fremdeles ikke, jeg forsto faktisk ikke alvoret. Plutselig, tre dager før skolestart fikk jeg et brev fra tolketjenesten. AVSLAG! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Dagene etter det prøvde jeg og mamma nærmest desperat alt mulig, vi kontaktet alle tolkekjente og kranglet med tolketjenesten til ingen nytte. Ingen ledige tolker. Er det virkelig mulig? Så kom første skoledag - og jeg møtte opp. Jeg gledet meg ikke, men merkelig nok grudde jeg meg ikke så veldig mye heller. For jeg visste vi var flere i denne situasjonen, vi var elleve døve studenter som var sammen om dette. Opprop og inndelingen av grupper gikk heldigvis bra, kun fordi de brukte powerpoint og navnet mitt ble vist frem der, hadde ikke navnene og listene blitt vist frem hadde jeg nok vært fortapt. Andre skoledag kom - og dagen forløp seg med viktig studieinformasjon. Jeg satt i gruppen min og følte meg utrolig dum, alt som ble sagt gikk meg hus forbi. Men jeg følte meg også sterk, nå kunne jeg si at jeg hadde prøvd. Jeg hadde møtt opp, vist interesse for faget og fortalt hele klassen at jeg er døv - og skal ta fatt på studiene uten tolk. Og det viktigste av alt faglærerne hadde sett meg i klassen. Etter andre skoledag dro jeg hjem og sendte mail til skolen med en gang for å be om et møte, for noen tiltak måtte til. Jeg ville ikke sitte i en gruppe resten av året og leke dum ku.

Grytidlig i dag dro jeg opp til skolen for et møte med avdelingslederen, det første han sa var; "Jeg så deg på tv i forrige uke. Dette var svære saker!". Jeg smilte og fortalte at jeg håpet på å få tolk utover skoleåret. Overraskende var han veldig positiv og sammen kom vi frem til en midlertidig løsning. Jeg er fritatt for å møte opp til forelesninger - og skal få alt på papir. Komunikasjonen og oppgaveinnleveringen skal foregå på mail. Joda, det blir mye mer lesing på meg, men dette skal likevel gå bra. Noen vil kanskje se på det som et tap, men jeg ser på det som en fordel, - for er det noe jeg liker så er det selvstudium. Det eneste jeg må bekymre meg for fremover er seminarene, her må jeg stille opp - selv uten tolk. Men den første seminarundervisningen er ikke før i begynnelsen av september og inntil da skal jeg gjøre alt i min makt for å få tolk, enten de er faglærte eller ufaglærte. Jeg driter i tolketjenestens regler, for nå skal jeg kjøre mitt eget løp. Ja, løpet er ennå ikke kjørt for en som med stolthet bærer tittelen; "student uten tolk!"

Du... Kan du ikke ta bort sandpapiret?

2010-08-12T11:28:00.016+02:00

Noen gang følt at du har et åpent sår og du kjenner at noen strør det med salt og gnir det inn i såret med et tørt stykke sandpapir - om igjen og om igjen, helt til du tilslutt ikke orker mer?

Sommeren er nu straks over og som vanlig fra år til år er jeg både uthvilt og sliten på en gang. Ferien min har vært helt utrolig, kanskje ikke helt som jeg ventet meg da jeg i mars planla den, - men den kunne ikke ha blitt bedre. Helt fullpakket med planer har jeg fått til så mye at jeg nesten ikke kan huske hva jeg egentlig har gjort. Ferien min startet en gang tidlig i juni på Ål. En kanonstart på sommeren selv om været virkelig sugde, Deafhood-seminar i regi av NDFU, en fet helg med masse moro. Da jeg kom hjem til Stavanger søndagen etter seminaret følte jeg meg utrolig tom, jeg var trist, men jeg visste at om knapt en uke skulle jeg tilbake til Ål igjen, - til både jobb og moro. Nemlig, for uken etter var det full fart igjen; den årlige norske barne- og juniorleiren. En artig uke med artige ledere - vi var en fin gjeng. Men brått kom sommerens første nedtur, etter leiren ble jeg syk. I tre dager var jeg dyvåt av svette, hadde feber og var utrolig utmattet. Måtte derfor avlyse en weekendtur til Danmark og gå glipp av årets største fest, samt droppe kulturfestivalen i Sverige. Jeg satt skuffet hjemme i Norge og var trist. Jeg var ikke gråtende trist, men jeg var likevel trist!

Etter tre dager med feberfantasier var jeg på bedrings vei og våget så å se frem til en Oslo-tur og den kommende NUL. I Oslo tilbrakte jeg nesten en hel uke med kvalitetstid hos venner, samme uke fikk jeg nøkkel til den nye og fantastiske leiligheten som alle nå har blitt forelsket i. Like etter var det full fart til Sverige, en uke i NUL. En utrolig bra uke med fet program og strålende vær, årets NUL kunne ikke ha blitt bedre. Men da den siste NUL-morgenen sto for dør - og jeg så bussen med alle de andre deltakerne kjøre nedover fra Västanvik følte jeg meg ordentlig tom. Istedenfor å tenke på at NUL var over - så jeg heller frem til de andre sommerplanene mine, men da jeg kom tilbake til Norge rammet forbannelsen meg igjen. Jeg droppet først en hyttetur på Sørlandet for å spare krefter til en Danmarktur, men forgjeves - på ny måtte jeg avlyse turen til Danmark på grunn av en dum mygginfeksjon. Med savnet etter NUL og den dumme mygginfeksjonen var jeg likevel fremdeles ikke gråtende trist, selv om jeg denne gangen virkelig var utrolig trist!

Med mye frem og tilbake greier ble det tilslutt en tur til Otta, fantastisk opplevelse med juvvandring og camping-stemning. Fikk også tilbrakt tid med folk jeg ikke så ofte ser, en flott helg. Så kom søndagen igjen og det var på tide å dra hjem. Ti timer satt jeg i en bil kjørende nedover Norge og var veldig sliten-fornøyd. Etter Otta var jeg full igang med pakking, Venezuela neste. Der ventet det enda en super uke til tross for at det var en leir for barn, men som leder hadde jeg det virkelig utrolig gøy med de andre lederne. Trettifem varmegrader, et hotell med tre forskjellige svømmebasseng og en privat strand, en bedre leirjobb tror jeg ikke man kan ha. Overstått leir og det var på tide med trettifire timers hjemreise, jeg var helt utslitt da jeg kom hjem. Med en forvridd døgnrytme og rare spisevaner føler jeg meg nå tommere enn noen gang. Det er mest sikkert fordi sommeren nå er over og jeg sitter igjen med blandete følelser. Det er ti lange måneder til neste sommer, hva skal jeg i all verden se frem til nå?
Og for første gang denne sommeren er jeg endelig gråtende trist...

Takk for en superduper sommer, folkens!

Slangen i Paradiset

2010-06-30T23:50:00.004+02:00

Jeg forbinder juks med forræderi, utroskap med illojalitet.
Jeg forbinder taushetsplikt med svik, grasrot med uvitenhet.
Jeg forbinder løgn med nag og hevn med bitterhet.
Men jeg forbinder en slange med noe verre enn alt dette.

Folkens! Sett dere ned, pust ut og forbered dere på en ekstrem form for aha-opplevelse. Dere vil snart forstå at de såkalte bad boys-guttene fra videregående tiden ikke kan måle seg med sleipe slanger som spiller skitne spill. Det er et faktum at jenter kan være jævlige mot hverandre og jenter kan også være sin egen verste fiende. Visste du at en jente har mer vansker for å komme seg over en venninnes svik enn et svik fra en av det motsatte kjønn? Og ja, de fleste av venninnene dine har mer eller mindre baktanker i alt det de gjør. Før vi fortsetter så vil jeg understreke at det også finnes gutter som er like falske og at det jeg skriver nå ikke nødvendigvis handler om et bestemt kjønn.

Alle mennesker takler lojalitetsbrudd veldig dårlig, hvis du har venner som kommer inn døren når de andre går ut. Hvis du har venner som er der når de andre bare drar hjem etter at festen din er over. Og hvis du har venner som tør å snakke med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, da har du sikkert skjønt at det er disse vennene du skal ta vare på. Men er du en av dem som tar vare på riktige venner? En vanlig vennegjeng består av en gruppe med ulike personligheter, dog er det en gjeng dannet på grunn av felles interesser. De fleste vennegjenger er forskjellige på hver sin måte, men enhver vennegjeng har noe til felles. Den kule og morsomme personen i gjengen. Ved første øyekast kan vedkommende være smart og beundringsverdig, etter en stund merker du at vedkommende også er veldig sleip. Etter enda en god stund er vedkommende for deg blitt både manipulerende og falsk. Vedkommende som alle har i vennegjengen er en sleip slange. Denne slangen liker å smyge rundt fra person til person, slangen er en kontrollfrik og styrer deg indirekte. Denne slangen kommer ikke inn døren og hjelper deg i vanskelige perioder, den bare dukker plutselig opp fra intet når du er på vei oppover igjen, for så å late som om den har vært der for deg hele tiden. Slangen drar ikke hjem etter at festen din er over, den forbereder nachspiel for så å late som at det er synd du ikke kan være med fordi du er festens vert, men innerst inne er slangen egentlig fylt av skadefryd. Slangen snakker med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, det er den samme slangen som får folk til å vende deg ryggene sine. Det er en glatt og sleip slange som vil gjøre alt for å trekke deg ned, det er den samme slangen som hvisker deg i øret og som får deg til å bite på løgner. Den sleipe slangen kryper fra person til person og fryder tilfreds over dramaet det skaper, det er den samme slangen som etterpå klager over all dramaet til alle andre. Den sleipe slangen som ser på når du kritiserer noe av frustrasjon, det er den samme slangen som er fylt av munndiare og som ikke greier å holde ting for seg selv. Slangen forteller videre det du sier i fortrolighet, men som bruker sine egne ord. Den sleipe slangen som virker uskyldig og uforstående når den blir konfrontert, det er den samme slangen som får deg på sin side for så å ta igjen på de andre som torde å konfrontere slangen. Den sleipe slangen som ligger med eksen din kun for å såre deg, det er den samme slangen som blir fly forbannet hvis du rører dens eks. Den sleipe slangen som alltid kommenterer hvor fin du er, det er den samme slangen som sier «herregud for noen stygge sko du har» når du har gått ut av rommet. Slangen som på en eller annen måte alltid får deg til å betro deg til den, den samme slangen stjeler så dine ord og før du vet ordet av det – så har du i alles øyne blitt hermegåsen. Den sleipe slangen som er sykelig sjalu og tenker konstant på hevn, det er den samme slangen som er så god til å snakke seg ut av trøbbel og som slipper unna med alt.

Store og lykkelige vennegjenger har også en annen venn. Det er reven som du har kjent så lenge du kan huske, den smarte reven som virker så god og varm ved første øyekast. Det er den samme reven som lusker rundt og er på vakt, som kan gjennomskue deg og som gjør alt for å håne urettferdighet. Denne reven er dyktig til å forsvare seg selv eller andre. Reven kan manipulere og klekke ut planer til sin egen fordel, men er likevel utrolig lojal mot sine egne. Nemlig den berømte, slu og sterke reven som vi alle kjenner til. Reven smyger ikke rundt fra person til person, den foretrekker å gå rakrygget og snakke rett fra levra. Reven trenger ikke å styre deg indirekte, den får tilhengere helt naturlig. Reven snakker seg ikke ut av trøbbel, den innrømmer feil og hever seg over det. Reven kommer inn døren og hjelper deg i vanskelige perioder, det er den samme reven som lar deg være i fred når du har kommet deg opp på beina igjen. Reven drar ikke på nachspiel etter at festen din er over, den drar rett hjem sørpe full og takker for festen dagen derpå. Reven snakker ikke med deg når de andre har vendt deg ryggene sine, reven er den som får folk til å snakke med deg igjen. Reven trekker deg ikke ned i søla, det er reven som tar deg i mot når du faller. Reven hvisker ikke løgner inn i øret på deg, det er reven som sier rett ut at slangen er en løgner. Reven avskyr drama og går sin vei når dramaet oppstår, det er den samme reven som etterpå konfronterer og ydmyker slangens patetiske oppførsel foran alle andre. Reven forteller ikke videre hva du sier, men reven forsvarer deg når hemmelighetene dine har lekket ut. Reven tør å konfrontere den såkalte uskyldige slangen, men får så svi fordi slangen leker et offer. Reven ligger ikke med eksen din, men reven ligger gjerne med slangens eks for å gi samme mynt tilbake. Reven som sier rett ut at skoene dine ikke kler deg, det er den samme reven som hever øynebrynene når slangen baktaler skoene dine i det du går ut av rommet. Reven kjenner både deg og slangen ut og inn – til å skjønne at det er slangen som stjeler dine idèer og ord. Reven er brysk, direkte og hever seg over det meste, det er denne reven folk gjerne skylder på når noe går galt. Og når kaoset er skjedd - sitter slangen midt i folkemengden og leker uskyldig.

Reven er slangens fiende fordi slangen aldri greier å få overtaket over den, reven irriterer slangen ved å heve seg over slangens spill. Og når slangen ikke fordrar reven, gjør ikke du det heller. Siden reven er den som sier ting rett ut på en brysk måte, ser slangen på dette som en mulighet til å plante løgner. For når reven for eksempel sier at skoene dine ikke kler deg, kan slangen si at det er så typisk reven å rakke ned på andre. Og når reven tidligere har sagt direkte i fra om noe så er reven ferdig med saken, men slangen glemmer ikke det, den har øynet muligheten til å strø salt i såret og gjentar det reven sier igjen og igjen. Likevel liker du ikke reven fordi reven er altfor direkte, men du ser egentlig ikke hvor lojal reven er. Du er den naive som har falt for slangens skitne spill og det er noe som gjør deg blind for slangens dårlige egenskaper. Du tror slangen er lojal mot deg, men har du noen gang spurt deg selv hvorfor slangen skulle være lojal mot deg når den ikke er det mot noen andre? Når vennegjengen din tilslutt får nok av slangen og kaster den endelig ut av gjengen, så sitter du der og synes synd på slangen. Du er noe slangen ikke er, nettopp, du er naiv. Du er så naiv at det hele går utover deg selv. Du gjør feilen ved å ta slangen inn igjen med åpne armer for så å bli ignorert av slangen og slangen kan herje fritt i vennegjengen nok en gang. Du skjønner aldri hvor manipulerende slangen er, det skjønner egentlig nesten ingen. For hver gang slangen feiler og blir kastet ut, jo sleipere blir slangen og finner nye offer for å komme inn i gjengens varme lun igjen. I mindre samfunn kan man egentlig ikke komme seg vekk fra den sleipe slangen, fordi våre slanger kan ikke krype ut og inn i et annet miljø for å starte på nytt der. Våre slanger er klar over det og utnytter derfor sånne som deg for å bli værende i gjengen.

Ja, jeg har også skjønt at livet er et stort spill, men jeg er likevel en av dem som foretrekker å spille på ærlig vis. Jeg har også gjort mine feil, men jeg er fremdeles banna bein lojal og selv om reven kan være altfor direkte og leker ofte helt så er reven også lojal, og er det noe jeg går etter så er det lojale mennesker. Du derimot, naivheten din ødelegger for deg, du er slangens slave og er en som går etter status og popularitet. Du er egoistisk og bryr deg lite om hva som skjer, du kan ikke gjennomskue et spill og tror at slangen er populær. Du lar slangen sno deg rundt lillefingeren din helt til du en dag finner ut at slangen er en sviker. Men da er det kanskje for sent for deg, for den dagen du forstår slangens spill er den dagen du blir til en slange du også. Slangen din er syntaks med slangen som fikk Eva til å spise av eplet - og med skadefryd så på at Eva ga eplet videre til Adam. Eva blir syndebukken og Adam tar skylden. De blir begge kastet ut fra paradiset. Slangen sitter igjen tilfreds og smiler sleipt for seg selv.

Yatzy gjør meg deprimert!

2010-05-31T01:45:00.010+02:00

En gang i niende klasse drømte jeg at jeg fikk en sekser i matte. Da jeg våknet tenkte jeg; - for en teit drøm. Innerst inne håpet jeg vel at den drømmen en dag skulle realiseres. I slutten av første året på videregående innså jeg at jeg aldri ville få den sekseren jeg drømte om. Nå som det har gått flere år siden min siste mattetime har jeg greid å knekke samtlige mattekoder, for plutselig en dag våknet jeg og forsto det tørre og kjedelige faget. Men selvfølgelig er det for sent, for det er lenge etter at jeg er ferdig med obligatorisk matematikk. På papiret står det fremdeles at jeg er midt på treet. Det er greit nok tenker jeg, for jeg har egentlig aldri brydd meg.

Så kommer den dagen jeg sitter med familien min på hytta, det er duket for familiehygge og vi spiller 10 000. Det er hoderegning så hjernen blør, i hvert fall for min del. Og jeg innser noe jeg hadde glemt - jeg er treig i hoderegning, men nå er jeg blitt treigere enn noen gang. Enten er jeg utrolig dårlig i det - eller så er "alle" andre på et høyt nivå.

Det er nå jeg har skjønt at matte akkurat er som kondisjon, man må bruke matte for å holde det gående - eller bli bedre, akkurat som på alle andre områder i livet. I ditt tilfelle er det kanskje norsk. Det er kanskje lenge siden din siste norsktime, men å si at du har glemt hvordan du skal skrive får meg nærmest til å grøsse. Ja, jeg har kanskje latt matten min støve altfor lenge, men du har forsømt norsken din altfor mye. Og hvilke av disse fagene har vi mest bruk for i hverdagslivet?

Something is in the air...

2010-04-09T13:03:00.008+02:00

Det er stunder der vi føler for å hoppe rundt på asfalt, linoleum, plakett og vinyl. Vi tenker at stua er vår scene og livet er et spill.

Hjemmefest etter hjemmefest. Bar etter bar. Hjerneceller dør, men det gjør ingenting. Alt dreier seg om å helle i seg mest mulig i høy fart så ting kan gå i ring, sene kvelder blir snart til natt og det er nå det gjelder. Fra himmel til helvete på et blunk. Fylletårer og fyllelatter. Og smarte setninger som; «Fylla har skylda.» «Du er søt, du er stygg.» «Jeg ble ikke født igår, jeg ble født i dag.» «Jeg er ikke billig, - du er gratis.» Klassikeren; «Jeg falt ikke!» Og sist men ikke minst, Syver, - denne er dedikert til deg; «Jeg er ikke full, jeg er beautiful.».

Stunder der vi alle danser i regnet og hopper rundt på asfalt, linoleum, plakett og vinyl. Når vi leker med livet, - med snus i overleppa, røykpakke i baklomma og sprit i hånda. Der hvor vi har hovedrollene, verden er vår scene og livet er et vakkert spill...

...Åå, jeg skimter vår i lufta!

Tilgi meg, det gjør du vel?

2010-03-24T15:05:00.010+01:00

Han dumper dama for han har mistet kjærestefølelsen. Hun dumper typen for hun føler seg fanget. Han har vært sammen med henne i evigheter, hun er den eneste for ham selv om følelsene ikke lenger er der. Hun har vært sammen med ham siden hun gikk det første året på videregående - og føler at hun aldri har prøvd ut ting. Begge går ut av forholdene sine med en dyp kjærlighetssorg selv om det nettopp var de selv som foreslo å ha pause.

Etter en stund kommer begge krypende tilbake - og ber om tilgivelse. Hvorfor gjør de det? De fortjener ikke tilgivelse. De har ikke gjort noe galt, derimot har de gjort det alle egentlig oppfordrer hverandre til å gjøre, å følge magefølelsen og å gjøre det en føler for. De kan kanskje tillate seg å fortelle at de har gjort en feil, men fremdeles ikke be om tilgivelse.

Hun sitter på t-banen nedover mot majorstuen og mobilen vibrerer, hun åpner innboksen og leser meldingen; «Tilgi meg, det gjør du vel?» Hun svarer at hun ikke kan tilgi noe som ikke trenger tilgivelse. Fem minutter senere vibrerer mobilen igjen; «Jeg vet ikke hva som gikk av meg, du er vel på vei til flyplassen nå?» Hun svarer ja, at hun er godt på vei. Hun tenker at hun er utrolig glad for å bruke reisen som en unnskyldning, for når hun kommer tilbake har han sikkert roet seg ned, det var tross alt han som avsluttet greia. Men i ettertid får hun høre at han hadde noe med en annen og da skjønte hun alt. Det var derfor han ba om tilgivelse.

Kan tilgivelse i noen situasjoner forbindes med naivhet?

Å bli flau eller å synes noe er flaut...

2010-03-08T22:36:00.004+01:00

Det er ikke en og samme ting. Du kan bli flau over noen, du kan synes noe er flaut, du kan bli flau på noens vegne eller du rett og slett bare kan bli flau.

Denne videoen får meg flau på alle utenkelige måter!

http://www.youtube.com/watch?v=zv2iZWsdNhw&feature=related

it's dinner time...

2010-03-01T16:50:00.002+01:00

Nettopp kommet hjem, vi setter oss til bords rundt middagsbordet, mens tv-en flimrer i stua. Reprise fra nattens sendinger; «Aha det var slik det gikk til…» «Jøss så fantastisk…» Praten rundt bordet dreier seg bare om Olympiske Leker; «Så du det? Helt suverent!!» «Herregud, han er ikke et menneske!!» NRK på tv dagen lang. Natten lang. Mødre hopper i gulvet av nervøsitet og fedre brøler «Jaaaa!!» brødre roper «Kæm e kongen?» og søstre synger «Det er så lett. Barneskirenn!»…
På Facebook florerer det av statuser her og der, OL-statuser er nemlig noe alle liker... «Marit er dronninga!» «Det er så lett. Barneskirenn!» «For et comeback!» «Gull atter igjen!» «Kæm e kongen?» «STOLT AV Å VÆRE NORSK!!» «Petter Northug er den største!!» «JAAAA, TORAAA!! » «SVINDAL rocker bakkene…» «Svenskene har ikke sjans, Emil er vår mann…» «Du er helt rå, Tarjei Bø!!» «Curling er fantastisk gøy…» «Ai, jeg vil til Vancouver nå» «Whistler 2010 <3»…

…I dag er ikke tv-en slått på. NRK er satt på hvil. OL er over, det er stille og husets vegger sover. Utøverne har dratt hjem. Hjem til oss i Norge med velfjortente medaljer og smil. Hjem til hardtrening for å oppnå nye mål. Mens vi andre bare sitter igjen, helt tomme med en altfor vemodig følelse og tenker det er fire lange år til neste OL. Hva nå? Ja, hva nå? Det er bare å innse det og si takk for denne gang… Folkens, vi ses i 2014 - i Russland!

Sportsidioter, se hit!

2010-02-18T15:16:00.007+01:00

Den siste tiden har jeg ryddet gjennom hele rommet mitt og funnet masse gamle saker, deriblant en liste som jeg og familien min skrev ned for noen år siden da vi var på fjellet. Med penn og papir på bordet fant vi på å skrive ned sportsgrener fra A til Å. Ettersom OL-feberen herjer nå så passer det jo bra å legge dette ut ;)

A: Alpint, Aking, Amerikansk fotball
B: Bobsleigh, Badminton, Baseball, Basketball, Bordtennis, Bowling, Bueskyting, Bryting, Boksing
C: Cheerleading, Curling, Cricket
D: Dykking, Dart, Drifting
E: E-sport, Extreme Triathlon, Ekstremport
F: Fotball, Futsal, Friidrett, Fekting, Fallskjermhopping, Formel 1
G: Golf, Galopp
H: Håndball, Hundekjøring, Håndbak, Hanggliding
I: Innebandy, Ishockey, Isdans
J:Judo, Jujutsu
K: Kunstløp, Karate, Kickboksing, Klatring, Kulekjøring, Kiting
L: Langrenn, Landhockey
M: Motorcross, Moderne dans, MotorG
N: Nascar
O: Orientering
P: Padling, Polo, Polocrosse, Paragliding
Q: Quidditch (hehe ;))
R: Roing, Rugby, Rally, Rallycross, Roller skating, Ridning
S: Skiskyting, Skihopping, Skøyteløp, Skicross, Snowboard, Skateboard, Skiboard, Slalåm, Storslalåm, Snøskuter Sandvolleyball, Squash, Svømming, Sykling, Skyting, Sprangridning, Surfing, Skeleton
T: Tennis, Travsport, Tyrefekting, Turn, Taekwondo
U: Utfor
V: Volleyball, Vektløfting, Vannskuter
W: Waterpolo, Wrestling
X: X-Games (ikke akkurat en sportsgren, men er fremdeles noe innenfor sport)
Y:
Z:
Æ: Æble skydning (noe må vi ha på denne bokstaven også, så det danske språket kom oss til unnsetning)
Ø:
Å:

Oppdaget nå at jeg aldri har fått fullført listen. Trenger hjelp til bokstavene E, N og de siste bokstavene i alfabetet. Noen som kan hjelpe her?

Eller er det sportsgrener dere savner? Rop det gjerne ut =)

Jeg leser deg...

2010-02-08T12:12:00.000+01:00

Noen bøker er lette å lese, mens andre er mer vanskelige å forstå. Det finnes morsomme og spennende bøker, men så finnes det også kjedelige og tunge bøker. Noen bøker har du lett for å like, mens med andre bøker kan det ta litt mer tid. Det er bøker du har blitt tvunget til å lese, men som du i ettertid er glad for å ha lest. Det finnes bøker som ikke faller i smak hos deg og så finnes det de bøkene du ikke kan noe annet enn å elske. Du har lest bøker du gjerne kan lese igjen og igjen og så finnes det bøker du skulle ønske du aldri hadde lest.

Et menneske er som en bok.

Studenttilværelse, en av livets største gleder!

2010-01-31T13:16:00.004+01:00

Hverdagen er kommet godt i gang og vi tenker at vi trenger så absolutt mer ferie. Vel, trøst deg med at påskeferien egentlig er rett rundt hjørnet. Etter påske er det vår. Og etter vår er det sommer. Deretter kommer høsten og 2010 er da straks over. Hæ? Vi som nettopp har kommet inn i 2010 og så skal den snart være over. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen og igjen, klokka tikker - den tikker hele tiden, har du noen gang tenkt på det? Nei, du vil unngå å tenke slikt. Det er jo deprimerende.

Livet går i en ring, det er gjentakelser overalt. Du går til den kjedelige jobben hver eneste dag og henter slitsomme unger hver ettermiddag. Du drar på trøtte forelesninger og deltar i overfladiske lesegrupper. Du drar på harde treningsøkter hver onsdag og du drar hjem til masete foreldre hver søndag. Du drar ut på den festlige studentpuben hver fredag og drikker deg dritfull hver lørdag. Du drar på koselige hytteturer hver påske og du drar til Syden hver sommer. Dagene går i ring, det eneste som holder styr på dette er datoene og månedene. År etter år gjør du det samme. Selv om levealderen vår nå er blitt høyere og folk tør å utsette ting for å prioritere sine behov, for vi alle tenker jo at vi har god tid, vi har jo hele livet foran oss, men likevel greier vi å stresse oss med å prøve å få ting til, med å planlegge og tenke ut hele livet. Vi skal planlegge et liv som er trippelt så langt som vi selv har rukket å leve.
Som student, nei? Ikke student i år? Men i studentalder? Ja, og da innebærer det å planlegge flere år fremover. Du sitter der hjemme og vet ikke helt hvor du skal begynne. For det første så må du tenke ut hva som er så deg, for så å finne ut hva slags utdannelse du vil ta og hvor du skal søke, hvilke utdanningssted som passer deg best. Hvor du skal bo, hvem du skal bo med - for så deretter å gå rundt i månedsvis, uvitende og ustanselig nervøs mens du venter på brevet som gir deg klarsignal til å gjøre den siste innspurten... Nemlig, for plutselig en varm dag i slutten av juli får du endelig brevet du har ventet så ulidelig lenge på. Du kom inn? Du kom virkelig inn! Helt utrolig? Ja, men der og da er det ikke bare en ubeskrivelig glede, for det neste som følger med på lista er å skaffe deg en superflott leilighet og å få ting på plass, alt skal være på plass på bare to uker. Deretter skal du sette deg inn i en helt ny hverdag og begynne i et nytt miljø og gå gjennom utallige eksamener og bli enda mer nervøs for om du består eller ikke består... Består du blir du enda mer redd, for det betyr et skritt nærmere neste semester og semesteret etter det og alle semestrene etter det igjen - helt til du endelig er ferdig med studiene. PANG! Du er blitt voksen - det er ingen vei tilbake. Du sitter der etter studiene og tenker; Ååå - hvorfor tok du hele studentlivet for gitt? Jaja, jobb neste. Du søker deg til den perfekte jobben, du søker her og der - sjansene dine for å kapre drømmejobben er ikke høy. Du søker overalt, du prøver å søke på de stillingene du har papirene til, men det er ikke alltid det går, du vet ikke hva du får. Tilslutt tar du en jobb du egentlig ikke vil sitte med, men noe må du jo leve av du òg! I førti år skal du jobbe med en jobb du kanskje ikke vil trives med. Du sitter på ditt støvete kontor og tenker; Ååå, - hvorfor tok du alt for gitt. Hvorfor kunne du ikke ha gjort som Anne og studert i utlandet? Hvorfor kunne du ikke ha gjort som Per og studert det du egentlig ville studere? Hvorfor kunne du ikke bare ha nytt livet ditt og tatt ting som det kom da du var ung og dum? Hvorfor kunne du ikke ha ventet litt med å studere? Hvorfor måtte du gjøre det alle andre gjorde?...

Vel, jeg vet ikke, jeg har ikke svaret så jeg får bare fortsette med å glede meg, studentlivet er virkelig den beste tiden i livet. Hele studieprosessen gjør jo meg fantastisk stressa og bekymret, det er virkelig fint at jeg blir gråhåret og utmattet av å ikke tenke på noe annet og så er det jo fenomenalt å konstant planlegge livet mitt hele tiden. For en fryd, det er virkelig godt at jeg ennå bare er enogtyve! ;)

STØNN!

2010-01-18T19:10:00.000+01:00

Den verste tabben du noen gang kan gjøre må vel være å si stønn, bokstavelig talt STØNN, i vitterlige sengeaktiviteter?

- Hvordan høres et stønn egentlig ut? Jeg har diskutert dette flere ganger. Vel, for å komme frem til det enkleste svaret på det; vi sier ikke gisp når vi gisper og vi sier ikke sukk når vi sukker. I hvert fall sier vi ikke kremt når vi kremter. Fatter du det? ;)

Hva var det jeg sa?

2009-12-18T22:48:00.005+01:00

Ja, det var det vi sa, - det er virkelig noe med den gyldne hale!
Mitt forrige innlegg om den Gyldne Hale var basert på det jeg husket som barn, mens dette innlegget er basert på mitt synspunkt fra det jeg har sett i dag. Jeg har endelig skjønt hvorfor alle dere i generasjonene før meg kommer med skulende blikk hver gang jeg nevner Vertshuset den Gyldne Hale. De siste dagene har jeg sett gjennom de første ni episodene av serien, de første fire så jeg med flere, mens de fem siste så jeg alene. Serien bringer fremdeles gode barndomsminner og jeg tror det er et av våre mest nostalgiske juleminner, men…

…Skuespillerne bruker et grusomt språk, hvis man i det hele tatt kan kalle det et språk (noe jeg ikke kan forsone meg med) og man kan tydelig se en skjev balanse mellom de døve og hørende skuespillerne. Hørende snakker og tolker for de døve rett foran dem og har alltid de beste replikkene (selvfølgelig, de er KJENDISER og har hovedrollene?). Joda, de lærte seg tegnene på kort tid (kun for å tilpasse seg rollene sine) og det er jo egentlig ekstremt positivt, selv om tegnene til de hørende skuespillerne fremdeles er ELENDIG! De minner meg om de mange lærerne jeg har hatt gjennom skolegangen, forskjellen her er at – lærere jobber med døve barn i 30-40 år og har et tegnspråk som så å si er identisk med Viktor og Julie i serien og disse to lærte tegnene på kort tid. Når det gjelder de døve skuespillerne, jeg blir nesten flau. Språket de bruker er ikke vårt språk og de blir behandlet som dumme ku, unnskyld mitt ordspråk, men det er fakta det. Men merk dere; de døve skuespillerne ble bedt om å bruke tegn til tale i serien og forholdt seg til rollene de fikk. Uten å mukke? Hvem vet hva som foregikk mens kameraene var slått av? Hvis vi greier å se på helheten i serien, det inkluderer også den parallelle historien i tryllelampen der hvor de faktisk brukte TEGNSPRÅK, så er det egentlig en fenomenal serie. Spesielt til å være en serie laget på åttitallet, ja - dette var jo tross alt i nittenåttini. De hadde blinklamper og tekstelefon, de utnyttet det visuelle for fullt samtidig som de hadde norske rim, ordtak og julesanger. Noe fordi barn, (for å sitere den gyldne hale; de som hører og de som ikke hører), skulle kunne identifisere seg med serien. Noe jeg og de andre fant ut at vi var samstemmige i var hva vi syntes om juleevangeliet, at man ville alltid være med inn i spisesalen og se hvordan det er der inne og at man gledet seg hver gang Marie sa; ”Se, kom, kom!” da hun skulle tørke av støv på tryllelampen.
Gjennom de første episodene la jeg også merke til at skuespillerne i serien har tights, strikkeklær, blant annet mariusgensere og strikkeluer. Fargerike bukser, silkejakker og conversesko. Noen som kjenner seg igjen? Vi bruker faktisk de klærne i dag. Men det var noe helt annet som jeg la mest merke til, i tryllelampen møter vi døve ungdommer som bruker stygge høreapparater. Aldri i livet om jeg hadde gått med slike, men når jeg tenker meg om, dagens barn har jo CI. Det er jo egentlig likedan, er det ikke? Apropos CI, all den CI-debatten, vi går faktisk gjennom noe som de i generasjonene før oss gikk gjennom på åttitallet. Den store Tegnspråk-debatten. Ringer det en bjelle? Kanskje det er derfor de i generasjonene før oss ikke greier å nyte denne serien like mye som vi? Jeg skal holde munn nå og heller være glad for at de lot oss se på denne serien selv om de fleste av dem ikke likte den. Det skal de ha mange mange takk for. ;)

(Ps. Til de av dere som lurer så må jeg beklage med å si at den største gåten fremdeles ikke er løst).

Sjenanse versus Arroganse

2009-12-07T22:08:00.001+01:00

Det er egentlig et bitte lite skille mellom disse to egenskapene. Sjenerte individer kan oppfattes som arrogante og også omvendt. Arrogante individer slipper unna fordi folk forsvarer dem ved å si at de er sjenerte. Vi har nok alle en eller annen form for arroganse og sjenanse i oss, selvfølgelig. Det er menneskelig.

Hos noen kommer disse egenskapene frem mer enn hos andre. For noen kan jeg virke verdensvant på scenen, en ekspert på uttale meg om ting og få gjennomslag for mine saker på diverse begivenheter. Jeg kan være hun som leder underholdningen og komme med idèer til leker vi kan leke. Jeg kan være et geni til å få folk til å følge med i mine forelesninger og jeg kan være utrolig rappkjefta og si min mening i diskusjoner. Ja, jeg kan være veldig bestemt og sta når jeg vet hva jeg prater om og hva jeg gjør. Jeg kan være sprudlende og utrolig pratesyk blant folk jeg kjenner. Ikke rart jeg sliter med å få folk til å forstå at også jeg er sjenert, ja, jeg er jævlig sjenert. Jeg sliter fremdeles med å møte blikket eller å løfte opp hånden og si hei til bekjente, enda verre er det å komme med initiativ til å gi klem til kjente. Og det vanskeligste jeg vet er vel å rekke opp hånden for å si noe i større forsamlinger hvor flere jeg ikke kjenner så godt er tilstede. Jeg er ikke overlegen eller arrogant, bare sjenert. Før vi går videre, ja - jeg har nok kommet med uttalelser som kan virke litt arrogant på noen, men som jeg i ettertid har angret på, - fordi jeg ikke mente å formulere meg slik jeg gjorde der og da (jeg er garantert ikke den eneste som føler det slikt).

Jeg sitter midt i en forsamling, det er på skolens auditorium, jeg stirrer på tolken. Det dukker opp et spørsmål fra foreleseren. Jeg kan svaret, men jeg rekker ikke opp hånden.

Jeg sløver på kjøreskolen, det er trafikalt grunnkurs og rundt meg er det fjorten fremmede. Kjørelæreren spør om noe, jeg kan svaret, men jeg rekker selvfølgelig ikke opp hånden.

Arrogante mennesker hadde gjort det, de hadde rukket opp hånden og avgitt et svar uten å nøle. De hadde gått rundt og lekt bedrevitende overfor alle, selv fremmede. Det har vært mange tilfeller hvor jeg ikke har våget å si noe foran en folkemengde som jeg kjenner, eller tilfeller der jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe mer. Som yngre hadde jeg problemer med å føle meg hjemme hos mine venner, selv venner som jeg har vært på besøk hos helt siden mine første leveår. Dette er noe som har forandret seg tydelig de siste årene, først og fremst er jeg nok blitt eldre, men også fordi jeg er blitt varm i trøya, noe som kan forbindes med ordet trygghet. Når jeg føler meg trygg på personene rundt meg, så er jeg, ja, helt ustoppelig ;)
Men fremdeles er det enkelte steder der det tar litt lengre tid før jeg klarer å føle meg helt hjemme og det er andre steder der jeg aldri klarer å venne meg til. Det er ikke bare bare, å være sjenert er faktisk et stort problem for oss sjenerte.

På grunn av sjenansen min har jeg flere ganger tenkt at det kan gå begge veier, at det finnes flere der ute som er like sjenert som meg, men som jeg har oppfattet som overlegen. Noe du også kan gjøre, så neste gang du møter noen og tenker; - Herregud så overlegen han er... Så håper jeg for din skyld at du videre tenker; Kanskje han er sjenert!

Opp over ørene forelska!!!

2009-10-25T11:36:00.006+01:00

- å sveve på en lyserød sky -

Igår kveld var vi en gjeng som lekte en lek kalt - jeg har aldri. Plutselig sa en "jeg har aldri vært forelsket" (de som har vært det må drikke, de som ikke har det skal la være). Samtlige der drakk, men noen lot også være og noen andre nølte. Jeg satt der og spurte meg selv; Har jeg noen gang vært forelsket? Hva vil det si å være forelsket egentlig?

Jeg bestemte meg for å ikke røre glasset, noen i rommet reagerte med å si; - Har du aldri vært forelsket? Jeg løftet på skuldrene og sa jeg vet ikke. Jeg har selvsagt vært betatt av noen, vært forelsket i idèen om en, hatt varme følelser og likt noen sinnsykt godt og selvsagt vært litt mer "glad" i noen enn i enkelte andre. Men er det det å være forelsket? Jeg spør om hvordan det er å være forelsket. Så begynner vi å diskutere. - Har du aldri gått rundt og gledet deg til at noen kom på besøk? - Eller bare blitt glad for at noen tar kontakt med deg og prater med deg? Jo, jeg har vel det. - Jeg har gått rundt og tenkt på noen flere ganger om dagen, jeg har opplevd å trekke på smilebåndet mitt når jeg får meldinger fra en spesiell som jeg holder av. Jeg har gått rundt og gledet meg til å møte noen jeg liker, jeg har smilt til hodeputen min før jeg sovner og jeg har fått kriblinger i magen hver gang ens navn blir nevnt... Jo - jeg har nok vært forelsket, men kanskje ikke så ekstremt forelsket?

Som å være opp over ørene forelska og å være i den syvende himmel? Eller har jeg det? Igjen tenker jeg gjennom ordet forelskelse. For deler vi ordet forelskelse i to får vi jo for elske - som kan tolkes som før elske. Altså kan vi si at forelskelse er en "førprosess" for å elske noen?
Og når ordet elske er et sterkt ord (ja, like sterkt som ordet hat), så hvor mange av de forelskede tilfellene går da over til å elske noen? Så kan det være at for at du skal kunne si at du har opplevd den maksimale forelskelsen, må du altså være forelsket i en person som du i ettertid også vil elske?

Nei, jeg vet virkelig ikke og noe fasitsvar på dette finnes vel ikke... Eller? ;)

Hvorfor kunne ikke livet vært litt mer sims?

2009-10-07T13:44:00.003+02:00

Da kunne man bare gå på skolen med ferdiggjorte lekser og i godt humør tre dager på rad for å få toppkarakterer. Det er bare å lese i avisen eller stikke innom et sted for få en jobb og videre trenger man bare å møte opp til avtalt tid for å få sin første forfremmelse.

Man trenger bare å kjøpe en gitar, så dra ut på byen og spille gatemusikk for å bli oppdaget.
Man kan fokusere på bestemte livsveier og klatre oppover uten å møte noen spesielle sanksjoner og uskrevne normer er det få av. Man har en bestemt ambisjon og jobber livet av seg for å nå det, enten det er ambisjoner om familieliv eller ambisjoner om karriereliv - så oppnår du det uten problemer. Du kan kjøpe et hus eller en tomt, men du trenger ikke å ta opp lån. Du kan bygge på huset ditt litt etter litt, slik blir ditt drømmehjem realisert og det uten å ha tunge skyer som rente og lån over deg. Du kan kjøpe en bil og mekke på den så lett som bare det og ting finnes ikke ulovlig. Ja, hvorfor kunne ikke livet vært like enkelt som i The Sims? ;)

The Sims er verdens mest spilte spill, det eneste spillet som er like mye populært hos begge kjønn og elsket av folk i alle aldre. Kanskje også det eneste dagens spill som har greid å få tre generasjoner mennesker til å bli oppslukt.
Oppfølgeren The Sims2 var bare så fantastisk at den greide å ligge på ”ukens mest kjøpte spill” lista til VG hver uke i nesten 5 år. Men The Sims3 var fenomenal, så fenomenal at enkelte foretrekker å spille på det spillet enn å leve i virkeligheten. Er spillet fremdeles så bra?

Neste spill som sims-teamet planlegger å lage er en online-pakke. Hvis dette også blir en suksess, da tror jeg at det ikke er lenge til vi lever i en virtuell verden og så langt vil jeg, selv om jeg er en fan av dette spillet, ikke at det skal gå. Men den tid den sorg, inntil videre skal jeg fortsette å nyte morsomme stunder med dette spillet og dere der ute som kjenner til disse spillene bør også gjøre det. (For de som skulle lure på det, ja - jeg har fremdeles alle sims-spillene som er blitt utgitt;))

Oktober 1999

2009-10-07T09:14:00.004+02:00

Regnet høljer ned. Mormor setter meg av ved innkjørselen. Jeg lesser ryggsekken og soveposen ut av bilen og vinker adjø. Jeg løper opp trappen og ser at døren er låst. Jeg er visst førstemann hjemme, jeg låser opp døren og går inn. Sparker meg av skoene, slenger ryggsekken og soveposen i gangen og henger opp den våte regnjakka. Det er en fredagsettermiddag i oktober 1999 og jeg har nylig kommet hjem fra en firedagers klassetur på fjellet. Jeg går videre inn på kjøkkenet, henger opp nøkkelen på nøkkelknaggen og roter i posten. Donaldbladet er kommet og bøkene fra TL-klubben også, jeg tar dem for å gå inn i stua, men stopper i det øynene mine streifer en annonse, et ord og et bilde. Jeg går et skritt tilbake for å se nøyere på annonsen:

"Norsk Bu hund til salgs, valper.
TLF: ...... Målfrid ..... Leitevegen 56"

En uke senere dro vi opp til leitegården for å besøke den lille og nydelige valpekullen. To måneder senere hentet vi ham hjem, 4. desember var datoen. På skolen kunne jeg ikke snakke om noe annet. Hjemme hadde jeg gått rundt og vært i den syvende himmel. Navnet ble selvfølgelig Prins, oppkalt etter morfars tre tidligere hunder. Min trofaste følgesvenn, du som har vært der for meg i alle år. Du som fremdeles blir glad hver gang du ser meg. Du som hoppet opp i sengen min hver eneste kveld når jeg skulle legge meg og vekket meg hver eneste morgen, og fremdeles gjør du det når jeg er hjemme på besøk. Du som er så utrolig glad i snø, nysgjerrig, kosesyk og sta. Litt liten for sin rase, men ser evig ung ut med svartbrune øyne. Du som vi lærte å adlyde ordre - sitte, ligge, synge og gi lab. Du som jeg smittet med min fotballglede og som sjeldent bjeffer, det forsto du tidlig at det ikke er noe vits i ettersom halvparten av oss i huset ikke hører. De gangene jeg kom hjem fra skolen og fant deg i hagen, enten full av søle, full av snø eller varm og god på grunn av sommersola. De gangene jeg kom hjem fra deltidsoppholdene i Bergen og helgeturene i Oslo med gaver til deg, ja, jeg rett og slett skjemte deg ut. Du som lå stille ved siden av meg på sengen de nettene jeg gråt på grunn av søskensavnet eller morfars bortgang, ja, det var godt å ha deg da både bror og søster flyttet ut. Du som fremdeles møter meg hoppende glad hver eneste morgen, hver eneste dag, hver eneste stund og du det fremdeles gjør vondt hver gang jeg må reise bort fra, min firbente følgesvenn, Prins Balder. Ti år blir du i dag, men like barnslig som alltid, fremdeles en sjusover og plaskende glad i vann. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt deg de siste ti årene, er så utrolig glad i deg...

Du er så nydelig når du ligger på sofaen uten lov (vinteren 2009)...

...når du støtt skal være med oss ut på ski (vinteren 2000)...

...når du hvert år blir strålende fornøyd med julegavene (julen 1999)...

...når jeg er bustete på håret og morgentrøtt er du alltid like fin (høsten 2003)...

...når du er utrøstelig syk (høsten 2008)...

...og når du sitter og driver dank ute i snøen (vinteren 2009)...

Oljebyen sier takk, Ekofisk!

2009-08-30T23:10:00.003+02:00

Fra en av Norges fattigste landsbyer til en rik by, fra en rik by til en av Norges storbyer, fra en av Norges storbyer til Norges rikeste by… Ja, tenk!

Byen som er gjemt bort og der innbyggerne lever i en egen verden. Vi har Jørpeland som vårt sommersted og Sirdal som vårt vintersted. Vi er kjent som festivalbyen og har den verdenskjente Solastranda og for å ikke snakke om strendene langs Jæren. Vi har gullgruvene i Gullingen og krigshistoriene fra Knaben. Er du med? Ikke? Okei, nå skal du se...
Vi har fotballaget Viking og vi har Jarle Klepp. Det er Alexander Kiellands fødested, der Karen og Gift har sine opphav. Byen like i nærheten av den berømte bolten på Kjerag, byen som er omringet av den vakre Lysfjorden. Vi har Prekestolen som alle, foruten oss innfødte selv, har vært på og spøkelsesklosteret på Ulstein. Vi er Rogalands hovedstad og holder til rett ved siden av sykkelbyen. Og det beste av alt, det er der jeg kommer fra. Er du med nå? Nei?
Er du født og oppvokst der blir du kalt for en vaskekte siddis, er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og vi er ikke alle kristne, okei? Vi er realfagets hovedstad og nesten alle herfra blir anbefalt at man bør videreutdanne seg i noe som har fremtid innenfor offshorebransjen. Det er den bortgjemte byen på vestlandet, byen der folk liksom har tykke lommebøker og bader i penger. Byen alle bare har hørt om, men aldri vært i. Byen som alle sier er så vakker når de først har vært der, byen med den fine dialekten (ifølge de som hører). Du har fått deg med det nå?

Ja, Stavanger! Det er kjære Stavanger jeg snakker om. Stavanger som er gjemt bort og der innbyggerne lever i sin egen verden. Du vet de patriotiske bergenserne som tror at Bergen er et eget land, sant? Ja, okei, det er noe alle vet, nettopp fordi alle vet om Bergen. Alle vet at de har Brann og alle vet at de lever i byen bortom de sju fjell og der hvor folk går rundt med en paraply. Men med Stavanger er det helt motsatt, det eneste folk forbinder Stavanger med er oljen og den forbannede myten om at alle derfra er kristne. Nei, ikke sant, det er på tide å dele min kjære bortgjemte by og dens godt bevarte historie, veien til suksessen, med dere. Nei, slapp nå av, jeg skal ikke komme med historieprat, det kan dere lese om selv. Men bare tenk litt, tenk hvis ting hadde vært litt annerledes, hvordan ville Stavanger ha vært nå? Ja, jeg også har hørt at byen var religiøs en gang, men det var den gang før nittensekstini, før oljefunnet ble et faktum. Før hodene våre fyltes med amerikanske offshoremenn og amerikanske familier som kom langveisfra og bosatte seg i den lille fattige byen som plutselig hadde blitt interessant. Som man sier, Roma ble ikke bygget på en dag. Førti år har gått siden vårt første oljefunn og Stavanger har rukket å bli en av Norges storbyer. Nei, byen er ikke SÅ stor, men det er heller ikke de andre storbyene i Norge sammenlignet med storbyer verden over? Frem til 1960-tallet var Stavanger en av Norges fattigste byer, i 1969 ble det plutselig funnet Olje. Stavanger ble en av Norges rikeste byer over natta, men likevel er det få som kjenner denne byen. Er ikke det rart? Er det siddisene som velger å holde byen for seg selv og skåne den for lykkejegere? Hva vet vel jeg? Jeg bare tenker litt, for hva ville vi ha vært uten oljen? Ingen ville vel brydd seg om Stavanger, den ville fortsatt ha vært fattig og gjort sitt beste på å leve på sild og hermetikk. Folk ville ikke hatt de jobbene de hadde nå, ei heller ville de hatt den utdannelsen de har. Lille Stavanger ville vel bare vært bestående av gamle fabrikker og hvite små hus med brokksteiner i gatene, ja, samme sted der hvor Alexander Kiellands dyrket sin kreativitet og Jarle Klepp vokste opp. Livet mitt ville ha vært annerledes, vi hadde vel ikke greid å være en festivalby og de verdensberømte strendene ville ha gått i glemmekroken, for ingen bryr seg vel om å besøke en stygg og liten by bare for å bade og surfe der? Og gullgruvene på Gullingen ville vel kanskje fremdeles ha vært fylt av desperate gullgravere på stadig jakt etter litt lykke, helt forgjeves? Å jada...
Oljefunnet i 1969 har gjort den lille byen til en av Norges vakreste sommerbyer, gud som jeg elsker denne byen om sommeren. Turister strømmer til som bare det, men det er turister utenlandsfra. Nordmenn bryr seg fremdeles ikke, likesom de mange fra Sør-Norge som aldri har vært i Nord og de mange i Øst som aldri har vært i Vest. Hvorfor bryr vi oss ikke med et lite besøk rundt omkring i lille Norge egentlig? Nei, Roma ble ikke bygget på en dag – og ikke Stavanger heller, mye har skjedd - det siste store er vel at Stavanger endelig har fått sitt eget universitet, noe som enkelte byer (les; Tromsø og Kristiandsand) tar seg for en selvfølge. Mer må likevel fremdeles til for at folk skal legge merke til denne byen og si; ”Åja, ja i Stavanger har jeg vært før!” og da telles ikke korte besøk med et formål. For at du skal kunne si at du har vært i Stavanger skal du ha gått rundt i gatene i byen, prøvd deg på utelivet, der hvor pub på pub ligger i rekker og rader langs kaien. Du skal ha badet på Solastranda og du skal ha deltatt på minst en av de berømte sommerfestivalene som blir holdt der hvert år...

Ja, nå vet dere det, er du født og oppvokst i Stavanger blir du kalt for en siddis. Er du barn av foreldre i offshorebransjen blir du kalt for oljeunge. Og ikke alle derfra er kristne, myten om at Stavanger er skikkelig religiøs er bare tull… ;)

SURPRISE!!!!

2009-06-30T12:08:00.002+02:00

Jeg hadde ingen 18. årsfest, heller ingen 20 årsfest. Noe som de fleste fremdeles erger seg over, også mine foreldre. Har faktisk ikke hatt en bursdagsfest siden jeg var 14, har aldri brydd meg om å kreve oppmerksomhet på dagen min. Jeg får jo gratulasjoner, det holder sier jeg bare ;) Er nok derfor mor og far allerede i mai oppfordret meg til å ha en fest i år, 27. juni var jo på en lørdag - jeg måtte arrangere noe sa de. Men hele tiden sa jeg bare; "Jada, vi får se!"...

Onsdag 17. juni: Jeg forteller André og Magnus at jeg mistenker mine foreldre for å planlegge noe til bursdagen min. De bare ler og sier at jeg tenker for mye og påpeker at om det virkelig er noe så vil det nok skje i Stavanger.

Fredag 19. juni: Marcus, Grete og Katrine fra Stavanger spør for ørtende gang om jeg skal ha bursdagsfest, jeg bare nikker med hodet og sier at det nok skal bli noe, når jeg innerst inne egentlig ikke bryr meg.

Mandag 22. juni: Jeg sitter i baksetet i mamma og pappas bil, vi kjører nedover fra Oslo til Stavanger. Mamma spør plutselig om jeg skal gjøre noe lørdag den 27. juni, jeg sier nei, men regner med at jeg må finne på noe, folk forventer jo det. Mamma nikker med hodet og smiler. Hun spør så om hvem som er hjemme i Stavanger i disse tider. Jeg ramser opp alle navn og hun smiler igjen. Mistankene mine blir sterkere og sterkere.

Tirsdag 23. juni: Det er St. Hans og som tradisjonen er så er vi på Vaulen badeplass. Jeg ser plutselig Håkon og Kjell Rune snakke i "skjul". De bruker setninger som "Hvordan skal vi gjøre det?" "Hun spurte oss, så..." Jeg går bort til dem og de stopper plutselig å snakke, jeg innser at mistankene mine kan være riktige. Jeg spør dem om hva de prater om, de sier at de prater om oppkjøringen som Håkon skal ha dagen etter. Jeg bare nikker med hodet, vel vitende om at jeg så det jeg så. Senere på kvelden maser Marcus og Grete igjen om at jeg må ha fest. Jeg blir forvirret og tør derfor å ikke være så sikker i min sak.

Onsdag 24. juni: Jeg får besøk av Astri, hun kommer innom etter å ha hentet vitnemålet sitt på skolen. Etter en stund med prat kommer vi inn på bursdagsfest-prat. Hun spør om jeg planlegger å ha noe på lørdag. Jeg tenker at kanskje Astri ikke vet noe, hun var jo ikke med på Vaulen dagen i forveien. Senere på kvelden kommer Katrine på besøk, også hun hinter til at jeg må ha noe på lørdag. Mistankene mine svinner hen og jeg tenker ikke mer på dette. Men denne dagen fikk jeg ingen meldinger med spørsmål om at jeg måtte ha fest fra verken Grete eller Marcus.

Torsdag 25. juni: Jeg er på byen og ser på åpningskampen i VM i sandvolleyball med Marcus og Grete. De nevner ikke et ord om lørdag, de maser ikke om at jeg må ha fest. De spør ikke om noe som helst som har noe med lørdag å gjøre - noe som ikke er vanlig. Grete og Marcus gir seg aldri, de pleier jo ikke å ta et nei for et nei. ;) Vi treffer Kjell Rune, heller ikke han spør om noe. Jeg synes det er en smule rart, men lar det hele være og nyter freden ;) Denne dagen får jeg melding fra Carlina om at hun tar nattoget istedenfor, - så hun er fremme tidlig på dagen på lørdag. Jeg tenker ikke noe særlig over det.

Fredag 26. juni: Jeg sitter i bilen på vei til Astri, hun har bursdagsfest - ingen av de andre i bilen nevner noe som helst om dagen etterpå, de spør ikke om planer og de ber meg ikke om å finne på noe. Jeg tenker ikke over det der og da.
Kl. 18.30; Jeg taster en melding og forteller om mine mistanker til en fra Østlandet, han bestemmer seg plutselig for ta bilen og kjøre over til Stavanger.
Kl 20.00; Hos Astri begynner festen. Marcus prater til Caroline og sier at de må spare halve spritflaska til imorra. Huh, tenker jeg og spør ham om hva som skjer imorra. Ansiktuttrykket hans avslører det meste, men han kommer med en kjapp bortforklaring om at Grete skal ha fest imorra og peker på Grete. Grete virker overrumplet, hun har ikke fått med seg samtalen og bruker en god stund på å si at det stemmer at hun skal ha fest. Jeg synes det er noe muffens, jeg har jo ikke hørt noe om hennes fest. Men bare nikker "godtroende" og bestemmer meg for å spille med. Mistankene mine er bekreftet. Det er noe som skal skje imorra.
Kl 23.40; Vi sitter i Astris stue, jeg begynner å nevne mine mistanker, men velger ord med omhu. Later som om jeg vet mye mindre enn det jeg gjør og sier bare at jeg mistenker mor og far for å planlegge noe, når jeg egentlig mistenker hele gjengen i Stavanger. Det blir stille rundt meg, folk bytter samtaleemne, de er ikke med på spekuleringen min.
Kl 24.10; Alle gratulerer meg med dagen med sleipe smil.
Kl 24.40; Østlandsgjesten ankommer festen, et par av gutta ber om å få prate litt privat med ham. Jeg legger hodet på skakke og lar dem få en privat stund. Tenker litt på det, men det blir fort glemt ettersom vi etter en stund drar hjem.

Lørdag 27. juni, Kl 07.15; Vi henter Carlina på togstasjonen, vi drar så hjem igjen og sover litt til. Deretter drar vi ut på stranda. På stranda ser jeg folk prate seg imellom; "Noen må hente Markus etterpå, hvem skal hente Eirik?" "Det blir sent, klokka er 15.15 nå" "Det går bra, jeg har sendt en melding!" "Vi må til Kvadrat for å kjøpe noe!". Her bestemmer jeg meg for å blande meg inn og spør om hva de skal kjøpe på Kvadrat. De rister på hodet og sier at det ikke er noe spesielt. Jeg nikker med hodet og later som om jeg tror på dem. Jeg spør så Kjell Rune om det skjer noe ikveld, om folk kan dra ut på byen og finne på noe. Han sier ja og nevner VM i volleyball og at vi kan se på det.
Kl 16.15; Klokka er blitt mange, jeg bestemmer meg for å dra hjem, gjestene mine er raske til å pakke sakene og følge meg hjem, mens resten av gjengen blir. Kanskje de blir for å diskutere videre, tenker jeg smilende for meg selv. Men likevel tør jeg ikke å være så sikker på det. Idet jeg skal gå sier samtlige helt automatisk; "Vi ses ikveld". Jeg ler inni meg og sier bare det samme tilbake. Noen begynner å få panikk, de tenker vel at de har dummet seg ut. Men jeg bare går videre til bilen med gjestene mine på slep. ;)
Kl 17.30; Vi er fremme hjemme hos meg og inne i huset er det skinnende rent, pappa og mamma har vasket huset. Jeg tenker ikke særlig over det. Det er jo en lørdag. Jeg åpner et kjøkkenskap for å legge inn kjeks fra strandturen, der ser jeg et hav av potetgull og tenker at folk virkelig er dårlig til å skjule ting. Jeg går ned for å dusje, gjestene blir igjen ute på terassen, de ser ut til å prate om noe litt viktig. Mine gjester og mine foreldre?
Kl 18.15; Vi sitter ute på terassen og nyter kveldssolen, mamma og pappa ber meg om å ta med gjestene ut på byen slik at de får oppleve sandvolleyball-stemningen. Og de sier at de kommer til å bestille pizza til rundt kl 20.00, så vi må være hjemme igjen innen den tid.
Kl 18.30; Vi går ut hoveddøren og står ved innkjørelsen, plutselig dukker Katrine opp - smilende og festkledd. "Ååå, så Jannicke vet det!!! Er du også her?" Utbryter hun og ser på en av gjestene mine. Jeg står der og blir forskrekket. Snur meg rundt til gjestene mine, den ene sier plutselig "Vi var på vei til byen, blir du med?" Katrine nikker med hodet og er med, vi tar bilen inn til sentrum. Og Katrine kommer med en bortforklaring om at hun var i nærheten for et arrangement på Vaulen, men at hun kjedet seg og tenkte å stikke innom. Faktisk en ganske bra forklaring, men innerst inne forstår jeg at det er noe som ikke stemmer. Jeg later som om jeg er med på leken og nikker forstående med hodet.
Kl 18.50; Katrine sier plutselig at hun har fått melding fra moren sin og at hun må tilbake til Vaulen, hun tar bussen tilbake.
Kl 19.30; Vi tre som er igjen går rundt i byen og får med oss litt av hvert, kjøper solbriller og vi skravler.
Kl 19.45; Jeg spør om vi kan dra hjem, for jeg merker at jeg er sulten som en ulv og pizzaen som mamma og pappa snakket om frister veldig. Så vi tar veien til bilen og kjører deretter hjemover igjen. Bilen stopper foran garasjeporten min, vi går ut av bilen og finner veien til hagen, jeg møter bikkja mi som er hoppende glad. Han løper rundt og rundt, litt for hyper synes jeg. Jeg ser at Carlina stirrer på terassen min, jeg snur hodet mitt og får øye på folk. Ser først et hode, deretter ser jeg mange, jeg ser Grete veive med hendene sine. Jeg smiler fra øre til øre, går opp trappen og møter alle sammen. Katrine sitter lurt blant folkemengden og skjønner ikke at hun faktisk spolerte nesten hele overraskelsen ;)

Takk for kvelden og mange takk for gavene. Ble utrolig glad for dette! :D

ENDELIG MAI!!!

2009-05-08T07:17:00.001+02:00

Gresset er grønt, sola skinner og temperaturen stiger, - kan det bli bedre? Åjada, det er mai. Vi er i mai. Mai er en av de fineste månedene i året... :D

Og spesielt gjelder det årets mai, det er mye som skal skje og mye som skal falle på plass denne måneden. Mai er måneden jeg kanskje får svar på ting og tang. Mai er måneden der samtlige av mine verv går ut og det er nå det nærmer seg tiden der folk flytter hjem igjen til Oslo. Mai er også måneden jeg skal møte folk jeg ikke har sett på lenge og det beste av alt, massevis av røde dager! =)

Har du lyst - har du lov!

2009-04-20T19:56:00.004+02:00

Damnit, jeg er opp over ørene forelska og jeg kan rett og slett ikke få den ut av mitt hode! Det klør, det klør - jeg kan ikke sitte rolig. JEG VIL HA EN BIL!!! Det er ikke en hvilken som helst bil, det er nemlig en MINI COOPER, en rød og flunkende ny mini cooper :D

- Har du lyst, har du lov -

Ja, jeg har lyst og jeg har råd,
Så hva er det jeg venter på?

Det er jo selvsagt noe som stopper meg, det har jo klart å stoppe meg i et par år nå. Hvor lenge jeg skal holde ut det vet jeg ikke, men FUCK OSLO sier jeg bare. Det er Oslo som er grunnen til at jeg ikke kjøper den bilen, for hva skal man med bil i Oslo når man bare bor 15 minutter med gåavstand til jobben og byen? Så har vi jo kollektivtransporten som funker bra den óg! Og det er aldeles umulig å parkere en bil der jeg bor.. Og en bil koster penger, joda, jeg himler med øynene når folk sier det, men det er sant det. Tenk på alle avgiftene jeg slipper og bensinen... Men likevel kan jeg ikke tenke på noe annet enn å sette meg i den og suuuuse forbi alle som står og venter på bussen... Det hadde vært noe ja... Huff, jeg vil ha DEN bilen NÅ! ;)

Det kalles kjærlighet, min venn...

2009-04-19T01:41:00.008+02:00

People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on.

Vi har alle barndomsvenner, gode venner og litt mer gode venner. Vi har bekjente og folk man kjenner gjennom felles kjente. Vi har klassekamerater, kollegaer og familie. Folk vi har blitt kjent med gjennom venner, reiser, leir, organisasjonsarbeid, seminarer, studentlivet og idrettsmiljøer.
Forskjellige relasjoner har ikke noe å si, for forskjellige relasjoner kan ikke sammenlignes. Jeg har barndomsvenner fra Stavanger som jeg var sammen med hver eneste dag gjennom oppveksten. Jeg har også barndomsvenner som jeg bare traff noen ganger i året da jeg vokste opp, de som jeg delte mange av mine sommerferier og påskeferier sammen med. I senere år har forholdene til enkelte av disse barndomsvennene blitt sterke, så sterke at jeg ser på samtlige av dem som søstrer og brødre, mens andre bånd er blitt utviklet til helt andre slags forhold. Barndomsvenner er en fin ting for du vet at du alltid kan regne med dem uansett hva du gjør. Jeg har også andre venner, mindre og mer gode venner, bekjente og folk jeg har blitt kjent med gjennom felles kjente. Skolevenner fra grunnskole, videregående og folkehøyskoleåret. Venner jeg har blitt kjent med gjennom fotballen, reiser, diverse begivenheter og diverse leir. Norske, danske, finnere, islendere og svensker. Dere alle har jeg blitt mer eller mindre kjent med de siste årene, noen har jeg fremdeles veldig god kontakt med, mens andre har det dessverre gått motsatt vei med. Men vi mister ikke hverandre for det, vi kommer til å møte hverandre mange ganger i fremtiden. I forskjellige anledninger - som i sosiale begivenheter, jubileumer, stevner, mesterskap, kulturdager, festivaler, kongresser, leir, internasjonale sportsarrangementer, internasjonale sammenhenger og mer til. Vi kommer til å støte på hverandre, vi kommer til å høre om hvordan det går og vi kommer til å tenke på hverandre. For i vår verden er dette ikke til å unngås, med andre ord - vi kommer oss ikke vekk fra hverandre. Ikke misforstå - dette er noe jeg setter pris på.

Likevel er det ikke sånn for alle. Noen vennskap møter harde motstand, men tåler mye uten å bli slitt. Noen vennskap har lettere for å oppløses enn andre. Og noen vennskap rett og slett bare visner, men det verste er likevel et vennskap der hvor den ene parten svikter. Venner som vender deg ryggen på grunn av små feil og skyver deg vekk, venner som får nye venner og som ikke vil ha noe med deg å gjøre. Venner som ikke aksepterer de nye vennene dine. Venner som har fordømt deg fordi du ikke er som dem, venner som lar foreldre og andre voksne styre dem og påvirke dem til å mene at man ikke skal henge med deg. Venner som skyver deg til å gå gale veier og å gjøre dumme feil. Venner som ikke tilgir deg for disse feilene og du vet ikke hva du skal gjøre, så du bare fortsetter lenger og lenger i den gale vei. Det er tragisk at slike vennskap skal gå dukken på grunn av livets dumme feiler. Feil fra begge parter, men man ser ikke alltid sine egne feil og skylder som regel på den andre. Jeg husker et vennskap mellom noen som vokste opp sammen og som var veldig sterkt knyttet til hverandre. Et vennskap som ikke overlevde på grunn av voksnes fordømmelser og styggedom som små miljø er flinke til å bidra til for å holde gående. Et vennskap mellom to personer jeg faktisk trodde skulle vare for alltid. Det gjør vondt å se folk snakke dritt om de og det er vondere å se at de ikke bryr seg, men det gjør mest vondt å se at de selv snakker dritt om hverandre. Skittkasting om gjengens "sorte får", skittkasting om barndomskompisen man har kjent i alle år, kompisen som folk diskuterer i sine hjem. Hva innbiller folk seg at de vet? De vet vel ingenting om dette en gang så fantastiske vennskapet? Et vennskap mellom to som delte taxi i alle år og som snakket om de samme jentene, to som vokste opp i samme nabolag, som pleide å sykle sammen til butikken og gjøre inn røverkjøp, som trente sammen i lokale fotballag og som var der for hverandre. To som var så forskjellige som natt og dag, men likevel var dette vennskapet tykkere enn blod. Det trodde vi alle, helt til noe gikk galt.

Jo, det er normalt at man vokser fra hverandre, men man trenger ikke å se ned på hverandre bare fordi de andre vennene gjør det. Ha din egen mening om kompisen din og ikke bry deg om hva de andre sier, kom deg videre i livet. Kanskje blir ikke vennskapet som før igjen, men man kan kanskje slutte med å slenge dritt om hverandre og la hverandre være. Husk at vennskap faktisk er noe som gjelder begge veier.

Lavt nivå?

2009-04-07T00:40:00.003+02:00

Han går ut på verandaen, det er november og det er kaldt ute.
Han er ikledd en jakke, en jakke med NORGE på trykk på ryggen og med det norske flagget på jakkebrystet.

Han tenner opp en røyk og tar en slurk fra ølet sitt og ler av ett eller annet som blir sagt. Han er brisen og har en liten kul på magen, han ser veltrent ut selv med den lille ølmagen. Han ser en fyr på verandaen fiske frem snus fra snusboksen, - Kan jeg få en? spør han. Snusboksen blir kastet over, han tar imot og putter snusen under overleppa. Han smiler det sjarmerende smilet sitt, tar enda en slurk av ølet sitt og røyker ferdig idet en jente spør ham om jakka hans. – Hva slags jakke er det? Han tar en slurk til og nikker selvsikkert, - Jo, det er landslagsjakka. Jenta undrer og begynner å tulle, - Åja, hvilke landslag? Øl-landslaget kanskje?
- Nei, fotballandslaget! Fyren smiler fortsatt selvsikkert til jenta som nå er blitt forbauset, han spytter ut snusen og avslutter dialogen med å si - Hehe, altså, jeg snakker om døvelandslaget!

HÆ?

2009-03-21T13:07:00.000+01:00

«Døve jenter er jo pene, hvorfor er dere alle single?»
Ok, litt smigrende er det kanskje for noen å høre det, men likevel det dummeste en fremmed kan si...

- «Jamen, se her da...»
- «Hei...»
- «Har en kusine som snakker på samme måte som dere...»
- «Ååå?»
- «Ja, har aldri sett noen andre prate tegnspråk, er dere også døve???»
- «Ja, vi er vel det...»
- «Oida, døve jenter er jo pene, hvorfor er dere alle single?»
- «Hæ?»
- «Døve jenter...»
- «Ja, jeg skjønte det, men åssen kan du vite at vi er single?»
- «Eh, jo.. Er ikke dere det???»
- «Hahaha, okei så er vi pene og vi er single, noen gang lurt på om døve jenter kanskje er hard-to-get?»
- «Jøss.... hahaha... joda, det kan vel være... Men døve jenter er pene likevel!»
- «Hehehe...»
- «Hahaha, jeg har visst dumma meg ut nå... Sorry så mye.... Skal du ha noe fra baren da???»

En moro historie som ikke vil bli glemt med det første ;)

Dobbeltmoral?

2009-03-09T21:06:00.005+01:00

Jeg sitter på bussen og ser en mann entre inn.
Han har en hund med seg, dette er ingen vanlig hund. Mannen har også en hvit stokk med seg. Hunden er førerhund og den hvite stokken er for de som ikke ser, altså er mannen blind.

Folk rundt ham stirrer på ham og det gjør jeg også. Med ett dukker en tanke opp, - Hva er det jeg gjør? Jeg stirrer på en blind mann som ikke ser meg. Han ser ikke meg, - men han kan føle at jeg ser på ham? Vi får jo alle av og til den følelsen av at noen ser på oss, tenk hos blinde er kanskje denne følelsen forsterket? Som barn likte jeg ikke at folk stirret på meg når jeg snakket tegnspråk. Er ikke dette samme sak? Åffer stirrer jeg på den blinde mannen da? Av nysgjerrighet.

I det samme denne tanken dukker opp - snur jeg hodet mitt en annen vei. Men folk rundt meg stirrer fremdeles på denne mannen....

Kjære Januar...

2009-03-09T20:12:00.005+01:00

Å skrive er det beste jeg vet, jeg elsker å leke med ord. En dag i desember fikk jeg plutselig litt problemer med å uttrykke meg gjennom skrivingen og det ble verre utover måneden. I nesten tre måneder har jeg nå slitt med en såkalt skrivesperre. Det var mye jeg ville skrive om, men jeg fikk det likevel ikke til. Slik har det vært frem til nå nylig. For nå har jeg endelig funnet ut årsaken til skrivesperren, nemlig spørsmålet mange kjenner igjen fra msn-nicket mitt; - Skal jeg? Skal jeg ikke? Spørsmålet lyder egentlig slik: - Skal jeg søke på journalistikk? Eller skal jeg ikke?

Jeg har lenge gått rundt og tenkt frem og tilbake på dette. Kanskje forvekslet jeg nøkler med en annen da jeg gikk ut av videregående? Kanskje det ikke var denne døren jeg skulle åpne - denne veien jeg skulle ta? Eller kanskje har jeg kommet så langt ut på denne veien at jeg nå har møtt et veiskille? Journalistikk eller statsvitenskap? Hvilke vei skal jeg ta nå? Disse tankene har utløst en enorm frustrasjon som gikk utover det meste, blant annet søvn, fotball og trening Ja, livstilen min disse tre månedene har vært annerledes, jeg har ikke trent regelmessig på lenge og kostholdet mitt har blitt gradvis endret, dette er noe som har forårsaket en enorm rastløsfølelse i meg. Men nå som søknad for neste skoleår endelig er sendt, disse tankene er lagt ned i en eske (inntil neste gang) og jeg har begynt å trene igjen, så har også denne fantastiske skrivefølelsen kommet tilbake.

Ja, folkens, gled dere til mine blogginnlegg fremover ;)

Til ære for 90210

2009-03-09T18:12:00.005+01:00

Alle har noen nerdete sider...

De fleste vet at jeg har en stor lidenskap for historie, alt som innebærer historie fascinerer meg. Og alle har en historie, det er dette som forteller hvem folk er og det er derfor jeg sjarmeres av det :) Det gjelder også sitater, her snakker jeg ikke om ordtak – men om sitater sagt av hvem som helst, som regel må disse sitatene være veldig bra sagt for at jeg skal huske dem. Tidenes tv-serie i kategorien ungdom og drama så er det selvsagt Beverly Hills 90210 som gjelder og gjennom denne serien har det blitt sagt mye bra og gjerne kan det også handle om oss i det virkelige liv. Ja, i dette blogginnlegget vil jeg gjøre ære for denne serien som toppet tv-listene på 90-tallet;

”Mad, bad and dangerous to know”

”You don't borrow a condom. No one wants them back”

”I loved you more than I ever thought I could love anybody. Maybe that was the problem?”

“Flirting is an universal language!”

“I don’t think women can be jerks? That’s a name reserved for us men”

“All my life people told me that I'm running away from something, and all my life I always felt that I run to something”

“Who am I to judge? I slept with my best friend’s boyfriend… And I slept with my boyfriend’s best friend”

“It’s all about friendship”

“Journalism or terrorism – what’s the difference?”

“Well, that’s the worst thing that could happen a boy. She was a he”

“I’ve loved her longer than I know you”

“You're on the ledge. Don't jump.”

“To make love, I have to be in love”

“Some people sign, other speak. Some speak for those who sign. It´s not a big deal?”

Dette er i mitt hjerte gjemt...

2009-03-05T11:29:00.003+01:00

...Derfor blir det aldri glemt.

Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for sitater - så ja, her kommer det enda flere og det blir ikke den siste gangen jeg legger ut et sitat-innlegg heller...

- Sagt er sagt, og gjort er gjort, OGSÅ på FB!
Julie FF, høsten 2008

- Vi kan ikke noe for det, det er faktisk et stort problem for oss sjenerte å være sjenert!
En på Ål, høsten 2007

- Jeg følger ikke flokken, jeg skaper den!
André, sagt til en sandis, våren 2005

- Mimre fortiden, nyt nåtiden og se frem til fremtiden...
André, sagt første gang høsten 2005

- Det er du som er roten til rotet, derfor sier jeg nei takk til å spille for laget!
Jannicke, vinteren 2006

- Jeg er kanskje ingen streber, men jeg er heller ingen idiot!
Jannicke til en lærer, tiende klasse - høsten 2003

- Jeg har måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer!
Jannicke, høsten 2008

- Alt var så mye bedre før dette fenomenet ble mer enn bare et begrep for oss.
Jannicke, sommeren 2005

- Alle tror, ingen vet!
Sitert etter en eller annen skolebok fra grunnskolen

- Forfatteryrket er de sjenertes ekshibisjonisme
Sitert etter en forfatter fra en reportasje i bladet MAG

- If you never try, you will never know!
Ukjent

- People change, things go wrong. Shit happens, but life goes on!
Ukjent

-...And so, my fellow Americans, ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country...
John F. Kennedy

- In that moment they think there's nothing wrong, do we understand that something needs to be fixed.
Ukjent

- Ikke tenk begrensinger, se på muligheter!
AUs motto

- Knefall kalles dette, og jeg gremmes!
Sitert etter en i Døves Tidsskrift - høsten 2008

- Att frånta döva teckenspråket är detsamma som att ta rullstolen från en förlamad
Sitert etter en i Døvas Tidning - høsten 2004

- At lægge et døvt menneskes hænder i håndjern bag ryggen er det samme som at lukke hørendes munde med tape.
Asger Bergman om Nyborgskolen, i nettavisen infomedia.dk

- Jeg kan ikke lære å høre, men dere kan lære å bruke tegnspråk
Jannicke, høsten 2006

- No school, no job, no problem!
Alex, om NAVs motto, vinteren 2009

- It´s fate, and that´s it. God made you deaf. Accept it!
Sitert etter en mann fra en dokumentarfilm.

- It´s fate, and that´s it. My parents made me deaf. Accept It
Endret og sagt av André, vinteren 2009

Chelsea kan ikke fotball...

2009-02-02T16:04:00.002+01:00

Slapp av Chelsea-fans, jeg skal ikke kritisere laget deres... ;)

Dommere er også mennesker og mennesker kan gjøre feil. Jada og jada, - men noen dommere er rett og slett bare for dårlige. Og så fins det fotballspillere som ikke kan fotball.

Se på videolinken nedenfor, et bevis på at enkelte spiller skikkelig skittent og at det fins blinde dommere som er totale komplette idioter.

http://www.youtube.com/watch?v=ppxIsei7yBk

Hvorfor alltid danskene?

2009-01-26T10:52:00.002+01:00

- I Danmark har de døve advokater... - I Danmark har de mange som har en utdanning innen psykologi og enda flere innenfor feltet journalistikk... - I Danmark har de ditt og datt...

Disse utsagnene har jeg hørt fra folk rundt omkring, fra både nordmenn og dansker - og disse utsagnene provoserer meg, eller skal jeg heller si provoserte? Danskene er bedre enn oss!? Huh? Unnskyld meg, men dette er tullprat. Okei - så er danskene foran oss på dette området, men er det så rart?
Gjennomsnittkravene for å komme inn på disse studiene i Danmark er lave i forhold til gjennomsnittkravene på de samme studiene her i Norge. Jeg har nå 5.3 i gjennomsnitt, det er ikke så verst. Den utdanningen jeg vil ta hadde ifjor en krav på 6.6. Med andre ord helt umulig for nitten-åringer å komme inn, - selv for rene sekser-elever. Hadde jeg vært dansk med samme gjennomsnitt i dansk karaktersystem hadde jeg for lengst kommet inn på det studiet jeg vil ta. Det er vel kanskje fordi disse yrkene / studieretningene er mer populær her i Norge enn resten av Norden at kravet er så høyt, ettersom flere og flere vil søke seg inn for hvert år som går? Det er bare å si det, det norske skole- og utdanningssystemet er ELENDIG!

Neste gang jeg møter folk som går rundt og kommer med utsagnene jeg nevnte ovenfor, - så skal jeg bruke dette som motargument. For danskene er ikke bedre enn oss... Huff, nå håper jeg ikke at jeg graver min egen grav, tilgi meg dansker ;)

Når sinne blir til tårer...

2008-12-19T01:07:00.009+01:00

Det sies at når du gråter så er det fordi du ikke er i stand til å få uttrykt dine følelser med ord. Babyer gråter mye fordi de ikke kan kommunisere, de gråter for å oppnå kontakt og for å vise sine behov. Gledestårer kommer fordi du vet ikke hva du skal si, du er så lykkelig og så glad at du vil vise det - gledestårer kommer fra en ubeskrivelig glede. Også når du er sint, er du så sint at du ikke kan beskrive den vreden du føler - da kommer tårene. Når jeg får ut noe som har sittet inni meg en god stund og som har frustrert meg da kan det hende at jeg plutselig ikke vet hva jeg skal si. Det er egentlig rart det, når det først dukker opp en mulighet for å si noe som du lenge har villet si så vet du ikke helt hvor du skal begynne. Og der og da kan du føle deg så sint, utmattet og oppgitt at du bare bryter sammen. Det fikk nok dere som var tilstede ved helgens anledning merke, jeg lot kanskje ikke tårene trille her, men det var nære på.

Jeg skal nevne to sentrale episoder;
1. Som tiåring ble jeg og en annen elev valgt inn til skolens hovedråd (hele skolens elevråd), der alle andre i rådet var hørende. Vi hadde som regel en lærer som skulle fungere som "tolk" på møtene. Under et elevrådsmøte var den læreren ikke tilstede på skolen. Jeg ble tvunget til å delta på dette møtet, mens den andre tillitsvalgte fikk slippe. Jeg husker at jeg ble skikkelig sint og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo høre på lærerne, mens jeg satt under møtet klarte jeg ikke å konsentrere meg, hele situasjonen jeg var satt i gjorde meg så sint at tårene plutselig kom frem.

2. Som trettenåring skulle ungdomstrinnet vise et dukketeater, vi var fem gutter og to jenter i teaterklassen. Alle de fem guttene ville være bak scenen og styre dukkene. Jeg og den andre jenta skulle være "fortellere", en av oss skulle bruke tegnspråk og den andre skulle prate med stemmen. Jeg sa til lærerne at jeg ville være den som bruker tegnspråk, men jeg fikk et nei til svar. Jeg måtte bruke talespråket, jeg husker at jeg ble irritert og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs og veldig sint, frem kom tårene, ja.

I begge situasjonene gråt jeg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var rasende. Dere lurer nok på hvorfor jeg i all verden tar opp dette nå? Jo, det som er felles med disse to episodene er nemlig lærerenes rolle og makt. At lærere har makt er en ting, men at de skal utøve den, det avskyr jeg. Jeg avskyr de lærerne som skal misbruke sine lærertitler ved å ha det typiske lærersyndromet; "lærere vet bedre enn elever" når de akkurat i noen situasjoner IKKE gjør det. Spesielt er dette vanlig hos hørende lærere som underviser døve. (Obs. Jeg setter ikke alle i bås nå.) I disse tider sitter jeg med en sterk følelse rettet mot nettopp en sånn person, vedkommende er ikke nødvendigvis en lærer, men vedkommende har det typiske lærersyndromet, "jeg vet mer enn deg"-syndromet. På under ett år har jeg måttet forsvare noe jeg ikke forsvarer - og det bare på grunn av en feil. Skal jeg la en sånn person ødelegge noe jeg har brent for de siste fem-seks årene? Nei, det eneste jeg kan si er at jeg har vært der og jeg er der, jeg akter å være der så lenge som mulig og stå på mitt, - enten vil det bli vanskelig for vedkommende eller så vil det bli vanskelig for meg og de andre personene i bildet. Dette er sterke ord fra min side, så til dere som eventuelt tror at dere vet hva jeg snakker om, la det være. Ikke gå rundt og uttal dere om denne saken, det er ikke sikkert dere vet hva jeg snakker om :)

Takk!

2008-12-16T00:13:00.003+01:00

Den første ordentlige barneboken jeg leste var "mormor og de åtte ungene", jeg var seks år - og hadde nettopp gått fra bildebøker til ordentlige barnebøker. Senere leste jeg også bøkene om Ole Aleksander Fillibom-bom, så kom "Aurora" og "Guro". Jeg elsket "Pippi Langstrømpe" og "Emil i Lønneberget". Søsteren min fikk meg til å lese boken "Madicken" - deretter ble det "Barna i Bakkebygrenda", så "Brødrene Løvehjerte" og "Mio min Mio", jeg må nå ikke glemme å nevne "Ronja Røvedatter".

Da jeg fylte ni år hadde jeg lest samtlige bøker av Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Som sikkert de fleste har fått med seg, så har Anne Cath Vestly i går funnet sin hvile. Jeg ville bare si takk for bøkene hennes som jeg hadde en stor glede av i min barndom. Uten henne, Astrid Lindgren og sist men ikke minst Roald Dahl hadde jeg vel ikke funnet lesehesten i meg. Ja, det var rett og slett bare tilfeldig at jeg åpnet boken "mormor og de åtte ungene"....

Memories <3

2008-11-23T18:33:00.000+01:00

...en vanlig dag i klassen gjennom Sandaker-årene...

...siste aktivitet med Stavanger-gjengen som Stavangerboer...

..."alt for 15 minutters berømmelse" -
plakaten vår på en ukjent bussholdeplass...

...stolte stunder - DM i Ålesund, februar 2006...

...Nissene på PAFF...

...en av de mange forelesninger jeg og Katrine har fått med meg...

...bestekompis og jeg på jubileum i Danmark...

...siste uken på Sandaker, avgangsåret - juni 2007...

...min første NUL, Danmark 2008...

...en av de mange festene på Suhms gate...

...den gamle Stavangergjengen, Lerkendal 2000...

...den eneste gangen jeg er brunere enn Babar, 17. mai 2008...

...Jannicke og Julie på jubileum i Danmark...

...tre "veltrente" fotballinjespillere ;) Ål 07/08...

...en av de mange påskeferiene på Geilo, -
svoger, søs og jeg...

...storebror...

...gjengen i Stavanger - nyttårsaften 07/08...

...tidenes beste NJL, Sverige 2004...

...slutten på vår russetid, 17. mai 2007...

Attføringen

2008-11-23T17:21:00.006+01:00

Nylig var jeg i Oslo Døveforening og så på en forelesning om "Castberggaard Syndrom".

Det var mange i salen denne kvelden, godt voksne, voksne og unge.
Av en eller annen grunn dukket det plutselig opp en diskusjon om attføring, det var mange voksne som uttalte seg om denne ordningen. Flere var mot enn for, - jeg satt der og hadde lyst til å rekke opp hånden og si min mening, men som vanlig ble det ikke noe av. Under diskusjonen om attføringen ble det blant annet også nevnt handikapp-erstatning. Jeg skal ikke gjenfortelle det de voksne sa, men her vil jeg kort fortelle fra den positive vinkelen om attføringen, om den ordningen vi er så heldige å få. Først vil jeg ha det klart at attføring er ikke det samme som handikapp-erstatningen de har i Sverige og Danmark. Handikapp-erstatning er en helt annen ting så det kan ikke sammenlignes med attføringen. Attføring er noe som norske døve studenter kan få under studietiden - slik at man slipper å ta opp studielån, da vi har våre grunner. Som at det ikke er like enkelt for unge døve å få deltidsjobb overalt. Ergo kan vi ikke betale ned studielånet eller ha ekstra inntekter ved siden av studiene. Forskjellen her er; man får ikke attføring for livet. Handikapp-erstatningen er noe man får for livet. For øvrig er det noe som heter grunnstønad her i Norge!? Jeg er ingen ekspert, men ut i fra det jeg vet så synes jeg at å sammenligne grunnstønaden og handikapp-erstatningen virker riktigere i denne saken.

Og det at enkelte får attføring uten noe å gjøre, uten noen god grunn - det støtter jeg fremdeles IKKE! :)

Likestilling - igjen...

2008-11-22T18:51:00.006+01:00

Vi kan snakke om likestilling på mange områder, tidligere skrev jeg at det ikke er likestilling hvis kvinnen skal prøve å overgå mannen. Denne gangen skriver jeg igjen om likestilling, men på litt mer dypere plan. Det er noe som har irritert meg de siste årene, mange er nok ikke klar over dette - og enda flere er det sikkert som kjenner seg igjen i dette. For et par måneder siden var jeg vitne til en rekke utsagn som er ganske tragisk å høre i 2008. Jeg skal skrive ned samtalen (noe er endret og noen ord er byttet ut).

Gutt1; Hørt hva som skjedde på festen?
Gutt2; Mener du da de to hadde sex?
Jeg; Ja, har hørt det - og så?
Gutt1; Hun er jo billig, hun...
Gutt2 og gutt3; Hahaha, ja faen...
Jeg; Herregud, hva med gutten?
Gutt1; Hva med han?
Jeg; Han har jo faen meg gjort det med 10 ganger flere forskjellige personer?
Gutt1; Hahaha, ja men hun er billig for det, for hun velger ham.
Jeg; Seriøst - se på deg selv her, du er ikke akkurat bedre selv - du tar jo det du får!
Gutt2 og gutt3; Hahaha...
Gutt1; Det er forskjell på gutter og jenter da....
Jeg; Så gutter kan knulle så mange de vil og jenter kan det ikke? Ser ikke noe logisk her.
Gutt1; Nei, jenter kan gjøre det med mange hvis de vil, men da er de lette på tråden.
Jeg; Og gutter er det ikke?
(...)

Denne samtalen glemmer jeg ikke, jeg ble skikkelig sint der og da. Jeg la det bak meg inntil i går da jeg var ute på byen med en gjeng venner og en liknende diskusjon dukket opp, da benyttet jeg sjansen ved å ta dette opp. Denne gangen var ikke de samme guttene tilstede, vi var tre gutter og tre jenter.

Jeg; La meg spørre dere gutter om noe..
Guttene; Ja?
Jeg; Dere kaller en jente billig hvis hun gjør det med mange på kort tid, hva hvis en gutt gjør det samme? Hva er han?
Gutt1; Hehehe...
Gutt2; Han er også billig, sånn er det!
Gutt3; Det er ikke det samme.
Jente til gutt3; Herregud, nå ser jeg ikke noe rettferdighet her.
Gutt3; Det er mer akseptabelt at gutter gjør det enn jenter.
(...)

To av de tre guttene nølte med å svare, mens den ene gutten svarte med en gang at gutter også er billige, det er det jeg forventer å høre når jeg stiller det spørsmålet. Det sier mye om menneskers syn på ting og det fins sikkert jenter der ute som har samme syn som de fleste av guttene i denne saken. Tragisk sier jeg igjen. Før i tiden var det jo sånn at gutten skal be jenta ut, betale for daten og følge jenta hjem, men ble jenta med gutten hjem på første date så var hun billig. I dag er det mer og mer vanlig at jenta ber gutten ut, de deler på utgiftene på daten og drar hver sin kos, - men blir jenta med gutten hjem eller ber jenta gutten med seg hjem - så er hun fremdeles billig? Hvor er logikken?
Jeg skjønner det ikke.

Neste gang enkelte personer skal kalle noen billig - så se på dere selv en gang til! ;)

Året på Ål...

2008-11-20T11:01:00.006+01:00

Det har nå gått opp for meg, jeg skal virkelig ikke tilbake....
Året mitt på Ål folkehøyskole var et flott år, det var godt å ta seg en pause etter å ha fullført videregående. Nå ja, heller ikke denne gangen skal jeg snakke om Ål-året mitt.

Det er rart å ta det opp her, jeg som var for Ål folkehøyskole, jeg som anbefalte folk å søke dit - jeg som sa at folk ikke vet hva de snakker om når de snakker nedlatende om skolen der oppe på fjellet. Men nå sitter jeg her og frykter for neste års kull, de fleste navnene på navnelisten som vurderer å søke dit består jo av 16-17 åringer. Hva i all verden, de er ikke ferdig på videregående. Og andre er midt i lærlingsperioden, skal de avbryte perioden og så komme tilbake året etter for å fullføre og ta fagbrev? Spør du meg så høres dette kjedelig, tungvint og komplisert ut. "Jeg har lyst til å gå sammen med de andre" - med andre ord så sier du altså; "Jeg gjør det fordi alle andre gjør det". Trodde vi ble ferdig med sånt på ungdomsskolen? Jeg skal ikke blande meg inn i dine saker, men jeg skjønner ikke poenget? Poenget med folkehøyskole er jo at du skal ta en velfortjent pause etter 13 års skolegang. (Hvis ikke du er skikkelig skolelei - da er det vel en bitte liten unntak da). Men å gå på folkehøyskole midt mellom 2. og 3. året på videregående bare fordi det ser gøy ut, det er drøyt!

I've a dream...

2008-11-02T21:44:00.006+01:00

”I have a dream” den berømte talen av Martin Luther King som ble holdt i 1963. Da jeg på grunnskolen leste om denne talen ble jeg rørt, – det var en sterk tale og jeg husker fremdeles noen setninger fra denne talen; ”We are not what we ought to be and we are not what we are going to be, but thank the lord, God almighty, we are not what we were.” Riktignok har ikke denne talen noe relevans med det jeg skal skrive om nå, men tittelen på denne talen har vært med meg helt siden den første gangen jeg hørte den. Ja, nemlig, for jeg har også en drøm. Det er sikkert mer en utopi enn bare en drøm – en drøm om en perfekt verden, som 15-åring skrev jeg dette som oppgave i norsk-faget;

Jeg har også en drøm!
Vekkerklokka vibrerer, det gjør tungt å våkne – jeg åpner de tunge øyelokkene, klokka er 06.30. Jeg lar føttene mine lande på det kalde gulvet, en frost iler inn i kroppen min og jeg løper inn på det varme badet. Ser inn i speilet og smiler for meg selv, nok en bra dag står foran meg...

...Tar en brødskive med hvitost til frokost, fremdeles er jeg en trofast Norwegia-tilhenger. Deretter tar jeg på ytterjakka og henter nøkkelen fra nøkkelskapet og haster meg inn i bilen. En flunkende ny jeep, jeg ser meg i speilet og smiler igjen, vel vitende om at dagen i dag blir en artig dag. Rushtiden er kraftig i dag, jeg sitter urolig i førersetet og kan ikke vente med å komme meg frem på jobb. Parkerer bilen min fornøyd på min faste parkeringsplass, ”Kvitvær – (min arbeidstittel)” står det på skiltet, jeg beundrer det en stund før jeg trasker gjennom parkeringsplassen og studerer de andre skiltene, i det ser jeg en vinke til meg – jeg vinker tilbake.
Det er den unge mannen som jobber i resepsjonen - jeg venter på at han tar meg igjen,”God morgen, tidlig ute du er i dag - som vanlig...” jeg oppfatter han uten problemer. Han bruker tegnspråk. Han er også døv. ”Ja, tenkte å drikke kaffe og prate litt med de andre før jeg tar fatt på arbeidet som må gjøres.” Jeg smiler i det han blunker lurt tilbake. Vi går inn i den åpne døren, han går rett frem for å ta plass i resepsjonen – jeg går til høyre og videre til heisene for kontoravdelingene. Jeg treffer kjente fjes på veien og sier hei til samtlige. Den ene heisdøren åpner seg, inne er det to som snakker. Straks jeg entrer tar de opp hendene og bruker tegnspråk slik at jeg også får med meg hva de sier, selv om jeg ikke har noe med samtalen å gjøre. Begge er tolk, den ene jobber i Døveforbundet, mens den andre jobber i Teater Manu.Jeg leter etter riktig knapp, der hvor min kontor holder seg til. Øynene mine flakker gjennom knappene.

”1. Etg – Resepsjonen / hovedinngang!”
”2. Etg – Kantine og kaffebar”
”4. Etg – Døves Media – kontor”
”5. Etg – Teater Manu – kontor”
”6. Etg – Kontor for diverse utvalg”
”7. Etg – Norges Døves Ungdomsforbund”
”8. Etg – Norges Døves Idrettsforbund”
”9. Etg – Norges Døveforbund”

Jeg trykker på knapp (?) og sier god morgen til tolkene. Heisen stanser på min etasje – jeg går ut av heisen og det første som møter meg er en vegg med et stort kart over hele området og som forteller hvor jeg er. Jeg studerer det, stolt over at jeg var med på å tegne dette stedet.
”Her står du” – den røde prikken er godt plassert i avdeling for (……) ved kontorbygnignen, den høyeste og midterste bygningen av fem forskjellige bygg. Bygningen til høyre inneholder teaterscenen og alt det et teater behøver til Teater Manu, bygningen til venstre inneholder diverse studioer til Døves Media, bygningen bak til høyre inneholder en amfi og flere møterom til diverse seminarer og forelesninger og bygningen bak til venstre inneholder en idrettshall, treningsstudio og svømmebasseng, samt har den en innendørs fotballbane av kunstgress. Og så er det enda en bygning bak der igjen, den flotteste - NDU’s tilfluktssted blir det kalt, som inneholder en bar med diskotek og som er åpent for alle...

…Jeg våkner av det sterke sollyset som er rettet mot øynene mine, klokka er 09.30. Jeg har forsovet meg, men det var verdt det. For jeg hadde en fantastisk drøm…

Fikk ganske bra resultat på denne fordi den nettopp var bra skrevet, men ingen toppkarakter da teksten ikke var relevant med oppgaven jeg fikk, noe som jeg synes var så urettferdig som 15 åring. I dag bryr jeg meg ikke, for leser jeg kommentaren til læreren min så nådde budskapet mitt frem. Læreren min i norskfaget ble rørt av denne teksten, men hun sa også at det var mer en tåpelig utopi enn en realistisk drøm og at hun nesten ble skremt av denne drømmen.

Fremdeles i dag har jeg denne drømmen i bakhodet, men den kommer antakeligvis ikke til å bli oppfylt – for se på døvesamfunnet i dag. Splittet, det er et ord som faller meg inn når noen nevner ordet døvesamfunn. Ikke er det noe negativt ment, men som sikkert flere allerede er klar over så har vi i dag et bredt utvalg av muligheter, vi er individer med egne drømmer og mål, med egne liv og egne interesser. Hvorfor skal vi i all verden jobbe for andre, kjempe livet av seg for å få til et slikt sted når man heller kan konsentrere seg om våre egne liv? Og så er det ikke bare det, døvesamfunnets fremtid ser jo ganske mørkt ut pr i dag, ettersom teknologien er kommet for å bli. Ingen vil investere i noe som dette, men likevel er dette en av mine mange "tåpelige utopier" om døvesamfunnet. Akkurat som den drømmen jeg og flere med meg har om en felles videregående skole for alle i Norge, tenk deg 400 døve/tunghørte fra 16-19 år på et og samme sted med alle linjetilbud og bokollektiv for de som bor langt unna. Skolen skal finne sted midt i naturomgivelser og være sentralt for alle. Eller den om et Nordisk Universitet, der hvor studenter fra hele Norden kan samles og studere sammen. Når jeg tenker meg om i dag, fem år etter at jeg skrev denne teksten så innser jeg at dette her får forbli en drøm, for det vil bli litt for intimt om det skulle realiseres. Døvesamfunnet i Norge er jo ikke akkurat et stort samfunn, blir denne drømmen realisert må vel hele døvesamfunnet komme sammen og jobbe på et sted. Hvor vil da privatlivet bli av?

Nei, vi har det bra som vi har det. Bare det at enkelte ting så klart skal forbedres, som for eksempel så skal døvebedriftene bli større og døveorganisasjonene enda større... ;-)

Dialektskrivende Døve

2008-10-20T11:42:00.004+02:00

Å skrive på dialekt er noe som er vanlig blant dialekttalende folk, men skal døve også skrive på dialekt? Hvis man sliter med å skrive på bokmål, hvorfor i all verden skal man da gjøre det vanskeligere for seg selv ved å skrive på dialekt?

Dette her har jeg spurt meg selv flere ganger om, jeg selv skriver på dialekt til min søster kun fordi jeg er klar over at jeg greier å skille mellom dialekt og bokmål. Men når man ikke kan det, er det da verdt å ødelegge sin egen skriveferdighet ved å forvirre seg selv med å skrive på dialekt? Jeg forstår det ikke. Dette gjelder forøvrig ikke bare døve, men også hørende som sliter med norsken.

Vil du bli bedre i norsk, så slutt for din skyld med å skrive på dialekt og be dine venner slutte med å skrive på dialekt til deg. Det gjelder også dine foreldre og søsken, be dem slutte med å snakke dialekt samtidig som de snakker tegnspråk til deg. Skal du bli bedre i norsk så er det ditt ansvar å si i fra, og for all del - ikke følg flokken ved å plutselig begynne å bruke dialektord - det er utrolig stygt å se på. Skriv på norsk - ja, la oss være stolte av det norske skriftspråket.

Når mødre joiner Facebook...

2008-10-19T01:37:00.003+02:00

...Har vi noen grunn til å frykte?

Nu tror vel alle at jeg er en anti-facebooker, men det er jeg ikke. Det er bare visse ting jeg gjerne blir lettere oppgitt over enn andre - og det gjelder nettoppp facebook. Det går ikke en dag uten at jeg er der inne, facebook er jo en fin ting hvis man ser bort fra alt det jeg skrev i mitt innlegg; Facebook - et nytt fjortisfenomen? For jeg mener fremdeles at enkelte opptrer mer fjortisk på facebook enn i det virkelige liv, men den saken har jeg sagt mitt om, for nu er det noe annet som har fått meg til å tenke.

Ja, hva skjer når mammaer og pappaer joiner facebook?
Det er et hav av mammaer og pappaer på facebook, det er greit det - så lenge de ikke bryr seg. Så langt har jeg fire mødre som venner, altså er de mine venners mødre - koselig å bli addet av dem. Min mor og far er ikke med i facebook og jeg tviler på at de noen gang blir det, men kanskje de nå likevel skulle bli det? Folk liker å snakke, det er ingen hemmelighet, noen liker å konfrontere, andre liker å spørre etter sladder, mens atter andre foretrekker å skravle åpent om alt og alle. Igjen sier jeg at det er koselig å bli addet av mine venners mødre og fedre, men ikke koselig at noen av dem skal konfrontere foreldrene mine om det jeg gjør, spørre mine foreldre om sladder og bilder på facebook eller snakke om det til andre voksne mennesker. Hva i all verden? Livet har mer å tilby på enn å snoke i andres privatliv. Facebook er åpent for alle - og for meg kan du gjerne titte rundt i profilen min, jeg har jo godkjent deg som venn så profilen min er åpent for deg, men det betyr ikke at det er åpent for folkesnakk. ;-)

Fremdeles sier jeg at på facebook blir vi alle bukt, vi både bruker og blir brukt.

Det er noe med den gyldne hale....

2008-10-16T13:45:00.005+02:00

Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til deg som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!

På Ål-året mitt dukket denne samtalen opp:
Hørende elev på Ål; "Var ikke hun med i den gyldne hale?"
Jannicke; "Hvem? - Ja, hun ja.. Hun var med, ja"
Hørende elev på Ål; "Ja, hun spilte jo den røde damen inni lampen fra rom nr 1"
Det er utrolig at en person med ingen tilknytting til døve frem til hun begynte på Ål husker så dype detaljer fra denne serien.

Eller en annen samtale, på Teater Manu - like før Arven etter Frankenstein-forestillingen begynte:
Svoger; "Hun ser kjent ut, jeg synes jeg har sett henne en plass før?"
Søster; "Åå.. Hun heter noe med Hanne - tror jeg..."
Svoger; "Åå, trodde det var en annen, det var noe med Marie?"
Søster; "Marie? Jo, vent litt.. Jannicke, hva het Hanne i den gyldne hale?"
Jannicke; "Marie!?"
Enda en gang utrolig. Svogeren min var ti år den gangen serien ble vist for første gang og atten år senere husker han fremdeles ansiktene og navnene fra serien.

Alle vi som var barn den gang har denne som en av de sentrale og nostalgiske minnene i våre liv, alle som hadde barneføtter i sine hjem gikk ikke glipp av denne og alle døve kjenner til denne serien som gikk på tv for første gang i nittenåttini.

Hva er det egentlig med Vertshuset den Gyldne Hale? En serie som ikke vil bli glemt med det første, en serie som er både likt og mislikt av mange. Den ble laget i 1988, vist på tv i 1989 og som førte til hete diskusjoner på 90-tallet, alt i alt var det en flott kalenderserie for barn. Den ble jo forstått av alle - både av døve og hørende, men likevel har jeg en viss følelse av at hele greia er blitt dysset ned!? Så sant brukte de jo ikke norsk tegnspråk i den serien, de brukte noe som heter tegn til tale - og nei, det er ikke det samme som tegnspråk! Så vidt jeg vet er det en av grunnene til at serien ikke ble så godt tatt i mot av voksne døve på den tiden. Men samme hva det blir sagt om denne serien, jeg bare forguder den. Av alle norske barne-tv programmer så var denne den første jeg forsto på lik linje som hørende. Jeg husker at jeg så på den jula 1994, den gang var jeg bare seks og kunne lese bitte litt, men denne jula fikk jeg med meg hele innholdet av kalenderserien. Jeg husker at jeg følte gleden ved å kunne diskutere dette programmet med de andre i 0-klassen (førskoleklassen). Min klasse har jo alltid bestått av "tunghørte" - så når klassen diskuterte barne-tv generelt så var det ikke alltid slik at jeg kunne være med, men denne gangen var det annerledes. Og selv om "Vertshuset den Gyldne Hale" ikke akkurat bruker mitt språk, så får jeg likevel gåsehud hver gang jeg ser åpningsvignetten;

Velkommen, velkommen til store og til små,
velkommen, velkommen til den som titter på.
Til vårt vertshus den gyldne hale,
hvor vi bruker tegn og tale.
Sett deg ned og følg med nå!

Ja, denne gikk på lufta for første gang i nittenåttini....

Døve + Romvesener = Sant

2008-09-09T09:10:00.004+02:00

Ei venninne fortalte noen morsomme historier om uvitende mennesker. Den ene historien er bare så latterlig at jeg vil dele den med dere, når jeg hører sånne historier så vet jeg faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.

En fremmed; "Hvor bor de døve nå da?"
Venninna mi; "Eeeh, hva mener du?"
Den fremmede; "Jo, for før bodde de i en bolig borti veien her, men boligen finnes ikke lenger."
Venninna mi; "Døve bor overalt, her og der akkurat som alle andre.."
Den fremmede: "Ååå, sier du det! Kan de gifte seg og få barn? Og sånne greier også altså?!"

Jeg fatter ikke at det virkelig finnes så uvitende mennesker.
"Hvor bor de døve nå da?" Jøss, skulle tro folk trodde vi var romvesener.

En bonusgave...

2008-08-21T21:28:00.005+02:00

...til ingen andre enn Andrè som ble 20 år i år, 20 år betyr 20 ting som folk skal gjøre for ham. Folkens, dere husker vel at dere trakk en papirbit på bursdagsfeiringen hans? Nemlig, noe dere skal gjøre for Andrè innen et år har gått, - altså frem til hans neste fødselsdag, den 22. juli 2009. Mange som har glemt hva de fikk, så for å gjøre det lettere for alle skriver jeg opp lista her:

1. Spandere en kinobillett på Andrè - Christine D.
2. Spandere en Kebab på Andrè - Carlina
3. Rydde rommet til Andrè - Caisanne
4. Spandere en is på Andrè - Belinda
5. Besøke Andrè og bli der i fem timer - Katrine G
6. Kysse Andrè - Caroline
7. Gå en tur med Andrè gjennom hele Akerselva - Alex
8. ~~Reise et sted med Andrè~~ - Jostein
9. Besøke et museum med Andrè, du betaler - Stian
10. ~~Kline med Andrè~~ - Guro
11. Gå ut på en date med Andrè - Astri M.
12. ~~Bade med Andrè~~ - Lars
13. Skjenke Andrè til blackout - Jannicke
14. ~~Spise middag med Andrè, du lager middagen~~ - Syver
15. Andrè spanderer en BigBite på deg - Ingvild
16. Skaffe skyss til Andrè - Julie FF
17. Bruke Andrès klær en hel dag, 24 timer - Kenneth A.
18. ~~Være Andrès slave for en dag, 24 timer~~ - Andrè selv
19. ~~Andrè skal spytte på deg~~ - Mats
20. Fri til Andrè - Babar

Når ditt oppdrag er gjennomført streker jeg over gjøremålet.
Lykke til med å gjennomføre det... ;-)

Facebook; Et nytt fjortisfenomen?

2008-08-19T18:58:00.006+02:00

Noe som mange kan si seg enig i er at det er typisk fjortiser å leke med opplegg som; "jeg-er-mer-glad-i-deg-enn-henne" eller noe som er enda teitere "jeg-er-mer-populær-enn-deg"...

Det er nettopp det facebook oser av. Unnskyld meg? Folk sier de er ferdige med fjortisstadiet, spør du meg så sier jeg at de prater tull. Vi skriver på wallen, vi legger ut bilder og vi skriver kommentarer. Vi blir tagged, vi blir addet og vi får kommentarer. Folk ser hvem som er venn med hvem, folk ser bilder og folk snakker om det. Ja, vi lever i 2008 - der hvor storebror hele tiden ser deg. Men er det nødvendig å adde hvem som helst til venn? Noen vil se på det som en konkurranse, å samle opp så mange venner som mulig. Er det for å liksom vise at man er populær? Behøver man virkelig å skrive "Hei, hvordan går det" på wallen til folk du knapt kjenner, - men som du vil prøve å vise at du kjenner. Hva prøver du å oppnå med dette?

Man er langt i fra ferdig med å være en fjortis når man tagger bilder av en, bilder som er litt på kanten. Det tar faktisk en stykke stund før vedkommende har fått med seg at det bildet ligger der ute i world wide web. Vedkommende sier i fra til personen om å fjerne bildet. Bildet blir så fjernet, men innen det øyeblikket bildet er blitt fjernet har hele verden fått sjansen til å se det. Ja, bilder sier mer enn tusen ord, bilder kan faktisk misforstås. Så la være med å danne deg en oppfatning av et bilde uten at du vet dets bakgrunn.
Jeg er døv og du er døv, men det betyr ikke at vi må kjenne hverandre for det, - hvorfor skal du adde meg som venn da? For å se hvem jeg henger med? For å se bilder av meg? Eller for å vise andre folk at du "kjenner" meg?

Ja, for på facebook blir vi alle brukt, vi både bruker og blir brukt. Vi alle har noe til felles, vi har ikke noe privatliv. Vi lever i 2008 - der hvor storebror hele tiden skal se oss, vi kan da i det minste være litt snille med hverandre? Vi kan slutte med å misforstå bilder og vi kan slutte med å spørre folk om hva disse bildene betyr. Vi kan slutte med å skrive private ting på wallen, slik at vi skåner andre for folkesnakk. Eller så kan vi jo i det hele tatt droppe facebook - for det er bare enda et nytt fjortisfenomen. Et fjortisfenomen som har kommet for å bli....

Skyldfølelse! Ja, - når du føler skyld.

2008-08-18T22:24:00.004+02:00

Når man gjør en tabbe i en fotballkamp, en tabbe der du forårsaker et mål til motstanderlaget, - da er det vanlig å føle skyld. For fotball er en lagsport, du konkurrerer ikke alene - derimot er det laget ditt som kjemper for å vinne. Å få skyldfølelse innenfor lagsport er en standardgreie, det er noe som går over når kampen er over. For som man sier - gjort er gjort...

Men å få skyldfølelse i andre sammenhenger kan vel være litt verre. Ja, i disse dager sitter jeg med en utrolig stor skyldfølelse, en skyldfølelse jeg aldri har hatt maken til og som jeg ikke aner hvordan jeg blir kvitt. Å tenke tanker som "jeg kunne ha forhindret dette", "jeg skulle ha gjort noe" eller "hvorfor overså jeg det der og da" gjør meg rett og slett gal. Tenk deg at du hører noe nytt. Det er en gledelig nyhet for noen, - men for deg er det ikke akkurat gledelig,- for du har vært i samme situasjon selv. Du velger likevel å holde kjeft og tenker "kanskje det er annerledes denne gangen". Likevel kan du forutse at noe kommer til å skje. Av hensyn til din egen stolthet velger du å la være å gjøre noe, men så skjer det noe som kanskje er verre enn det du ventet deg. Du står igjen og tenker; "Dette kunne jeg ha forhindret!".
En hendelse jeg egentlig ikke unner noen, men som likevel har skjedd - og jeg sitter her hele tiden med den vissheten om at jeg kunne ha gjort noe annerledes for at dette ikke skulle skje. Kanskje vil det hjelpe meg å skrive dette her på bloggen, for da kan folk som var tilstede ved den hendelsen forstå hvorfor jeg føler en slik enorm skyldfølelse. Dere vil nok komme til å møte en annerledes Jannicke i disse tider for det er umulig for meg å la være å tenke på noe annet enn skyld etter noe slikt.

Som man sier gjort er gjort, men om det skulle skje noe liknende igjen så skal jeg i hvert fall sørge for at stoltheten min ikke står i veien....

Likestilling...

2008-07-20T02:46:00.004+02:00

Jeg hater mannsjåvinistiske menn, men jeg hater overdrevne feministiske kvinner like mye...
Ordet hat er et sterkt ord, like sterkt som ordet elske, men likevel tør jeg å bruke ordet hat i denne saken.

Likestilling er det ikke når kvinnen overgår mannen, eller omvendt for den saks skyld - nei, da mener jeg at dette har gått for langt. Husk at ting går begge veier, vil du ha likestilling så får du jammen meg stå for det!

Happy Birthday...

2008-07-20T02:12:00.007+02:00

Nok en nær venn fyller 18 år i år =)

Er utrolig glad for at jeg har hatt deg gjennom alle disse årene, den eneste fotballvenninna mi fra barndommen.
Gud, så mange minner jeg har med deg fra fotballbanen, tenk at det var jeg som fikk deg til å like fotball - du som i dag er så fotballgæern som det går an å bli!

Husker du alle de gangene vi sto sammen mot alt og alle da vi var yngre. Og alle de gangene vi kranglet med lærerne helt til vi fikk vår vilje, jøss, mon tro om lærerne har marreritt ennå? ;-)

Ja, gratulerer med dagen! Er kjempe glad i deg, Katrine...
Forresten, så håper jeg at du likte gaven fra oss?

Et nytt kapittel i...

2008-07-02T00:39:00.003+02:00

...døvehistorien er nå begynt...

Den årelange kampen om å få Norsk Tegnspråk som et offisielt språk i Norge er nå endelig over.

Gratulerer medmennesker, gratulerer til dere alle som har vært en del av døvehistorien og døvekulturen. Gratulerer til dere alle som har tatt det norske tegnspråket inntil deres hjerte. Sammen har vi vært sterke, sammen har vi fått vårt språk til å bli anerkjent i Norge på lik linje som de andre språkene, ja, sammen har vi greid det. Vi kan ikke høre, men vi har endelig blitt hørt.

Døvehistorien slutter ikke her, et helt nytt kapittel i døvehistorien er nå begynt...

Gjett hvilken dag det er i dag?

2008-06-12T13:39:00.004+02:00

Ja, i dag er det din tur til å bli myndig, Grete...

Tenk at vi to fortsatt er så nære venner etter alle disse årene, det er helt utrolig at det nesten er over 16 år siden vi traff hverandre for første gang i barnehagen.

Vi har gjennomgått mye sammen, alt fra barnekrangler til guttekrangler, alle de rare tingene vi gjorde da vi var yngre og livsplanene våre. Jeg har fremdeles arket - hvis du fremdeles husker det ;-)

Gratulerer så mye med 18-års dagen, er utrolig glad i deg vennen =)

Du er oppvokst på 90'tallet...

2008-05-04T21:13:00.004+02:00

Fant dette på nettby - og teksten vekket så mange minner at jeg ville legge den ut her. Litt lang vel, men det er verdt det...

Du er oppvokst på 90’tallet hvis:
- Du kan synge rap-sangen fra "The Fresh Prince Of Bel Air"
- Du vet at "WOAH" kommer fra han Joey i "Blossom" og "How Rude!” (så uforskammet) kommer fra Stephanie i "Full House"
- Du husker at det var verdt å få deg opp tidlig hver eneste lørdags morgen for å se på tegneserier på tv
- Du husker at du leste "Goosebumps"(Grøsserne)
- Du vet betydningen av "wax on, wax off"
- Du hadde en matboks med tegneseriefigur på av plastikk da du gikk på barneskolen.
- Du danset til "Wannabe" av Spice Girls, (so tell me what you want, what you really really want)
- Du fremdeles får deg til å si "NOT" etter (som regel) hver eneste setning... Not...
- Du vet hvor i verden Carmen San Diego er!
- Du vet at Kimberly, the pink ranger og Tommy, the green Ranger var ment for hverandre.
- Du husker når Super Nintendo ble populær.
- Du husker at du har sett Home Alone 1, 2 , og 3…. og at du prøvde fellene fra filmen på ”fremmede” som kom på besøk.
- Du husker kassettspillerne vs cd-spillerne
- Du husker ”New kids on the block” da de var kule
- Du vet alle karakternavnene og deres livshistorier i serien "Saved By The Bell"
- Du spilte eller samlet på disse såkalte "Pogs"
- Du hadde et ”Tamagotchi”, ”GigaPet” eller ”Nano” og tok det med deg overalt.
- Du så på originalversjonene ”Care Bears”, ”My Little Pony”, and ”Ninja Turtles”
- Du syntes at NANCY DREW og THE HARDY BOYS var de beste mysterie-bøkene
- Du syntes at blyanter og viskelær var tingen
- Du hadde alle dine skolesaker i "Lisa Frank" eller i "DIDDLE" design
- Du husker at de nyeste ”Beanie Babies” alltid var utsolgt.
- Du brukte å putte disse ørepinnene inn i ørene, ikke bare i ørene - men også på hjørnene av øynene.
- Du har friket ut ved å se på "Are You Afraid of the Dark?"
- Du har ”the Macarena” ved ditt hjerte.
- Du husker uttrykket ”snakk til speilet” ---> vel, det er nok å si..
- Du trodde virkelig at ”Brain” ville ta over verden
- Du var en av de som alltid sa "Så hvorfor gifter du deg ikke med det da!?"
- Du husker når alle gikk helt i spinn med disse såkalte slinky-greiene som man lekte med i trappene.

Da vi var yngre…
før MySpace vasket våre hjerner
før internett og sms
før Sidekicks og ipods
før PlayStation og X-BOX...
...tilbake til da du tilbrakte fem timer med lekser hver eneste natt…
Da sko som blinket var kult å ha.
Da du leide VHS-videoer og ikke DVD-er.
Da bensinen kostet 6 kroner pr liter’n & Caller ID var en ny ting,
da vi pleide å ta opp på VCRs og betalte kun 25 kr for en film.
Da radiostasjonen var det verste å høre på.
Og da pappa's favorittlag var det beste laget noensinne

…det er nå tid for å mimre….
”Kom deg hit, sistemann har’n”
"Gjemmeleken"
”Rødt lys, Grønt lys”
"Hodene Opp i 7 Up"
Da du lekte stikkball og kanonball helt til mamma'n din vinket deg inn

.…Ja, husker du...
Trehyttene?
Løpingen gjennom vannspringene?
Den lille havfruen,
og da du gråt når Mufasa døde i Løvenes Konge?
Happy Meals hvor du kunne velge en Barbie eller en Hot Wheels bil,
Eller å få det som et privilegium å sitte foran i forsetet i bilen?
Da du blandet sammen samtlige brus bare fordi det var så kult?

…Eller hva med…
”Baywatch”
”Friends”
”The secret world of Alex Mac”
”Full House”
”Are You Afraid of the Dark?”
”The little house on praire”
”Family Flintstones”
”Alladdin”
”Pinky and the Brain”
”Step by Step”
”Blossom”
”Beavis & Butt-Head”
”Beverly Hills 90210”
”Melrose Place”
"Power Rangers"
”Tom & Jerry"
"Nanny"
"Pantertanter"

Husker du…
Hvordan alle inderlig ønsket å være forelsket etter å ha sett på ”The Wonder Years”?
Klasseturene på barneskolen?
Når jula var den beste tiden på året,
og når 50 kroner føltes som en million og en eller annen krone var et mirakel?
Når du absolutt ville gå til McDonalds for middag hver eneste dag,
og når lekebutikken var det beste du visste på kjøpsenteret?

Gå tilbake til tiden:
Da avgjørelser ble tatt på pletten av deg uten noen spesielle konsekvenser,
da lekepengene fra monopol kunne løse det meste,
og da du kalte alle over 20 år for gamlinger

Lenge før vi realiserte at alt dette en dag skulle forsvinne,
hvem hadde trodd at vi ville savne 90 tallet så mye!? ;-)

Happy Birthday...

2008-05-01T21:38:00.003+02:00

Et godt vennskap blir aldri glemt - derfor fortjener du en plass her på bloggen min...

Gratulerer så mye med 18 års dagen, Marcus! =)

Jøss som tiden flyr! Tenk at du nå er voksen - det er så rart å tenke på, for meg vil du alltid være den snille gutten med de lyse krøllene, som på det gamle bildet her..

Håper festen din blir vellykket, er lei for at jeg ikke kan være tilstede, men det skal vi nok ta igjen når jeg kommer hjem igjen en gang..

Nok en gang - gratulerer så mye med dagen! :D